Hvorfor tar du ikke livet ditt?

[Inz4ne]

Strengt tatt, ingen spesiell grunn.

Ga opp håpet om å finne en spesiell person å dele livet med, for 9 måneder siden eller noe slikt, og har mer eller mindre vært "tom" innvendig siden da.

Har ingen god grunn til å leve for øyeblikket men heller ingen god grunn til å dø.

Det jeg angrer mest på per idag er at jeg ikke kjøpte "Drømmebilen" når en av den typen dukket opp for salg. Men det kan jo skje at det dukker opp en igjen, så det er jo en slik både og sak, og veier derfor verken den ene eller den andre veien.

Så jeg går mer eller mindre som en robot, og bare venter å ser hva som skjer.

[Balthier]

Ja, man vet jo aldri. Kanskje det skjer noe spennende etterhvert?

[Symmetrical]

Dersom jeg ikke når de målene jeg har med tanke på utdanning og jobb så er det vel ikke noe poeng i å fortsette? Eller hva? .. Vi får se. =)

[Balthier]

Utdanning og jobb er ikke alt. Hva med hvordan man føler det? Hva med velværen? Hva med kjærlighet?

Uten dette er man likevel bare en robot.

[Symmetrical]

Utdanning og jobb er ikke alt. Hva med hvordan man føler det? Hva med velværen? Hva med kjærlighet?

Uten dette er man likevel bare en robot.

 

Hva med klasse? Hva med ambisjoner? Hva med økonomi? Jeg ønsker å være den personen i familien min som faktisk klarer å gjennomføre en høy utdanning. Men dette er da ikke enkelt når man sliter med motivasjon og er veldig usosial..

Endret 8. mai 2012 av Symmetrical

[Balthier]

Jeg tror jeg vet hvordan det føles. Motivasjonen kommer og går, det samme med sosialiseringen. Det er viktig å ikke legge for stort press på seg selv. Gjør man det, ender man bare opp med å prestere enda dårligere.

 

Lite motivasjon? Tenk nytt!

Usosial? Prat mer!

etc...

Hvis man er positiv til livet så har man det allerede ett hakk bedre

[RWS]

Så jeg går mer eller mindre som en robot, og bare venter å ser hva som skjer.

 

Du har tydeligvis ikke hatt småunger skjønner jeg, for det er nemlig følelsen en sitter igjen med etter år der man i stor grad kun eksisterer for ungenes del... Man føler seg rimelig robot når ALT du gjør gjøres for ungene dine skal jeg si deg... Lett å miste seg selv og sin identitet da også... Og ikke minst kona, som det er ÅR og dag siden du gjorde noe sammen med, bare deg og henne...

 

Så robot tilværelsen er ikke helt forbi he he

[Gnurk!]

Hvorfor jeg ikke tar livet mitt? det er en nokså lang rekke med ting som gjør akkurat dette:

 

-Jeg frykter døden, jeg tror ikke noe religiøst, jeg tror personlig at døden merker slutten på mitt sinn sin eksistens, grunnet dette og frykten for dette så vil jeg heller ha det vondt og eksistere, heller enn å ende eksistensen.

 

-Jeg har det godt i livet, da ting som "bekymrer" meg i livet kun egentlig har vært savn av en person, eller frykt for brev me hjem fra skolen/som i senere tid har blitt om til "gruing til eksamen".

Ting som dette er direkte resultat av at man er fornøyd med livet, da om man ikke var fornøyd med livet ville disse tingene heller ikke betydd noe som helst, dem trekker altså ned på en glede, men gleden må være der for å bli trukket ned.

 

-Det ville vært umoralsk, ikke fordi å ta sitt eget liv ville vært umoralsk ift meg selv, eller ift noen religion, men fordi det finnes mennesker rundt meg som ville blitt såret av dette og som ville følt savn.

 

-Jeg er en feiging av natur, og har bare ikke motet til å ta skade meg selv på noen som helst måte (nå snakker jeg ikke om frykt for å død, men om frykt for smerte heller, hvordan kan jeg VITE at selvmordspiller ikke forårsaker smerte?)

