Har problemer med å like folk etter sykdom

[AnjoEntertainment]

Dette blir en snodig tråd, med noen snodige livserfaringer fra en 18 år gammel gutt som har vært gjennom kreft. En tøff tråd å skrive og uttrykke, men jeg gjør det i håp om å finne en eller annen som kan føle på noe av det jeg kommer til å beskrive i denne tråden og gi meg noen valvalgte ord tilbake.

 

Jeg har hatt en stor identitetskrise etter å ha vært gjennom ett og et halvt år med kreftbehandling, og først nå begynner bitene å falle på plass og jeg har begynt å sanse hvem jeg er i ferd med å bli. Det er skremmende, fordi jeg føler meg så mye mer voksen og totalt annerledes enn for to år siden.

 

Jeg kan begynne med at jeg har oppdaget at jeg har vanskeligheter med å like folk. Jeg ser rett gjennom andre, og trenger ikke en gang å fullføre en samtale eller diskusjon for å skulle vite nøyaktig hvordan en persons atferd fungerer og hva personen tenker og mener, uavhengig om jeg har kjent personen lenge eller ikke. Dette gjør at jeg går fort lei folk og begynner å misslike enkelte av dem iløpet av få strakser. Dette er noe jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg har evnen til, og det vil være både uinteressant og nesten umulig å prøve å forklare hvordan med mindre man er flink til det selv. Jeg tror det krever en traumatisk opplevelse med mange menneskelige reaksjoner og atferder.

 

Jeg har observert oss mennesker lenge og nøye nå det siste året - ubevisst fram til nå, og uansett hvordan jeg snur og vender på det så er flesteparten her i Norge selvopptatte. Det er om å gjøre å være den innflytelsesrike, kule og respekterte mannen i gaten, og alle driver vi et eneste stort skuespill hver dag for å få folk til å like oss, og den neste dagen baksnakker vi plutselig personen eller dolker han/hun i ryggen. Vi tar nytte av hverandre, samtidig som vi prøver å klatre til topps - enten det gjelder skole, jobb, hobby, penger eller en liten gruppe på fire venner.

 

Folk fatter fort interesse til meg når jeg er i nærheten siden jeg er en spøkefugl med få hemninger, men så mister jeg interessen i de og "går lei" så snart jeg lærer atferden og kroppsspråket deres å kjenne. Jeg tror det som har skjedd er at jeg har vært gjennom så sinnsykt mye forferdelig på det sykehuset under min intensive behandling at jeg lever i en annen verden enn folk flest; en verden hvor jeg, som en 18 år gammel ungdom, har sett døden i øynene i omtrent to år, for så å bli satt ut igjen i den "normale" verden blant folket igjen...

 

Jeg klaffer ikke sammen med folk flest lenger! Jeg føler meg ikke bedre enn andre "normale" folk på noen måte, jeg er bare i en helt annen dimensjon - jeg har kriget i to år, mine bekjente og venner har ikke. Det er en STOR forskjell!

 

Jeg klarer ikke å klaffe i det sosiale lenger, fordi jeg begynner for fort å misslike folk. Nå har jeg vært meget sosial de siste månedene, deltatt på mange aktiviteter, vært mye med "venner" (halvparten av de er med meg fordi de tror jeg har mange venner) og rett og slett vært sosial. Men det hjelper ikke for min del... Jeg føler meg helt alene. Noen som følt på noe lignende?

Endret 25. april 2012 av GrammarNazi

[R1ncewind]

har ikke vært gjennom noe lignende selv, men har en far som hadde kreft og som ble frisk etter et langt sykehusopphold.

 

Det du beskriver er ca det stikk motsatte av det min far sier har skjedd med han. Han setter mere pris på enkle ting, som å sitte på verandaen en tidlig sommerdag og høre på fuglekvitter med kaffekoppen i hånda.

 

dette på grunn av at han ikke visste om han noen gang kom til å få kunne gjøre sånne enkle ting igjen da det sto på som værst.

 

mennesker er egoistiske sier du, og det tror jeg for såvidt du har rett i. (iallefall i veldig stor grad)

men som med alle regler finnes unntak. man trenger ikke nødvendigvis ha 70 gode venner som man kan stole 100% på, og som man kan dele alt med. 1-2 stykker er nok.

 

at du er en god menneskekjenner, er jo noe du kan dra nytte av i både arbeidsliv, på venner, og i forhold med en partner (det være seg mann eller dame).

