Om menneskelig intuisjon - Hvorfor vi konkluderer med Guder, ånder og spøkelser

[Kenny Bones]

Ettersom alle har egne opplevelser, tanker, erfaringer og synspunkter rundt det meste som har med livssyn, religion etc å gjøre så vil dette bety at man aldri kommer til en felles enighet rundt noe som helst.

 

De siste årene har jeg tenkt en del på menneskelige ting som intuisjon, logisk følelse og alt ned til atomer og hva vi faktisk består av. I tillegg til å få en skikkelig oppvåkning når det kommer til vitenskap. Faktisk vil jeg si at den vitenskaplige metode forandret mitt syn på absolutt alt. Spesielt når det kommer til hva jeg tror eller ikke tror på. For jeg tror nemlig ikke på noenting. Samtlige av mine meninger i dag bygger på fakta. Og dersom faktaene forandrer seg, noe de ofte gjør, så forandrer min mening seg tilsvarende. Dermed risikerer jeg ikke å "tape ansikt" heller. Ikke at det er et problem for min del, men rent generelt

 

Uansett, jeg liker å legge frem såkalte konstanter. Helt solide fakta som vi VET er riktig. Og deretter bygge videre derfra. På denne måten ender jeg aldri opp med et korthus som kan rase sammen av ingenting.

 

F. eks, vi vet at universet består av diverse stoffer. Dette lærte vi i kjemien på skolen. Og vi vet også at jorda består av disse stoffene. Dermed kan vi ganske enkelt konkludere med at jorda har oppstått ut fra disse stoffene.

 

Men hva med liv? Liv er en eneste stor kjemisk prosess. Er det ingen kjemisk prosess er det heller ikke noe liv. Vi husker fra kjemien at stoffer reagerer med hverandre, kjemisk. Dette skjer ut fra naturlover etc. Vi trenger dermed ingen "magisk ånd" som "styrer" stoffene til å reagerer med hverandre. Når flere kjemiske stoffer reagerer med hverandre danner de kjemiske forbindelser og "klaser" seg sammen. De ender opp som et nytt stoff som igjen reagerer med andre "klaser". Tar du denne tanken videre kan du enkelt se at en celle er en "klase" med masse slike stoffer som reagerer med hverandre. Dette er grunnen til at kroppen fungerer som den gjør, alt er i en balanse. Utrolig? Ja definitivt! Med ikke desto mindre fascinerende!

 

Dette er liv. Det er ganske fantastisk, men det er ikke nødvendig å forklare det med en Gud. Og dette for meg gjør det enda mer fantastisk og fascinerende enn dersom en magisk Gud hadde vært involvert..

 

Over på noe annet, menneskets natur. Vi mennesker har noe vi kaller intuisjon og logisk tankegang. Intuisjon er meget effektivt og smart for oss å inneha, men det har helt klart sine down sides. Vi har nemlig en tendens til å tillegge logikk rundt noe som ikke nødvendigvis er logisk. Dette er helt uavhengig av fagfelt og kunnskap. F. eks kan jeg snakke om hjernekirurgi, noe jeg har null peiling på. Men likevel kan jeg se for meg at dersom man kutter vekk en del av hjernen så vil étt eller annet utfall skje. Denne midlertidige "konklusjonen" intuisjonen min leverer gir meg en følelse av logikk. "Dette var logisk, det ser ut til å stemme!". Og dermed sender kroppen ut dopamin som igjen går rett på belønningssenteret i hjernen. Et senter som er avgjørende for alt som har med dannelse av personlighet, vaner og meninger å gjøre. Når vi føler noe er logisk så lener vi oss mot den tanken. Helt uavhengig av om det faktisk er fakta eller ikke.

 

Dette er årsaken til at vi har skruller som går rundt og tror det finnes ånder rundt omkring. De har spunnet tankene sine rundt noe, kommet frem til en konklusjon som føles logisk og riktig ut. Og dermed har basert andre søkte theser rundt denne "konklusjonen" som dem ikke engang har sjekket faktisk stemmer. Drar man dette utover lengre tid så er det klart at dette blir en "sannhet" som er tilsynelatende umulig å bryte ned. Og dersom jeg som skeptiker forsøker å bryte dette ned så vil vedkommende ta dette svært defensivt og føle seg krenket. Hvem er jeg til å være nedlatende for hans/hennes personlige opplevelser??

