Dysfunksjonelt forhold med foreldrene - hva gjør en?

[AnonymDiskusjon]

Hva gjør en når dine foreldre er dem du til tider hater - og jeg mener det, mest i verden. Den usikkerheten de har skapt for deg gjennom år...

Det som utløste denne meldingen var egentlig korttenkthet - routeren klikket så jeg resatte den kjapt, visste ikke at den skulle nullstille seg. På pc ute satt moren min på hjemmekontor, mens sykemeldt og jobbet, ikke visste jeg at hun aldri lagret det hun gjorde..greit, jeg kunne gjort ting anerledes. Men den fanfaren av banneord, kjeft, smelling og skriking, drittslenging og kommentarer, og nedsettende kommentarer ble mye å ta for det.

Kommentarer som:

Du er så egoist

Du tenker alltid på deg selv

Om dette ikke fungerer i morgen peller du deg ut av rommet og jeg bruker maskinen din!!

F***,H**** og skriking..

Skal jeg minne henne på de gangene hun kjeftet da jeg var svakere og dette resulterte at jeg rispet meg opp på armen så blodet kom? Som den gangen jeg ikke fant riktig gress til marsvinet og hun skjelte meg ut...jeg løste det ved å rispe opp armen en god del, for så å gå i bursdagen til en kamerat, mens armen sved...det var lettere løsning

Skal jeg minne henne på de gangene jeg la meg gråtende i sengen da jeg var mindre fordi hun skrek og kjeftet over alt og aldri ble bedre?

Skal jeg minne henne på de gangene jeg ble redd, isolerte meg og trakk meg unna fordi jeg ble redd henne?

Skal jeg minne henne på de gangene hun bruker følelser som våpen for å få sin vilje, manipulerer - vitende eller ikke?

Skal jeg minne henne på de gangene hun blir en slik hurpe over ting som er kjipt, men seriøst - det løser seg, hvorfor fortsette å sparke så hardt som hun alltid gjør?

Skal jeg minne henne på når jeg fortalte at jeg trodde PTSD gjorde at jeg glemte lett, og første hun gjorde etterpå var å håne det?

Og hun føler seg i en posisjon til å fortelle meg hvor dårlig person jeg er? By all means - jeg er ikke perfekt, ikke for 5 flate øre, men jeg gjør feil - hun gjør dem ofte og, i sær når hun er hissig. Hun forstår ikke at andre er lei og når hun skal mase, ha sin vilje når hun vil osv så går hun over streken, men når hun klikker så greier hun ikke roe seg...eneste forskjell er at jeg bare glemmer det, jeg nevner aldri hvor ille det oppleves...jeg er 25 år nå, og bare den tiraden ødela matlysten, ble redd for å lage noe lyd som skulle gjøre henne mer pissed off, og bare isolerte meg....jeg prøvde å gjøre godt ved å hjelpe, men hun bare bet, bet mer og enda mer...tilslutt trakk jeg bare meg vekk og fant meg i det...og i den ene øyekroken ligger noen tårer nå..

Det hjelper ikke at faren min er evneveik når det gjelder følelser og kommunikasjon...jeg tror han prøver sitt beste, men når hans løsning når hun blir sur er å be meg roe meg...hvorfor går han alltid etter meg - hvorfor kan han ikke be kona dra til *bip* med å skjerpe seg med å kjefte over alt...

 

Værste er at jeg liker å være egoist- da vet jeg at noen passer på meg...meg...det er derfor jeg lever, fordi jeg valgte det....ikke fordi noen andre passet på meg for inntil 4 år siden når jeg svevde mellom virkelig å ta mitt eget liv eller ikke og hadde gjort det siden ungdomsskolen...foreldrene vet det også sykt godt, for de måtte godkjenne at jeg ble sendt til BUP fordi jeg var til fare for meg selv....helsesøster vurderte faren som så stor at jeg snek i køen...ikke rart når kniven var bedre venn enn andre...

Første kommentar fra moren min da jeg fortalte om mobbingen: hva - hvorfor har du ikke sagt noe før?! så flaut for oss!! bare kjefting om ossn de hadde krav å vite først, skuffelse over det ovenfor meg osv...værste er at dette er ting jeg har glemt, men hun med sinnet sitt minner meg så for godt på alt dette..

