Sliter Psykisk

[46312724]

Saken er slik at jeg ikke har penger til og betale ting jeg har kjøpt, masse saker går til inkasso osv. planen når jeg kjøpte tinga var og betale mens jeg var i Forsvaret men Pga min Psykisk helse så klarte jeg ikke og være der. så ble dimmet etter ca 1 uke.

Det som er det store problemet er at jeg er redd for og spør om hjelp. og det er helt forferderlig for meg og tenke på at jeg sikkert må inn til samtale med nav hvis de skal hjelpe meg. Jeg er 21 år og bor hos mine besteforeldre, sitter for det meste inne og har ikke så mange venner.

Hadde en time hos nav før jeg dro inn i forsvaret, men jeg møtte ikke opp pga jeg kom meg ikke ditt. pga kan ikke ta bussen. (for mye mennesker)

så jeg spør dere Hva kan jeg gjøre`?

[Lafro]

Hei!

 

Høres ikke veldig oppmuntrende ut nei. Men, saker er vel rett og slett at du må søke hjelp, hos din lege for å ordne samtaleterapi eller likende hos en psykolog da det høres ut som sliter med den psykiske helsen. Ville nok anbefale deg å begynne der og etterhvert ta ett og ett skritt mot en løsningen på de andre problemene. Gjerne kontakt Nav for å høre hva som kan gjøres angående pengeproblemene og etterhvert når du blir frisk ordne deg en jobbe enten via Nav eller en du finner selv. Men, som sagt! Helsen kommer først!

 

Lykke til

[Storøien]

Det du skylder av penger kan du bare overse slik situasjonen er, ingen kan ta noe du ikke har, før innkassobyråene kan belaste deg for noe må du ha tjent en rimelig god årslønn. Bare gi dem beskjed om at du ikke kan betale, så skal du være kvitt den konstante gnålinga. Så da legger du den siden av saken bort.

 

Det du må gjøre er å komme deg til lege og forklar for vedkommende hvordan situasjonen er. Legen kan sette i gang en prosess for å hjelpe deg, og det er mye bedre at du starter hos legen enn hos NAV. Legen kan medisinere deg og få deg over på tiltak om hjelper deg og gir deg penger til det daglige brød. Legen kontakter NAV for deg, og det er mye lettere for ham som er fagutdannet og kjenner reglene, enn at du gjør det selv.

 

Da er prosessen i gang, og for deg som er en meget ung mann, kommer de til å stå på for å få deg til å fungere og få deg ut i arbeidslivet.

[AnonymDiskusjon]

Det virker som om å gå via NAV hverken er særlig realistisk for deg eller den rette veien å gå.

 

Snakk i stedet med fastlegen din og få en henvisning til distriktspsykiatrisk (DPS) eller tilsvarende tilbud. Få eventuelt dine besteforeldre til å gjøre det for deg, dersom det er for tøft å kontakte legen om dette selv. De finner en løsning på det. Du vil bli overrasket over hvor mye hensyn og tilrettelegging du blir møtt med når de først får vite at du trenger hjelp. Det er bare å sette igang prosessen som er vanskelig: Derfra og ut skjønner de at du trenger hjelpen.

 

Distriktspsykiatrisk høres langt mer skremmende ut enn det er: Det er der de fleste folk med psykiske plager går frem til de eventuelt overføres til privatpraktiserende psykolog. Dette ligger også under frikortordningen, om du bekymrer deg økonomisk. Jeg har vært innom der selv, og har kun opplevd profesjonelle og greie folk. Jeg er like gammel som deg, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg oppsøkte DPS. De jobber med psykiske vansker til daglig, og vil komme til å hjelpe deg både rent praktisk (med økonomien) og, aller viktigst, psykisk.

 

På ett eller annet tidspunkt vil du måtte betale tilbake gjelden din, selvsagt, men det vil komme i andre rekke. Du er en ung mann eller kvinne som sliter psykisk i så stor grad at å ta bussen er en utfordring. Jeg kan garantere at fallskjermen din, DPS og helsevesenet forøvrig, ikke vil tillate at litt gjeld sender deg enda lenger ned. De har ryggen din når du forteller dem at du trenger dem. De fleste distriktspsykiatriske sentre vil også ha en sosionom tilgjengelig, en som har god oversikt over NAVs stønader og hva du har krav på.