 

Her har vi selve kjernen av problemet. Ære og stahet. Vi liker ikke innrømme av vi har tatt feil. Og ihvertfall ikke dersom det gjelder noe vi har bygd hele vårt liv rundt.

 

Selv hadde jeg tidligere en tro på ånder etc. Og min "logikk" var som følger:

 

- Når noe skal eksistere så krever dette en viss mengde energi fra eksistensen for å overhodet eksistere. - Dette var en "sannhet" jeg hadde helt grunnløst basert alt på. Det var bare en tanke jeg hadde tilegnet logikk uten å sjekke fakta overhodet. Det bare føltes riktig.

 

- Når en person dør vil den energien som fikk vedkommende til å eksistere automatisk bli absorbert av objektene i nærheten. - Igjen, ingen faktasjekk av dette.

 

- Dersom en person med overfølsomme antenner går inn i dette rommet vil denne personen kunne oppfatte restene av denne energien. Og dette er det medium og folk som snakke med ånder faktisk gjør.

 

Dette var da hvordan jeg "forklarte" slike ting. Og jeg husker fortsatt at jeg følte en enorm lettelse og logikk over å ha tenkt ut dette. Det føltes rett og slett riktig! I dag ser jeg jo at jeg var helt på jordet! Hvorfor? Jo, fordi jeg hadde bunnløst konkludert med noe, kun utfra tankespinn i mitt eget hode. Og uten å sjekke om variablene jeg sjonglerte i mitt hodet faktisk var basert på fakta. Noe det ikke var..

 

I dag ser jeg på liv som en komplisert rekke med kjemiske forbindelser som til slutt har klaset seg sammen til én enhet. Som tilsynelatende er én enhet, men som egentlig er et kollektiv av flere moduler som jobber sammen i symbiose. Alt basert på balansen som naturlovene dikterer. Energien som gjør at vi lever kommer fra maten vi spiser. Denne inneholder forbindelser og fôr som opprettholder den kjemiske reaksjonen i cellekjernene. Dersom denne reaksjonen opphører så dør cellen.

 

Men igjen er det viktig å ha føttene plantet på jorda. Fordi jeg ser også her at jeg bruker intuisjon og tillegger denne tråden min logikk. Og jeg skal enkelt innrømme at det sannsynligvis er massevis av hull i dette tanke-eksperimentet. Forskjellen er at i dette tilfellet har jeg i det minste basert grunnkjernen på noe som faktisk er virkelighet!

[Amatus]

Jeg har ikke tenkt å engasjere meg i en ny diskusjon her, men vil gjerne bare stille fire spørsmål til ettertanke (og gjerne lese trådstarters tanker rundt følgende):

 

1. Hva betyr det å vite for deg? (Når kan du si at du personlig vet noe? Når du har lest det i Illustrert Vitenskap, eller når du selv har erfart det?)

 

2. Dersom du erfarer/observerer noe som går imot noen av moderne vitenskaps teorier, ikke bare én gang, men flere ganger (og andre mennesker som du stoler på kan bekrefte ens egne observasjoner) - hva vil du gjøre da? (Om du stoler mer på moderne vitenskap enn på din egen erfaring, hvorfor gjør du det? Hvordan kom du fram til at moderne vitenskap er troverdig i første omgang?)

 

3. Om personlig erfaring/observasjon er det som i bunn og grunn avgjør det du vet er sant, hvorfor slutter den å gjelde når den på en alvorlig og gjentakende måte avviker fra tidligere erfaringer? (Er konstant utvikling og modifisering av ens teorier ikke det et av grunnprinsippene i moderne vitenskap? Og om det er, hvorfor bruker man ikke dette empiriske prinsippet i ens eget liv om en mener det er det rette å gjøre?)

