Hvorfor tar du ikke livet ditt?

[Sekai-ichi]

For noen år siden vurderte jeg selvmord. Ikke fordi jeg ikke trivdes. Har aldri egentlig hatt det spesielt fælt. Alltid klart meg fint sosialt og. Men fordi jeg kjedet meg. Å fortsette å leve var greit, det var jo mye morsomt som skjedde. Men så straks voksenlivet starter, og jeg måtte gi effort for kjedsomheten er det ikke vært det lengre. Tok det som en selvfølge at jeg skulle fortsette å leve frem til livet ble en rutine; så slutte. Var ikke spesielt redd for døden heller. Smerte er jo ikke fint, men det for bli et problem når jeg endelig velger å ta selvmord.

 

Så fant jeg ut at datamaskiner, TV spill og film er veldig artig. Så da fortsatte jeg vist å leve, fordi det enda var ganske mye lovende i disse feltene jeg ikke hadde opplevd. Deretter fant jeg kjærlighet, og det er vel den sterkeste motivasjonen noen trenger. Livet er ikke kjedelig lengre. =)

[Gjest medlem-82119]

Har vel hverken motivasjon for å leve eller dø, synes mest av alt livet er en syk spøk. Samtidig har jeg en fundamentalt annerledes tro som bl.a inkluderer reinkarnasjon, så for meg så er det ingen død å flykte til da man bare kastes ut i sentrifugen igjen. Hadde jeg visst at døden var en sikker slutt hadde jeg tatt livet mitt før jeg rakk å fullføre setningen, men sånn funker det ikke.

 

Har et lite håp om at verden går under 21/12-12 men regner med det er enda en falsk forhåpning.

[Anonym1991]

Vi nordmenn er de mest bortskjemte av alle generasjonene som har vandret på planetens historie. Vi er også de som kanskje er svakest mentalt sett, rett og slett fordi vi får servert alt på sølvfat. Vi ser store kontraster mellom oss og den tredje verden.

Jeg spør hvorfor ønsker man å ta sitt eget liv (til de som vurderer det)?

For det første tenk på dine nærmeste som bryr seg om deg og er glad i deg. For det andre, ta en titt på resten av verden. Syria, Somalia, Afghanistan osv. Hvor mange steder i verden finner du ikke eksempler på massakrer av familier og hvor det er kun et overlevende fra den familien, og som fremdeles har styrken til å leve etter alt ham har opplevd?

Det jeg prøver å si er å ikke ta livet for gitt. Sinnsykt mange som har det verre. Hvis ikke det gir inntrykk nok, kanskje man burde besøke et slikt sted eller offer for å se hvor jævli andre har det i forhold til oss. Bruk livet ditt til noe godt, og ikke kast det bort. Hjelp andre mennesker som trenger støtte og hjelp.

Ingen som sa livet skulle være enkelt. Men man kan fremdeles nyte det, leve det og føle det.

 

PS: Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere!

 

*klippet bort video*

 

Jeg føler at det er veldig lett å bryte ned i et land som Norge, er ikke uvant å høre at noen har forsøkt selvmord, har depresjoner, angst,selvskading

Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slikt, og fått det samme svare som du gir her nå. Vi er bortskjemte, vi har det for lett, tenk på de fattige!

 

Men hva om det er helt motsatt? Hva om det er vi som lever i et samfunn som er skadelig for oss selv?

Er konkurranse- samfunnet, hvor du hele tiden må lykkes i alt for å passe inn, for røft for mange?

Er det sånn at vi er for avvisende, kalde og likegyldige mot våre kjære?

Og når vi til slutt forteller at vi lider, blir vi igjen avvist?

 

La oss ta et eksempel:

Et barn i Afrika. Barnet er helt i hundre fordi han har mat, og får gå på skolen. Han har ikke pc, han har ikke 100% trygghet for jobb/utdanning,men han er lykkelig.

Betyr det at vi må følge hans eksempel? Kvitte oss med ting, komme tetter på naturen, og på hverandre?

 

La oss snu eksemplet litt:Se for deg at denne gutten har alt det der,men hvordan vet vi at han er lykkelig? Hvordan kan vi vite at han egentlig ikke planlegger selvmord selv?

 

Er enig med deg at det kan være det motsatte her i Norge. Personlig synes jeg at det er for mye konkurranse og det kan være skadelig. I vesten dreier omtrent alt seg om konkurranse. Likevel, så har konkurranse mellom mennesker i mellom som har brakt oss så langt vi er den dag i dag.

Men folk reagerer forskjellig på ting. Noen har aldri opplevd motgang og tenker livet er elendig så fort de opplever nedtur, også er det noen som hele tiden befinner seg i motgang.

