Har jeg Aspergers syndrom?

[AnonymDiskusjon]

Har lest litt om Aspergers på nettet. Synes at jeg stemmer ganske bra inn.

 

- Jeg har problemer med det sosiale livet. Liker ikke store folkesamlinger, har store problemer med å snakke med folk jeg ikke kjenner.

 

- Av og til problemer med å snakke med venner og familie. Får jeg et spørsmål, så må jeg ha litt betenketid før jeg kommer med et svar.

 

- Sier ofte "ja" eller "nei" dersom noen snakker til meg eller spør om noe. Vet hva jeg bør si, men får det ikke sagt. Har samme problem uansett hvem jeg snakker med, til og med familien...

 

- Slurver meg hygienen. Dusjer sjelden. Mer enn 1 gang i uka er unødvendig spør du meg.

 

- Trives best alene. Jeg føler meg ensom, samtidig som jeg både elsker og hater det. Noen ganger i uka besøker jeg min eneste venn.

 

- Hater at andre folk ser på når jeg gjør noe. Venner/familie får gjerne se på, men ingen andre.

 

- Har store problemer med å konsentrere meg på ting som jeg ikke er interessert av, selv om jeg vet at det er jævlig viktig.

 

- Henger med lett opp i detaljer.

 

- Klarte ikke videregående, det endte med at jeg sluttet. Syntes at videregående var som en jævla barnehage med forvokste snørrunger. + at jeg fikk ekstremt dålige karakterer, skylder det på det sosiale og alle folka rundt meg.

 

Sikkert en hel del annet som jeg har glemt. Men det største problemet mitt er det sosiale.

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: adad9e55c0a2f9c484f858a563ef06df

[MRN]

Utvilsomt at du har det, ja.

 

Hva med venner og kjærester?

Interesser?

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Få hjelp til å ta kontakt med ditt nærmeste autismeteamet. De er mye flinkere til å stille en diagnose enn noen her inne.

[AnonymDiskusjon]

Utvilsomt at du har det, ja.

 

Hva med venner og kjærester?

Interesser?

 

Har en nær venn her jeg bor nå. Flyttet for 4 år siden, og der jeg bodde før hade jeg en håndfull venner. Vi har glidd ifra hverandre nå, men det er jo ganske forståelig. Men jeg har en venn fra der jeg bodde før, og han er også spesiell og har de samme intressene som meg. Hvilke interesser vil jeg ikke gå inn på.

 

Som sagt så har jeg en nær venn her jeg bor nå.

 

Kjæreste har jeg hatt 1 gang. Hade et avstandsforhold, der vi møttes noen ganger i måneden. Det varte fra år 2008 til cirka 1,5 år framover. Både hun og jeg syntes det beste var å gjøre slutt.

 

// Trådstarter

 

 

 

Anonym poster: adad9e55c0a2f9c484f858a563ef06df

[Alpakasso]

Få heller en profesjonell vurdering. Å selvdiagnosere gjennom nettet er som regel en dårlig idé, for om du ser etter ting som "kanskje passer deg" vil du ende opp med 400 000 sykdommer. Det er tvilsomt at du har Aspergers syndrom – det at du sleit med videregående er ikke akkurat tegn på god kognitiv utvikling. Å skylde på at du er sosialt utilpass holder ikke.

 

Snakk med en psykiater. Hverken du eller tilfeldige personer her har kompetanse til å diagnosere noe med sikkerhet.

[Budeia]

Det kan like gjerne være sosial angst, lett depresjon eller at du var mer intelligent enn dine jevnaldrende...

[Spartapus]

Hva er egentlig hensikten med en diagnose? Har spekulert i at jeg kan ha aspergers syndrom selv, men jeg ser ikke helt hva det vil hjelpe at en lege bekrefter det. Det er ikke som om dette er noe man kan kurere, det er bare noe man må tilpasse livsstilen i forhold til.