 

4. Om en ærlig kan si at en aldri har observert noe mirakuløst og uforklarlig i ens eget liv, og millioner av andre mennesker kan si det motsatte, hvorfor er man ikke villig til å forstørre forskningsfeltet sitt for å kunne få mer (nyttig) kunnskap?

[Kenny Bones]

Jeg har ikke tenkt å engasjere meg i en ny diskusjon her, men vil gjerne bare stille fire spørsmål til ettertanke (og gjerne lese trådstarters tanker rundt følgende):

 

1. Hva betyr det å vite for deg? (Når kan du si at du personlig vet noe? Når du har lest det i Illustrert Vitenskap, eller når du selv har erfart det?)

Enkelt, min egen erfaring er jo ikke verdt det store. Rent vitenskaplig sett. Personlig er det jo verdt mye. Men det kan man ikke bruke som bevisgrunnlag, da min personlige erfaring er fullstendig subjektiv.

 

2. Dersom du erfarer/observerer noe som går imot noen av moderne vitenskaps teorier, ikke bare én gang, men flere ganger (og andre mennesker som du stoler på kan bekrefte ens egne observasjoner) - hva vil du gjøre da? (Om du stoler mer på moderne vitenskap enn på din egen erfaring, hvorfor gjør du det? Hvordan kom du fram til at moderne vitenskap er troverdig i første omgang?)

Dersom jeg erfarer eller observerer noe som går imot moderne vitenskaps teorier så vil jeg ganske kjapt kunne konkludere med at jeg ikke forstår vitenskapens teori. Fordi ingenting går imot vitenskapens teorier. Og jeg er ikke riktig person til å si at "dette går imot vitenskapen", da jeg ikke er en vitenskapsmann. Derfor har jeg heller ikke godt nok grunnlag til å kunne uttale meg om den saken.

 

Alt vi observerer via våre sanser er noe vi gjør fordi hjernen presenterer det og tolker det sånn. Det har fint lite med hvordan verden egentlig fysisk henger sammen å gjøre. Det er f. eks godt dokumentert hvor enkel hjernen er å lure, og jeg har selv opplevd ting som er helt hinsides og som ikke kan forklares på noen annen måte enn at bevisstheten min har fått signaler som kommer fra hjernen selv, ikke utenfra.

 

I tillegg er alt jeg oppfatter noe jeg oppfatter pga kjemiske forbindelser og elektriske signaler. Dersom jeg f. eks tar LSD eller sopp og ser en sau i stua mi så ser jeg den jo. Greit, i det tilfellet har jeg tilført kjemiske stoffer utenfra som påvirker balansegangen i de kjemiske reaksjonene i hjernen. Men slik jeg ser det spiller det ingen rolle om disse påvirkningene kommer utenfra eller fra hjernen selv. Hva om hjernen selv har produsert et stoff som påvirker reaksjonene på lignende måte?

 

3. Om personlig erfaring/observasjon er det som i bunn og grunn avgjør det du vet er sant, hvorfor slutter den å gjelde når den på en alvorlig og gjentakende måte avviker fra tidligere erfaringer? (Er konstant utvikling og modifisering av ens teorier ikke det et av grunnprinsippene i moderne vitenskap? Og om det er, hvorfor bruker man ikke dette empiriske prinsippet i ens eget liv om en mener det er det rette å gjøre?)

Forstår ikke helt spørsmålet for å være helt ærlig

 

4. Om en ærlig kan si at en aldri har observert noe mirakuløst og uforklarlig i ens eget liv, og millioner av andre mennesker kan si det motsatte, hvorfor er man ikke villig til å forstørre forskningsfeltet sitt for å kunne få mer (nyttig) kunnskap?

Det er man jo. Vitenskapen ønsker bare å vite mer og mer. Hva resultatet av forskningen viser seg å være er jo helt likegyldig. Det er svaret som er interessant, hva nå enn det måtte være. Det at millioner av mennesker har opplevd og erfart fantastiske ting betyr jo svært lite, da mennesker er skrudd sammen på lik måte. I tillegg er det og blir forsket på hvordan mennesker og også dyr fungerer. Placebo er et fenomen det forskes mye på og er sannsynligvis mye av forklaringen på mange av de "uforklarlige" tingene folk opplever.