 

finnes nok flere grunner men ikke hopper ut akkurat nå.

[Symmetrical]

Hvorfor jeg ikke tar livet mitt? det er en nokså lang rekke med ting som gjør akkurat dette:

 

-Jeg frykter døden, jeg tror ikke noe religiøst, jeg tror personlig at døden merker slutten på mitt sinn sin eksistens, grunnet dette og frykten for dette så vil jeg heller ha det vondt og eksistere, heller enn å ende eksistensen.

 

-Jeg har det godt i livet, da ting som "bekymrer" meg i livet kun egentlig har vært savn av en person, eller frykt for brev me hjem fra skolen/som i senere tid har blitt om til "gruing til eksamen".

Ting som dette er direkte resultat av at man er fornøyd med livet, da om man ikke var fornøyd med livet ville disse tingene heller ikke betydd noe som helst, dem trekker altså ned på en glede, men gleden må være der for å bli trukket ned.

 

-Det ville vært umoralsk, ikke fordi å ta sitt eget liv ville vært umoralsk ift meg selv, eller ift noen religion, men fordi det finnes mennesker rundt meg som ville blitt såret av dette og som ville følt savn.

 

-Jeg er en feiging av natur, og har bare ikke motet til å ta skade meg selv på noen som helst måte (nå snakker jeg ikke om frykt for å død, men om frykt for smerte heller, hvordan kan jeg VITE at selvmordspiller ikke forårsaker smerte?)

 

finnes nok flere grunner men ikke hopper ut akkurat nå.

 

Med tanke på det du skrev..

 

Hva med de som ikke frykter døden, ikke har det godt i livet (sliter f,eks med å nå målene sine) og ikke har noen familie eller venner som bryr seg? Det er nok dessverre mange som opplever dette og jeg syntes det er ganske forståelig at slike individer 'ikke orker mer'.

Endret 8. mai 2012 av Symmetrical

[Inz4ne]

Ja, man vet jo aldri. Kanskje det skjer noe spennende etterhvert?

 

Får håpe på det ja, har værtfall lært å ikke gi meg helt hen til en enkelt person, det er så ødeleggende når man da blir utnyttet å brukt, ikke det at noe slikt er lett uansett hvordan det går galt, om det går galt.

 

@ RWS tja, jeg har hatt en periode hvor jeg var motsatt, og levde for å ikke påføre mine foreldre et slikt tap det ville vært, og nei jeg har ikke unger, så vet ikke hvordan det er.

 

Viktigste er å prøve å ta en dag om gangen selv om det ikke er like lett alltid.

Men når man går som robot så har man jo ikke så mye negativt heller, man blir mer likegyldig, ikke at det nødvendigvis er bra i seg selv, men det er jo bedre enn å være på det punktet der man har gitt opp og ikke ser annen utvei enn å gjøre det slutt.

 

Edit: Autopilot som Nihilist1 bruker ville nok vær mer passende enn robot i mitt innlegg.

Endret 8. mai 2012 av Inz4ne

[Nihilist1]

Har ikke lyst til å ta livet mitt nå. Går vel mer eller mindre på autopilot, og så har jeg fått et par flyktige mål som øker livslysten.

 

En biologisk robot er jeg like fullt, enten jeg er likegyldig eller ei.

[Sitronsaft]

Hovedgrunnen: Jeg er redd for å gå glipp av resten av livet.

 

Jeg merker at jeg generelt er redd for å gå glipp av ting. "Skal jeg studere i Trondheim, Bergen eller Stavanger? Hvor får jeg det best? Hva går jeg glipp av om jeg velger feil?" Slik ting går jeg faktisk rundt og tenker på, meningsløst som det er.

 

Andre grunner:

- Om jeg føler meg deprimert, og tanken om selvmord popper opp, tenker jeg tilbake på andre ganger jeg har hatt det på samme måten, hvor jeg etterpå har hatt det bedre og kanskje til og med kjempebra. Livet kan jo ikke være en evig dans på roser. Setningen "At jeg har det vondt nå betyr at jeg hadde det godt før," gir også en slags trøst. Igjen, om jeg hadde tatt selvmord får jeg ikke muligheten til å oppleve verken vonde eller gode følelser igjen.