 

 

Ja - jeg vurderte å poste i tråden for tunge tanker....men dette er mine foreldre - hva kan jeg egentlig gjøre? Akkurat nå er jeg cm fra å be dem brenne i helvete for evig og alltid, fordi jeg føler at å være alene er bedre enn å være med noen som gjør meg redd.. Anonym poster: b1b8a84f2c77d3572928e9ed49ba5fdc

[Solaar]

25 år? Flytte for deg selv kanskje?

[AnonymDiskusjon]

Flyttet i dag -

25 år? Flytte for deg selv kanskje?

 

Flyttet i dag - ventet 1,5 år på leiligheten som ble bygget....men møbler osv kommer ikke før fredag, og tv'er måtte vente litt, så må tåle 3 dager til her.. Anonym poster: b1b8a84f2c77d3572928e9ed49ba5fdc

[fiskebollebiff]

Flyttet i dag -

25 år? Flytte for deg selv kanskje?

 

Flyttet i dag - ventet 1,5 år på leiligheten som ble bygget....men møbler osv kommer ikke før fredag, og tv'er måtte vente litt, så må tåle 3 dager til her.. Anonym poster: b1b8a84f2c77d3572928e9ed49ba5fdc

Vel, da er problemet nesten løst. Bor du for deg selv er du herre over eget liv, og du kan kose deg for deg selv uten å måtte ha kontakt med undertrykkene foreldre.

[AnonymDiskusjon]

Skulle jo likt om noe av dette tyder på at det er noe galt med meg....føles jo slik, slik de holder på til tider.. Anonym poster: b1b8a84f2c77d3572928e9ed49ba5fdc

[vidor]

Det du sier er desverre alt for vanlig og realiteten til mange som vokser opp under dysfunksjonelle forhold.

 

Moren din mangler nok empati og har sannsynligvis store problemer med å forholde seg til seg selv, noe som går ut over deg fordi hun kaster alle de tingene hun ikke vil vedkjenne seg over på deg. Faren din er sannsynligvis for avhengig av henne, noe hun utnytter til sin egen fordel, men som gjør at faren din ikke har den lojaliteten han burde opp mot deg, og understøtter deg. Begge foreldrene din har defekter i sine personligheter.

 

Den holdningen hun skaper er med på gjøre deg opprørt og det faller alltid tilbake på dem selv via ulike mekanismer, noe som bare er å helle bensin på bålet for å eskalere konflikten høyere og høyere p.g.a åpenbar ansvarsfraskrivelse og mangel på å gå i dialog og ta eierskap til sin del av problemet.

Det er åpenbart at hun ikke tar på seg noe skyld i forhold til det hun gjør, noe som for deg føles vanvittig urettferdig og galt. Du prøver å utbalansere noe i rettferdighetens navn som har pågått over lang tid, men møter bare en vegg av benektelse, bagatellisering, angrep, eksplosjoner og egoisme.

 

Det at du flytter ut og slipper å gå oppi dette hver dag kommer til å roe ned situasjonen din over tid, og det kommer også til å gi perspektiver når du begynner å roe deg ned. Viktig her å ikke gå å dyrke hat og hevntanker, selv om det er veldig lett å falle ned i den fella. Gjør det som er rett og bra for deg. Dyrk det motsatte.

 

Det å ta ut emosjonell smerte via kutting er en veldig alvorlig og visuell måte som er et kraftig signal om at noe er galt, og er noe man aldri ignorerer hvis man er normal. Den reaksjonen du fikk av henne på BUP-innleggelsen var også helt pervers. Alle tegnene på alvorlige problemer blir ignorert og feid bort, og jeg skjønner at dette virker veldig brutalt og følelseskaldt. Din mor er svært syk og lider av personlighetsforstyrrelse, og hvis du forventer deg normale reaksjoner eller beklagelse i nærmeste framtid så torturerer du bare deg selv.