 

I bunn og grunn, vi opplever det vi gjør fordi hjernen tolker det og presenterer det til oss på den måten. g

[RWS]

Kan ikke svare for Kenny her, men jeg kan for meitt eget vedkommende svare på de noe feilaktige, men spennende spørsmålene:

 

1. Hva betyr det å vite for deg? (Når kan du si at du personlig vet noe? Når du har lest det i Illustrert Vitenskap, eller når du selv har erfart det?)

Leser ikke svada vitenskap som illustrert vitenskap jeg, så den delen av spørsmålet er egentlig irrelevant...

 

Men hvordan jeg vet? Hva vet jeg egentlig? fælt lite egentlig, fordi jeg vet at det jeg i dag "vet" før eller senere vil endre seg, så det jeg vet blir derfor det som fakta tilsier at det er akkurat nå.

 

2. Dersom du erfarer/observerer noe som går imot noen av moderne vitenskaps teorier, ikke bare én gang, men flere ganger (og andre mennesker som du stoler på kan bekrefte ens egne observasjoner) - hva vil du gjøre da? (Om du stoler mer på moderne vitenskap enn på din egen erfaring, hvorfor gjør du det? Hvordan kom du fram til at moderne vitenskap er troverdig i første omgang?)

Da ville jeg stolt på vitenskapelige teorier. Helt klart. For det første fordi det er stadfestet av langt flere enn meg og en venn av meg og for det andre er det også blitt forsøkt falsifert av enda fler.

 

ER det noe jeg aldri kommer til å stole på, etter å ha lest en del om vår heller merkelige og besynderlige hjerne, så er det akkurat min egen hjerne... Den er underlagt en hel del ting som vi slettes ikke skal feste så fryktelig mye lit til.

 

Ta noe så enkelt som synet vårt. Når du sitter å snakker med noen i et rom og har øyekontakt med vedkommende så SER faktisk ikke hjernen det du TROR du ser utenfor skarpsynet ditt. hjernen bedrar oss HELE tiden for å gi oss illusjonen av kontroll, for når du sitter der og prater LAGET hjernen et bilde av de tingene du tror du ser i sidesynet, rett og slett fordi sidesynet tar inn ALT for mye informasjon til at hjernen klarer å sende den informasjonen igjen og igjen, derfor lurer den oss til å TRO at det du ser, det ser du. Tenk på det som et tv skjerm som KUN frisker opp pikslene som beveger seg mens alle de andre er helt i ro, dette er også noe du ikke oppfatter, men det skjer faktisk allikevel.

 

Det hjernen derimot ser er bevegelser i sidesynet, da sier den i fra og du vil som regel flytte skarpsynet bort dit hjernen fortalte deg at hadde bevegelse... Og hvor mange ganger har du opplevd å flytte syns feltet fordi du TRODDE at noe beveget seg der? En del ganger tenker jeg... Hjernen lurer oss helt enkelt til å TRO at vi har full kontroll, hele tiden... Og slik er det med andre ting også... Den underbeviste delen av hjernen har tatt en besluttning omtrent et kvart sekund FØR du selv, altså den bevisste delen av hjenen din, har bestemt seg for å gjøre det... Så hvor var den frie viljen hen sa du

 

Og det er derfor begrenset hva jeg TROR på grunnlag av hva hjernen vil at jeg skal tro når jeg ikke har bedre informasjon å legge med...

 

 

[

3. Om personlig erfaring/observasjon er det som i bunn og grunn avgjør det du vet er sant, hvorfor slutter den å gjelde når den på en alvorlig og gjentakende måte avviker fra tidligere erfaringer? (Er konstant utvikling og modifisering av ens teorier ikke det et av grunnprinsippene i moderne vitenskap? Og om det er, hvorfor bruker man ikke dette empiriske prinsippet i ens eget liv om en mener det er det rette å gjøre?)