[AnjoEntertainment]

har ikke vært gjennom noe lignende selv, men har en far som hadde kreft og som ble frisk etter et langt sykehusopphold.

 

Det du beskriver er ca det stikk motsatte av det min far sier har skjedd med han. Han setter mere pris på enkle ting, som å sitte på verandaen en tidlig sommerdag og høre på fuglekvitter med kaffekoppen i hånda.

Det gjør jo jeg også! Sa ingenting om det... Nå, som kreftfri og frisk, setter jeg pris på omtrent alt med livet mitt hele tiden. Alt jeg noensinne ønsker og vil for meg selv her i verden er å få leve kreftfri til jeg blir en gammel mann. Jeg ville ikke en gang ønsket min værste fiende kreft, så hva din far beskriver til deg er akkurat det samme jeg opplever. Forskjellen i dette tilfellet er folk...

 

Dra nytte av det å være menneskekjenner eller ikke, så er problemet mitt at jeg går lei folk og missliker dem fort. Det gjør det vanskelig for meg å i det hele tatt ville orke å omgå de lenger. Har problemer med å finne ut hvordan jeg kan være meg selv i en slik situasjon, når jeg til og med ikke en gang helt vet hvem jeg er enda.

 

Det er vanskelig å forklare dette, men håper du forstår.

Endret 25. april 2012 av GrammarNazi

[R1ncewind]

jo... skjønner hva du mener. du får prøve å bli kjent med genuint snille mennesker da =) de finnes de også, selv om jeg har inntrykk av at de er i et stoooort mindretall, og heller prøve å ha mindre kontakt med mennesker du ikke klarer. (skjønner at dette kan være vanskelig hvis det er snakk om klassekamerater, folk man har "kjent" i årevis, slektninger, lærere evt. kolleger osv...)

 

tror det er fort gjort å begynne å gruble for mye på hvem man er... spesiellt når man er i begynnelsen på livet.

 

vær den du er, dvs gjør/si det du føler for uansett hva det måtte bety for hvordan andre ser på deg.

 

kan ikke de takle den du er... kjipt for DEM.

[mariu1519]

Jeg kjenner deg jo ikke så det er nok mye synsing jeg kommer med nå, men dette er det som virker logisk for meg etter å ha lest innlegget ditt.

 

Jeg lurer litt på, hvordan er det du har møtt folk? Jeg tror kanskje du har møtt for mange folk i én setting. Eller, det høres litt ut som det for meg. Sånn sett så kan det hende det bare er settingen du er lei av, ikke folkene.

 

Husk at det vil være veldig vanskelig for en person å by på hele seg selv i løpet av bare en kort samtale. Hvis du møter en person f.eks. på byen, så møter du jo den personen på fellesskapets premisser og ikke på personens egne. Sånn sett så kan det kanskje være vanskelig for mange å "skinne gjennom" med alle de gode sidene av seg selv med en gang.

 

Det er nok ikke mange mennesker som ikke er egoistiske på en eller annen måte, enten det gjelder å fremheve oss selv og det vi driver med eller noe annet. Den enkleste løsningen jeg ser på det er vel å være egoistiske sammen i stedet. Det kan man gjøre når man har noe til felles. I stedet for å bare fremheve seg selv så kan man da fremheve sine felles erfaringer ovenfor hverandre. Hvis man f.eks. er to stykker som har styrt et fly selv, så har man jo da noe til felles som de fleste ikke har og som man kan utveksle erfaringer fra. Det skaper et samhold. Det er jo f.eks. også mye kulere om du kan diskutere med en person ulike syn på hvordan formen til verdensrommet kan være, enn å bare treffe en person som sier han er romfysiker uten at dere to i lag har muligheten til å gjøre noe mer ut av det der og da.

 

Det jeg tror du gjør når du går lei folk i løpet av en samtale, er at du aktivt ser etter kjennetegn i atferdsmønsteret til den du snakker med. Hvis du finner noe som passer inn i en av dine stereotypier, så klikker alt på plass og du har satt den personen i båsen hvor han/hun "hører hjemme". Prøv å se litt ut over disse kjennetegnene i stedet, og se heller etter hva som taler i mot å sette personen i en bås. Jeg tror du er enig med meg i at det er umulig å kjenne en person fullt ut etter bare en samtale. Visst kan det hende at noen folk fester litt mye, snakker litt rart, er litt sjenert osv., men de fleste har jo mye mer å tilby enn det hvis man bare er litt mer åpen for det de har og gi.

