Hva synes dere om novellen min?

[NeEeO]

Hey,

 

Jeg valgte å skrive en novelle på tentamen idag. Derfor vil jeg ha tilbakemeldinger på hva jeg ikke burde skrevet, eller hva jeg burde ha forandret på... Slik at jeg ikke gjør samme tabber neste gang jeg skal skrive novelle.

Og alt i alt vil jeg ha en karakter fra 1 til 6. Etter min mening er ikke novellen Bra, eller dårlig...Men litt under "normal"

Ja,ja, håper på noen fine svar

 

 

NovelleN:

 

 

Lidelse som aldri tar slutt

 

Det var bekmørkt. Vinden ulte kraftig fra flere retninger. Lydnivået var på det laveste, det var ingen lyd som trengte seg gjennom ørene hennes. Synsrekkevidden hennes var en sprekk som var på størrelse med ett eple. Hun lå på bakken uten å vrikke på seg. Helt plutselig eksploderte lydnivået brått. Hun hørte masse mumling og summing i bakgrunnen. Hun kunne høre gråtende menn og kvinner, men enda hadde hun ikke fått med seg hva som hadde skjedd. Sakte tvang hun øyelokket opp. Bilde var uskarpt, men hun skimtet noe rundt og mørkt dinglende over hode på henne.

Etter noen sekunder kom det opp for henne at det var en mann som lente seg over henne. Hun lot blikket skli fra hode, og ned til buksa hans. Dermed så hun et håndjern som hang nedover buksa fra beltet. I samme øyeblikk forsto hun at det var et skremmende syn. Det måtte være noe alvorlig. Hun lot blikket skli opp over mot hode hans igjen. Det var klart at mannen prøvde å si noe. Hun kunne se leppene hans bevege seg, men det var ingenting som kom ut. Stemmen hans ble kvalt i alt bråket, og stemmene som ikke ga noen mening.

Selv virket ikke mannen selvsikker, for han stresset noe fælt. Hendene hans skalv mens han snakket i en spesiell telefon. Kroppen hennes dirret. Plutselig følte hun at kulden la seg sakte men sikkert fra tærne, og opp til hofta hennes. Hun kunne ikke lenger bevege bena, for det føltes slik at det ikke var noe å bevege lenger.

Små, kalde snøkrystaller kom dalende ned fra himmelen, og de smeltet raskt i det de traff bakken. Lyset skiftet mellom blått og rødt for hvert millisekund. Hun følte lyset ubehagelig, for det var så sterkt at hun nesten ikke kunne se hva som foregikk.

Snøen laget knirkelyder. Det ga henne et hint om at hun ikke var alene. Helt plutselig så hun noen store, og digre flammer bare noen meter unna. Flammene kom stadig nærmere fra bak mannen. Hun forsto med engang at det var noe alvorlig galt. Derfor prøvde hun å advare mannen. Hun ville åpne munnen, og skrike, men uten hell. Uansett hvor hardt hun prøvde, gikk det ikke. Den ville rett og slett ikke. Mannen fortsatte å snakke i telefonen, og hørte derfor ikke etter. Hun fikk en panisk stemning. Hun begynte å vifte raskt med armene. Først da rettet mannen blikket mot henne. Men det var for sent. Før hun visste ordet av det var mannen blitt overlatt til de store ildbølgene. Ikke lenge etter oppsto det en lukt av svidd kjøtt.

Det var mørkt. Det var beksvart. Etter eksplosjonen oppsto det en ufyselig stillhet. Hun hørte lyden av snøflakene idet de traff regnjakken hennes. Men det var ingen annen lyd som kunne høres. Stillheten var stor, og kald. Det var som om alle stemmene, og bråket hadde blitt drevet med eksplosjonen. Den lille sprekken hadde blitt tildekket av snø, derfor kunne hun ikke se lenger.

Plutselig forstod hun at hun lå under noe stort og skrapt. Det så mest ut som noe skrap som hadde kommet på avveie. Panisk prøvde hun å skyve fra seg det hun lå under. Hjertet dunket fortere, og nå kunne hun smake blod. Hun pustet tungt. Hun hadde vanskelig for å fylle lungene med oksygen. Svetten rant nedover pannen hennes. Blodtrykket økte da hun prøvde å skyve fra seg gjenstanden.

