Dårlige venner?

[Kosedyret]

Heisann. Jeg ønsker å fortelle en liten historie om meg selv, og mitt liv der jeg skal prøve å beskrive meg selv og situasjonen på både en objektiv og en subjektiv måte. Grunnen til at jeg gjør dette er at jeg ønsker andre personers syn på min posisjon i mitt eget liv i tillegg til at det helt sikkert er andre personer som er eller har vært i samme situasjon som meg. Håper noen tar seg tid til å lese innlegget mitt.

 

Først vil jeg starte med å beskrive meg selv som person. Dette kan være verd å ha litt i tankene når dere leser innlegget.

 

Jeg er en person som alltid har vært gavmild og har gitt mye av meg selv uten å blunke, eller krevd annet tilbake enn å bli satt pris på. Av person har jeg alltid vært svært prinsippfast, og ganske konservativ på mange områder. Jeg er en person som ikke er redd for å snakke eller si sin mening, og jeg ser på meg selv som oppegående og forholdsvis intelligent. Har drevet mye med sport, og min militære løpebane gjør at jeg er forholdsvis godt trent, i tillegg fra et objektivt synspunkt sies det visst at jeg ikke ser så verst ut heller. (Tolk det hvordan du vil, for det er ikke spesielt relevant.) Mine prinsipper og lojalitet gjør at jeg aldri har vært en stor fan av den bruk og kast kulturen som mange unge herrer har når det kommer til jenter. Jeg respekterer jenter og ellers individet, og man skulle kanskje tro at jeg var flink å prate med / ha kontakt med jenter, men dette er tvert imot helt feil. Mange ganger kan det se ut som om jenter ikke tåler meg, og jeg er med andre ikke flink med jenter.

 

I livet mitt har jeg flyttet mye, og jeg har opplevd mye forskjellig. I den tiden jeg var yngre har jeg i utgangspunktet alltid hatt lett for å få nye venner, og har egentlig levd at godt liv. Jeg hadde foreldre som alltid brydde seg, og som var flinke til å skjule sine desputer fra oss barna slik at vi aldri merket deres interne debatter. Som barn var jeg ganske rolig og sindig, og jeg kunne sitte med lego eller andre ting bokstavlig talt i timesvis for meg selv, og hadde derfor ikke et stort behov for å ha folk rundt meg hele tiden. Dette er en egenskap som jeg har hatt igjennom mesteparten av livet, og det har resultert i at jeg ble fort glad i datamaskinen og kunne bruke store mengder med tid her, men jeg holdt alltid på med sport ved siden av og elsket dette hele veien.

 

Noen år ut i min ungdom valgte mine foreldre å skille seg, og dette førte videre til at de flyttet til hver sin del av landet. Jeg valgte å flytte sammen med mor, og jeg måtte da innstille meg på en ny hverdag på en helt ny plass. Det som møtte meg på denne nye plassen var at det var vanskelig å få nye venner i starten da de fleste allerede var organisert i såkalte 'klikker,' men jeg fant etter en stund min plass, og i tiden som fulgte bygget jeg opp et vennskap med disse nye vennene mine til å bli de beste vennene jeg noen gang hadde hatt. Jeg kom i den situasjonen at jeg hadde få, men veldig gode venner. Mot slutten av perioden jeg bodde her var jeg også på min første fest, og fikk min første erfaring med en jente her. Gjennom hele tiden vi bodde her var det et sant helvete når det kom til min far, da han prøvde å få meg og min søster til å flytte tilbake, nærmest med alle midler, og dette var jo selvfølgelig noe jeg fikk høre fra han, fra mor, og det var et evig mas og jag.

 

I den samme perioden kom det for en dag at min daværende stefar var kjempealkoholiker, og etter talløse forsøk for å forbedre situasjonen fant vi ut at dette ble en umulig og ustabil situasjon å finne seg i, så vi valgte å flytte tilbake til plassen vi kom ifra. Jeg måtte selvfølgelig da også forlate mine beste venner. Ryktene om at jeg skulle tilbake til gamlebyen svirret, og fra mine tidligere bekjente ble det gjort inntrykk av at de var glade for at jeg kom 'hjem' igjen og at det i det hele tatt bare var stas. Forventningene mine til å komme tilbake var da at jeg antakeligvis hadde noe å komme tilbake til, og at hverdagen da kanskje kunne bli like god som den hadde vært før.