Nei, det er IKKE personlige erfaringer/observasjoner som avgjør hva som er sant. Og her er feilen jeg nevnte over hvis du lurte, for det er en grunn til at vitenskapelig arbeid ALDRI basserer seg på en manns arbeid, men på manges og at det meste blir blind testet, da blindtestinger er AKKURAT for å luke ut personlige meninger og erfaringer... Og hvor har du det i fra at jeg, og flere med meg, ikke bruker vitenskapelige antagelser fremfor våre egne?

 

4. Om en ærlig kan si at en aldri har observert noe mirakuløst og uforklarlig i ens eget liv, og millioner av andre mennesker kan si det motsatte, hvorfor er man ikke villig til å forstørre forskningsfeltet sitt for å kunne få mer (nyttig) kunnskap?

Hæ? Du mener altså at ingen noensinne har undersøkt det som påstås å være overnaturlig, mirakler eller uforklaring? For det er blitt gjort ja, og det kommer fremdeles til å gjøres, svaret er ganske så enkelt at det ikke var noe å finne så langt... Man slapp av, ingen gir opp av den grunn. Det kan jo være at vi rett og slett ikke har teknologi til å avsløre dette enda, hvem vet, kanskje vi en dag finner uforklarilige ting som noe helt naturlig?

 

du må huske på at da de med vitenskapen som verktøy begynte å forske ut verden var det meste uforklarlig og overnaturlig, men etter hvert som forklaringene kom på bordet har det jo blitt naturlig ikke sant? Og slik kommer det til å fortsette også, bortsett fra at de tingene som påstås og som ingen klarer å finne en forklaring på da, de vil fremdeles stå under kategorien uforklarlig...

 

Og her kommer feil nummer to, for her vil du forklare det uforklarilige med gud. Men hva forklarer det egentlig Meennesket? Hva forklarer du med å si at gud gjorde det?

Endret 25. mai 2012 av RWS

[Kenny Bones]

Ingenting mer å tilføre RWS!

[Amatus]

Jeg har ikke tenkt å engasjere meg i en ny diskusjon her, men vil gjerne bare stille fire spørsmål til ettertanke (og gjerne lese trådstarters tanker rundt følgende):

 

1. Hva betyr det å vite for deg? (Når kan du si at du personlig vet noe? Når du har lest det i Illustrert Vitenskap, eller når du selv har erfart det?)

 

Enkelt, min egen erfaring er jo ikke verdt det store. Rent vitenskaplig sett. Personlig er det jo verdt mye. Men det kan man ikke bruke som bevisgrunnlag, da min personlige erfaring er fullstendig subjektiv.

 

2. Dersom du erfarer/observerer noe som går imot noen av moderne vitenskaps teorier, ikke bare én gang, men flere ganger (og andre mennesker som du stoler på kan bekrefte ens egne observasjoner) - hva vil du gjøre da? (Om du stoler mer på moderne vitenskap enn på din egen erfaring, hvorfor gjør du det? Hvordan kom du fram til at moderne vitenskap er troverdig i første omgang?)

 

Dersom jeg erfarer eller observerer noe som går imot moderne vitenskaps teorier så vil jeg ganske kjapt kunne konkludere med at jeg ikke forstår vitenskapens teori. Fordi ingenting går imot vitenskapens teorier. Og jeg er ikke riktig person til å si at "dette går imot vitenskapen", da jeg ikke er en vitenskapsmann. Derfor har jeg heller ikke godt nok grunnlag til å kunne uttale meg om den saken.

 

...

 

4. Om en ærlig kan si at en aldri har observert noe mirakuløst og uforklarlig i ens eget liv, og millioner av andre mennesker kan si det motsatte, hvorfor er man ikke villig til å forstørre forskningsfeltet sitt for å kunne få mer (nyttig) kunnskap?

