Kjærlighet er nok: Et innblikk i den psykiatriske verdenen

[Ensombryrseg]

Kjærlighet er nok: Et innblikk i den psykiatriske verdenen

av Frank A. Berg (publisert den 27.05.2012)

 

 

 

Har du noen gang kalt noen for syk, gal, lat, idiot, dum og faktisk ment det? Du er ikke alene, for det er noe vi alle har, men det er faktisk å stigmatisere andre. Hvorfor stigmatiserer vi andre? Jo, som et forsøk på å kontrollere mennesker vi ikke liker ved å trykke de ned og sette de i båser ingen egentlig vil befinne seg i. Som du sikkert er enig i, er vi alle komplekse vesener som det ikke finnes maken til, og er det i praksis mulig å beskrive et helt menneske, med alle sine følelser, behov, tanker, ideer og særegenheter, med et enkelt ord? En enkel diagnose? Nei, men vi prøver å gjøre det alle fra tid til annen, uten at det nødvendigvis fører til så stor skade på enkeltmennesker. Men hva om vedkommende som setter deg i en bås har genuin makt? Makt til å stemple deg som syk og avskrive deg fra normal hverdag og funksjon i samfunnet? Da kan ha du et jævla stort problem.

 

 

Visste du at såkalte psykiatriske lidelser ikke kan observeres eller bevises? At mens ekte leger benytter seg av tilegnet kunnskap fra patologien for å diagnostisere sykdommer, har psykologer ingen vitenskapelige metoder for se om et menneske er psykisk syk? Faktisk kan man ikke se på hverken blodprøver eller hjerneskanninger at noen har en såkalt "hjernefeil", "kjemisk ubalanse i hjernen" eller rett og slett er "syk, uten potensiale til forbedring". Alt av psykiatriske diagnoser er oppfunnet og beskriver bare avvik i normale (normalt defineres som hva folk flest gjør) atferdsmønstre. Om du f.eks. har konsentrasjonsvansker som barn på skolen, kan du få en ADHD-diagnose, som beskriver forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet, og da blir du allerede sett på som, kynisk nok, biologisk defekt, dvs. si at du ikke er slik som du burde være. Den psykiatriske løsningen da er ofte å ta deg ut av skolen, sette av timer hos psykolog og, i mer ekstreme tilfeller, medikamentere deg, med det resultat at du vokser opp med å føle deg annerledes og mindre verdt enn jevnaldrende. For å gjøre det enda verre, kan du bli tatt ut av skolen og samtidig bort i fra alt som er trygt og stabilt - til og med dine egne foreldre vil tro at det er noe galt med deg og kjøpe alt psykologen sier om deg. Som et ungt og forvirret barn med uløste indre konflikter, får du da ingen sjanse til å bearbeide ting sammen med folk som bryr seg om deg på en genuin måte, dvs. ser på deg som et unikt individ som har det vanskelig med å leve opp til forventningene alle har til deg. Men det er faktisk dette som er mest skadelig med psykiatrien; at empatien til de rundt deg forsvinner ved at du får et eller annet stempel fra et maktmenneske, for hvor mange tør å trosse et menneske med mange år på skolebenken med støtte fra kanskje det mektigste systemet vi har, psykiatrien? Svært få, og de som gjør det går ofte med en konstant tvil inni seg om det de gjør er riktig for barnet sitt, eller en venn, slektning ... Hvem som helst. Så du ser, en psykiatrisk diagnose får deg ikke bare til å føle deg rar og mindre verdt enn andre, men alle rundt deg, som tidligere hadde en viss empati og medfølelse for deg, ser nå på deg som defekt, som syk, og uansett hva du sier og gjør i protest, vil det bare "bevise" ytterligere at det stemmer. Du er nå i realiteten helt alene i den store, skumle verden.

 