 

Høres noe av dette logisk ut for deg eller er jeg på villspor?

 

EDIT: Det er jo veldig forståelig at det er enkelt å sette personer i en bås under kategorien "de andre" etter den kreftperioden du har vært gjennom. Jeg har selv ikke opplevd kreft på noen som helst måte, så akkurat på det området har jeg veldig lite grunnlag for å synse noe som helst. Det eneste jeg kan si er at du må prøve og legge det bak deg. Kreften representerer et skille mellom deg og "de andre", og det skillet tror jeg må bort hvis du skal bli ordentlig kjent med nye folk nå. Hvordan du skal klare det har jeg ikke peiling på. Er du helt frisk nå? Kan du gjøre akkurat de samme tingen som vanlige ungdommer kan? Hvis svaret er ja så er det kanskje på tide å absorbere erfaringene fra og legge bak deg den perioden som skiller deg fra andre og bli en vanlig ungdom igjen.

 

Jeg vet ikke helt, er det denne typen svar du er ute etter egentlig?

Endret 26. april 2012 av mariu1519

[BuffyAnneSummers]

Jeg skal ikke påstå at jeg vet 100% hva du mener siden jeg ikke har opplevd å ha kreft selv, men jeg tror kanskje at jeg skjønner hva du mener med å stirre døden i hvitøyet over en lenger periode.

 

Da jeg var yngre og bodde hos mine foreldre så ble jeg mishandlet både fysisk og psykisk, og som 13 åring trodde jeg ikke at jeg ville overleve til min 15ende bursdag. Det gjorde noe med meg. Alle jevnaldrende ble så .. ''blåst'', på en måte. De drev å pratet om sminke, gutter og småting som livet deres bestod av, mens jeg selv var livredd hver eneste dag jeg kom hjem og hørte ''hans'' stemme. Det var som om vi var på helt forskjellige planeter, og jeg mislikte på en måte også at de ikke visste. De visste ikke at livet var så jævla urettferdig, ikke på samme måte som meg, og det gjorde også så at jeg tok avstand fra dem.

 

I dag, som voksen, så tolererer jeg ikke 'bullshit'. Altså, jeg kan godt le av at kjæresten min sier noe helt upassende og skikkelig morsomt, men jeg orker rett og slett ikke å gi nye mulige bekjentskaper noe særlig større sjanse til å bli kjent med meg. Jeg orker ikke å sitte å jatte videre med en person jeg ikke klikker med, og det tror jeg kanskje kommer av at jeg vet at livet er så skjørt. Jeg har ikke tid til tull!

 

Det jeg legger merke til er at jeg trekkes mer mot folk som har opplevd store hendelser i deres liv som har forandret hvem de er, for da vet de kanskje også hvordan det er å føle seg så alene selv om du er omringet av venner rundt deg.

 

Det kan jo hende at jeg er helt på jordet og at du absolutt ikke føler det på samme måte, dette er bare mine tanker om situasjonen.

[djgudleif]

Jeg har hatt en stor identitetskrise etter å ha vært gjennom ett og et halvt år med kreftbehandling, og først nå begynner bitene å falle på plass og jeg har begynt å sanse hvem jeg er i ferd med å bli. Det er skremmende, fordi jeg føler meg så mye mer voksen og totalt annerledes enn for to år siden.

 

Jeg kan begynne med at jeg har oppdaget at jeg har vanskeligheter med å like folk. Jeg ser rett gjennom andre, og trenger ikke en gang å fullføre en samtale eller diskusjon for å skulle vite nøyaktig hvordan en persons atferd fungerer og hva personen tenker og mener, uavhengig om jeg har kjent personen lenge eller ikke. Dette gjør at jeg går fort lei folk og begynner å misslike enkelte av dem iløpet av få strakser.

Det virker for meg som du er litt bitter og kanskje har et stort ego.

Jeg kan ikke fatte hva du har vært gjennom, men jeg vil ikke tro det gir deg ikke noen sosiale superkrefter som lar deg se rett inn i sjela til folk, helt uten videre.