 

Det er man jo. Vitenskapen ønsker bare å vite mer og mer. Hva resultatet av forskningen viser seg å være er jo helt likegyldig. Det er svaret som er interessant, hva nå enn det måtte være. Det at millioner av mennesker har opplevd og erfart fantastiske ting betyr jo svært lite, da mennesker er skrudd sammen på lik måte. I tillegg er det og blir forsket på hvordan mennesker og også dyr fungerer. Placebo er et fenomen det forskes mye på og er sannsynligvis mye av forklaringen på mange av de "uforklarlige" tingene folk opplever.

 

I bunn og grunn, vi opplever det vi gjør fordi hjernen tolker det og presenterer det til oss på den måten. g

 

Takk for svar; jeg har ikke tenkt å oppta sammen diskusjonen her som i min egen tråd, så jeg lar det være med det.

 

Det er tydelig at du har tillit til at vitenskapen og vitenskapsmennene (som er like menneskelige som du og jeg) er 100 % konsekvente i sine forskningsprinsipper. Problemet er at andre tidligere vitenskapelig høyt anerkjente mennesker som en gang var beinharde ateister og spesialister i zoologi og evolusjon, nå i dag sier det motsatte - nemlig at vitenskapen ikke er konsekvent på dette området pga. en ateistisk og amoralsk agenda.

 

Det ironiske er at mange nekter så mye som å lytte til deres vitenskapelige observasjoner og vurdere problematikken som de legger fram for dagen, fordi alle "vet" at om man sier imot vitenskapen (evolusjonsteorien), så er man på villspor, enda man ikke klarer å komme med noe fornuftig svar på problematikken som blir presentert. Er det det man kaller vitenskapelig objektivitet?

 

Om du personlig er villig til å utvidet ditt søkefelt, så anbefaler jeg sterkt å lytte til en professor i zoologi og tidligere leksjonsgiver (i 20 år) ved University of Cape Town, og hans ganske elleville historie om hvordan/hvorfor han noe motvillig gikk over fra å være en beinhard evolusjonsforkjemper til å bli en troende og en kreasjonist. Gi dette en sjanse; det vil ikke skuffe den seriøse og ærlige forsker (kikket selv på det i går). Hele berettelsen hans må også fås med.

 

From Evolutionist to Creationist - "My Most Difficult Journey" (Walter J. Veith)

 

 

PS: Vet ikke hvorfor video-en vises to ganger.

Endret 27. mai 2012 av Mennesket

[тurbonєℓℓo]

[...] Problemet er at andre tidligere vitenskapelig høyt anerkjente mennesker som en gang var beinharde ateister og spesialister i zoologi og evolusjon, nå i dag sier det motsatte - nemlig at vitenskapen ikke er konsekvent på dette området

Hvilke vitenskapsmenn sier det?

 

pga. en ateistisk og amoralsk agenda.

Det er i større grad Teistisk og amoralsk agenda, enn det er ateistisk og amoralsk agenda...

Teister tror bare de er mer moralske enn andre, men i bunn og grunn er de ikke det.. Så absolutt ikke..

Uansett hvor mange ganger de selv påberoper seg dette, så hjelper det ikke noe som helst...

 

Det ironiske er at mange nekter så mye som å lytte til deres vitenskapelige observasjoner og vurdere problematikken som de legger fram for dagen, fordi alle "vet" at om man sier imot vitenskapen (evolusjonsteorien), så er man på villspor, enda man ikke klarer å komme med noe fornuftig svar på problematikken som blir presentert.

Men dette er jo heller ikke sant... Man har aldri observert noe som tyder på at noen Gud finnes, eller noen guddommelig innblanding... Og de som måtte mene det, de har ikke klart å komme frem med noen beviser... Man er ikke på villspor innenfor vitenskapen om man klarer å bevise det...

 

Er det det man kaller vitenskapelig objektivitet?

Problemet her er at ting foregår ikke på den måten du beskriver, fordi det har aldri vært noen observasjoner som peker i rettning av gud eller guddommelig innblanding i naturen...

