"Tørrlagt" selvskader

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vært selvskader i 1/3 av livet mitt som senvirkning av gjentatte seksuelle overgrep fra 5 års alder og mobbing på skolen. På det meste har jeg holdt meg fri for selvskading i 7 mnd. og andre ganger selvskader jeg flere ganger til dagen. Nei, det er ikke snakk om risp, men dype kutt som må syes med både innvendige og utvendige sting. På det verste har jeg måttet hudtransplanteres to ganger

Jeg tenker litt...

Blir man noen gang ferdig med selvskading? Blir det som en alkoholiker, en gang alkoholiker og alltid alkoholiker. Men at man kan være tørrlagt selvskader, men faren for å sprekke er der hele tiden. Samme når man er avhengig av narkotika. I blant vil følelsen og den intense trangen komme, men det er da man må være sterk og stå imot. Minne seg selv om alt det negative med å selvskade, ruse seg etc. Noen tanker? Anonym poster: fdf4f39972504c14fc7e7305af6a8f21

[Akse]

Har du noen du kan prate med om dette? Det er viktig å få utløp for følelser og tanker slik at det ikke hoper seg opp og du må til med ting som selvskading for å få bukt med det.

 

Jeg klarer ikke sette meg inn i din situasjon, men det er viktig med gode venner man kan betro seg til. I tillegg er det viktig å ha noe å ta seg til, slik at du får mindre tid for deg selv.

[AnonymDiskusjon]

Har du noen du kan prate med om dette? Det er viktig å få utløp for følelser og tanker slik at det ikke hoper seg opp og du må til med ting som selvskading for å få bukt med det.

Jeg klarer ikke sette meg inn i din situasjon, men det er viktig med gode venner man kan betro seg til. I tillegg er det viktig å ha noe å ta seg til, slik at du får mindre tid for deg selv.

 

Joda, jeg går i terapi, men venner har jeg lite av. I hvert fall de fortrolige vennene mine. Jeg har også nok å gjøre. Jeg jobber og studerer, men når flashbacks fra overgrep kommer over meg som lyn fra klar himmel, har jeg ikke mange forsvarsverker å stå i mot med. Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1

[Poor Leno]

Vet du hvorfor du har valgt å skade deg? Hvilken følelse får du av å gjøre det? Synes du det er alrite eller godt?

[Green_Monster]

Kalles den lindrende smerten, man kan sikkert tenke på det slik; Du har en psykisk smerte som du minsker ved å påføre en fysisk smerte.

 

 

Men som svar på spørsmålet til trådstarter. Ja jeg tror du kan bli kvitt det, men det krever nok en skikkelig innsats. For noen mer enn andre. Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men fordi du sier at du studerer så ville jeg tippe 23 +/- 3 år? At du ikke har hatt mange venner i grunnskolen betyr ikke at du behøver å gå ensom igjennom livet, men det er jo naturlig å tenke at andre kan bli redd deg når du kutter deg, med andre ord så vil nok ikke dryppende blodige armer være den aller beste "icebreaker'n" Alikevel så kjenner jeg mange som ikke "blomstret" før midt i/etter VGS, eller i 25 års alder. Det var føst da de ble trygge på seg selv og egentlig gav faen i hva en stakkars mobber mente om dem.

 

Tilbake til spørsmålet ditt så er jeg 100% sikker på at alle mennesker kan forandre seg om de vil, og ingen problemer er store nok til å stoppe din viljestyrke

Endret 27. mai 2012 av Green_Monster

[AnonymDiskusjon]

Vet du hvorfor du har valgt å skade deg? Hvilken følelse får du av å gjøre det? Synes du det er alrite eller godt?

Jeg gjør det fordi den psykiske smerten blir for stor og jeg trenger en avledning. Jeg blir rolig av det. Den fysiske smerten er lettere å håndtere enn den psykiske. Men når jeg kommer på legevakt eller sykehus, blir fokuset bare på det fysiske og jeg sitter igjen alene med mine vanskelige tanker og følelser.

Kalles den lindrende smerten, man kan sikkert tenke på det slik; Du har en psykisk smerte som du minsker ved å påføre en fysisk smerte.

Ja, helt riktig. Når man påfører kroppen smerte, produserer kroppen sin egen morfin, endorfiner, som du også produserer ved f.eks. hard trening.

Men som svar på spørsmålet til trådstarter. Ja jeg tror du kan bli kvitt det, men det krever nok en skikkelig innsats. For noen mer enn andre. Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men fordi du sier at du studerer så ville jeg tippe 23 +/- 3 år?

Jeg er 30 år... Og jeg er heldig og har en fantastisk samboer som har holdt ut med meg i over 5 år. Han fortviler selvsagt når jeg skader meg og påfører meg selv alvorlige tilstander som blodforgiftning og må opereres flere ganger for å bli frisk.