 

Når jeg kom tilbake søkte jeg meg inn på samme skole som mine tidligere venner, og tenkte at her hadde jeg alle forutsetninger for å trives godt. Det som immidlertid møtte meg var at de var nærmest likegyldige til at jeg var der eller ikke, og at de nærmest synes det var slitsomt og irreterende å måtte implementere meg i gjengen deres. Jobben med å finne meg en plass i denne gjengen ble utrolig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, noe som kanskje er min egen feil da jeg rett og slett kanskje tok for lett på det å komme tilbake, men jeg følte meg på en måte bedratt, ensom, og på en måte litt lurt. Jeg ble "raringen som trodde at han var med i gjengen."

 

Tiden gikk, og jeg kom meg inn i gjengen mer og mer etter hvert, men jeg følte allikevel hele tiden at jeg var personen som bare var tilskuddet til gjengen, og at jeg ikke egentlig var en del av den. Jeg ble sjeldent invitert med på ting, og det var alltid jeg som måtte vise initiativet, mens de andre kunne velge og vrake.

 

Etter videregående valgte jeg å prøve meg på en militær karriere, og jeg var borte en god stund fra den tidligere nevnte gjengen med venner, som også endret seg en del i tiden jeg var borte. Jeg kan ikke si hvilken utdannelse jeg gikk igjennom av årsaker som ikke er noe poeng i å snakke noe mer om, men denne utdannelsen endret meg ganske mye. Etter hvert sluttet jeg i forsvaret, og av grunner som dere sikkert kan tenke dere var det ikke like enkelt å opprettholde venneforholdet lenger. Jeg var ikke den samme personen når jeg kom tilbake, men jeg søkte fort tilbake til mine gamle venner, og gikk vel i stor grad tilbake til der jeg var. Jeg blir stort sett ikke invitert med på ting, og det er alltid jeg som må vise initiativet til å starte opp, eller spørre om å få bli med. Jeg skjønner også at dette er noe man må gjøre for å kunne bli inkludert, men det kan ikke være slik HVER gang?

 

----------------------------------------------------------------------------------------

 

For å summere opp det som står her. Jeg føler at jeg gjør alt for mine venner. Jeg er av person og prinsipp en utrolig lojal person som aldri snur ryggen til de jeg har rundt meg, jeg gir MYE av meg selv, og ofrer utrolig mye for mine venner, men jeg får svært lite igjen. Jeg har brukt så mye tid og penger på å kjøre dem rundt hver helg, hver gang de er ute, om jeg har jobb dagen etter, skole, uansett hva, og jeg har ikke en gang bedt om penger for tiden eller bensinen. Jeg har ofret mang en natt på å la være å gå ut fordi at jeg har passet på en av mine venner som har vært så full at de ikke har klart å ta vare på seg selv, gjort lekser og oppgaver for dem, og ofte ringer de meg ikke på ukesvis for å se om jeg lever en gang. Jeg har også alltid vært den personen som alle vet hvem er, og som alle har hatt et godt forhold til, men dette gjelder stort sett mer bekjente enn venner.

 

Jeg tror at jeg har skrudd opp forventningene til hva de kan forvente av meg, og når jeg ikke oppfyller disse forventningene blir reaksjonen at det er jeg som er en tosk, eller at jeg da ikke lenger er brukelig fordi de ikke er tjent med å ha meg som kamerat. Et godt eksempel på dette er at når jeg begynte å tjene gode penger igjennom forsvaret, så klarte mine såkalte kamerater å innbille seg at jeg da kunne være storkar på byen og bruke av mine penger på dem. De hadde jo ikke inntekt selv, og da var det bare rettferdig at jeg brukte mine penger på dem, tydeligvis.

 

Hva tenker dere? Hva skal jeg si eller gjøre?

Endret 3. mai 2012 av Kosedyret

[Roger865]

Du er for snill. Derfor blir du brukt av "vennene" dine.

[BuffyAnneSummers]

Si at de er ikke pene nok til at du er deres sugar daddy og skaff deg nye venner. Som sagt over meg her; du er for snill!

[Luske_Ludvig]

Du er for snill. Jeg ville funnet med en kone hadde jeg vært deg. Uansett når du får familie, så forsvinner ungkarskompisene. La vennene dine passe på seg selv om natten. Evt passer politiet på de.