- Hvorfor kaste bort alle mulighetene? Uansett hva som har skjedd meg og kommer til å skje meg, må jeg jo gå utifra at dette er alt. Etter døden fins jeg ikke mer, alt er svart og tomt - det store intet. Da må man gjøre det beste ut av det. Så hva er det jeg flykter til? En ting er å flykte fra noe, men hva om det ikke fins noe å flykte til?

- Ellers, uansett hvilket forhold jeg måtte ha til min familie er jeg 100% sikker på at min død ikke ville blitt godt mottatt der hjemme.. Og dermed vil ikke min død kun påvirke meg, men også dem. Det unner jeg dem ikke.

[Gnurk!]

Hvorfor jeg ikke tar livet mitt? det er en nokså lang rekke med ting som gjør akkurat dette:

 

-Jeg frykter døden, jeg tror ikke noe religiøst, jeg tror personlig at døden merker slutten på mitt sinn sin eksistens, grunnet dette og frykten for dette så vil jeg heller ha det vondt og eksistere, heller enn å ende eksistensen.

 

-Jeg har det godt i livet, da ting som "bekymrer" meg i livet kun egentlig har vært savn av en person, eller frykt for brev me hjem fra skolen/som i senere tid har blitt om til "gruing til eksamen".

Ting som dette er direkte resultat av at man er fornøyd med livet, da om man ikke var fornøyd med livet ville disse tingene heller ikke betydd noe som helst, dem trekker altså ned på en glede, men gleden må være der for å bli trukket ned.

 

-Det ville vært umoralsk, ikke fordi å ta sitt eget liv ville vært umoralsk ift meg selv, eller ift noen religion, men fordi det finnes mennesker rundt meg som ville blitt såret av dette og som ville følt savn.

 

-Jeg er en feiging av natur, og har bare ikke motet til å ta skade meg selv på noen som helst måte (nå snakker jeg ikke om frykt for å død, men om frykt for smerte heller, hvordan kan jeg VITE at selvmordspiller ikke forårsaker smerte?)

 

finnes nok flere grunner men ikke hopper ut akkurat nå.

 

Med tanke på det du skrev..

 

Hva med de som ikke frykter døden, ikke har det godt i livet (sliter f,eks med å nå målene sine) og ikke har noen familie eller venner som bryr seg? Det er nok dessverre mange som opplever dette og jeg syntes det er ganske forståelig at slike individer 'ikke orker mer'.

Jeg glemte foresten ansvarsfølelsen ovenfor samfunnet og "resursene" du skylder for oppvekst og utdanning, jeg har i det minste denne, og selv om det ikke er verdens mest motiverende grunn til å leve videre, så ville det gitt meg ansvarsfølelse i den situasjonen også.

[RWS]

*plystrer* "Allways look at the side of life..."

 

 

Du "skylder" ikke noe for oppvekst og utdanning, det er allerede betalt av dine foreldre det.. Så du slipper den skyldfølelsen, da den skyldfølelsen ikke blir med deg videre allikevel...

 

Vi har dette ene livet, det er det vi har og gjør vi ikke noe ut av det, vel, da får vi ikke flere sjanser. Hører til stadighet religiøse som fnyser over det de kaller et tomt aspekt, dette lille glimtet vi får av evigheten mens vi lever, men faktum er at vi, som lever i dag, er drit heldige fordi vi lever akkurat når vi gjør, for aldri har menneskene hatt det bedre, aldri har så mange fått oppleve et liv i fred, aldri har vi hatt så mange hjelpemidler som gjør hverdagen vår enklere heller...

 

Når jeg syntes jeg jobber hardt og har det småjævlig tenker jeg alltid på det ekteparet de fant på utsiden av nidaros kirkegård for mange år siden. (De hadde tydeligvis gjort et eller annet som falt kirken tungt for brystet og ble derfor gravlagt i uvikslet jord som straff.......). Anyway, alderen deres ble anslått til rundt tredve, men det slitet disse var utsatt for i de stakkars tredve årene de var i live er det ingen i dag som er i nærheten av, for samtelige brusk plater i så og si alle ledd var slitt vekk og en kan jo tenke seg smerten disse har levd med når bein gnisset mot bein og de fremdeles måtte jobbe like hardt.... De hadde også elendige tenner, nedslitte og i elendig forfattning etter år med dårlig mat og man antar av de ble tatt livet av for en eller annen forbrytelse de hadde begått...