[AnonymDiskusjon]

Har og har hatt akkurat samme opplegget som deg. Forsvant også ut av VGS av samme grunn som deg, eier ikke fokus, hater å ha alles øyne rettet mot meg (i hvert fall om jeg ikke er bombesikker på det jeg gjør) og trives mye bedre alene enn sammen med noen. Har reist på hytta alene flere ganger bare for å slippe å ha en eneste forpliktelse overfor andre mennesker. Jeg hater at jeg trenger det, men jeg hater å være med andre folk enda mer. Jeg har riktignok et lass med venner, og har hatt kjærester opp gjennom, men det har vært en kombinasjon av å prøve å helbrede meg selv og å lure verden til å tro at jeg trives med det.

 

Jeg har blitt utredet, og jeg ble i hvert fall ikke vurdert som at jeg hadde Aspbergers. Jeg 'fikk' ADD, OCD og milde stemningssvingninger. Husk at de med Aspbergers også sliter veldig med å tolke andres signaler. De sliter iblant med å forstå metaforer, da de gjerne har en veldig bokstavelig tilnærming til språk. Og selv om jeg aldri blir følelsesmessig berørt selv, forstår jeg hvorfor andre gjør det, selv om jeg himler med øynene av dem. Jeg "skjønner ikke at de griner", men jeg forstår at det er trist at noen dør og at det er derfor det andre mennesket gråter. Jeg forstår rekkefølgen og hva som skjer, selv om jeg synes det er tåpelig. Hvis jeg snakker med noen som har svært dårlig tid og ønsker å gå, forstår jeg det som regel på kroppsspråket deres. Jeg klarer å se på folk om de er triste eller glade.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men de fleste med Aspbergers ville hatt større problemer med det. Ikke dermed sagt at de aldri hadde klart å tolke et eneste sosialt signal, for de er gjerne vel så intelligente som andre. De hadde imidlertid ofte fremstått veldig klønete sosialt: Ikke bare mistrivdes og trodd selv at de fremsto klønete. Anonym poster: 634ef2bd5b99f9041e8c3eaf3269b8b4 Anonym poster: 634ef2bd5b99f9041e8c3eaf3269b8b4

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Hva er egentlig hensikten med en diagnose? Har spekulert i at jeg kan ha aspergers syndrom selv, men jeg ser ikke helt hva det vil hjelpe at en lege bekrefter det. Det er ikke som om dette er noe man kan kurere, det er bare noe man må tilpasse livsstilen i forhold til.

Nei hva skal man med en diagnose? Kanskje for å få målrettet hjelp av de som kan det best og har mest erfaring. Med en diagnose, så kan man få behandling. Selv om symptomene er lik, kan man få forskjellige diagnoser og behandlingen er deretter.

 

En gang i tiden ble det mer og mer menn som fikk diagnosen depresjon. Det viste seg at det ikke var flere tilfeller, men mange hadde blitt feildiagnostisert som utbrent. Symptomene på utbrent og depresjon er veldig lik, men behandlingene er veldig forskjellige, så i det tilfelle er det viktig med rett diagnose.

[Skandinav]

Hva er egentlig hensikten med en diagnose? Har spekulert i at jeg kan ha aspergers syndrom selv, men jeg ser ikke helt hva det vil hjelpe at en lege bekrefter det. Det er ikke som om dette er noe man kan kurere, det er bare noe man må tilpasse livsstilen i forhold til.

Nei hva skal man med en diagnose? Kanskje for å få målrettet hjelp av de som kan det best og har mest erfaring. Med en diagnose, så kan man få behandling. Selv om symptomene er lik, kan man få forskjellige diagnoser og behandlingen er deretter.

 

En gang i tiden ble det mer og mer menn som fikk diagnosen depresjon. Det viste seg at det ikke var flere tilfeller, men mange hadde blitt feildiagnostisert som utbrent. Symptomene på utbrent og depresjon er veldig lik, men behandlingene er veldig forskjellige, så i det tilfelle er det viktig med rett diagnose.

Helt enig!

