Ekstremt lat

[lamahamahr]

Jeg var lat, nå har jeg blitt verre enn noen gang. Bor hjemme, er 23 år gutt. Gjør ingenting, kjenner ingen, gjør ingenting. Ser serier og gjør ingenting! Foreldrene mine plages ikke av mitt nerver. Jeg gjør ingenting, men jeg plager dem heller ikke. Kanskje går jeg med søppla hvis de vil.

Jeg er utrolig takknemlig, men en side av meg bare driter i alt, absolutt alt! Jeg spiser, så jeg tenker jeg kan ikke være særlig deprimert. Føler meg ikke deprimert, bare gir faen, bryr meg ikke. Har ikke hatt penger på sikkert 2 år... bare eter av maten her som en parasitt. Aner ikke hvordan jeg skal få ordna livet. Har vurdert å knivstikke meg selv så omfattende at jeg må få hjelp. Jeg orker ikke gå til legen. Han er utlending, og skjønner ikke norsk. Gidder ikke prøve å få ny. Vurdert å knivstikke meg kanskje på kontoret hans. Hater de ekstreme selvskadingstankene. De alltid så ekstreme! Jeg har ikke lyst til å ta kniven over pulsårene. Jeg har lyst å tre den inn i magen om og om igjen til jeg kollapser. Jeg ønsker ikke å dø. Et slags ekstremt skrik om hjelp.

Hvorfor har jeg blitt så lat? Husker ikke hvordan det startet engang. Var ikke sånn før. Hadde venner, spilte fotball.

Noen som har råd? Hva går det av meg?

[Bruker87]

Mangel på matlyst er ikke det eneste symptomet på depresjon. Hva med å spørre legen om å bli vidersendt til en psykolog? Du er neppe det første mennesket han snakker med som har mistet livsglede og ambisjon.

[bIsk0p]

Tror du er mer deprimert enn lat egentlig. Svaret på hvordan du for ordnet det er vanskelig, men jeg ville startet med å få meg en jobb, hobby, aktivitet. Noe som gjør at du kommer deg ut og rundt folk. NAV kan sikkert hjelpe til med en passende jobb.

[Oda1982]

Hva med å flytte for deg selv? da blir du tvunget til å ta mer ansvar og gjøre mer i livet ditt. å oppsøke hjelp høres lurt ut. jeg tror det er bedre å be om hjelp på en ordentlig måte istedenfor å fantasere om hvordan du skal få oppmerksomhet. den oppmerksomheten du ville få ved et knivstikk, er en negativ oppmerksomhet. Alt fokus vil bli rettet mot det fysiske og det psykiske vil komme mer i bakhånd. Slik det fungerer med selvskading enten det er kutting, overdose eller annet.

[lamahamahr]

Var hos Nav, følte ikke at de prøvde å hjelpe meg. Bare meld deg arbeidsledig kom tilbake senere liksom...

Føler meg ikke særlig velkommen der.

[3j3jr3j32j]

Det er vanlig å føle at organisasjoner som NAV og lignende "snur deg andre veien", fordi du er i en veldig sårbar posisjon. Det er viktig å ha litt pågangsmot når du først har kommet i gang, selv om det bare er en telefonsamtale til NAV, fordi det er via disse forbindelsene at du faktisk får hjelp om du ikke helt klarer å gjøre det selv. Det du må gjøre nå er jo så enkelt som å melde deg arbeidsledig, så kan de hjelpe deg. Det er en prosess de fleste har vært gjennom, tenker jeg.

 

Husk også at depresjon også kan oppstå ved isolasjon, og trenger ikke å være noe du må bli "diagnosert" med, men heller en type depresjon de fleste kjenner en gang i livet. Det er et godt kjent faktum at slikt kan man prøve å overkomme med sosial interaksjon og aktiviteter som opptar interessen og fritiden din (og selvfølgelig, en jobb, som man blir gladere av pga interaksjon og en følelse av verdi og nytte i samfunnet osv). (jeg har ikke på noen måte medisinsk bakgrunn, så ta det jeg sier med en klype salt, som alt annet sagt av personer uten medisinsk utdannelse).

Endret 26. mai 2012 av 3j3jr3j32j

[BuffyAnneSummers]

Du kan lett bytte fastege selv på nav.no. Det eneste du trenger er din MinID, og det får du tilsendt i posten, helt gratis.

[Ensombryrseg]

Jeg var lat, nå har jeg blitt verre enn noen gang. Bor hjemme, er 23 år gutt. Gjør ingenting, kjenner ingen, gjør ingenting. Ser serier og gjør ingenting! Foreldrene mine plages ikke av mitt nerver. Jeg gjør ingenting, men jeg plager dem heller ikke. Kanskje går jeg med søppla hvis de vil.

Jeg er utrolig takknemlig, men en side av meg bare driter i alt, absolutt alt! Jeg spiser, så jeg tenker jeg kan ikke være særlig deprimert. Føler meg ikke deprimert, bare gir faen, bryr meg ikke. Har ikke hatt penger på sikkert 2 år... bare eter av maten her som en parasitt. Aner ikke hvordan jeg skal få ordna livet. Har vurdert å knivstikke meg selv så omfattende at jeg må få hjelp. Jeg orker ikke gå til legen. Han er utlending, og skjønner ikke norsk. Gidder ikke prøve å få ny. Vurdert å knivstikke meg kanskje på kontoret hans. Hater de ekstreme selvskadingstankene. De alltid så ekstreme! Jeg har ikke lyst til å ta kniven over pulsårene. Jeg har lyst å tre den inn i magen om og om igjen til jeg kollapser. Jeg ønsker ikke å dø. Et slags ekstremt skrik om hjelp.

Hvorfor har jeg blitt så lat? Husker ikke hvordan det startet engang. Var ikke sånn før. Hadde venner, spilte fotball.

Noen som har råd? Hva går det av meg?

 

Du bør ikke sette stempel på deg selv; alt har en årsak. Hvor holder du til forresten?