 

Psyken din vil forsøke å søke å løse dette via å få en innrømmelse av den uretten som har skjedd deg. Den innrømmelsen får du her og nå av meg som stedfortreder, og du kan også få en tilfredstillelse av å se disse to videoklippene.

Tror du kommer til å kjenne igjen elementer av det du har vært igjennom her;

 

http://www.youtube.com/watch?v=I_-6GzOhykc

 

http://www.youtube.com/watch?v=SisWQLpl6ME

 

 

Viktig at du kommer deg i terapi for dette og får jobbet med det. Også veldig bra at du tar det opp, sånn at du ser det er mer vanlig enn man skulle tro, og også at du får tilbakemeldinger som bekrefter deg. Det står også mye på http://www.morild.org/ som på en måte "normaliserer" det du har vært igjennom.

Endret 22. mai 2012 av vidor

[Solaar]

Altså, hvordan i alle dager kan du konkludere med at moren er «svært syk» etter å ha hørt kun hans side av historien? Synes man skal være svært forsiktig med å diagnosere andre på denne måten over nett. Ditt innlegg flytter alt ansvar over på foreldrene og det kun basert på dette ensidede innlegget, hvordan kan du forsvare det?

 

Ikke missforstå, jeg ser at du prøver å hjelpe og flere av rådene er både velmenende og gode men fordelingen av skyld har jeg ingenting til overs for, synes den biten er direkte uforsvarlig å konkludere med.

[vidor]

Altså, hvordan i alle dager kan du konkludere med at moren er «svært syk» etter å ha hørt kun hans side av historien? Synes man skal være svært forsiktig med å diagnosere andre på denne måten over nett. Ditt innlegg flytter alt ansvar over på foreldrene og det kun basert på dette ensidede innlegget, hvordan kan du forsvare det?

 

Ikke missforstå, jeg ser at du prøver å hjelpe og flere av rådene er både velmenende og gode men fordelingen av skyld har jeg ingenting til overs for, synes den biten er direkte uforsvarlig å konkludere med.

 

Skjønner at det kan virke veldig bastant om man ikke kjenner materien og har god psykologisk innsikt.

Jeg tror ikke jeg har så få verktøy i kista mi at alt ser ut som en spiker og at jeg bruker samme hammeren på alt. Uansett er saken svært alvorlig og langt framskredet, og med den kjennskapen jeg har til psykopatologi og personlighetsforstyrrelser så kjenner jeg igjen en rekke mønster, og om man repeterer disse hele tiden basert på manglende forståelse så kan det til slutt ende opp veldig galt. Det er det jeg forsøker å unngå gjennom å forklare hva jeg ser og hva som er realistisk å forvente i en sånn sak, sånn at man ikke bruker ressursjene sine på feil sted.

 

Det er alltid flere sider ved en sak, og jeg vet det er svært få profesjonelle psykoterapeuter som ville gått ut med det jeg sier, mye på grunn av det du sier men også av en rekke andre årsaker, men som sagt mener jeg at det er hold i tolkningen min, og det er åpenbart at konflikten er låst og at man trenger å forstå hva som skjer og å bearbeide det før man gjør drastiske ting som er vanskelig å reversere. Jeg oppfordrer alltid folk å søke profesjonell hjelp til det, men ønsker at bidragene mine kan hjelpe til å gå til det skrittet gjennom å forstå at dette kan hende alle og at det er helt ok å søke hjelp om man har problemer. Om jeg bommer så kan det alltid justeres i terapiforløpet hvor man går mer i dybden og også kan involvere flere parter for å balansere, men jeg synes situasjonen er så alvorlig at det er værre å ikke intervenere. Er i utgangspunktet enig i at skyldfordeling ikke er noe man bør gå ut med basert på et foruminnlegg, men i dette tilfellet er ansvarsfraskrivelsen så åpenbar og ekstrem at jeg følte det var riktig i forhold til hvordan situasjonen er.

 

Jeg tenker at det blir som et mellomledd via et lavterskeltilbud for å starte prosessen og å gjøre det hele litt mer ok å forholde seg til. Anse det som yttringer fra et medmenneske med litt erfaring og psykologisk innsikt.