At du ikke har hatt mange venner i grunnskolen betyr ikke at du behøver å gå ensom igjennom livet, men det er jo naturlig å tenke at andre kan bli redd deg når du kutter deg, med andre ord så vil nok ikke dryppende blodige armer være den aller beste "icebreaker'n"

Jeg viser aldri arr eller sår. Jeg er den som alltid går i lange skjørt og tynne jakker selv om gradestokken nærmer seg 30... Ingen av arbeidskollegaene mine vet om at jeg sliter psykisk. Jeg ønsker ikke at de skal vite det, men i blant føles det som et sykt skuespill. Særlig når jeg møter på min siste overgriper (vi jobber innen samme bedrift). Men nå er det 8 uker siden sist selvskading... Men sårene jeg påførte meg for 8 uker siden er langt i fra leget. Det ene såret spriker mye enda...

Nei, jeg skulle ALDRI ha begynt med selvskading da jeg var 20 år. ALDRI. Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1

[Poor Leno]

Det kan umulig være lett å komme ut av et handlingsmønster når du ser en sånn person daglig... Føler med deg. Håper du klarer det.

[AnonymDiskusjon]

Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1

[AnonymDiskusjon]

Dette skrev jeg for en del år tilbake, men er like aktuelt i dag:

 

En selvskader en sommerdag

 

Det er sol og nærmere 30 varmegrader, men jeg går i langt skjørt og langermede bluser, eller i et noe kortere skjørt og med strømpebukse. Jeg kan ikke vise armene og leggene mine. Hvis du ser de, vil du tenke at jeg er en oppmerksomhtssyk tulling, for jeg har arr etter selvskading. Du kan komme til å tenke at jeg har skadet meg selv til blods og har måttet sy hundrevis av sting, fordi jeg ønsker å bli lagt merke til og sett. Å bli møtt med et mistroisk blikk orker jeg ikke, så derfor dekker jeg til kroppen og arrene mine.

 

Jeg ønsker ikke å bli lagt merke til. Jeg har skadet meg selv fordi jeg har hatt det vondt og vanskelig. Jeg har hatt et selvhat mot meg selv og kroppen min. Jeg har foretrukket en fysisk smerte for å få lindret den psykiske smerten. Hvis du hadde sett meg når jeg oppsøkte legevakten for å få hjelp til å lukke det sprikende såret, hadde du sett en jente som skjuler seg bak et langt hår. En jente som ser ned hele tiden og kun visker lavt til sykepleierne og legen. Du hadde sett en jente som var redd for å bli dårlig behandlet av lege og sykepleiere. Du hadde sett en jente som angret på selvskadingen, men som ikke hadde andre alternativ på å mestre det psykisk smertefulle.

 

Hvis du hadde hørt dialogen mellom meg og legen, hadde du hørt at legen ville gi jenta antibiotika fordi såret var urent siden hun hadde hatt salt eller chilipulver i såret, men at jenta takket nei til dette. Jeg takket nei fordi jeg og min kropp ikke fortjente en så god behandling. Resultatet ble 6 uker med kraftig og farlig betennelse...

 

I dag er det mer enn 5 mnd. siden jeg sist selvskadet meg. Jeg har ikke lenger sår på kroppen. Eneste er arr og at strukturen i leggene er blitt deformert etter altfor mange for dype kutt. Legene har måttet sy både muskelatur og hud sammen. Jeg tør ikke bade sammen med venner om sommeren, heller ikke sammen med min egen familie. Familien min vet at jeg har arr, men de vet ikke hvor mange og hvor store noen av de er. I de periodene jeg selvskader, holder jeg det for meg selv. Den eneste som får vite det, er til nøds psykologen min. Jeg vil ikke skremme de.

 

Det jeg ønsker med dette innlegget, er å gi et innblikk i hvordan hverdagen kan være for en som har mestret vanskelige stunder i livet sitt med å påføre seg selv fysisk smerte. Jeg håper at du som leser tenker, neste gang du ser en person med arr på armene eller leggene, at det er et menneske som har hatt det vanskelig. At vedkommende ikke har påført seg selv smerte for å få oppmerksomhet. Sannheten kan være en annen...