 

Om du personlig er villig til å utvidet ditt søkefelt, så anbefaler jeg sterkt å lytte til en professor i zoologi og tidligere leksjonsgiver (i 20 år) ved University of Cape Town, og hans ganske elleville historie om hvordan/hvorfor han noe motvillig gikk over fra å være en beinhard evolusjonsforkjemper til å bli en troende og en kreasjonist. Gi dette en sjanse; det vil ikke skuffe den seriøse og ærlige forsker (kikket selv på det i går). Hele berettelsen hans må også fås med.

 

From Evolutionist to Creationist - "My Most Difficult Journey" (Walter J. Veith)

 

 

PS: Vet ikke hvorfor video-en vises to ganger.

Hva slags beviser var det han har kommet med? Kan du gi konkrete eksempler på disse bevisene?

Jeg tror også at "den elleville historien" er alt annet enn "ellevill" når alt kommer til alt....

 

Så si meg: Hva er det han vet, og har funnet ut av, som majoriteten av andre zoologer, og vitenskapsmenn generelt er uenig med ham i, og som han ikke har klart å overbevise???

[Green_Monster]

En evigvarende diskusjon. Jeg er enig i vitenskapen og dens betydning, logisk tenkning og evulosjons teori. Det er også rom for det åndelige og det er ikke alt som kan bevises.. feks at jeg er glad i familien min. Jeg forsøker å bevise dem det flere ganger om dagen, nesten som en troende vil bevise for sin gud at han elsker sin gud. Det finnes sikkert noen vitenskaplige måter å måle "elsk" på, måle noe aplha og beta bølger fra hjernen.. men jeg vet ikke om det beviser min følelse for et annet mennske på en skala som blir riktig.

[bazxlckjv aeoif34wedjifoxj]

Hvorfor skal det være rom for "det åndelige"? Vi vet ikke engang om det finnes noen ånd eller hva det er. Å være glad i familien sin har nøyaktig ingenting med åndelighet å gjøre. Kjærlighet er ikke åndelighet.

[LonelyMan]

Gud fins og han er god, det skal dere ikke tvile på.

 

Call to me and I will answer you and tell you great and unsearchable things you do not know.

Jeremiah 33:3

 

Søk Gud og han vil fortelle dere sannheten om tilværelsen.

Endret 27. mai 2012 av LonelyMan

[bazxlckjv aeoif34wedjifoxj]

Helt feil. Gud er ond, og han finnes ikke! (ja, jeg ser ironien i at noen som ikke eksisterer ikke kan være ond, det er liksom vitsen her, skjønner dere vel, herregud, må jo forklare alt med teskje). Det skal dere ikke tvile på, gutter og jenter. Bare stol på mine ord, dere kaster bort livet med å tilbe fantasiskapninger!

 

Forresten, bibelen blir ikke mer troverdig av at du siterer den på engelsk, vettu, lille venn Engelsk er ikke cruisekontroll til "troverdig".

[LonelyMan]

Helt feil. Gud er ond, og han finnes ikke! (ja, jeg ser ironien i at noen som ikke eksisterer ikke kan være ond, det er liksom vitsen her, skjønner dere vel, herregud, må jo forklare alt med teskje). Det skal dere ikke tvile på, gutter og jenter. Bare stol på mine ord, dere kaster bort livet med å tilbe fantasiskapninger!

 

Forresten, bibelen blir ikke mer troverdig av at du siterer den på engelsk, vettu, lille venn Engelsk er ikke cruisekontroll til "troverdig".

 

Kanskje jeg skulle sitert på Norsk da.

[bazxlckjv aeoif34wedjifoxj]

Så vi er enige om at Gud er en kålrot, da. Flott.

[LonelyMan]

Ikke snakk stygt om Gud. Det kommer ingenting godt ut av det.

[Kenny Bones]

LonelyMan, jeg har ikke tiltro til vitenskapsmenn som sådan. Jeg har tiltro til vitenskapen, ikke de som jobber med det. Vitenskap er hva det er, uavhengig av mennesket, dyr eller liv som sådan.

 

En teori er så sterk som den er, fordi kritikkere har forsøkt å avvise og ødelegge innholdet i den gang på gang. Helt til det er bare kjernen som står igjen. Og av nøyaktig denne grunn kan vi være såpass sikker på at det faktisk er sant det som omtales.

