Dødsangsten kveler meg

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg er ei jente på 16 år, og jeg er så utrolig redd for døden.

Jeg er redd for det faktum at vi dør, og hva som kommer etterpå. Jeg er så utrolig, utrolig redd for hva som skjer, er det kun tomrom, ingenting? I tillegg er jeg så redd for å miste familien min at jeg blir kvalm.

Disse anfallene da jeg tenker på det kan komme plutselig, og jeg får helt panikk. Jeg får frysninger i hele kroppen, blir nesten litt kvalm og gråter til det vrenger seg inni meg. Dette skjer nesten hver kveld. Psykolog er ikke noe jeg vil gå til. Er det noen som har/har hatt det slik som meg, og kan hjelpe meg å bearbeide dette? Det er jo ikke noe vits å gå å ha angst for døden, når jeg ikke kan gjøre noe med den. Jeg ber dere på mine knær, hjelp meg! Anonym poster: 75d3825e193edac441cf14673129500e

[Oda1982]

Hva er du redd for når det gjelder døden? Er det så ille at det ikke skjer noe når vi er døde? At det kanskje bare er som en evig og drømmeløs søvn. For meg høres det ut som en god og fin virkelighet. Ingenting å frykte. Ingenting å engste seg for. Det skjer ingenting.

[xballerina]

Hva er du redd for når det gjelder døden? Er det så ille at det ikke skjer noe når vi er døde? At det kanskje bare er som en evig og drømmeløs søvn. For meg høres det ut som en god og fin virkelighet. Ingenting å frykte. Ingenting å engste seg for. Det skjer ingenting.

Det jeg er redd for er tomrommet, stillheten, og at det ikke skjer noe mer. Det skremmer meg så fryktelig mye. Jeg er også så redd for at de rundt meg skal dø, og hvordan de skal være i et tomrom.

[T.O.E]

Det du tenker på kan være skummelt ja, og veldig mange finner trøst og svar i religion. Hvis du føler at det kan være veien for deg, så anbefaler jeg det hvis det gjør slutt på din angst

 

Personlig har jeg ikke den religiøse troen, og lever med det faktumet at liv etter døden er ikke-eksisterende, dermed et slikt tomrom som du beskrev.

 

Men er det noe å frykte? Tenk 17 år tilbake - da eksisterte ikke du. Er det en tanke å frykte? "Livet" før fødselen er helt likt som "livet" etter døden. Du har på en måte allerede vært der.

 

Jeg finner trøst ved å tenke over det fantastiske vakre store bildet av livet og universet. Mennesker vil kun eksistere i brøkdelen av et kosmisk sekund, og vår ubetydelighet i det perspektivet gir ingen grunn til angst.

 

Du har et psykisk problem, så hovedfokuset bør være å endre tankegangen din som kan være forstyrrende for deg Men husk, du er kun 16 år! Dette er bare en liten fase som vil gå over i ditt liv.

 

Ta det opp med en venn eller et familiemedlem. Jeg har på følelsen at det vil hjelpe å snakke med noen face to face.

 

Lykke til!

Endret 25. mai 2012 av T.O.E

[xballerina]

Det du tenker på kan være skummelt ja, og veldig mange finner trøst og svar i religion. Hvis du føler at det kan være veien for deg, så anbefaler jeg det hvis det gjør slutt på din angst

 

Personlig har jeg ikke den religiøse troen, og lever med det faktumet at liv etter døden er ikke-eksisterende, dermed et slikt tomrom som du beskrev.

 

Men er det noe å frykte? Tenk 17 år tilbake - da eksisterte ikke du. Er det en tanke å frykte? "Livet" før døden er helt likt som "livet" etter døden. Du har på en måte allerede vært der.

 

Jeg finner trøst ved å tenker over det fantastiske vakre store bildet av livet og universet. Mennesker vil kun eksistere i brøkdelen av et kosmisk sekund, og vår ubetydelighet i det perspektivet gir ingen grunn til angst.

 

Du har et psykisk problem, så hovedfokuset bør være å endre tankegangen din som kan være forstyrrende for deg Men husk, du er kun 16 år! Dette er bare en liten fase som vil gå over i ditt liv.

 

Ta det opp med en venn eller et familiemedlem. Jeg har på følelsen at det vil hjelpe å snakke med noen face to face.

 

Lykke til!

Tusen takk for svaret, jeg skal virkelig ta innover meg det du nettopp skrev. Likevel er jeg livredd, og jeg skjønner at det er noe jeg må endre på. Men tusen, tusen takk.