Forelsket eller ikke? Slå opp eller ikke?

[Wembley]

Har en sak jeg gjerne tar imot meninger om. Jeg er en gutt på 29 år, og har nå vært kjæreste med en like gammel jente i over 2 år. Hun har vært mitt første seriøse forhold (les: noe som har vart mer enn 2 måneder), og jeg har også vært hennes. Jeg er en fyr som kom litt senere i gang med jenter enn gjennomsnittet pga dårlig selvtillit og div.

 

Uansett: Etter å nå ha vært sammen i over to år (det siste året har hun flyttet inn i min leilighet), ser vi nå etter en leilighet vi kan kjøpe sammen. Vi har hatt et veldig fint forhold, jeg har lært mye av det. Men for hver leilighet vi nå ser på og jo nærmere vi kommer kjøpet, merker jeg hvor hardt noe skurrer, hvor tydelig det er at jeg vegrer meg mot dette. Det er nok en liten ulming som har ligget der helt siden vi ble sammen, og nå er den enda sterkere. Det dumme med dette, er at jeg ikke finner noe konkret negativt overhodet med vårt forhold. Vi har ALDRI hatt en eneste krangel, vi koser oss sammen, har mange av de samme interessene, jeg slapper godt av sammen med henne, "alt" stemmer. Hun (med fare for å skryte) praktisk talt forguder meg, og har sagt rett ut at omtrent ingenting i livet hennes betyr noe så lenge hun har meg. Da stikker det ekstra at jeg rett og slett ikke greier å gjengjelde den følelsen.

 

Jeg tenker og tenker på dette og har dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan skjerpe meg, slå meg til ro med at dette er et bra forhold og at vi har og kan fortsette å ha et fint liv sammen. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer ender jeg opp med å bare sitte igjen med tanken "jeg er ikke sikker, jeg er ikke sikker!" Vi har pratet om dette tidligere, da ble hun selvfølgelig lei seg og sa at hun ikke ville jeg skulle være sammen med henne av pliktfølelse. Det var en utrolig deilig prat å ha, og etter det følte jeg bare "nei, jeg VIL være sammen med dette mennesket!" Jeg avfeide alle negative tanker som frykt for forpliktelse osv, og så hadde vi det fint en liten stund, men ikke lenge etter kom følelsen ulmende igjen: "Dette føles ikke riktig, jeg vet ikke hva jeg vil med dette forholdet!" Jeg er utrolig redd for at dette som sagt kun er frykt for å forplikte seg og vil ikke ødelegge noe ved å lage drama som jeg så angrer på, men jeg er også redd for å investere for mye, kjøpe leilighet og kjøre på, for så å finne ut at "nei, pokker, jeg VAR jo virkelig ikke forelsket!" Må jo legge til at min kjæreste er et følsomt menneske jeg er veldig redd for å såre.

 

Jeg tar imot alle slags tanker og tips om dette, jeg høres vel ut som en forvirra 17-åring, men det får så være. Jeg trodde aldri jeg skulle ha såpass trøbbel med å tolke egne følelser, blir jo spenna gæærn av å tenke på dette, som egentlig ikke bør være noe problem i det hele tatt.

[Gjest Slettet+3165]

Tror jeg skal være til ganske god hjelp her, til tross for jeg noe yngre med mine 21 år.

 

For å ta litt historien min, jeg var i sammen med ei fra jeg var 16 år frem til nå i mars, totalt rett under 4 år.

Vi hadde et tilnærmet "perfekt" forhold på mange måter, mange som faktisk til og med "misunnelig" på det vi 2 hadde. Vi snakket lenge om å ta forholdet et steg videre, og vi endte opp med å leie en leilighet som vi flyttet inn i mars i fjor. Dette gikk også veldig fint en god stund, helt frem til for et halvt år siden.

Da dukket det opp en del usikkerhet hos meg, slik som du selv beskriver:

"Er det virkelig dette jeg vil?"

"Vil jeg binde meg for livet med hun jeg møte som en 16-åring?"

 

Og dette er selvfølgelig usikkerhet, så følelsene gikk begge veier, for på en annen måte hadde jeg det også veldig fint med hun også. Frykten for hva som kom til å hende om det ble slutt var også stor, blant annet var jeg redd for hvordan hun kom til å ta det, i etterkant har jeg innsett at dette er en veldig egoistisk tanke, ettersom tankegangen strengt talt er "hun greier seg rett og slett ikke uten meg".

 

Det som skjedde etterhvert var at forholdet begynte å rakne, jeg var nok ikke den beste kjæresten jeg kunne være lenger pga. usikkerheten og det ble bemerket. Forholdet gikk fra å være "perfekt" til å plutselig inkludere krangler om filleting og til at vi brukte mindre tid på hverandre.

 

I slutten av januar-februar var det på tampen til at vi gjorde det slutt, men vi ble enige om å prøve og gjøre noen endringer for å redde forholdet. Det hjalp ikke, etterhvert flyttet vi hver for oss (selv om vi var sammen) og tilslutt ble vi enige om å gå hver for oss.