 

Men igjen, jeg føler vi tar ting for gitt. Vi vet ikke hva som virkelig har verdi i livet. Ofte setter vi ikke pris det som virkelig betyr mye for oss, og kanskje i enkelte tilfeller fører det til at en person ikke føler seg verdsatt i familien/samfunnet? Kanskje er det for mange som gir opp for enkelt når ting butter imot og føler at selvmord er den enkle veien ut av problemet? Det tror jeg. Personlig har jeg opplevd mye motgang gjennom hele livet, men jeg bestemte meg for å gjøre noe med det (fra overvektig til familieproblemer til konfrontasjon med egen religion mm.) Og jeg har kommet meg ut av alle problemer. Dem som vurderer å ta sitt eget liv aner ikke hvor verdifulle dem er. De har opplevd vanskelig situasjoner, og det er dem som virkelig VET hvilke verdier man egentlig skal sette pris på. Ingen Pc, mobil, internett eller spill kan redde en fra å ta sitt eget liv. Det er kun familie,venner og kjærlighet som kan det. Og det vet dem. Jeg vil ikke si at man skal kaste fra seg alt som er av Pc og mobiler, men man burde lære seg å sette pris på ting som virkelig gjelder, og da snakker jeg til de som faktisk tar ting for gitt. Man vet aldri når man kan miste de VIRKELIGE verdiene i livet. Derfor til enhver som vurderer å ta sitt eget liv, kjemp deg igjennom uansett hva det enn måtte være. Når du har klart, vil du stå igjen som en sterkere person og du utvikler deg som et menneske som du trodde aldri var mulig når ting var på sitt verste.

 

Jeg håper folk vil alltid kjempe seg ut av vanskelig problemer, og ikke minst hjelpe hverandre når ting blir litt vanskelig.

 

Det jeg hovedsaklig mener er at folk kan ta ting for gitt, og det kan gå utover personer som har det tøft fra før. Folk burde vise mer omsorg og kjærlighet for hverandre. Samtidig om en skulle befinne seg i en tøff situasjon, bør man ikke gi opp. Aldri gi opp.

 

Kanskje jeg skrev litt for mye:P

Endret 12. mai 2012 av Anonym1991

[Venerable]

Off the top of mye head: At jeg har det mer godt enn vondt kanskje? At gledene overgår det vonde.

 

Liten forklaring om min erfaring med slike tanker.

 

 

Når jeg gikk på skole var jeg mer i grenseland fordi jeg kjeda meg så ufattelig på skolen, og jeg fikk ikke min personlighet til å passe med hva samfunnet forventet jeg skulle gjøre. Syns mye av det folk flest gjør er brutalt kjedelig, og jeg har aldri klart å akseptere/behandle kjedsomhet. Irriterte meg spesielt når alle andre sa at "skole er greit nok" og voksne sa "jobb er greit nok". Tydet på at fremtiden min så ganske grim ut. Men gledeskalaen gikk betraktelig opp med en gang jeg fant en jobb som jeg trivdes i. Selvmord har vært en svært fjern tanke siden. Jeg er forresten litt syk i hode i forhold til det meste familierelatert, så å flytte for meg selv hjalp også en del.

 

 

 

Når det gjelder diskusjonen om bortskjemte nordmenn og selvmord. Og ideer om at det kanskje er bedre å bo slik som i krigsherja deler av Afrika... Må si meg uenig. Dere bør heller fokusere på statistikken over hvor lykkelig en befolkning er, det jo egentlig det som er viktigst. Selvmordsraten er en egen statistikk og en jeg tror man må være litt forsiktig med. Innrømmer det er pussig at disse ikke stemmer så godt overens som fornuften vår forventer. Skulle jo tro at de lykkeligste landene hadde minst selvmord og vice versa. Men jeg ville absolutt ikke anbefalt noen å reise til verdens mest ulykkelige land bare fordi de kanskje har litt lavere selvmordstatistikk... Det kan være en rekke andre faktorer som spiller inn.

 

Deaths for self inflicted injuries per 100,000 inhabitants in 2004 - http://en.wikipedia....logy_of_suicide

 

 

 

World map indicating world happiness - http://en.wikipedia....with_Life_Index

Endret 13. mai 2012 av Venerable

[NothingForever]

Jeg tror de fleste av oss opplever mindre gode tider fra tid til annen..

 

En litt absurd sammenligning. La oss si at du sender inn en 10-ukers lottokupong. Du vet jo at vinnersjansene er minimale, men du sier kanskje til deg selv: "på lørdag blir jeg millionær". Også blir det jo søndag uten at de ringte fra Hamar.. Men da har du jo 9 uker igjen på kupongen.. Og du sier til deg selv: "neste lørdag skal jeg bli millionær"..