Endret 22. mai 2012 av vidor

[Solaar]

Jeg forstår hva du mener men ingen her har andre bevis for dine kunnskaper enn dine skrevne ord, i tillegg mener jeg at det er litt betenkelig å så ensidig velge side basert på én persons forklaring.

 

Jeg ber om forståelse for at det alltid er to sider av en sak og den andre siden kjenner vi ikke, da blir det feil å uttale seg bastant om den parten som ikke har kommet til orde.

 

At TS har et problem vedkommende ønsker hjelp med er tydelig, men da mener jeg den andre delen av innlegget ditt hadde holdt. Når du så tidlig «fordeler skyld» så kan det gi kosekvenser som vi ikke aner rekkevidden av, jeg ser heller ikke nytten TS får av den konklusjonen.

[vidor]

Jeg respekterer meningen din og tolknings og erfaringsgrunnlaget som ligger til grunn for det, og jeg er tildels enig med deg, og jeg tror jeg skjønner utgangspunktet ditt og motivasjonen din til å si det du sier.

 

Trådstarter fremstår som en voksen og reflektert person, så jeg føler meg trygg på at forklaringsmodellen / hypotesen jeg legger fram fører til mer innsikt og forståelse som nettopp er starten på løsningen og å ta tak i dette på en strukturert ikkevoldelig måte. For å starte en prosess er det mye enklere når man har en grunnleggende ide om hva man tror skjer og har en realistisk forventning. I kampens hete i en langvarig emosjonell konflikt ser man ofte ikke dette og den inputen man får da gjør at man kanskje tar 10 skritt tilbake og får mer overblikk til å håndtere dette på en bedre måte. Alt for mange fortsetter i samme strategi med økende stryrke og det er farlig fordi det ikke fører til forståelse, samtidig som alle parter taper på det i lengden.

 

Det jeg sier er ikke et matematisk svar, men en arbeidshypotese som jeg mener har en viss verdi, og som kan være til hjelp. Det er mye jeg ikke går ut med, så jeg prøver å holde meg så relevant som mulig for å skape forståelse og sette ting litt i perspektiv og gi vilje og mot til å håndtere dette bedre.

[Solaar]

Jeg òg tror du forstår min intensjon med det jeg belyser men jeg er ikke like sikker på effekten du håper å oppnå ved å konkludere på måten du gjorde i ditt første innlegg. Jeg reagerte spesielt på din hypotese om morens psyke («Din mor er svært syk og lider av personlighetsforstyrrelse») som oppfattes som en ganske bastant påstand fattet på manglende grunnlag. Ellers er vi enige og jeg tror vi har samme motivasjon for å svare i denne tråden, tilnærmingsmåten er bare annerledes og det igjen har selvsagt bakgrunn i hvor vi «kommer fra».

 

Når det kommer til å gi råd om sykdom og psykiske plager på internett der jeg ikke kjenner til personen jeg diskuterer med og ikke har annet sammenligningsgrunnlag har jeg kun én bastant mening: Å ikke være for bastant i mine konklusjoner.

 

Det er muligens det siste som skiller oss?

Endret 22. mai 2012 av Solaar

[vidor]

Årsaken til at du reagere på akkurat den setningen kan være ganske interessant, og kanskje noe som ligger ubevisst hos deg.

 

Jeg står forsåvidt for det jeg har skrevet fordi oppførselen hennes over tid mener jeg kvalifiserer til det i forhold til konsekvenser og vedvarende holdninger. Hva som forårsaker dette kan være komplekst og det har ofte rot i egen omsorgssvikt, men foreldrene har som regel hovedansvaret i.o.m at de er ansvarlige for oppdragelsen, og her virker det som selvinnsikten og en emosjonelle omsorgen har vært sviktende over tid, og at viljen til å ta tak i problemene ikke har vært der av omsorgspersonene, noe jeg antar har sammenheng med narsissisme og psykopatiske trekk hvor det som regel er stor grad av benektelse og projeksjon og hvor man anser seg som en perfekt forelder når veldig ofte det motsatte er tilfellet, noe som gir en god forklaringsmodell på TS sin frustrasjon og reaksjon.

 

En slik holdning til foreldrene i en alder av 25 år kommer ikke uten grunn, og jeg vet hvor sterke emosjoner og langvarige frustrasjoner som ligger bak selvskading og en BUP-innleggelse, og bl.a. den meget egoistiske reaksjonen moren hadde på dette mener jeg kvalifiserer til personlighetsforstyrrelse basert på min erfaring fra slike saker. Vet jeg går ut med sterke meninger som kan virke tildels upassende og dømmende, men jeg mener jeg har faglig grunnlag for det, og jeg hadde ikke sagt det om jeg ikke hadde følt at det var relevant.

[Solaar]

Haha, nå har jeg aldri ...

 

Som jeg skrev tydelig: årsaken til at jeg reagerte var at du valgte å konkludere bastant med noe du overhodet ikke har grunnlag for, uavhengig av faglig bakgrunn. Du velger å stole blindt på noe en for deg fremmed person skriver anonymt på et diskusjonsforum og på det baserer du konkluderende og fordømmende meninger om folk som står vedkommende nær. Det mener jeg er uansvarlig, spesielt når du gir inntrykk av å ha en bakgrunn innen temaet, men igjen - det er jo bare en påstand som du gir her og overhodet ikke noe man bør stole på.

 

Velmenende råd er en ting men dette går over alle støvelskaft.

[vidor]

Det vi egentlig diskuterer nå er et troverdighetsspørsmål og tolkningsspørsmål som jeg føler ligger utenfor trådens emne, noe jeg ikke tror gagner trådstarter. Jeg aksepterer at du har ditt syn på saken og at du er uenig med framgangsmåten min og hvordan jeg tenker om dette. Det har du full rett til.

 

Jeg tolker ut fra det jeg har tilgjengelig basert på mitt grunnlag og erfaring. Hverken mer eller mindre. Det er ikke annet en min mening om trådstarters situasjon.

 

Jeg tror mulligens du kobler hendelser som har skjedd deg selv som setter deg i et dårlig lys basert på min analyse av situasjonen og de relasjonskonfliktene som tas opp, og det er det som er den ubevisste årsaken til reaksjonen din. Antar at dette har med at din versjon ikke har blitt hørt og akseptert før og at du har følt deg overkjørt, noe som gjør at du assosierer deg selv med f.eks moren i denne saken. Dette er off topic, men jeg nevner det siden du fikk en ganske kraftig reaksjon. Som regel kommer disse fra ting i deg selv som du finner vanskelig å forholde deg til.

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det trådstarter skriver om, og eneste løsningen er å komme seg til helvete vekk.

 

....

 

De færreste har medfødte psykologevner, så for å hjelpe, må man skrive om seg selv (hvor trådstarter ofte vil kjenne seg igjen), og hvor han/hun da kanskje kan lære nok, til å ta et viktig valg.

 

Min historie: Jeg har lest nok om det i ettertid, til å skjønne at jeg levde i en svært dysfunksjonell familie, hvor vi barna ikke akkurat ble særlig elsket (ihvertfall ikke på riktig måte). Skriking, kjefting, forskjellsbehandling og såvidt vold, gjør sitt til at en skammer seg, og aldri utvikler seg til å bli et veltilpasset og fungerende individ (med den indre selvsikkerheten man så sårt trenger), i samfunnet.

 

Før jeg flyttet levde jeg i en svart og tung avgrunn. Fra jeg var ca 20 år, til jeg var 24 år, var jeg helt identitetsløs. Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hva jeg ville, jeg følte meg ikke hjemme noe sted. Jeg identifiserte meg ikke med noe-, eller noen (bortsatt fra hovedpersonen i 'Fight Club').

 

Jeg levde hver dag i en svart bunnløs avgrunn, så distansert til et normalt liv som overhodet mulig. Jeg følte meg død, jeg var død, og jeg ønsket hver dag å dø (jeg tenkte en god del på selvmord, og jeg visste hvor jeg skulle gjøre det).

 

Det er som å gå rundt, hver dag, med en iskald kniv stukket gjennom kjøtt og blod, helt inn til sjelelivet.. Og det er ingenting man kan gjøre for å bli bedre.., men må bare holde ut - hvis man klarer.

 

Dessverre, er det ikke alle som klarer det. Noen er modige nok til å gjøre slutt på det hele, og omfavne mørket og slutten på alt vondt, etter de har mistet siste biten av vilje til å fortsette og stå imot, og håpe på at man en dag plutselig er blitt bedre.

 

For min del, vet jeg nå i ettertid at jeg var alvorlig deprimert (til den grader, hvor man ikke lenger klarer å ta vare på seg selv), og jeg hadde de fleste former for angst.

 

Dessverre, er det også slik at man kan få en tendens til å forsterke sin egen depresjon, f.eks. ved å lytte til saktegående musikk (som gjør deg trist), eller se triste filmer. Nettopp fordi det gjør en selv trist gjør man det, fordi det er det eneste man klarer å føle.

 

Forklaring: Som menneske (og tidligere deprimert) har jeg lært at man stadig må kjenne/føle et eller annet.., ellers klarer man ikke å leve i lengden.

 

Hver dag må ha en følelse, og et visst antall tanker bak, innen den er over, ellers blir tilværelsen uutholdelig. Det kan høres snodig ut, men sånn er det.

 

De som ikke har vært gjennom denne prosessen selv, forventer jeg ikke skal forstå, så la vær å gjøre narr, ha et åpent sinn.

 

Når man står midt oppe i det hele, føler man at det er ingen som kan hjelpe. Slik er det naturligvis ikke. Man kan (og bør), oppsøke hjelp, men det må sies at ikke alle psykologer/psykiatere der ute er like flinke. Så dessverre blir det slik at man bare må prøve og feile med noen, til man finner den det klaffer med (jeg prøvde såvidt én stk.).

 

(Dog, ville jeg ikke oppsøkt hjelp om jeg bodde på landet, der går praten fort, selv om de som "lekker", har taushetsplikt...! Ja, det stemmer, og det er ikke noe jeg engang gidder å diskutere.)

 

Man føler også sterk avsky av å være deprimert - det er trossalt sterkt tabulagt, og slettes ikke noe man vanligvis kan prate med venner og familie med. Med unntak om disse er litt mer utdannet, og klare i toppen nok, til å forstå at psykisk sykdom har en årsak, og er like vanlig som vanlig sykdom, og ikke noe man trenger å føle skam over.

 

Verst er det å for gutter/menn å innrømme sånt, for da blir man fort sett på som svak/rar/tulling, eller lignende. For det er jo bare jenter/kvinner som opplever sånt! Vel, uansett hvor sterk man måtte være, har de fleste menn ei lita jente inni seg, hvor tunge følelser ikke går upåaktet hen..

 

Faktisk lyttet jeg til de tristeste lydsporene fra Grey's Anatomy, om igjen og om igjen, når jeg holdt på som verst. Grunnen til det er at innholdet i noen av de var det som traff meg mest, når jeg holdt på som verst.

 

Jeg tenkte mye på døden, og lot meg fascinere av den.., og jeg tenkte på måter jeg kunne være nær den.. (jeg ønsket fra et tidspunkt å bli lege, selv om man som lege ikke akkurat opplever lange og "gode" dødstider.., det dreier seg egentlig kun om å hjelpe folk...). Kanskje dette er "coping mechanisms"? Hvem vet, jeg er ikke utdannet noen psykolog.

 

Selv kan jeg ikke forstå hvordan jenter/kvinner kan overleve sterke og dype depresjoner (mange gjør det heller ikke), siden disse har et langt sterkere følelsesregister, enn oss gutter/menn (ja, vi er faktisk sterkt handikappede i forhold). I tillegg mangler de (ihvertfall ofte) den medfødte og veldig rolige og logiske sansen; om at alt går bra, om man bare lager en punktvis plan de kan følge...

 

Vel, uansett: Jeg kom meg igjennom det, og så lenge jeg holder meg unna foreldrene mine er livet svært bra! Jeg nyter hver dag åleine, og kan ikke ha det stort bedre. Dette er noe man lærer seg til, om man bare lever for seg selv, lenge nok.