 

Jeg var ganske psykisk nedbrutt det siste halvåret av alle disse tankene, det tok virkelig på og gikk utover jobb og de andre rundt meg. I etterkant av bruddet satt jeg igjen med en blandet følelse, jeg måtte starte mitt "voksne liv" på nytt, jeg var selvfølgelig veldig lei meg for å ha mistet både kjæresten og det som var min bestevenn, likevel var jeg positiv til det hele og på sett og vis veldig glad og lettet.

 

Enn kan trygt si at den psykiske helsen min ble fort bedre, jeg fikk mer energi, tid til venner og begynte å trene 3-4 ganger i uka igjen.

 

Når jeg ser tilbake på det hele, angrer jeg nok litt på at jeg ikke snakket om hvordan jeg hadde med hun, eller andre. Frykten for konsekvensen det kunne få å ta det opp, tok rett og slett overhånd.

 

Konklusjon: Jeg angrer på at jeg ikke var mer åpen om det hele, da det slet voldsomt på psyken, men jeg er likevel lykkelig med det utfallet som ble.

 

Sikkert noe rotete hele svaret, men du får heller spør om du lurer på noe :-)

 

(Det skal sies at jeg alltid har levd etter regelen at det finnes andre fisk i havet, og at du nødvendigvis ikke har kun en sjelevenn i dette livet.)

[SkummelType]

Tror du burde fortsette der du er, du beskriver det jo som om det er perfekt. Alle kan vel få litt kalde føtter når ting blir veldig seriøst, men det går over når man ser at det funker bedre enn du kanskje trodde.

Skulle det mot formodning gå skeis, så har du jo tatt litt lærdom av det.

 

Mulig jeg er litt inhabil da jeg lengter tilbake til ei jente jeg kunne levd sammen med idag, om jeg og hun hadde turt å sagt hva vi følte for hverandre. Endte opp med at hun bor i nord, og jeg i sør.

[Gjest Slettet+3165]

Kunne forøvrig vært interessant å få høre noe som har kommet igjennom noe slik med forholdet i behold.

[Wembley]

Kunne forøvrig vært interessant å få høre noe som har kommet igjennom noe slik med forholdet i behold.

 

Jeg, som startet denne tråden, kan jo oppdatere dere litt på hvordan dette gikk, nå faktisk tre år etter (!!). En liten reise har det for så vidt vært, jeg bet alt i meg og satsa på at dette skulle vi klare, og vi kjøpte leilighet i 2012. Etter det gikk det så som så, jeg fortsatte å bli mer og mer usikker og min kjæreste forsto det mer og mer. Den store feilen vi gjorde var å ikke anerkjenne dette. Jeg hadde bare dårlig samvittighet og tvang meg selv til å kjøre på og se på dette som et perfekt forhold, hun var livredd for å miste meg og gikk på eggeskall rundt uten å snakke om noe. Dvs hun spurte oftere og oftere om jeg var fornøyd, om jeg syntes vi hadde det fint og jeg bare "ja ja ja ja, absolutt!" Begge visste at ikke noe av dette var helt sant.

 

Dette smalt selvfølgelig...våren 2014 rant det over og jeg sa rett ut at jeg ikke greide å gå og tenke på dette lenger. Tvilen min gikk ikke over! Det kunne bare ikke være sånn det skulle være. Hun brast sammen og det viste seg at hun hadde vært dypt ulykkelig selv det siste halvåret, og fortsatt ikke turt å si noe, selv om hun så dette i øynene mine daglig. Helt krise når man ser tilbake på det nå, men vi var begge så redde for å såre den andre at vi bare spilte med og håpet på det beste. For meg ble dette en stor lettelse og jeg så nå lyset i enden av tunellen. Jeg skulle ut av dette forholdet og starte på nytt. Jeg fikk låne leiligheten til ei venninne som sto tom, og bodde der noen måneder. Dette føltes bra. Kjæresten min slet mer, hun var ikke så sikker og det var på en måte jeg som styrte greia. Men hun ville absolutt ikke være sammen med en som gjorde det av plikt, så om jeg ville ut så var dette det beste. Sommeren kom og vi ble enige om å være fra hverandre hele sommeren også for å virkelig få avstand og så se på salg av leilighet o.l. når høsten kom.

