Beste medisiner mot Sosial Angst og angst generelt

[screenman]

Hva er de beste medisinene mot Sosial Angst og angst generelt? Noen som har god oversikt over dette?

Finnes det andre medisiner enn benzodiazepiner og SSRI-er, som er effektive?

[Oda1982]

Buspiron er en medisin som skal hjelpe på angst, og som ikke er benzo. Men medisin alene vil nok ha liten nytte. Den beste behandlingen er å konfrontere deg med det du engster deg for (eksponeringsterapi) og la medisiner være en krykke.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har jo sendt deg PM med forslag før, men et annet forslag er Sarotex eller lyrica.

 

Angående eksponeringsterapi så er det det reneste sludder mot generalisert sosial angst. For man har jo vært i sosiale situasjoner store deler av livet, og angsten har jo ikke forsvunnet. Hvis eksponeringsterapi hadde virket hadde jo ikke folk fått sosial angst i utgangspunktet, ettersom man til stadighet jo er i sosiale situasjoner.

 

Angst er noe man får av eksponering for en truende situasjon. F.eks. har jeg ikke angst for slanger, men jeg ville nok fått det om jeg en gang våknet med en boa ved siden av senga. Så ville jeg fått langvarig angst for slanger.

 

Eksponeringsterapi vil bare si å legge en slange ved senga til den som er rammet. Ikke særlig pent gjort. Nå tenker du kanskje, men sosiale situasjoner er jo ikke farlige, på samme måte som en slange. Det er fordi du, som ikke har sosial angst, er en "sosial slangetemmer", altså er de ikke farlige for deg, men det å ha sosial angst betyr at de er farlige. Hver gang man eksponeres for en situasjon som oppfattes truende vil ideen om at slike situasjoner er truende feste seg ytterligere.

 

Det er altså en forutsetning for at eksponeringsterapien skal virke at man selv innser at angsten er irrasjonell. Det er to problemer her. Det minste problemet er at hvis man innser at sosiale situasjoner ikke er farlige er man allerede kvitt angsten, og trenger ikke eksponeringsterapi. Eksponeringsterapi virker altså kun på folk som ikke egentlig har et problem, unntatt en irrasjonell unngåelsesatferd.

 

Det største problemet er at angsten faktisk ikke er irrasjonell. Sosial interaksjon kan gi psykisk smerte, og psykisk smerte lages på samme sted i hjernen som fysisk smerte. Sosial interaksjon kan altså gi en reell smertefølelse. Ytterligere eksponering forsterker unngåelsesatferden og angsten fordi det bekreftes at sosial interaksjon fører til smerte. Hvis du blir dengt av en fyr hver gang dere møtes bør det være rimelig klart at ytterligere eksponering ikke løser problemet.

 

Linken mellom angst og smerte er åpenlys når man ser på hvilke medisiner som virker mot hva. For samtlige angstdempende medisiner (også de som ikke er sløvende) virker også smertestillende. I tillegg virker "ordentlige" smertestillende medisiner angstdempende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: e6271c7a1ce1f05bb25133b0df719f5a

[psychegots]

Jeg har jo sendt deg PM med forslag før, men et annet forslag er Sarotex eller lyrica.

 

Angående eksponeringsterapi så er det det reneste sludder mot generalisert sosial angst. For man har jo vært i sosiale situasjoner store deler av livet, og angsten har jo ikke forsvunnet. Hvis eksponeringsterapi hadde virket hadde jo ikke folk fått sosial angst i utgangspunktet, ettersom man til stadighet jo er i sosiale situasjoner.

 

Angst er noe man får av eksponering for en truende situasjon. F.eks. har jeg ikke angst for slanger, men jeg ville nok fått det om jeg en gang våknet med en boa ved siden av senga. Så ville jeg fått langvarig angst for slanger.

 

Eksponeringsterapi vil bare si å legge en slange ved senga til den som er rammet. Ikke særlig pent gjort. Nå tenker du kanskje, men sosiale situasjoner er jo ikke farlige, på samme måte som en slange. Det er fordi du, som ikke har sosial angst, er en "sosial slangetemmer", altså er de ikke farlige for deg, men det å ha sosial angst betyr at de er farlige. Hver gang man eksponeres for en situasjon som oppfattes truende vil ideen om at slike situasjoner er truende feste seg ytterligere.

 

Det er altså en forutsetning for at eksponeringsterapien skal virke at man selv innser at angsten er irrasjonell. Det er to problemer her. Det minste problemet er at hvis man innser at sosiale situasjoner ikke er farlige er man allerede kvitt angsten, og trenger ikke eksponeringsterapi. Eksponeringsterapi virker altså kun på folk som ikke egentlig har et problem, unntatt en irrasjonell unngåelsesatferd.

 

Det største problemet er at angsten faktisk ikke er irrasjonell. Sosial interaksjon kan gi psykisk smerte, og psykisk smerte lages på samme sted i hjernen som fysisk smerte. Sosial interaksjon kan altså gi en reell smertefølelse. Ytterligere eksponering forsterker unngåelsesatferden og angsten fordi det bekreftes at sosial interaksjon fører til smerte. Hvis du blir dengt av en fyr hver gang dere møtes bør det være rimelig klart at ytterligere eksponering ikke løser problemet.

 

Linken mellom angst og smerte er åpenlys når man ser på hvilke medisiner som virker mot hva. For samtlige angstdempende medisiner (også de som ikke er sløvende) virker også smertestillende. I tillegg virker "ordentlige" smertestillende medisiner angstdempende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: e6271c7a1ce1f05bb25133b0df719f5a

 

Jeg er delvis enig med deg. Du har noen gode poenger, men du generaliserer for mye. Eksponeringsterapi er en av de best dokumenterte behandlingsmetodene som eksisterer innenfor psykiatrien og er gang på gang blitt påvist å være mer effektiv enn medisiner, så å hevde det ikke fungerer mot sosial angst er rett og slett å spre feilinformasjon.

 

MEN nei, det fungerer ikke for alle. Og grunnen til dette er at det som du sier er en forutsetning at frykten er irrasjonell, men det er den i mange tilfeller også ved sosial angst. Foreleseren min har feks kommet med eksempler fra faktiske pasienter som har vært drit nervøse når de snakket med mennesker fordi de var helt sikre på at de ristet så mye at de andre måtte tro det var noe alvorlig galt med dem. Da de ble filmet i situasjonen og senere vist filmen og fikk se at selvom det føles som om skjelvingen er veldig kraftig, så syns den faktisk ikke for andre, så forsvant store deler av angsten deres. Dette er bare et eksempel på en irrasjonell ting man ikke nødvendigvis har oppdaget selv.

 

Samtidig så har du de som aldri vil profitere på eksponeringsterapi mot sosial angst, jeg er en av dem, og kanskje du også, siden du er så kritisk? Uansett så vil det ikke fungere på meg nettopp fordi angsten ikke er et resultat av irrasjonelle tanker. Jeg er drit dårlig på sosiale situasjoner og da er det ikke annet enn en fornuftig reaksjon å frykte dem til en viss grad.

[Oda1982]

Kanskje det kan være på tide å finne frem et eventyr som ble postet på en annen kategori:

 

Uhyret

Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet i mot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret. For i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket bad kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å sloss med uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret:- Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyre.