Skader ikke å prøve (Dikt på engelsk=)

[EoB]

Oi. Her var det lenge siden jeg hadde gjort noe. Fullførte et dikt nå nylig, etter å ha plagdes med det i sikkert 1 år. Noen mangler har det, men jeg orker ikke å lese det lenger=) Feedback er alltid bra, da jeg ser meg blind på det jeg har skrevet selv. Den observante (og sære) leser vil kanskje merke en eller to My Dying Bride hint.

(Edit: Er klar over den dårlige setningen sist i det tredje verset.=)

 

 

In sleep I felt them perish
the winds that once did fan
this futile, aimless anger
that long has troubled man.

A thousand trees, aquiver
fell to quiet ease,
yet ere their final shiver
again arose the breeze.

And as it built to torrents
again I felt my blood,
rise from out its slumber
and knew this was the flood.

And now, amid the violence
of these winds in which I sway,
I see my lover taking
tiny (backward) steps away

Endret 4. april 2014 av EoB

[djgudleif]

Godt lesestoff på morgenen.

[blakkesvarten]

Godt lesestoff på morgenen.

skriver både norsk og iblant engelsk.gitt ut diktsamlingen Nakenlys for noen år siden.here goes:

 

oh Ping

in chiang mai

it is quiet you sing

but in october

in Bangkok

you dream

of howling with crocodiles

with sad eyes

flooding the town

[EoB]

 

Godt lesestoff på morgenen.

skriver både norsk og iblant engelsk.gitt ut diktsamlingen Nakenlys for noen år siden.here goes:

 

oh Ping

in chiang mai

it is quiet you sing

but in october

in Bangkok

you dream

of howling with crocodiles

with sad eyes

flooding the town

 

 

Kan trygt si at dette ikke er min stil akkurat, og jeg er ikke i stand til å vurdere kvalitet på noen som helst måte:P

[Førkja]

Tenker å slenge ut noe av det jeg har skrevet de siste årene i denne tråden, for å se om noen syns noe særlig om det. Skrev en del dikt for en tid tilbake, men har dessverre mistet litt interesse. Tilbakemeldinger settes pris på. Prøver med et først nå, så får vi se om noen i det hele tatt leser dette.

The Eyes, confined

How my eyes now long to witness,

gentle breezes stirring dust

in this room I never opened,

to a world of painted rust.

How the faintest glimpse of sunlight,

makes their hopes ascend anew,

given nothing but the presence,

of a shadow in my view.

How content they would surrender,

where the sunlight wars with night,

on a vast, enflamed horizon,

to the rich and trembling light.

How they gladly would betray me,

one whom wrongly has confined,

and enslaved them in the service,

of a vain and sightless mind.

 

Dette var helt nydelig! Fantastiske bilder, språket ditt er feilfritt. Dette er et dikt jeg kunne tenkt meg å printe ut og putte på "diktveggen" min. Jeg håper du ikke gir opp på diktingen, for du har virkelig et talent for det.

[Førkja]

Takk for trivelig kommentar. Tar meg friheten til å slenge ut et til. Et jeg virkelig hater. Ikke fordi jeg syns det er dårlig, men fordi jeg har prøvd i 1 år å rette på et vers uten å lykkes nevneverdig. Teite diktet.

 

 

All that man hath

Lord, I regret to disturb you.

There appears to be some mistake.

Your creation is either imperfect,

or perhaps you meant to partake.

For surely, you never intended

your children to wander thus far,

with naught but a promise to lead them.

You know not how tired we are.

`Tis all we require; a whisper

to affirm that this path that we tread

is greater than all of the many

our feet could have suffered instead.

They once did evoke such calm, Lord,

those dreams of your golden Hall.

Now, but a vanishing silhouette

in the haze of all time we recall.

Your memory slowly eludes us,

and the sum of all doubts we suppress,

shadows the hope that you watch, Lord.

Should we cling to it nevertheless?