 

Jeg hadde en god sommer hvor jeg virkelig fikk vært alene, vært fri, flørtet litt med nye damer, gjøre det jeg vil. Egentlig var det bare deilig men en liten tvil lå igjen i meg. Hva var dette? Dette hadde jeg aldri kjent før! Jeg begynte å savne henne skikkelig, og tvile på det vi hadde gjort. Det er vel generelt naturlig i en sånn prosess men uansett. Vi var jo fortsatt gode venner og da vi møttes igjen etter sommeren, begynte vi å snakke mer om dette. Jeg måtte bare innrømme at det hadde vært deilig å være fra hverandre men når jeg tenkte på å selge leiligheten, starte helt nye liv fra hverandre, så var det noe som skurret i dette også. Helt utrolig, etter at jeg hadde oppnådd det jeg så lenge hadde lengtet etter. Det som skjedde videre kan man jo diskutere i hjel om var lurt eller ikke, men vi endte opp med å prøve igjen. Bli boende, fortsette forholdet og være mer åpne. Til nå har dette faktisk funket. Fortsatt sliter jeg med mine tvil, men det er ikke nødvendigvis så store tvil om hvor bra jeg har det med henne, det dreier seg mer om min pisking av meg selv for at jeg ikke har vært mer "på" tidligere i livet. Som sagt, dette er fortsatt min første kjæreste, og jeg kan bli nærmest gal av å tenke på at jeg skulle ha "testet" andre ting, hatt flere forhold bak meg for å være sikker på hva jeg egentlig vil. Jeg har flere ganger blitt forelsket i andre mens jeg har vært i forholdet jeg har, men det har jeg greid å ikke la ødelegge for det jeg har nå.

 

Så spørsmålet er til en hver tid: Skulle jeg slått opp "på ordentlig" for å kunne kjenne på ensomheten eller friheten eller hva enn det nå måtte være som kom sigende? Flere venner mener jo jeg ikke gjorde det skikkelig sist, siden det bare gikk en sommer og vi gled tilbake til hverandre igjen ganske fort. Vil jeg, om jeg blir værende i forholdet, plutselig "våkne opp" i en alder av 45 og tenke "hva har jeg gjort, jeg har kasta bort mitt unge voksne liv?" Helt umulig å svare på, og alle jeg snakker med har forskjellige synspunkter på hvordan "man" skal leve livet sitt og hva man skal satse på. Jeg har endt opp med å kun følge magefølelsen og slutte å stresse. Jeg har det bra her og nå, og jeg tenker at om jeg skulle ønske å gjøre noe annet i en alder av 33, 39, 48 eller 65, så må det komme da, jeg kan ikke sitte og planlegge det jeg ikke vet.

[Nstin]

Hvis du er usikker, så synes jeg du skal gjøre slutt. Høres ut som et enkelt svar. Men det er en enkel situasjon I mine øyne. Du er ikke lykkelig. Du er leter etter grunner til å bli. Gjør det slutt.

[Wembley]

Den skjønte jeg ikke helt..? Hvor står det at jeg leter etter grunner til å bli og at jeg ikke er lykkelig? Når magefølelsen sa at jeg ikke var happy med bruddet og ville forsøke igjen og jeg i tillegg er fornøyd med livet slik det er, er ikke det bra..?

[AnonymDiskusjon]

Takk for at du delte dine erfaringer og hvordan det gikk, og fint å høre at du har det fint med tingenes tilstand.

Selv befinner jeg meg for øyeblikket i situasjonen din samboers var oppe i 2014, med en samboer som lenge har vært i tvil om vårt mangeårige forhold, og jeg som har hatt ønske om å jobbe med forholdet, før samboer nylig mente det beste var å gå hver til vårt, noe vi nå har gjort. Må jo innrømme jeg har et ønske om å finne sammen igjen etter noen måneder slik dere har gjort, men det er nok ikke opp til meg å avgjøre. Forholdet må nok uansett starte på noen nye, felles premisser. Følelsen av å gå på eggeskall i månedsvis kjenner jeg meg hvertfall godt igjen i.

Kan jeg spørre om hvilken kontakt dere holdt i perioden dere var fra hverandre, og om det å evt. ikke ha noen kontakt i det heletatt utløste et slags savn?

Anonymous poster hash: 60663...ce7

[anon12234]

det første forholdet er alltid det beste. Ingen vil ha bare ett forhold i livet men sannheten er at forhold nr.2 sannsynligvis ikke er noe bedre Jeg har hatt mange forhold fra tidlig alder til nå (27 år) og mitt neste blir det jeg satser på for life.... er jo greit å ha vært gjennom en del damer men skal jeg være ærlig så var hun første like bra som hun siste sånn egentlig

[Philber Desanex]

Det er bare du selv som kan avgjøre om du har for lite følelser til å satse på forholdet. Jeg vil bare si to ting:

 

Det er vanlig at den ene parten har mer følelser enn den andre. Det kan bli selvforsterkende hvis den ene blir stadig mer needy for å få bekreftelse. Kjærlighetserklæringene til dama di er så drøye at det er vanskelig å gjengjelde. Hvis du gir henne litt mer av det hun vil ha (blomster, fine ord etc), kan det hende hun slapper mer av, og til syvende og sist faktisk blir mer tiltrekkende på deg. En klengete blekksprut er ikke så sexy i lengden.

 

Det er normalt å være litt i tvil, og at den første forelskelsen går litt over. Det kan gå opp og ned, men bør helst ikke gå helt over.

 

Som sagt er det bare du som kan avgjøre dette.

Endret 6. mars 2015 av Philber Desanex