 

(Hilsen trådstarter)

 

Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1

[Green_Monster]

Håper du finner et annet utløp for frustrasjon og mønster, noe som kan fungere like godt (om ikke bedre). Jeg har i alle fall tro på at alle kan få til det de vil, samtidig så forstår jeg at empati er en ting og si "jeg skjønner akkurat hva du mener" er en helt annen ting. Alle fortjener god behandling og respekt fra andre mennesker, og å tilhøre det samfunnet vi lever i. For meg er det vanskelig å forstå at du takket nei til antibiotika behandling, mens du har nok dine egne grunner som føles riktige for deg. Vel.. da har du noen som står på sidelinjen og hejer på deg og som vil deg godt, og du fortjener det. Om noen vil hjelpe så håper jeg du vil ta det imot

Endret 28. mai 2012 av Green_Monster

[AnonymDiskusjon]

Håper du finner et annet utløp for frustrasjon og mønster, noe som kan fungere like godt (om ikke bedre). Jeg har i alle fall tro på at alle kan få til det de vil, samtidig så forstår jeg at empati er en ting og si "jeg skjønner akkurat hva du mener" er en helt annen ting.

Ja, en dag skal jeg kunne si at nå er jeg "tørrlagt selvskader", men psykologen min sier det er langt frem. Det er ikke bare å knipse med fingrene og si at "nå skal jeg aldri selvskade mer", når årsakene er som de er. Men psykologen mener jeg en dag kan bli fri for selvskading. Vurderer å søke meg inn på en spesialavdeling hvor de er eksperter på selvskading (i Skien i Telemark). Jeg har vært der én gang og fikk vannvittig god hjelp der.

Alle fortjener god behandling og respekt fra andre mennesker, og å tilhøre det samfunnet vi lever i. For meg er det vanskelig å forstå at du takket nei til antibiotika behandling, mens du har nok dine egne grunner som føles riktige for deg.

Helt riktig. Jeg mener at jeg ikke fortjener antibiotikabehandling fordi skaden er selvpåført. En måte å straffe meg selv på, selv om jeg vet om konsekvensene, for jeg har hatt blodforgiftning 3 ganger... Jeg vet at leger blir veldig fortvilet når jeg hardnakket sier nei. En gang ble jeg tvangsbehandlet med antibiotika intravenøst og der satt en sykepleier og fulgte med på at jeg ikke tok ut veneflonen. Lite hyggelig opplevelse.

Vel.. da har du noen som står på sidelinjen og hejer på deg og som vil deg godt, og du fortjener det. Om noen vil hjelpe så håper jeg du vil ta det imot

Ja, men det er også vanskelig å ta imot. Men en dag vil jeg klare det Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1

[bonkytonk]

Det er ikke slik at man er hverken alkoholiker eller selvskader eller noe som helst annet livet ut. Det er noe man gjør, ikke noe man er. Jeg vet at bl.a Anonyme Alkoholikere jobber utfra tanken om at man aldri slutter å være alkoholiker men bare lærer seg å la være å drikke, og all ære til dem for det gode de gjør, men det er egentlig helt forferdelig å slå fast at bare fordi du har oppført deg sykt en periode så ER du syk resten av livet.

 

Du ER ikke en selvskader. Du er mange ting, bl.a er du den samboeren din aller helst vil leve og bo og dele livet sitt med, selvskadingen er noe du GJØR.

 

Jeg tenker umiddelbart at det viktigste ikke er at du på død og liv skal slutte å skade deg selv, men få hjelp med problemene som gjør at du skader deg. Selvsagt er det vanedannende, det er jo alt som virker - og tydeligvis er det selvskading som funker best som "smertestillende" for deg.

 

Fikk du god hjelp i Skien, så prøv å komme deg tilbake dit.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke slik at man er hverken alkoholiker eller selvskader eller noe som helst annet livet ut. Det er noe man gjør, ikke noe man er. Jeg vet at bl.a Anonyme Alkoholikere jobber utfra tanken om at man aldri slutter å være alkoholiker men bare lærer seg å la være å drikke, og all ære til dem for det gode de gjør, men det er egentlig helt forferdelig å slå fast at bare fordi du har oppført deg sykt en periode så ER du syk resten av livet.

 

Du ER ikke en selvskader. Du er mange ting, bl.a er du den samboeren din aller helst vil leve og bo og dele livet sitt med, selvskadingen er noe du GJØR.

 

Jeg tenker umiddelbart at det viktigste ikke er at du på død og liv skal slutte å skade deg selv, men få hjelp med problemene som gjør at du skader deg. Selvsagt er det vanedannende, det er jo alt som virker - og tydeligvis er det selvskading som funker best som "smertestillende" for deg.

 

Fikk du god hjelp i Skien, så prøv å komme deg tilbake dit.

Takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har av og til tenkt at det som en gang var et symptom (selvskadingen) har nå blitt en del av min lidelse. På legevakten stiller de diagnosene "villet egenskade". Dette kommer jo i et litt annet lys om jeg tenker at selvskading er noe jeg gjør, jeg ER ikke noe jeg er. Anonym poster: 94dfbc50eed71b745ba8a4bc8a2d52a1