Hjelp- hva skal jeg gjøre? Sorg og savn

[JohnsonJr]

Det er nesten tre år siden nå. Jeg var da 14 år. Det som skjedde var at jeg kom i kontakt med en venn av en venn av meg. (jeg kaller henne jente2 på denne tråden for å gi oversikt). Etter hvert ble jeg godt kjent med denne jenta. Noen månder senere møtte jeg da Jente1 som jeg veldig fort ble forelsket i. Jeg begynnte å være med disse jentene en del, og siden jeg hadde kjent jente2 lengst tørte jeg å være mer åpen med henne.

 

 

 

Ca to og et halvt år siden følte jeg meg veldig deprimert, siden det var klart at Jente1 ikke hadde de samme følsene for meg, som jeg hadde til henne. Jeg var veldig trist pga blant annet at foreldrene mine nettopp hadde skilt seg. Mens Jente1 ikke tok det på alvor og mer eller mindre ignorerte meg var det jente2 som var der og hjalp meg, og lyttet.

 

 

Det var nå sommer og jeg og Jente2 var mye sammen på fritiden. Jeg var ”ung og dum”. Jeg visste ikke hvordan det var å være glad i noen, eller å elske noen. Jeg hadde aldri hatt en venn som Jente2 før, som jeg kunne stole på om alt, og snakke åpent med. Jeg feiltolket følsene mine, og glemte jente1. Så ble jeg tilslutt sammen med Jente2.

 

 

Etter 3 månder oppstod det et problem mellom meg og Jente2. Det var høst og vi hadde kranglet mye. Noe fordi jeg fikk vite av Jente1 at Jente2(kjæresten) hadde sagt alt om sexen, noe jeg syntes var over streken. Etter en uke med bare krangling orket jeg ikke mer- så jeg tok en pause. Jeg hadde hatt en hard uke på skolen og hadde ikke hatt mye tid til å krangle uansett. Det var langhelg så jeg dro til spania med familien.

 

 

Jeg logget på facebook for å høre hvordan det hadde gått med Jente2(kjæresten), og fikk da vite at hun ”hadde troffet en annen”. Jeg kunne ikke fatte at hun hadde gjort det. Jeg ble sint og trist og det ødela resten av ferien. Etter det trappet kranglinga opp enda et hakk. Jeg prøvde å kjefte på henne får det hun hadde gjort, jeg prøvde å såre henne. Jeg ville ta igjen. Jeg orket ikke mer. Etter noen dager fant jeg ut at hun hadde snakket med alle vennene sine, inkludert felles venner. Hun hadde sagt hvor fryktelig jeg hadde vært mot henne, hun løy. Hun hadde fortalt masse løgner, bare for å sette meg i dårlig lys.

 

 

Jeg angrer til dagen i dag at jeg var så dum at jeg gikk inn i et forhold med henne fra begynnelsen av. Jeg var ung, nysgjerrig og ensom. Jeg har vanskelig for å akseptere det som et forhold og vil heller late som at det aldri skjedde, eller at det var som en form for ”friends with benefits”- som hun kalte det ”for at det ikke skulle bli for feil”.

 

 

Jente1 visste hva Jente2 hadde gjort, og stod på min side i saken. Dette førte til at forholdet mellom meg og jente2 ble svakere og svakere, og forholdet mellom meg og Jente1 ble sterkere og sterkere. Jeg hadde nermest sluttet å snakke med jente2, mens jeg tok med Jente1 hjem, og på kino.

 

 

Det var nå 2 år siden nå, og jeg hadde kommet over det med Jente 2. Jeg var sterkt forelsket i Jente1. En dag kunne jeg ikke holde ut lenger og fortalte jeg henne alt jeg følte for henne. Hele storien. Hun sa hun også hadde følelser for meg. Jeg tolket det som at hun var forelska i meg også, så jeg kysset henne. Det føltes som den beste dagen i hele mitt liv. Vi holdt på sånn i noen uker- kanksje et par månder. Det hele var ”uoffesielt”.

 

 

Da spurte jeg henne om hun var forelsket i meg, og av en eller annen grunn svarte hun nei. Hun sa hun bare hadde gjort det for moro skyld. Jeg var stum, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde alt sammen bare vært ”for moro skyld? Jeg var såret, og ting ble litt røffere. Til slutt sa hun at hun ikke ville snakke med meg lenger.

 

 

Etter litt over et- et halvt år med lite snakking bestemte jeg meg for å si hei. ”jeg savner deg, vil du møtes”? Jeg fikk lov til å dreffe henne dagen etter, og hun var visstnok like ivrig som meg! Da jeg skulle møte henne var jeg kjempeglad, og blid. Vi gikk en tur og snakket sammen, alt var helt flott inntill mobilen hennes ringte. Det var kjæresten hennes. Etter hvert sa vi hade og smilet mitt var mer eller mindre borte, eller erstattet med et falskt et.

 

 

Vi har nesten ikke snakket siden, og det har nå gått et år. Jeg vet ikke en gang om hun fortsatt er sammen med den fyren...

 

Jeg er nå 17, og fortsatt forelska i samme jenta. Jeg blir bare trist av å tenke på det, så jeg prøver å la være. For meg er hun den perfekte jenta. Hver gang jeg ser på jenter, sammenligner jeg dem med henne. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å møte noen som kan erstatte henne. Hva skal jeg gjøre…? Hva kan jeg gjøre…? Vi er begge eldre nå, og jeg føler meg mye mere voksen, og erfaren. Skal jeg tvinge meg selv til å snakke med henne igjen, etter all denne tausheten?

[droidy]

Nei. Begge de dåsetøsene der har du gitt nok sjanser. Move on (skaff deg sprit).

[Slimda]

Kom deg videre og finn deg andre jenter. Det finnes utrolig mange flotte jenter omkring, og de to der har allerede fått sjansene de fortjener. At begge to stikker deg i hjertet, er noe du vil huske for resten av livet ditt. Ikke noen man ønsker å tilbringe livet sitt med.

 

Så kom deg unna. Bli ferdig med det. Det finnes mange tusner av andre jenter du kan flørte med i Norge.

[Gjest Bruker-95147]

Skjedd blir ikke uskjedd, uannsett hvor meget du ønsker det - move on!

[grovetussen]

Som disse over sier, det er tusenvis av andre jenter i Norge du kan bli forelsket i, det er bare å komme seg videre og treffe nye, du vil treffe en som er bedre for deg enn disse to. Den aller første kjærlighet pleier aldri å være noe å satse på.