Har problemer med å like folk etter sykdom

[logaritmemannen]

Mm.. vel det er akuratt som å si at jeg skal sette meg inn i en boble og ignorere noe som jeg allerede vet er sant for å føle meg bedre. Akuratt som en religiøs. De fleste bryr seg jo ikke om dette fordi de ikke vet, de lever allerede i boblen.

Hva er galt med å leve i en "boble" og føle seg bedre? Er ikke noe av det beste og viktigste ved å være et menneske at man føler seg bra?

[~ David ~]

Nå, som kreftfri og frisk (...)

 

Du er muligens kreftfri og frisk i kroppen, men psyken din virker ikke frisk. Traumene, de mentale sårene og følelsen av å være sviktet sitter godt plantet i deg og det gjør at du tenker deg inn på de negative banene du fremstiller her.

 

Har ikke helsevesenet noen form for oppfølging av langtidspasienter? Psykologer eller andre terapeuter som kan behandle traumene som sitter i kroppen lenge etter at den er fysisk frisk?

 

Jeg forstår om du kanskje synes dette høres nedlatende og undervurderende ut, men du er bare 18 år, uansett livserfaring. Det krever livserfaring for å bygge livserfaring, om du skjønner hvor jeg vil hen. Dine opplevelser gjennom sykdommen har gitt deg erfaringer svært mange aldri vil oppleve (hvertfall ikke i så ung alder). Jeg mener likevel at de erfaringene du nå har fått har, i kraft av din unge alder, ikke hatt nok generell livserfaring som underlag for å tolkes/brukes/bearbeides riktig. Gir det mening? Jeg håper det.

 

Som andre påpeker her, du er full av ungdommelig overmot. En liknende opplevelse i høyere alder ville kanskje formet deg til en mer ydmyk person, mens du på ditt nåværende stadie i livet har fått høyere tanker om deg selv i stedet (og motsatt, du ser ned på andre som ikke har samme erfaring, bevisst eller ubevisst). For å få det bedre så vil jeg foreslå at du undersøker mulighetene for oppfølging fra en psykolog, som kan hjelpe deg inn på rett spor. Du trenger litt veiledning for å utvikle deg videre (for tro meg, du er langt fra ferdig utviklet på noe plan) i en retning som vil være bra for deg og gi deg et mer positivt syn på tilværelsen. Om du fortsetter i det sporet du er inne i nå vil du ende opp som en bitter og kynisk gammel gubbe. Det tror jeg ikke du ønsker. Hadde du det ikke egentlig bedre før sykdommen, da du selv var der 'de andre' er, hvertfall på en del områder?

 

Om du skal bruke din unike erfaring til noe konstruktivt, så søk hjelp for å komme deg ut av selvmedlidenheten og forakten for andre. Om du blir værende der resten av livet så er ikke livserfaringen din verdt en dritt, for det vil ikke ha gjort deg til et bedre menneske.

[~ David ~]

(...) og spekulerer i at egentlig er alle egoitiske idioter. Alle vil egentlig bare snakke om seg selv (..)

 

Og det kommer fra en som kaprer en annens tråd, uten egentlig å komme med noe som helst konstruktivt? Med all respekt for dine problemer, det du gjør nå er egentlig ganske ufint. I beste fall så bistår du bare trådstarter i å vandre enda lenger ut på sitt villspor. Destruktivt. Foreslår at du lager din egen tråd, som kan handle bare om deg og dine problemer!

[AnjoEntertainment]

Nå, som kreftfri og frisk (...)

 

Du er muligens kreftfri og frisk i kroppen, men psyken din virker ikke frisk. Traumene, de mentale sårene og følelsen av å være sviktet sitter godt plantet i deg og det gjør at du tenker deg inn på de negative banene du fremstiller her.

 

(...)

 

Har ikke helsevesenet noen form for oppfølging av langtidspasienter? Psykologer eller andre terapeuter som kan behandle traumene som sitter i kroppen lenge etter at den er fysisk frisk?

Takk for et flott innlegg!

 

Nei, helsevesenet har ikke noen form for oppfølging av langtidspasienter. De er sikkert for opptatt med Breivik-saken. :nei2: Når jeg kom ut av sykehuset og var ferdig med intensiv behandling kunne jeg omtrent ikke gå på beina, og veide 50 kg. Jeg måtte grine meg til å få en fysioterapeut som kunne lære meg å gå igjen - gratis.

 

Psykolog måtte jeg skaffe meg selv (utrolig at jeg ikke har nevnt det i tråden enda), og har hatt han nå i åtte måneder. Jeg kan ikke si at jeg har blitt noe særlig bedre utav timene, men det letter ihvertfall på trykket hva aggresjon og depresjon angår.

