angst

[solobrus]

Hei alle sammen!

 

Skriver dette innlegget fordi jeg ikke er mann nok til å ta det opp fysisk med noen igjen, da jeg føler at det blir litt mye. Jeg er klar over at jeg bør søke proffesjonel hjelp, og kommer også sannsynligvis til å gjøre det med tiden.

 

Jeg har slitt litt med angst i ca 2 år nå, og det kommer i perioder jeg har det travelt med skole og lignende. Spesielt i eksamensperioden. Hovedsaklig har jeg vanvittig stor kreftangst, men det siste halvannet året har jeg også hatt angst for HIV. Jeg har brukt dagen i dag på å google litt rundt, å funnet svar fra leger som peker i begge retninger. Her er hvertfall saken som er i ferd med å ødelegge de neste måndene for meg;

 

I går var jeg ute på byen og drakk. Jeg hadde en tyggis, og klarte å bite meg selv i munnen, slik at jeg så smått begynte å blø og fikk et åpent sår. Uten å tenke meg om, traff jeg en jente senere på kvelden som jeg begynte å kline med. Når jeg våknet i dag tidlig, etter to timer søvn pga angst for HIV, begynte jeg å tenke på at det var en mulighet for at jeg nå er smittet av HIV, dersom denne jenten var HIVpositiv, da jeg som sagt hadde et åpent sår. Har lest svar fra leger som at HIV ikke smitter gjennom spytt og kyssing, men at det er en mulighet dersom du har et åpent sår..

 

Noen som har noen erfaring med angst, og som vett hvordan jeg kan hjelpe meg selv over denne perioden? Tørr nesten ikke ta en HIVtest igjen, da jeg tok to (5 uker og 4 mnd) etter en tidligere episode jeg hadde.. Dessuten må jeg vente 8 uker eller noe slik før jeg kan ta en HIVtest, å igjen vente 1 uke på svar. Jeg orker ikke tenke på dette, og kun dette, i 9 uker, da det ødelegger store deler av min hverdag og velværet. Spesielt nå i eksamen, hvor jeg er i ferd med å avslutte min master...

 

Til slutt vil jeg rette en takk til alle som tok seg bryet å lese dette latterlig lange innlegget, og jeg håper noen legger igjen et svar. Beklager til alle som eventuelt måtte føle seg støtt, eller har større problemer enn meg, og ser på dette som smålig. Jeg vet det er verre ting jeg kunne hatt en angst, og håper det er alt jeg har.. Takk

[bonkytonk]

Det er ekstremt lite sannsynlig at du er blitt smittet med HIV. Du sier du vet du kunne hatt verre ting enn angst, men angst kan være noe av det mest lammende og invalidiserende du kan oppleve. Faktisk kan det være lettere å ha en fysisk sykdom, for da har du noe konkret å forholde deg til og behandle. Det er ikke lett å behandle en HIV-smitte som bare finnes i dine tanker. Den er grenseløs, kan du si.

 

Men du kan få god hjelp for dette, tror faktisk du kan regne med å bli helt frisk og fri fra slike tanker. Kognitiv terapi har veldig god effekt på slike problemer, og slik behandling vil du kunne få hos de fleste psykologer. Snakk med fastlegen din og få en henvisning, legen kan sikkert også berolige deg ang. en del av de konkrete tingene du er redd for.

[vidor]

Sånn jeg leser innlegget ditt sliter du med angst som du tar ut i helsen og sykdomsfokus (hypokondri rent diagnostisk), noe som det virker som forverres når du må prestere til f.eks eksamener, dvs at angsten for prøveresultater er muligens noe du tar ut i økt hypokondri. Når du driver å tar HIV-tester for å bekrefte at du ikke har viruset så tilsier det i alle fall at du anser trusselen for reell nok og at du ikke klarer å rasjonalisere dette bort slik du tenker nå. Det bonkytonk er inne på med kognitiv terapi vil med stor sannsynlighet endre på dette. Sannsynligheten for at du møter på noen med HIV/AIDS i Norge er relativt liten, og det smitter ikke via kyssing. http://www.hivnorge.no/id/151

 

I forhold til det siste du sier virker det også som angsten er ledsaget av depresjon, noe som er veldig vanlig. Du devaluerer deg selv, noe som som regel er knyttet til lavt selvbilde. Dine lidelser er ikke ubetydelige bare fordi andre har det værre. Om alle skulle tenke slik hadde vi ikke behøvd et eneste sykehus fordi bare den som hadde det aller værst hadde fått behandlig, og vedkommende hadde sannsynligvis vært så så dårlig i utgangspunktet at vi nok bare har trengt presten.

 

Det at du ser din egen situasjon slik at du har konkludert med at du trenger profesjonell hjelp er bra.

Folk har en tendes til å stigmatisere psykisk sykdom, men det er ikke noe værre enn å være fysisk syk, og om du har brukket en finger så nøler du aldri med å oppsøke lege. Hvorfor skulle ikke det samme glede for psykisk sykdom som kan stamme fra en rekke forskjellig ting som du ikke aner før du begynner å kartlegge det og jobber med det sammen med profesjonelle.

[Oda1982]

Hva med å lese denne boken?

 

Ingvard Wilhelmsen

Sjef I eget liv 5. opplag i 2008 ISBN 978-82-92023-18-1 Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv, andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke stole på dine tanker eller følelser. Er du en katastrofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst, panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasienthistorier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnleggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte. Professor dr. med. Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) har hovedstilling ved Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen og er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har bistilling som overlege ved Medisinsk Klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Her driver han blant annet en liten Hypokonderklinikk, som en del av Medisinsk Poliklinikk. Wilhelmsen har i flere perioder vært med i styret i Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy.

 

Boken finnes på www.bokkilden.no.