Se for deg at du er på en øy. Det er bare deg og hav så langt øyet rekker. Tror du man kan være psykisk syk når man er alene? Kan man være hyperaktiv når man er alene? Gal? Paranoid? Asosial? Schizofrenisk? Deprimert? Nei, for det trengs to mennesker for å ha en psykisk lidelse i og med at minst et menneske må bedømme et annet som sykt for at man skal ha en psykisk lidelse i utgangspunktet - i motsetning til ekte sykdommer som eksisterer uansett hvor man er i verden, uansett situasjon. Et tilfelle av ondartet kreft for eksempel, utvikler seg uavhengig av hva leger mener om det. En psykisk lidelse er alltid basert på en eller annen sosial konflikt. Merk deg det: Sosial konflikt. Når noen gjør noe andre ikke liker og finner frastøtende, kan de da bli diagnostisert som psykisk syke, og som sagt tidligere, om den personen som diagnostiserer deg er et menneske med makt, kan du ha et jævla stort problem. Psykiatriske lidelser er i realiteten bare et våpen, et verktøy folk bruker mot hverandre, spesielt når det er en eller annen form for maktkonflikt inne i bildet. Bare se på rettssystemet vårt: Om det er en psykolog i salen, kan den mistenkte bli erklært syk og sendt til et psykiatrisk sykehus for behandling, i stedet for til et vanlig fengsel, og førstnevnte er mye verre fordi på et psykiatrisk sykehus blir man dømt etter hvordan man ser på seg selv og verden forøvrig. Om man ikke tenker "riktig" om seg selv og verden, blir du værende fram til du er omvendt. Bare ta saken med Anders B. Breivik vedrørende Utøya-episoden. Han kjemper for det han tror på, og hvorvidt hans meninger og metoder er den rette veien å gå er irrelevant her, men er det noe han frykter så er det å bli stemplet som syk, og vi som har fulgt med på saken en stund ser at retten bevisst prøver å finne logiske brister i uttalelsene hans; et eller annet som kan få verdenen utenfor til å se på han som et gærning, for da vil han tape kredibilitet blant folket. Det er faktisk en maktkamp på gang, en kamp jeg tror Anders vil tape siden han er tross alt bare et enkelt menneske mot et helt apparat av makt. Bestemte meninger, tanker og holdninger får aldri vært en sykdom, uansett hvor mye vi måtte ønske å ta avstand i fra det.

 

Hva med medisiner? Trenger man egentlig medisiner for noe som har med det psykiske å gjøre? Nei og nei. Du kan dempe uønsket atferd og undertrykke visse følelser med medisinering, men det er ikke rehabilitering å overstyre kroppens egne mekanismer for å takle traume. Traume kan være så mangt, som for eksempel mobbing, ulykker, tap av noen du er glad i og omsorgssvikt under oppveksten. Noen vil si "medisiner kan jo hjelpe en stund, slik at man får det lettere", men igjen, grunnen til at man har det vondt i utgangspunktet er fordi hjernen prøver å bearbeide ting og det må skje på en naturlig måte om målet noen gang er å bli kvitt ondet. Det er ingen kjemisk ubalanse i hjernen man skal rette opp, i motsetning til hva mange tror. ALT har sine naturlige årsaker, og det er ikke før man vedkjenner seg disse vonde følelsene og tankene at man kan begynne å virkelig bearbeide ting. Vonde følelser kan være forferdelig, og så vondt at man har lyst til å bare grave seg ned, kutte seg på armen, prøve å ta livet sitt, drikke seg fra sans og samling - hva som helst for å unnslippe, men ta likevel opp kampen og kjemp, hva det enn koster, selv om det skulle innebære å bare ligge i senga og apatisk stirre i taket i dagevis ... Bare kom deg gjennom det på et eller annet sett vis, og du vet selv innerst inne hva som er riktig, selv om man kan bli litt forvirret når enkelte sier "kom deg ut i frisk luft og bruk kroppen" eller "finn på noe sammen med en venn" når du selv kanskje ikke føler for akkurat det. Noen bearbeider ting best på den måten, andre ved å stenge seg inne i ukesvis eller male - you name it ... Det er ulikt fra person til person, men det grunnleggende er å kjenne på følelser og å lytte til seg selv, i tillegg til si til seg selv om og om igjen at å gi opp aldri er et valg!

 

Hva har begrepet kjærlighet i tittelen med alt dette å gjøre? Alt faktisk. Det å vise omsorg, medfølelse, sympati og forståelse for alle mennesker er noe vi aller fleste anser som gode idealer, men vi har alle begrensninger, midlertidige sådan vel å merke, i vår evne til å sette oss i andre situasjon og dermed bry oss så mye som vi burde, men det er her kjærlighet kommer inn i bildet, for når det skorter på alt annet, er det ubetinget kjærlighet som gjelder: det og bare å godta et annet menneske slik som hun og han er uten å forvente noe tilbake. Vanskelig noen ganger? Japp, det kan være enormt vanskelig til tider og det kan kreve at man virkelig går inn i seg selv, eller utfordrende som vi liker å kalle hindringer i dag. Om du ikke klarer å sette deg inn i et annet menneskes vanskeligheter eller ikke vet hva som hjelper, noe som kan være enormt frustrerende, så er det bedre at du ikke gjør noe enn at du skyver vedkommende unna deg. Bare vær tilstede mens vedkommende bearbeider ting i eget tempo. La vedkommende vite at du er der uansett hva og ikke forvent noe. Det er når folk aksepterer seg selv, jeg mener virkelig aksepterer seg selv for den de er, at kreativitet og produktivitet blomstrer og man får mennesker som går rundt med et smil om munnen framfor å slite bare med å komme seg gjennom dagen. :-)