Når diagnosen først er gjort, velger man selv hva man vil gjøre med den. Det er lov å ikke fortelle noen om det. Det er også slik at hvis man har store utfordringer og/eller mislykkes i skole- og arbeidslivet, vil jo forskjellige støtteordninger tre inn når man har en diagnose.

 

For øvrig sier jeg meg enig med Pingas. Du kan ikke selvdiagnostisere på nett eller ved en forumdiskusjon. Helt åpenbart må det være kvalifisert helsepersonell som utreder dine vansker.

[andreass1991]

Hei. jeg ble utredet for Aspberger syndrom når jeg var 7-8 år gammel, og jeg ble diagnosert med Aspberger. Utifra disse karakteristiske tingene du skriver om deg selv, er det mye mulig du har Aspberger.

 

For å sammenligne med meg selv.

 

- Jeg hater store folkesamlinger, klarer ikke å fungere uansett, føler meg bare utilpass, rar ,og vil vekk.

 

- Dette med å snakke med venner-familie, og ofte trenge betenkingstid kjenner jeg meg ikke igjen på, det jeg derimot kjenner meg igjen på er att jeg ofte inledningsvis sliter med å snakke med nye mennesker, og da sliter med å si noe som helst, helt til vi har utviklet en velfungerende Kjemi.

 

- Hyigenen, jeg har i perioder jeg har vært veldig deprimert, både sett lite atraktiv ut, i forhold til hva jeg ellers gjør, og dusjet kanskje 2-3 ganger i uken, mens normalt har det vært vær dag.

 

- Dette med å føle seg ensom, og både hate og elske det, er definitivt det jeg kjenner meg best igjen på. Jeg skulle på den ene måten ønske att jeg hadde masse venner, som jeg kom overens med, og kunne snakke med, men på den andre siden, føler jeg att det er så mye oppførsel, og folk jeg bare ikke kan fordra, så jeg skygger ofte unna.

 

- Om det er noe jeg er dårlig på slutter jeg å gjøre det om noen ser på meg, om det er noe jeg er flink i kan folk bare glo.

 

- Dette med å konsentrere seg om det som er viktig, er noe jeg vet veldig mange aspbergere sliter med. Er veldig mange Aspbergere som ikke lykkes i livet, og ender opp på trygd, eller annen attføring, til tross svært høyt intelligens, men det att hjernen din veldig ofte ikke klarer å prioritere det som er viktig, pluss att å sitte i ett klasserom sammen med 30 andre elever, rett å slett bare ikke fungerer når du har Aspberger, gjør att mange Aspbergere underpresterer hardt på skolen, intellings nivå tatt i betraktning.

 

- Jeg henger meg i alle fall lett opp i detaljer om det er noe jeg er bekymret, irritert , eller redd for. Innen interessefeltene mine, henger jeg meg ikke opp i detaljer med mindre jeg anser det som viktig.

 

- Jeg sluttet også sånn halveis på Vidregående, fikk 3.2-3.3 i snitt ca og strøk i Norsk. skal riktig nok nevne att jeg tror jeg helt fint kunne klart 4.5-5 med rett tilrettelegging, og sosial aksept blandt medelever. Jeg ble foreksempel tvingt til å holde framlegg foran hele klasser, noe som nærmest ga meg hjerte-infark.

 

Egentlig veldig trist att så mange Aspbergere ikke håndterer vidregående, ettersom att veldig mange kunne blitt super flinke innen mange yrker.

 

Dette med att elevene føltes som er forvokst barnehage er jeg også enig i, jeg irriterte meg svært ofte over folk sin oppførsel.

 

Jeg vil anbefale deg å kontakte legen din, som så henviser deg til Psykolog, slik att du kan få utredning for om du eventuelt har Aspberger. Dette vil da muligens åpne opp en del rettigheter for deg, eventuelt tilrettelegging, noe som gjør att du kanskje kan få tatt vidregående igjen, eller få hjelp ut i en jobb eller noe du trives i.