For what can we tell our children?

When embarking that fateful night,

there surely must have been something

our fathers mistook for a light?

Or was their mistake to follow

a deity they dared not refuse?

Then Lord, I regret to have followed.

Your sins are without excuse.

Our only fault was to trust you.

For that, we must all atone.

Ahead there awaits a desert

we all must wander alone.

 

 

 

 

Se der ja, ser mye bedre ut når man skifter skrift-type. ¤Noterer¤

Kommentarer og tips mottas med stor takk

 

 

Veldig kraftig dikt! Jeg er ikke religiøs, men kjente det likevel i magen. Det minnet meg litt om Andre Bjerke (Ah, Andre Bjerke!) sitt dikt "Mesteren", men sett fra en annen vinkel. Gleder meg til å lese resten av det du har postet!

[Førkja]

Noe laber interesse for poesi her inne ser jeg. Men sånn er det. Slenger ut et til som jeg skrev for 5 år siden eller noe, og håper det faller i smak hos noen. På forhånd takk for feedback og forslag.

 

 

A horizon enflamed by trembling light

brightens our path, now as day turns to night.

Our eyes have longed for what we now behold.

The Havens, in mist, before us unfold.

Vaguely echoed in my mind, is the voice,

whose tale of the Havens rendered no choice.

"There, what thou seeketh, and longed for, shall be,

there resteth truth, `tween the hills and the sea."

"The Moment thine eyes beholdeth the shore

Thine dreams shall not be of her anymore."

The words that were spoken glowed in the night,

and I turn to her in the failing light.

Hath she not seen that the end draweth nigh?

I break it thus; "leaveth thou, stayeth I."

 

 

Dette ble skrevet i de dager jeg fremdeles hadde troen på at det går an å skrive gode sonetter. Denne troen har jeg altså ikke lengre=)

 

 

Jeg må ærlig si at dette ikke er det beste du har skrevet... "brightens our path" gir inntrykk av soloppgang, ikke solnedgang som du fortsetter med. Jeg tror så at "through mist" ville fungert bedre enn "in mist". "Through mist, the Havens before us unfold" for eksempel?

 

I neste vers sier du "IS the voice" - nåtid, mens i neste strofe sier du "rendered", - fortid.

 

Slutten overrasket meg, jeg hadde bygget dette bildet i hodet mitt, veldig "camelot møter middle earth", og så plutselig gikk det fra å handle om the Havens, til å handle om bruddet mellom forteller og "her". Siste strofe er nok favoritten min i hele diktet, veldig smart og velformulert.

[Førkja]

 

Publiserer to nye, siden det ble ytret et ønske om å lese litt mer (av den ene personen som faktisk ser ut til å lese dette=) Det første kalte jeg "Of secret and shadow", og er et kaos av et dikt jeg skrev for mange år siden.

 

Twilight creeping across this field.

It whispers of shadows, yet revealed.

Fainter is truth than nigh the hour,

when sorrow shall poison this rootless flower.

Should the cold winds of winter lastly blow hither

then surely I`d wither.

 

Simple am I, but something is hidden,

darkly it wanders the depths of this mind,

slowly slaying the hope, that time

and distance will keep us no longer entwined.

 

But sadly, your voice, it lingers in me.

Far deeper than I, in my blindness, can see.

 

Leaves are whispering things unsaid,

(strange how they echo inside my head),

and trees are swaying, as if they knew

all the things that I should too.

Not ever should we have come thus far.

This twilit meadow where shadows are.

 

And so, as this darkness deepens within,

I betray the one thing I perish in.

 

"Nothing, my love, can forever sustain,

but truly, I loved you never in vain"

 

 

Det neste er et godt gammeldags tapt-kjærlighets-klisje-dikt. Skrevet flere år etter bruddet, idet jeg endelig innså hvorfor det meste jeg gjorde gikk rett vest.