 

Religion baseres på subjektive opplevelser og hadde aldri eksistert dersom mennesket ikke hadde eksistert.

[LonelyMan]

LonelyMan, jeg har ikke tiltro til vitenskapsmenn som sådan. Jeg har tiltro til vitenskapen, ikke de som jobber med det.

 

Jeg har aldri påstått noe i den duren, jeg har ikke engang nevnt det eller det andre. Det kan høres skremmende ut, men er det mulig du hører stemmer? (Dønn seriøst, hvis jeg aldri har nevnt noe om dette, ikke engang snakket om dette, hvor henter du det ifra, det er et veldig godt spørsmål)

Endret 27. mai 2012 av LonelyMan

[Green_Monster]

Hvorfor skal det være rom for "det åndelige"?

 

Hvorfor ikke, må det være enten eller?

[bazxlckjv aeoif34wedjifoxj]

Hvorfor skal det være rom for "det åndelige"?

 

Hvorfor ikke, må det være enten eller?

 

Av den årsak som jeg allerede skrev, men som du klippet bort. Vi aner ingenting som helst om hva ånder og åndelighet er. Det du mener er åndelighet, er mest fri fantasi og skiller seg fra hva en annen mener åndelighet er. Hva er poenget med å dikte seg opp en fantasiverden oppe i hodet og så late som om den har noe med virkeligheten å gjøre? Burde du ikke heller oppsøke profesjonell hjelp? Ta f.eks. LonelyMan, han lider av alvorlige vrangforestillinger om at han har kontakt med og kommuniserer med en usynlig venn med superkrefter, og han tar fantasiene sine dønn seriøst. Det er et sykdomstegn, ikke noe man aktivt burde dyrke. Hvis jeg hadde sagt at jeg hadde en usynlig venn som hette Nils, og Nils kan trylle og han kommer med uttalelse X, Y og Z, hadde du sagt jeg var rablende gal og trengte pyskiatrisk behandling. Men hvis vi bytter ut navnet Nils med Jesus, er det plutselig helt plausibelt, og "åndelighet"? Hvor går grensen mellom "åndelighet" og pur galskap? For jeg kan ikke se noen slik grense i det hele tatt, spesielt ikke under vann.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg sitter altså med nesen helt klistret til fakta, og det er fakta som noen andre har sagt er dagens gjeldende fakta. Ok, så følger jeg de faktaene til litt ut på dagen, og har du skulle sett; der tikket det inn nye fakta på faktamaskinen - så nå må jeg sporenstreks forandre mitt liv i henhold til de bestandig gjeldende faktaer - og nå håper jeg det ikke kommer flere oppdateringer før i morgen. Fint å få blund på øya, før man tar fatt på nye endringer i henhold til det alle andre sier er gjeldende fakta.

 

Utmerket måte å bruke sin frie vilje på - og ja, hvorfor bruke hele hjernen sin på å søke etter svar - det finnes ingen andre svar, eller det har ikke tikket inn enda ...

 

Nei takk, ikke i kveld, sa døgnfluen.

[Green_Monster]

 

Men hvis vi bytter ut navnet Nils med Jesus, er det plutselig helt plausibelt, og "åndelighet"? Hvor går grensen mellom "åndelighet" og pur galskap? For jeg kan ikke se noen slik grense i det hele tatt, spesielt ikke under vann.

 

Jeg forstår hva du mener. Jeg er ikke religiøs selv, men jeg respekter de som er det. Tross alt er det nesten 60% av jordens befolkning elns (har ikke tallene for hånden). Jeg respekterer til og med dem som tror på UFO og de som ser på åndenes makt på TVN (selv om sistnevnte er latterlig dumt i mine øyne, da synes jeg UFO er mer plausibelt). For meg gjør det verden rundt meg rikere, at alle ikke er bundet til 1 måte å tenke på eller 1 måte å se verden rundt oss på. Selv om det ikke er hardnakket bevis for noe så kan jeg akseptere at noen velger å tro.