 

Hver gang jeg besøker dem derimot, kommer alt det gamle tilbake igjen, og det blir verre, til lengre jeg er der.. Jeg besøker dem derfor bare et par uker til sammen, hele året, og det er nok!

 

Så, til trådstarter: Det gjelder å komme seg vekk, og bygge sitt eget univers! Du må ta kontrollen, og ikke slippe dem innpå deg, hvis du egentlig (dypt der inne), ikke vil! (Jeg bor 7 timer fra mine foreldre, så den saken er egentlig biff. Hint, hint.)

 

Det vil ta år, før du klarer å fungere helt normalt, og få bearbeidet alt som har skjedd i barndommen, men du har ikke særlig til valg. Forhåpentligvis, klarer du å bli frisk, uten å få varige men. (Jeg har spor av misantropi i meg).

 

Lykke til! Anonym poster: 2cd3086fb718d99f404f261d14d51111

[Solaar]

Det vi egentlig diskuterer nå er et troverdighetsspørsmål og tolkningsspørsmål som jeg føler ligger utenfor trådens emne, noe jeg ikke tror gagner trådstarter. Jeg aksepterer at du har ditt syn på saken og at du er uenig med framgangsmåten min og hvordan jeg tenker om dette. Det har du full rett til.

Jeg tolker ut fra det jeg har tilgjengelig basert på mitt grunnlag og erfaring. Hverken mer eller mindre. Det er ikke annet en min mening om trådstarters situasjon.

Jeg tror mulligens du kobler hendelser som har skjedd deg selv som setter deg i et dårlig lys basert på min analyse av situasjonen og de relasjonskonfliktene som tas opp, og det er det som er den ubevisste årsaken til reaksjonen din. Antar at dette har med at din versjon ikke har blitt hørt og akseptert før og at du har følt deg overkjørt, noe som gjør at du assosierer deg selv med f.eks moren i denne saken. Dette er off topic, men jeg nevner det siden du fikk en ganske kraftig reaksjon. Som regel kommer disse fra ting i deg selv som du finner vanskelig å forholde deg til.

 

Ja du har forsøkt å føre samtaletemaet over på meg noen ganger nå uten suksess, og heller ikke denne gangen vil det lykkes. Dette har ikke med meg å gjøre, det har med din måte å uttrykke deg på å gjøre.

 

Du konkluderer med at en annen person har en personlighetsforstyrrelse. Denne personen vet du ingenting annet om enn det trådstarter skriver. Hvis du er den du utgir deg for så vet du også at dette er uprofesjonelt.

Endret 22. mai 2012 av Solaar

[DetFinnesAllerede]

Det du sier er desverre alt for vanlig og realiteten til mange som vokser opp under dysfunksjonelle forhold.

 

Psyken din vil forsøke å søke å løse dette via å få en innrømmelse av den uretten som har skjedd deg. Den innrømmelsen får du her og nå av meg som stedfortreder, og du kan også få en tilfredstillelse av å se disse to videoklippene.

Tror du kommer til å kjenne igjen elementer av det du har vært igjennom her;

Viktig at du kommer deg i terapi for dette og får jobbet med det. Også veldig bra at du tar det opp, sånn at du ser det er mer vanlig enn man skulle tro, og også at du får tilbakemeldinger som bekrefter deg.

La meg først si takk for at du tok deg bryet med å komme med dette.Jeg opplever selv problemer som er beslektet til de ting du nevner og som blir belyst i film-snuttene du henviser til.Det som på en rar måte er både godt og vondt for meg, er å observere samspillet mellom barn som har det godt og gode foreldre.Det er vondt, fordi det ripper opp i gamle minner om å ligge i madrass på gulvet og ikke ha reine klær og mat som råtner i kasseroller på kjøkkenet og stjele penger fra mor for å overleve på potetgull og bikkje som pisser og driter på baderomsgulvet.Samtidig er det godt, fordi det gir meg en veldig klar forståelse for at min oppvekst overhodet ikke var normal eller bra for meg, og ikke minst at mitt eget "kvinnehat" eller vegring for å omgås voksne kvinner sosialt, med fordel kan forstås i lys av dette og annet.