 

De hadde faan ikke noe valg, for de var født utfattige og visste de kom til å dø utfattige og utslitte og kanskje de derfro trodde ekstra mye på den kristne gud, som lovet gull og grønne skoger til de fattige (religion har alltid gjort det bra der nøden er størst, nød og religion har alltid gått hånd i hånd...) og kanskje det var derfor de fikk som straff for den forbrytelsen de åpenbart hadde begått at de måtte ligge i uvikslet jord, som var en grusom straff mot de som kun hadde den muligheten til frelse den gangen...

 

I dag har vi tusenvis av valg, vi kan være født fattige, men har plenty med muligheter til skolegang og utdannelse på lik linje med alle andre, vi slipper det blodslitet disse var utsatt for, der slitasjen er så stor på kroppen at den langsomt går i stykker i en alder av tredve... allikevel klager vi som aldri før, vi sysler med selvmord over de latterligste ting og jeg har ofte tenkt av de valgene vi har rett og slett er for mange, kanskje det er feilen? Kanskje vi hadde trives bedre om valgene ikke var så mange?

 

Kanskje dagens ungdom hadde syntes det hadde vært lettere å trekke to lodd om hva de skulle bli og de MÅTTE følge et av valgene? Kanskje det kunne skjerpet skolegangen til enkelte, som av ymse årsaker ikke skjønner alvoret i utdannelse og hvor ufattelig viktig gode karakterer er for videre veivalg? Kanskje valgene rett og slett er for mange?

 

Tenker på meg selv og min egen skole gang. Jeg datt på utsiden undferveis i skolen og siden det var mye lettere å kalle meg en idiot og en urokråke, samt at jeg var fin å sette skylden for alt det gale på for både lærere og elever var det ingen som gadd å gi meg noen videre sjangser heller og valget mitt ble lett på en måte, eller lett og lett, jeg hadde så dårlige karakterer at jeg måtte gå et "hvile" år før jeg gikk snekker linja og når det året var over var det ikke en eneste snekker bedrift som ville ha meg så jeg endte opp som sjåfør med 25 kroner timen... Nei, det var ikke mye å skryte av i begynnelsen av 80 tallet skal jeg si deg, de fleste tjente ihvertfall tre ganger så mye... Så jeg gikk på jobb. Hadde ikke råd til bensin på den gamle bilen jeg arvet av fatter'n og måtte derfor gå fire kilometer hver vei.. Tror du jeg angret på at jeg ikke fulgte med på skolen? Yupp, veldig...

 

Så da det åpenbarte seg en mulighet for å gå elektro grunnkurs så hoppet jeg på den så fort jeg bare klarte, for selv om jeg ikke hadde skrevet annet enn navn og adresse på over ti år visste jeg at jeg hadde evnene til å klare meg bra og med gode karakterer, det har jeg egentlig alltid visst, men dum som jeg var trodde jeg at det ikke betydde noe... Og for å bevise for meg selv, og til dels de rundt meg (min ex svigerfar mest, da han åpent og rett og sa at han ikke kunne fatte hva jeg skulle på det kurset å gjøre med så dårlige karakterer jeg hadde hatt på skolen...) gikk jeg på dette grunnkurset og avsluttet med fire seksere og resten femmere (mest kry av sekserne i mattematikk og elektro matte... )

 

Så hvorfor brukte jeg ikke disse evnene før? Tja si det... Det spørsmålet har jeg stilt meg mange MANGE ganger... Men kanskje det er som jeg sier, at vi rett og slett har for mange valg og at det først er når valgene blir tatt fra oss at vi skjønner alvoret i det å velge? Kan være...