 

Livet er jo på en måte som en evig lang lottokupong. Om du har det vanskelig en stund, enten sosialt, i forbindelse med kjærlighet, eller lignende, så må du jo bare si til deg selv at du kommer til å "vinne" neste uke. I neste uke møter du en ny dame. I neste uke blir du lykkelig. I neste uke ordner alt seg. Om du tar selvmord går du glipp av fremtiden, du går glipp av fremtidige gevinster.

 

Jeg er på ingen måte selvmordskandidat, men jeg håper fremtiden blir bedre enn tilværelsen jeg er i nå. Ellers kan jeg jo nevne at jeg er ateist, og er inneforstått med at det ikke er et liv etter døden.

[misterpogo]

Vil gi barna mine og samboeren alt jeg kan by på her i livet. Ingen fortjener å oppleve det selvforskyldte dødsfallet til far eller samboer (og alle andre).

[Gjest medlem-82119]

Men fortjener noen å leve et liv de ikke ønsker å leve?

[kim009]

Så lenge har eller i det minste trur jeg har folk/familie som bryr seg om meg og som ville bli triste, lei seg og ta det tungt om jeg begikk selvmord så kommer jeg aldri til å gjøre det. Samme hvor bedritent livet ellers kom til å bli. (Problemet er vel at i visse dype deppe perioder så kan man vel kanskje tru at dem som virkelig er glad i en ikke er glad i enn likevel)

 

Om Jeg hadde blitt helt aleine så ville jeg heller ikke ha begått selvmord føre jeg hadde følt att jeg hadde betalt tilbake alt det samfunnet har kostet på meg i form av skole og helse vesen. Så sant jeg hadde en jobb.

 

Om alt annet hadde feilet så trur jeg att jeg heller hadde flykta inn i bøker, filmer og spill på fulltid fremfor å gjøre det slutt. Så sant jeg ikke mister interessen for det, men det tviler jeg på.

 

Eneste grunnen for selvmord er vel om legen sier at jeg har så å så lenge igjen og leve, og den siste perioden vil jeg kun være sengeliggende med enorme smerter. Da trur jeg at jeg kunne ha gjort det slutt litt tidligere.

Endret 17. mai 2012 av kimg85

[Gjest medlem-82119]

Man kan snu og speile spørsmålet på ulikt vis:

-Hvilken grunn har du til å leve?

-Hva er livet verdt?

-Hva er vitsen med å leve når man uansett skal dø?

-Er døden belønningen for å ha levd?

-Hvem kan kreve at du ikke tar livet ditt?

-Hva er mest verdt, livet eller døden?

-Hva er viktigst, å kjempe for retten til å leve eller kjempe for retten til å dø?

-Er det moralsk og etisk riktig å tvinge folk til å leve selv om de har enorme smerter?

-Er det moralsk og etisk riktig å avlive folk for å la dem slippe enorme smerter?

-Frykter du døden mer enn livet?

-Frykter du livet mer enn døden?

Osv

Osv

[Tannpust]

Hmmm, selvmord ja, interessant vinkling.

Jeg tror rett og slett ikke at jeg ser poenget i og ta selvmord. Hvis livet hadde gått totalt i bosset og jeg ikke hadde sett noen annet utvei tror jeg at jeg I verste fall hadde emigrert til Hardangervidden og levd som en villmann til ett eller annet teit noe hadde tatt knekken på meg eller vinteren hadde overmannet meg. Så også at noen tidligere i tråden nevnte å flykte/forsvinne. Det er jo alltids en mulighet. Kunne f.eks tatt hyre på et skip et eller annet sted eller funnet en jobb i en avsideliggendes kant av verden. Selvmord ligger rett og slett ikke på bordet for meg, har vel litt lyst og se hvordan vi mennesker klare å ødelegge for hverandre isteden, sånn som vi holder på er det vel ikke særlig lenge igjen for noen av oss uansett Men tilbake til topic, ville vært dumt og si at jeg ikke har lurt på det, for det tror jeg de fleste gjør i en eller annen fase av livet (muligens ikke seriøst men er vel tanken som teller?), har tilogmed tenkt det som hevntiltak (hehe måtte vært den mest evneveike hevnen noensinne utført. Haha, hva sier du nå! jeg er død, in your face!) men etter et sekund eller to så setter jo fornuften inn igjen og jeg lurer på hva i alle dager som foregår oppi den merkelige hjernen min (og det er mye rart skal jeg si dere). Til syvende og sist tror jeg er litt for nysgjerrig på hva fremtiden bringer til å klare å ende det frivillig.