 

Det finnes et helt system som står klare til å hoppe inn "på din side" i både utfordringene med psykiske plager og økonomiske vansker. De trenger bare å vite at du trenger dem. Første steg er da å informere fastlegen om at du trenger denne hjelpen og, hvis du klarer, fortelle litt om hvorfor. Tenk på belønningen du får når du kommer inn i det systemet: Å få profesjonell hjelp og tilrettelegging fra fagfolk.

 

Jeg har vært gjennom veldig mye av det samme som deg. Jeg er like gammel som deg, jeg ble dimmet fra militæret grunnet psyken (riktignok på egen oppfordring), jeg har slitt med økonomien indirekte grunnet de psykiske vanskene mine, jeg har fått ødelagt vennskapsforhold (og kjærlighetsforhold) av dette og jeg har også funnet det for vanskelig å ta bussen til at jeg klarte å gjøre det. Jeg fikk til slutt dratt meg ned til legen og snakket om at jeg måtte ha hjelp, selv om det var vanskelig, og har ikke sett meg tilbake siden.

 

Ring fastlegen din i stedet for NAV. Er det vanskelig å gjøre det selv, ber du besteforeldrene dine gjøre det. Når legen og DPS vet at du trenger dem, da er de der.

 

Det er bare å spørre om du lurer på noe mer med det. Jeg er ingen ekspert, men jeg er en jevngammel type som har vært gjennom omtrent den samme prosessen. Og jeg vet at det er ille. Jeg vet også at å pushe meg selv så hardt at jeg ba om hjelp er det lureste jeg har gjort.

 

Lykke til! Anonym poster: a39efc357d6f0e0853081cd6c863692c

[Sexpert]

Det virker som om å gå via NAV hverken er særlig realistisk for deg eller den rette veien å gå.

 

Snakk i stedet med fastlegen din og få en henvisning til distriktspsykiatrisk (DPS) eller tilsvarende tilbud. Få eventuelt dine besteforeldre til å gjøre det for deg, dersom det er for tøft å kontakte legen om dette selv. De finner en løsning på det. Du vil bli overrasket over hvor mye hensyn og tilrettelegging du blir møtt med når de først får vite at du trenger hjelp. Det er bare å sette igang prosessen som er vanskelig: Derfra og ut skjønner de at du trenger hjelpen.

 

Distriktspsykiatrisk høres langt mer skremmende ut enn det er: Det er der de fleste folk med psykiske plager går frem til de eventuelt overføres til privatpraktiserende psykolog. Dette ligger også under frikortordningen, om du bekymrer deg økonomisk. Jeg har vært innom der selv, og har kun opplevd profesjonelle og greie folk. Jeg er like gammel som deg, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg oppsøkte DPS. De jobber med psykiske vansker til daglig, og vil komme til å hjelpe deg både rent praktisk (med økonomien) og, aller viktigst, psykisk.

 

På ett eller annet tidspunkt vil du måtte betale tilbake gjelden din, selvsagt, men det vil komme i andre rekke. Du er en ung mann eller kvinne som sliter psykisk i så stor grad at å ta bussen er en utfordring. Jeg kan garantere at fallskjermen din, DPS og helsevesenet forøvrig, ikke vil tillate at litt gjeld sender deg enda lenger ned. De har ryggen din når du forteller dem at du trenger dem. De fleste distriktspsykiatriske sentre vil også ha en sosionom tilgjengelig, en som har god oversikt over NAVs stønader og hva du har krav på.

 

Det finnes et helt system som står klare til å hoppe inn "på din side" i både utfordringene med psykiske plager og økonomiske vansker. De trenger bare å vite at du trenger dem. Første steg er da å informere fastlegen om at du trenger denne hjelpen og, hvis du klarer, fortelle litt om hvorfor. Tenk på belønningen du får når du kommer inn i det systemet: Å få profesjonell hjelp og tilrettelegging fra fagfolk.