I siste liten klarte hun akkurat å vippe gjenstanden over sin bredde. Hendene hennes var slitne, og såre. Bena var like ubrukelige som før. Overrasket så hun seg rundt mens hun satt på rumpa. Hun flyttet blikket fra den ene gjenstanden til den andre. Det lignet en ensom skrapgård. Det var et helvete. Masse vrakdeler lå strødd rundt henne i en 20 meters radius. Hun lot blikket gli over restene av hva som engang var en propell, og en motor. Hun lukket øynene og trakk inn pusten i små hikst.

Det var flammer i alle kanter. Hun så tydelig at stedet egentlig hadde vært en skog, men hadde nå blitt omgjort til et stort jorde. Den tykke tåken hadde lagt seg rundt henne. Dette gjorde det vanskelig å se. Plutselig skimtet hun masse lik under vrakdelene. “Det må være passasjerene” tenkte hun i redsel. Det lå en utsprengt politibil rett ved henne. “Det må ha vært sheriffen” stønnet hun. Hun svelget den store svarte klumpen som lå og lurte i halsen. Tårene presset på. Stille rant det to små striper nedover skinnene hennes og la seg i våte dammer. “Hvorfor ble jeg den heldige?” brast hun i gråt.

Kilde:

Noveller: Fantomtegning av Frode Grytten, og mafioso av Kolbjørn Hauge

www.noveller.no/noveller/livet_en_engel/

[Gjest22]

Du har få skrivefeil, men setningsoppbyggingen din kunne noen steder ha vært bedre.

 

For eksempel skriver du: "Mannen fortsatte å snakke i telefonen, og hørte derfor ikke etter. Hun fikk en panisk stemning. Hun begynte å vifte raskt med armene. Først da rettet mannen blikket mot henne. Men det var for sent."

 

Dette kunne ha vært skrevet med litt mer flyt;

 

"Mannen fortsatte å snakke i telefonen, fullstendig bortreist i egen verden, og hun kjente panikken komme krypende. Først da hun lot armene flakse vilt så han henne, men det var for sent."

 

Setninger som "Selv virket ikke mannen selvsikker, for han stresset noe fælt." bør du også endre på til neste novelle. Som oftest er det mer poetisk å "vise" mannens usikkerhet gjennom noe han gjør, eller hans kroppslige reaksjoner. For eksempel noe så enkelt som "Han pustet tungt, denne skikkelsen, og aldri før hadde hun sett en mann skjelve på hendene som ham." Da får vi med én gang inntrykk av at dette er en urolig mann som ikke er tilpass i situasjonen

 

Så prøv å unngå oppstykkede setninger, og la det hele flyte mest mulig. Bruk også virkemidler som gir leseren visuelle inntrykk. Du gjør jo dette i perioder, og deler av novellen er godt skrevet! Et tips er å lese hvert avsnitt høyt for deg selv, og høre etter om setningene flyter fint. Synes novellen var god jeg, men hvor god den er avhenger jo av hvilket klassetrinn du er på.

Endret 29. april 2012 av Gjest22

[NeEeO]

Du har få skrivefeil, men setningsoppbyggingen din kunne noen steder ha vært bedre.

 

For eksempel skriver du: "Mannen fortsatte å snakke i telefonen, og hørte derfor ikke etter. Hun fikk en panisk stemning. Hun begynte å vifte raskt med armene. Først da rettet mannen blikket mot henne. Men det var for sent."

 

Dette kunne ha vært skrevet med litt mer flyt;

 

"Mannen fortsatte å snakke i telefonen, fullstendig bortreist i egen verden, og hun kjente panikken komme krypende. Først da hun lot armene flakse vilt så han henne, men det var for sent."

 

Setninger som "Selv virket ikke mannen selvsikker, for han stresset noe fælt." bør du også endre på til neste novelle. Som oftest er det mer poetisk å "vise" mannens usikkerhet gjennom noe han gjør, eller hans kroppslige reaksjoner. For eksempel noe så enkelt som "Han pustet tungt, denne skikkelsen, og aldri før hadde hun sett en mann skjelve på hendene som ham." Da får vi med én gang inntrykk av at dette er en urolig mann som ikke er tilpass i situasjonen

 

Så prøv å unngå oppstykkede setninger, og la det hele flyte mest mulig. Bruk også virkemidler som gir leseren visuelle inntrykk. Du gjør jo dette i perioder, og deler av novellen er godt skrevet! Et tips er å lese hvert avsnitt høyt for deg selv, og høre etter om setningene flyter fint. Synes novellen var god jeg, men hvor god den er avhenger jo av hvilket klassetrinn du er på.

10 trinn ?

[Gjest22]

 

10 trinn ?

 

Nå er ikke jeg lærer, men vil tippe at du får 5 på den

Du må si fra hva du fikk