 

Det kan hende at du ubevisst tror at du er bedre enn dem på grunn av det du har vært gjennom, og jo, jeg tipper du har vokst fra dine jevnaldrende litt. Men du bør ikke sammenligne deg selv med dem og trekke slike konklusjoner. De har ikke samme livserfaring og har ikke trengt å gå gjennom det samme som deg.

 

Give them a break. Det vil gjøre godt for både deg og dem.

Det er jo ofte slik at mennesker som har vært veldig syke ender opp bitre og ensomme.

Du virker nesten som en gammel krigsveteran. "GET OFF MY LAWN"

 

Kanskje du trenger å stifte bekjentskap med likesinnede mennesker, og ikke dømme andre så hardt.

Endret 26. april 2012 av ikkespisgress

[Gjest Bruker-95147]

Noen som følt på noe lignende?

 

Ja, men da var jeg høy som en skyskraper - og jeg tviler sterkt på at du har spesielle evner, men tror absolutt på hva du opplever.

 

Siden 75% av språket er nonverbalt, må du være en reinkarnasjon av snåsakallen for å inneha de evnene du tror du har - og personlig klarer jeg ikke mer snåsakaller for tiden.

[Gjest Slettet+3165]

Ingen er perfekte, prøv å se det gode i folk og ikke alt det fæle.

[AnjoEntertainment]

Det jeg tror du gjør når du går lei folk i løpet av en samtale, er at du aktivt ser etter kjennetegn i atferdsmønsteret til den du snakker med. Hvis du finner noe som passer inn i en av dine stereotypier, så klikker alt på plass og du har satt den personen i båsen hvor han/hun "hører hjemme". Prøv å se litt ut over disse kjennetegnene i stedet, og se heller etter hva som taler i mot å sette personen i en bås. Jeg tror du er enig med meg i at det er umulig å kjenne en person fullt ut etter bare en samtale. Visst kan det hende at noen folk fester litt mye, snakker litt rart, er litt sjenert osv., men de fleste har jo mye mer å tilby enn det hvis man bare er litt mer åpen for det de har og gi.

 

Høres noe av dette logisk ut for deg eller er jeg på villspor?

 

Jeg er helt enig med deg på det punktet. Det er mulig jeg setter folk i båser for fort, men det er som oftest fordi jeg "ikke har tid" til å høre på pisspreik og sitte å le av meningsløse oppgulp etterpå. Da bare slutter jeg å snakke med de.

 

Jeg er også enig med deg at det er helt umulig å kjenne en person fullt ut etter én eller noen få samtaler - det var ikke det jeg mente. Men jeg får fort et stort bilde av hvordan personen er.

 

(...) jeg tror kanskje at jeg skjønner hva du mener med å stirre døden i hvitøyet over en lenger periode.

 

(...) Alle jevnaldrende ble så .. ''blåst'', på en måte.

 

(...) I dag, som voksen, så tolererer jeg ikke 'bullshit'. Altså, jeg kan godt le av at kjæresten min sier noe helt upassende og skikkelig morsomt, men jeg orker rett og slett ikke å gi nye mulige bekjentskaper noe særlig større sjanse til å bli kjent med meg. Jeg orker ikke å sitte å jatte videre med en person jeg ikke klikker med, og det tror jeg kanskje kommer av at jeg vet at livet er så skjørt. Jeg har ikke tid til tull!

 

Det jeg legger merke til er at jeg trekkes mer mot folk som har opplevd store hendelser i deres liv som har forandret hvem de er, for da vet de kanskje også hvordan det er å føle seg så alene selv om du er omringet av venner rundt deg.

 

Det kan jo hende at jeg er helt på jordet og at du absolutt ikke føler det på samme måte, dette er bare mine tanker om situasjonen.

 

Jeg føler på en god del av det samme! Takk for et flott innlegg! Akkurat det med å ikke ha tid til å høre på pisspreik og snakke med tullinger opplever jeg som akkurat det samme som deg, og jeg også trekkes mer mot personligheter som har opplevd store, betydelige ting i livet, i motsetning til disse A-typiske ungdommene som klager over alt kjipt som skjer dem hele tiden og hvor det eneste som bryr dem er å ha høy status, la vennene vite hvor mye de trener og at de har begynt å tjene gode penger og har et bedre arbeidsliv i møte enn folk flest.

 

Det virker for meg som du er litt bitter og kanskje har et stort ego.

Jeg kan ikke fatte hva du har vært gjennom, men jeg vil ikke tro det gir deg ikke noen sosiale superkrefter som lar deg se rett inn i sjela til folk, helt uten videre.