 

Beklager 2 måneders sent svar.

Endret 4. juli 2012 av andreass1991

[AnonymDiskusjon]

Da bestod jeg det andre året på VGS med et nødskrik, og nå er det tredje året som står for lur. Hvordan i alle dager skal det gå? Jeg har et vannvittig stort problem med å konsentrere meg for ting som jeg ikke interesserer meg for, eller som jeg finner kjedelig. Dette går jo ikke bare ut over skolen, men også i førerkortprosessen. Der er jeg absolutt helt håpløs, både i det teoretiske og i det praktiske. Jeg har faktisk hatt to forskjellige kjørelærere, og har hatt opp mot 40 kjøretimer til sammen med de to. Det eneste som har skjedd på de 40 kjøretimene er at lommeboka er fullstendig tømt, ikke noe mer.

 

 

Det at min sosiale intelligens er lik null, gjør det ikke akkurat noe særlig bedre. Det gjorde jo at kjørelæreren min trodde jeg var stokk dum da jeg gjorde feil, hvor jeg ikke kunne forklare hvorfor jeg gjorde det. Et eksempel på en feil jeg ofte gjorde var å svinge til venstre isteden til høyre og motsatt, dette gjorde selvsagt kjørelæreren min irritert, og da han spurte hvorfor jeg gjorde det, ente det bare opp med at jeg stammet et forsiktig "vet ikke".

Etter mange kjøretimer endte det med en samtale hvor jeg ble fortalt hvor håpløs og alt det der jeg var, og det endte med at jeg ikke kunne ha kjøre

hos han lenger. Og etter å ha byttet lærer gjentok historien seg igjen.

 

Og denne kjørelæreren sa alt rett ut fra levra, hvor han fortalte at jeg kjørte bil akkurat som en med høy promille, jeg burde heller aldri finne på å sette meg bak et ratt igjen, i følge han. Han hadde vel kanskje rett? Det som er merkelig er at samtlige av mine klassekamerater som har hatt disse to som lærere, har kun gitt positive tilbakemeldinger, så det er absolutt noe som feiler MEG og ikke læreren.

Foreldrene mine vil heller ikke øvelseskjøre med meg, hvor begrunnelsen er at de rett og slett ikke stoler på meg. Min yngre bror som nettopp er fylt 16 derimot har de øvelseskjørt med, og han er allerede blitt flinkere enn meg. Trist men sant.

 

 

Det at jeg ikke er i stand til å ta førerkortet, gjør jo også at min verdi synker betraktelig. Hvilken dame vil vel ha en fremtid med en mann som ikke har førerkort? Hva om hun blir gravid med meg, hvordan skal hun komme seg til sykehuset når hun ikke har en mann som kan kjøre ho? Bussen?

Og desto eldre jeg blir, desto større øker presset for å bli noe her i livet. Familie og venner spør meg stadig vekk rundt middagsbordet, hva jeg skal bli, hvor jeg ser meg selv om 5 år, når jeg skal ta førerkortet, hva slags karakterer jeg får. De får stort sett det samme svaret hver bidige gang, mens mine foreldre ser på hverandre med et oppgitt blikk.

Jeg vet jo at jeg aldri vil klare å få noen form for en utdanning. Statistikkene lyver aldri. 80-90% av de med Aspergers eller andre former for autisme kommer aldri inn på jobbmarkedet og ender oftest opp som uføretrygdet.

 

 

Sånne som meg burde blitt tatt av dage, jeg er bare en stor belastning for samfunnet, jeg er hva nazistene definerte som "Untermensch". Sosiologisk sett er jeg et menneske av den nederste rang, hadde jeg levd i et huleboersamfunn for 100 000 år tilbake ville jeg garantert blitt utstøtt fra flokken og dødd. Selvmords statistikkene er også høye for oss, det er vel kanskje ikke så rart? Jeg er i hvert fall i ferd med å gi opp. Anonym poster: a8b2b3987f4f41cee5a01633b6c73e47