 

Jeg har vært gjennom veldig mye av det samme som deg. Jeg er like gammel som deg, jeg ble dimmet fra militæret grunnet psyken (riktignok på egen oppfordring), jeg har slitt med økonomien indirekte grunnet de psykiske vanskene mine, jeg har fått ødelagt vennskapsforhold (og kjærlighetsforhold) av dette og jeg har også funnet det for vanskelig å ta bussen til at jeg klarte å gjøre det. Jeg fikk til slutt dratt meg ned til legen og snakket om at jeg måtte ha hjelp, selv om det var vanskelig, og har ikke sett meg tilbake siden.

 

Ring fastlegen din i stedet for NAV. Er det vanskelig å gjøre det selv, ber du besteforeldrene dine gjøre det. Når legen og DPS vet at du trenger dem, da er de der.

 

Det er bare å spørre om du lurer på noe mer med det. Jeg er ingen ekspert, men jeg er en jevngammel type som har vært gjennom omtrent den samme prosessen. Og jeg vet at det er ille. Jeg vet også at å pushe meg selv så hardt at jeg ba om hjelp er det lureste jeg har gjort.

 

Lykke til! Anonym poster: a39efc357d6f0e0853081cd6c863692c

Men det der er jo en ren kopi av innlegget overfor!

[Symmetrical]

Saken er slik at jeg ikke har penger til og betale ting jeg har kjøpt, masse saker går til inkasso osv. planen når jeg kjøpte tinga var og betale mens jeg var i Forsvaret men Pga min Psykisk helse så klarte jeg ikke og være der. så ble dimmet etter ca 1 uke.

Det som er det store problemet er at jeg er redd for og spør om hjelp. og det er helt forferderlig for meg og tenke på at jeg sikkert må inn til samtale med nav hvis de skal hjelpe meg. Jeg er 21 år og bor hos mine besteforeldre, sitter for det meste inne og har ikke så mange venner.

Hadde en time hos nav før jeg dro inn i forsvaret, men jeg møtte ikke opp pga jeg kom meg ikke ditt. pga kan ikke ta bussen. (for mye mennesker)

så jeg spør dere Hva kan jeg gjøre`?

 

Jeg er i samme situasjon som deg minus det med forsvaret. Det du må gjøre er å ta små steg om gangen mot en større forandring. Det kan føles umulig og urealistisk men du kan faktisk snu livet ditt helt om. Husk: Det er aldri for sent med en forandring. Det blir bedre..

 

Det er mange gode forslag nevnt ovenfor.

[Gjest Bruker-95147]

Hva kan jeg gjøre`?

 

Du kan kontakte NAV og spørre om de har en ekstern rådgivningspartner, eller noe lignende. Og så benytte deg av denne gratistjenesten for å få ryddet i utfordringer og muligheter. Har benyttet meg av slike tjenester, og kan bare anbefale det på det varmeste.

 

Og så er det greit hvis du forsøker å legge skam og annen bebreidelse igjen på ett sted der du slipper se dem for ofte - fortell deg selv noe hyggeligere, for det har du helt sikkert gjemt eller glemt bort ett eller annet sted.

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Men det der er jo en ren kopi av innlegget overfor!

 

Nei, det er på ingen måte en kopi. Tipset er dog det samme: Ta kontakt med legen. Men for en som sitter og sliter med å komme igang er det greit å høre førstepersonsberetninger og hvordan en blir møtt. Det er som regel ikke bare-bare å "snakke med legen" dersom du sliter såpass som trådstarter later til å gjøre. Kall det gjerne en ren kopi, men det er skrevet uavhengig av forrige innlegg, rett nok etter å ha lest det, og basert på egne erfaringer. Trådstarter ber om råd, og flere mener noenlunde det samme. Det kan umulig gjøre annen skade enn at trådstarter blir mer positiv til den løsningen jeg vet er riktig for de aller fleste.

 

Nå vet ikke jeg nøyaktig hvordan trådstarter reagerer, men personlig hadde jeg bare ment det er bra om en fikk ytterligere og detaljerte bekreftelser på at det er riktig løsning. For det å "snakke med legen" er ikke så enkelt som at du gjør det når noen råder deg til det. Jeg har også vært der selv, og vet både hvor vanskelig beslutningen om å be om hjelp er og hvor mye det er å tjene på å ta den. Du trenger alskens bekreftelser på at det er riktig løsning. Det trengte i hvert fall jeg da jeg var der selv. Anonym poster: a39efc357d6f0e0853081cd6c863692c