 

Det kan hende at du ubevisst tror at du er bedre enn dem på grunn av det du har vært gjennom, og jo, jeg tipper du har vokst fra dine jevnaldrende litt. Men du bør ikke sammenligne deg selv med dem og trekke slike konklusjoner. De har ikke samme livserfaring og har ikke trengt å gå gjennom det samme som deg.

 

(...) Du virker nesten som en gammel krigsveteran. "GET OFF MY LAWN"

 

Kanskje du trenger å stifte bekjentskap med likesinnede mennesker, og ikke dømme andre så hardt.

 

Jeg er bitter, ja, og kan gå inn på hvorfor; mens jeg kjempet mot kreft i to år tok gamle venner og bekjente, til og med slektninger, og forlot meg som en døende oppe på det sykehuset uten så mye som en hilsen eller et besøk fra enkelte. Slike ting etterlater sår som har vanskelig for å gro skikkelig, og derfor har jeg vanskeligheter med å like nye folk - fordi det er så mange av dem som har atferden til en person som dolker deg i ryggen når som helst.

 

Jeg tror ikke jeg er bedre enn folk. Skjønner ikke helt hvorfor du skulle mene det? Jeg vet at jeg vet mer om livet enn folk flest, men ikke på noen som helst måte anser jeg meg selv som bedre enn andre av den grunn. Bare mer erfaren hva livet angår.

 

Noen som følt på noe lignende?

 

Ja, men da var jeg høy som en skyskraper - og jeg tviler sterkt på at du har spesielle evner, men tror absolutt på hva du opplever.

 

Siden 75% av språket er nonverbalt, må du være en reinkarnasjon av snåsakallen for å inneha de evnene du tror du har - og personlig klarer jeg ikke mer snåsakaller for tiden.

 

Spesielle evner? Jeg prøver ikke å si at jeg er Superman her, jeg tror du missforstår litt. Når man har vært gjennom en kreftbehandling kan jeg si så mye som at man har sett hver eneste menneskelige følelse i aksjon, både på godt og vondt, og man begynner å forstå hvordan menneskekroppen fungerer. Man begynner å forstå hvordan folk tenker og reagerer, og når man hver dag ser folk grine, dø, i smerter, - da er det lite igjen som er overlatt til fantasien, og man får en forståelse for hvordan kroppsspråk og psykologi fungerer. Derfor kan jeg "lese" folk på en helt annen måte enn før. Det er ikke noe overnaturlig ved det, bare noe unormalt.

 

Men personlig klarer jeg ikke flere dophoder for tiden.

 

Ingen er perfekte, prøv å se det gode i folk og ikke alt det fæle.

 

Prøver hver dag.

Endret 26. april 2012 av GrammarNazi

[Gjest Bruker-95147]

Den vanlige utviklingen er at jo mere man vet dess mindre sikker blir man. Skråsikkerheten hører ungdomstiden til, eller de gangene man tror man er noe man ikke er

Endret 26. april 2012 av Bruker-95147

[Nøbe]

Jeg også har en identitetskrise. Vet ikke hvem jeg er eller hva jeg skal gjøre. Ser også rett gjennom sosiale settings og leter alltid frem det vonde og spekulerer i at egentlig er alle egoitiske idioter. Alle vil egentlig bare snakke om seg selv og sine interesser, og om det blir snakk om det samme temaet så vil egentlig den personen snakke selv og ytre sin mening og gir egentlig F i hva som blir sagt fra den andre parten. Jeg bare går bort når jeg begynner slik blir bare slitsomt å konsentrere seg. Til mer jeg har lært om det sosiale jo værre har det blitt og jo mer deprimert har det blitt. Jo mer jeg har lært meg om verden og den meningsløse eksistens dess værre har depresjonen blitt. Folk klager over at jeg er så negativt, fair enuff men jeg har slitt i mangefoldige år med depresjon og angst og det er ikke så lett å være positiv når en bare har det vondt. Før jeg ble syk likte folk meg mye bedre, men nå som jeg er svak gir vennene mine F. Eller de som en gang var vennene mine. Værste er at jeg støttet han ene kompisen min når han slet, men når han kom seg på beina igjenn så lar han meg bare sitte alene med min vansker. Han blir totalt ignorert nå og jeg kommer aldri til å prate med ham igjenn. Fuck people

[mariu1519]

Nøbe: Hvorfor har du bare hatt det vondt?