[Nøbe]

Vel jeg prøver ikke å kapre noens tråd. Men det gjelder jo meg også, jeg sa alle og det inkluderer vel meg selv også?. Mitt verdensbilde er destruktivt kan du si, og viss det blir for mye for deg kan du vel bare ignorere det istede for å leke bedreviter. Bra at du kan definere konstruktivt og nyttig.

[~ David ~]

Nøbe: Jeg er klar over prisen av å befinne seg utenfor 'boblen' det snakkes om i denne tråden. Jeg har hatt, og har fortsatt (dog i noe mindre grad), et svært kritisk blikk på verden, tilværelsen og mennesker rundt meg. Jeg kjenner meg igjen i både det trådstarter og du beskriver, selv om jeg sikkert har et helt annet utgangspunkt og andre erfaringer. Jeg ønsker imidlertid ikke å kaste bort det sannsynligvis eneste livet jeg har på å være bitter og tverr. Jeg ønsker å være glad og ha det så godt som mulig innenfor mine gitte rammer. Min kjennskap til livets mørke sider skal ikke få ødelegge for meg, men jeg omfavner den og vil bruke den til noe konstruktivt. Det håper jeg dere også vil gjøre. Jeg skal ikke påberope meg noen inngående kjennskap til deres opplevelse av verden, men jeg har min egen og den er langt i fra rosenrød den heller.

 

Det dere opplever (og det jeg har opplevd, for den del), er langt fra unikt. Gjennom menneskehetens historie har det skjedd så mye grusomt og tragisk, at selv det verste du kan forestille deg skje med et menneske garantert har skjedd på et eller annet tidspunkt i historien. Det eneste unike ved enhver opplevelse man måtte gjennomgå er at det skjer nettopp deg. Det er det som gjør det vanskelig å håndtere, fordi man mister tiltro til andres tilsvarende erfaringer, fordi det bare er deg selv som kan vite hvordan akkurat du har det. Men tro meg, i en verden med 6 milliarder mennesker så er det daglig utallige skjebner som er på linje med, eller verre enn hva dere opplever. Ved å sette ting litt i perspektiv så kan man kanskje se seg selv litt utenfra og innse at man kanskje egentlig ikke har det så verst, eller at man i det minste kunne hatt det verre.

 

Poenget er uansett at alle selv må velge hva vi vil bruke erfaringene våre til. Som jeg sa tidligere, om man ikke kan bruke de til noe positivt (og dermed snu det vonde til noe godt) så er ikke erfaringene verdt stort. Men om man kan bruke erfaringene konstruktivt og komme styrket ut av det hele så vil det berike livet betraktelig, og man har potensiale til å bli et bedre menneske.

[Kosedyret]

Jeg er på mange måter også en født skeptiker, og har veldig lett for å se igjennom, og ta avgjørelser om folk, men det du er nødt til å prøve å jobbe med instillingen din til folk flest. Mange folk faller inn i den gruppen som du allerede har beskrevet, men det er bare slik folk er. Du er nødt til å lære deg å akseptere folk på godt og vondt, i tillegg er det også muligheter for at du konkluderer fortere enn du bør, og at du på den måten ikke kjenner personen godt nok til å ta en subjektiv vurdering enda.

 

Jeg tror kanskje dette er noe som kommer med tiden. Ha det litt i tankene, og sett pris på de små gledene i livet. Det klarer mange av oss andre ikke å gjøre...

[Spartapus]

Traumatiske opplevelser fører ofte med seg et gravalvor. Det er ikke det samme som modning, tvert imot er det å miste sitt lettsinn og lekenhet utelukkende et tap, og jeg ville heller jobbet med å finne tilbake til livsgleden fra før du ble syk enn å fokusere tankene rundt andres utilstrekkelighet. Å være sammen med gravalvorlige, overanalyserende mennesker føles som å ha en tung stein i magen; man blir helt tappet av det og orker ikke være sammen med personen over lengre tid. For å omgås andre mennesker er det nødvendig å ha noe å tilby dem; de må føle at de sitter igjen med en positivt opplevelse etter ha vært sammen med deg. Hvis man lener seg tilbake og tenker "hva kan disse menneskene tilby meg" så ender man opp alene, for det er ingen som orker å gi og gi uten å få noe tilbake. At man har verdens beste grunn til å forvente en viss forskjellsbehandling hjelper ikke, for folk er som du sier grunnleggende egoistiske og det er svært få som liker å "ofre" seg for andres velvære.