 

For jeg var heldig som fikk arbeids giveren min til å betale lønn under skole gang (nå fikk de jo en del år igjen av den satsningen da...), men jeg kjenner mange som godt kunne tenke seg å gjøre det samme i dag som jeg gjorde den gangen, nemlig å få lov til å velge en gang til... Kanskje det er derfor så mange etter utdanner seg? Hvem vet...

 

Men kanskje det er så enkelt at vi er eksponert for FOR mange valg at vi er blitt en syte - klage nasjon som sysler med selvmords tanker? (Joda, land der befolkningen har det godt er på topp i selvmords statistikken...) Kanskje vi har det for lett, at vi kommer for lett til ting? Kanskje ville det å få slite skikkelig ha lært oss noe? Vi har som art ikke engang forlatt hulene vi har bodd i de siste 100 000 årene og kanskje vi i evolusjonens øyemed rett og slett ikke er klare for det livet vi i dag lever? Kanskje vi har utviklet oss for fort rett og slett?

 

Jeg vet ikke, jeg bare unders over hvorfor vi, som har det bedre enn noe menneske noensinne har hatt det, selv i deres villeste drømmer, er så villige til å ende det livet på grunn av, ofte, små saker vi lett kunne gjøre noe med hvis vi ikke var så opptatt av å sylte oss ned i selvmedlidenhet og tro at vi har det så fælt... For det har vi faan ikke!!!

[Gjest Bruker-95147]

- fordi jeg kan ikke ta noe som er gitt, bare den som har gitt meg kan

[Balthier]

- hvem sikter du til? Gud?

[Gjest Bruker-95147]

Nei, eller kanskje ... Jeg har ikke fått vite navnet enda, så det får stå åpent inntil videre

[mofomofo]

Fordi jeg vil ikke dø. Man vet ikke hva som skjer når man dør, sannsynligvis fint lite. Derfor virker det mye mer spennende å leve. Utvikle seg selv, oppleve og lære seg nye ting, se nye plasser, oppdra et barn slik at man ikke blir glemt når man omsider går bort.

 

@TS, du virker som en ytterst oppegående person. Kanskje du burde ha flyttet til en helt ny plass og startet med blanke ark?

[Gjest medlem-82119]

Spennende spørsmål, kontroversielt...slik jeg liker det! For meg så handler det vel om mange ting. Har sett for mange som har prøvd og blitt reddet i siste liten og endt opp med store skader. Siste kameraten som prøvde kuttet håndleddene og ble reddet, og har nå ødelagt endel sener osv. Må derfor finne en "sikker" løsning, som derfor blir for komplisert.

 

Det handler litt om høflighet også. Skyter man seg må noen vaske etterpå. Treffer man fronten på en trailer så rammes sjåføren. Piller er for langsom og usikkert.

 

Videre har jeg galgenhumor, og for meg er det en slag syk spøk å fortsette å leve. Synes også det er trist å gå glipp av alle sjuke ting som skjer i verden.

 

I større sammenheng har jeg funnet mer glede i vhemt: http://www.vhemt.org/

De griper tak i problemet på en mer helhetlig måte, og foreslår en elegant løsning som er sikker og smertefri for alle.

 

Så for meg har engasjementet i vhemt reddet meg...ironisk nok!

[Gnurk!]

*plystrer* "Allways look at the side of life..."

 

 

Du "skylder" ikke noe for oppvekst og utdanning, det er allerede betalt av dine foreldre det.. Så du slipper den skyldfølelsen, da den skyldfølelsen ikke blir med deg videre allikevel...

Da det ikke er noe "videre" (og værtfall ikke kan bekreftes om du så skulle tro at det eksisterte) så velger jeg å tilbakebetale all gjeld uansett.

Du kan ikke angripe saken fra at "foreldrene dine har betalt det", de har betalt delvis av dette i form av skatt, men absolutt ikke alt, jeg føler og at jeg skylder foreldrene mine å leve og være nyttig for samfunnet, om enn de skulle vært gått bort for lenge siden.

Samfunnet i form av alle rundt meg utenom meg selv, har investert i min oppvekst å skulle kaste denne investeringen bort ville vært umoralskt