[AnonymDiskusjon]

Interessant tema,og kjenner meg igjen i en del av det.

 

Selv så var jeg så heldig å få en alvorlig kronisk sykdom som 16-17 åring(tok noen år før det ble alvorlig,men de første symptomene kom da),og har gått gjennom mye rart i den forbindelse...

 

"Venner" forsvinner fort når du ikke har muligheten,eller krefter til å være med på alt av festing og annet tull(for tiden sliter jeg med høye leververdier,så alkohol er helt uaktuelt).

 

Det som er både trist og provoserende i min sak er at folk satte ut blant annet narkomisbruksrykter om meg siden jeg var så tynn og så sliten ut(176 og veide lenge mellom 60-65,etter å ha vært kraftig og muskuløs med en vekt på 75-78 etter mye hard trening frem til jeg ble 19-20) .

 

Jeg har valgt å kjøre en linje der jeg ikke tilgir dårlig oppførsel fra noen,og det er ikke bare for at jeg er knallhard,men fordi at jeg aldri har vært ut av typen som finner glede/er desperat etter å få andre ned på sitt lave nivå(jeg mistenker sterkt at de fleste som plager andre er bitte små innvendig).

 

Det å ha slått helt om fra litt dumsnill til en som stiller strenge krav til hvem som får være rundt meg,ja det har faktisk vært en enorm befrielse.

 

Det at de tidligere dårlige "vennene" ser på meg som en einstøing betyr lite,rett og slett fordi at jeg faktisk knapt har tid til å sitte inne og se på TV som de fleste andre,livet mitt er fullt av aktiviteter.

 

 

Men i motsetning til trådstarter så kjører jeg en linje som er som følgende:

-Jeg bryr meg ikke hvem du er(status,jobb,penger,utseende).

-Jeg byr meg ikke om hva du har gjort(har du sonet din straff for noe kriminelt og skjerpet deg så har det ingenting for meg å si hva du gjorde).

-Det eneste jeg bryr meg om er at folk er :

1.Høflige.

2.Viser empati.

3.Ikke slarver om alle andre.

4.Viser andre respekt.

5.Tenker selv(takler ikke "etterdiltere").

6.Er aktiv og engasjert i samfunnet,ikke bare seg selv .

 

Synes jeg har ett ganske greit liv jeg,og finnes mange flotte personer i min omgangskrets,så får bare andre styre med sitt.

 

*Skriver som anonym da jeg vet at det er folk som vet hvem jeg er her.

 

Merkelig nok så savner jeg ingen av de mange folka jeg dumpet,tvert imot.

 

Til trådstarter,du føler kanskje at du er mer voksen og erfaren enn dine jevnaldrende,det er du nok ikke,men muligens du har andre erfaringer... Anonym poster: d4a84d477f54046858d41358cb49cf1f

[Nøbe]

Nøbe: Hvorfor har du bare hatt det vondt?

 

Mm. Fordi jeg har vært syk lenge, og det er vondt

[logaritmemannen]

Tanker om å ha funnet "sannheten" om mennesker henger ofte sammen med depresjon. Fiks det sistnevnte, så er det veldig sannsynlig at resten ordner seg. Disse tankene dine kalles for kognitive forvrengninger og er med på å vedlikeholde psykiske problemer. Overeksponering sv situasjoner hvor slike tanker er mer fremtredende bør helst unngås.

 

Ja, mennesker er egoistiske, selvsentrerte, irrasjonelle, holder sjeldent på sine verdier etc., men so what? Hva med alle de andre menneskene i verden som ikke lar seg påvirke negativt av det?

 

"En kyniker er en som mistet troen på julenissen i tiårsalderen, og som ennå ikke er kommet over det"

James Gould Cozzens

Endret 26. april 2012 av logaritmemannen

[AnjoEntertainment]

Til trådstarter,du føler kanskje at du er mer voksen og erfaren enn dine jevnaldrende,det er du nok ikke,men muligens du har andre erfaringer... Anonym poster: d4a84d477f54046858d41358cb49cf1f

Her tar du ganske feil. Nå vet jeg ikke hvilken kronisk sykdom du hadde, men å være borti døden hele tiden forandrer deg. Jeg har hatt så mange bivirkninger og smertehelveter, mistet venner og lignende... Det er klart det forandret meg, og jeg kan garantere deg at det endrer en person mentalt. Det er ikke noe jeg føler, men noe jeg så absolutt vet og familie rundt meg har sett.

 

Jeg, som deg, har også den ulempen at jeg ikke kan delta på festing eller drikke alkohol pga. mine leverprøver, som er alt for høye (450 noe). Men nå er ikke festing noe jeg bryr meg om, så det får de som liker det drive på med.

 

Når det kommer til dine livserfaringer, så er det flott å høre at du har fått ditt sosiale på gli med hva som funker for deg. Jeg har ikke kommet så langt ennå.

Endret 26. april 2012 av GrammarNazi

[mariu1519]

Mm. Fordi jeg har vært syk lenge, og det er vondt

Psykisk eller fysisk? Hva er du du har angst og depresjoner for?

 

Husk at verden er langt i fra meningsløs. Du må bare finne det som får verden til å gi mening for deg.

[AnonymDiskusjon]

AnonymDiskusjon skrev 26. april 2012 - 16:23:

 

Til trådstarter,du føler kanskje at du er mer voksen og erfaren enn dine jevnaldrende,det er du nok ikke,men muligens du har andre erfaringer... Anonym poster: d4a84d477f54046858d41358cb49cf1f

Her tar du ganske feil. Nå vet jeg ikke hvilken kronisk sykdom du hadde, men å være borti døden hele tiden forandrer deg. Jeg har hatt så mange bivirkninger og smertehelveter, mistet venner og lignende... Det er klart det forandret meg, og jeg kan garantere deg at det endrer en person mentalt. Det er ikke noe jeg føler, men noe jeg så absolutt vet og familie rundt meg har sett.

 

Jeg, som deg, har også den ulempen at jeg ikke kan delta på festing eller drikke alkohol pga. mine leverprøver, som er alt for høye (450 noe). Men nå er ikke festing noe jeg bryr meg om, så det får de som liker det drive på med.

 

Når det kommer til dine livserfaringer, så er det flott å høre at du har fått ditt sosiale på gli med hva som funker for deg. Jeg har ikke kommet så langt ennå.

 

 

 

 

Anonym her:

Du kommer nok dit med tiden,denne typen problemstilling,samt andre tilleggsplager og sånt er det mange som sliter med.

Enten det gjelder kreft,eller andre sykdommer,for selv om er frisk for kreft,så er en nok ikke alltid frisk og rask allikevel.

 

Det er min erfaring etter å ha vært noen år innenfor organisasjoner og vært på en drøss med kurs om emnene.

I tillegg så føler veldig mange en skam pga. sin sykdom(og i alt for mange tilfeller så er det pga. måten folk behandler den syke på).

 

Forøvrig uten at jeg skal si hva som feiler meg,så har jeg vært døden nær en del ganger,både hjertestans og åndedrettsstans der det var på håret..

Livstruende tilstand er min situasjon når jeg får tilbakefall,og ett liv uten 10-20 piller i uka blir det nok neppe(har vel over 2 år på sykehus totalt så langt).

 

Men uansett så er det bare å ta tiden til hjelp,og det at du faktisk snakker/skriver om det er en god ting slik jeg ser det,mange som aldri kommer dit engang. Anonym poster: d4a84d477f54046858d41358cb49cf1f

[Nøbe]

Tanker om å ha funnet "sannheten" om mennesker henger ofte sammen med depresjon. Fiks det sistnevnte, så er det veldig sannsynlig at resten ordner seg. Disse tankene dine kalles for kognitive forvrengninger og er med på å vedlikeholde psykiske problemer. Overeksponering sv situasjoner hvor slike tanker er mer fremtredende bør helst unngås.

 

Ja, mennesker er egoistiske, selvsentrerte, irrasjonelle, holder sjeldent på sine verdier etc., men so what? Hva med alle de andre menneskene i verden som ikke lar seg påvirke negativt av det?

 

"En kyniker er en som mistet troen på julenissen i tiårsalderen, og som ennå ikke er kommet over det"

James Gould Cozzens

 

Mm.. vel det er akuratt som å si at jeg skal sette meg inn i en boble og ignorere noe som jeg allerede vet er sant for å føle meg bedre. Akuratt som en religiøs. De fleste bryr seg jo ikke om dette fordi de ikke vet, de lever allerede i boblen.