Denial of the fantastic,

and impossible height,

of a past that took the shape,

of a mountain in my sight,

now has chained me in its shadow,

where I almost touch the light,

thus reminding me forever,

how this mountain reached its height.

 

Takk for oppmerksomheten. Vit at det settes pris på (vanskelig å finne motivasjon).

 

 

Oi. Det første diktet er, som du selv sier, ganske kaotisk. Jeg tror det kunne hatt godt av litt innstramming, kanskje spesielt innledningen. Liker det likevel svært godt.

"But sadly, your voice, it lingers in me.

Far deeper than I, in my blindness, can see."

-den kommer til å sitte i minnet ganske lenge. Jeg har hatt endel forhold som dette.

Og som den enorme nerden jeg er, "This twilit meadow where shadows are." fikk meg til å tenke "in the land of Mordor, where the shadows lie", hehe.

 

Det siste diktet er nydelig, og nok en gang vakte det assosiasjoner hos meg. Det er utrolig hvor blinde vi kan være i et forhold. Man ser ikke fjellet når man står på toppen av det.

[Førkja]

Om du vil gjennomføre et slikt prosjekt, er det bare å sette i gang. Det hadde vært konge.

 

Har dessverre ikke skrevet noe i nærheten av "There is pleasure in the pathless woods", men ønsker gjerne å gjøre det. Forsøker å påbegynne et dikt utifra følgende dikt/sang/musikk , og håper det kan bli noenlunde bra, men vi får se. Skriver du selv?

 

 

 

Deler et nytt dikt, siden det settes pris på av en hel person;)

 

What sound can stir this silence?

The hush before the storm.

Horizons struck with panic.

The clouds have lost all form.

 

The sound of thunder, roaring

across this sullen field.

A flash of lightning renders

a crushing wrath, revealed.

Its hatred overtakes me

I could have run, but nay!

Amidst this tameless chaos

My tears are swept away.

 

The winds thus leave me shattered,

of tears and pain bereft.

Upon this lifeless meadow,

I stand with nothing left.

 

 

Veldig spennende dikt, vakkert skrevet!

 

Liker måten du bygger stormen, du føler kreftene personifisert og reflektert internt og gjennom bruken av ord som "panic" og "hatred". Men favorittdelen var måten de eksterne kreftene overtar den interne konflikten (jeg høres SÅ pompøs ut, men blir så ivrig fordi jeg likte diktet så godt!), og du står tom igjen. Så smerten og sorgen, så tung som den var, var iallefall NOE, og nå har du ingenting igjen, mens stormen har beveget seg videre. Det er et utrolig kraftfullt bilde. Jeg fikk gåsehud av dette diktet, virkelig. Som en person som har lidd meg gjennom klinisk depresjon, kjenner jeg meg veldig igjen i ordene dine. Ikke at det nødvendigvis var det du forsøkte å beskrive, men det er de assosiasjonene du vakte i meg.

 

Nydelig dikt! Takk for at du delte det med oss.

[EoB]

 

Tenker å slenge ut noe av det jeg har skrevet de siste årene i denne tråden, for å se om noen syns noe særlig om det. Skrev en del dikt for en tid tilbake, men har dessverre mistet litt interesse. Tilbakemeldinger settes pris på. Prøver med et først nå, så får vi se om noen i det hele tatt leser dette.

The Eyes, confined

How my eyes now long to witness,

gentle breezes stirring dust

in this room I never opened,

to a world of painted rust.

How the faintest glimpse of sunlight,

makes their hopes ascend anew,

given nothing but the presence,

of a shadow in my view.

How content they would surrender,

where the sunlight wars with night,

on a vast, enflamed horizon,

to the rich and trembling light.

How they gladly would betray me,

one whom wrongly has confined,

and enslaved them in the service,

of a vain and sightless mind.

 

Dette var helt nydelig! Fantastiske bilder, språket ditt er feilfritt. Dette er et dikt jeg kunne tenkt meg å printe ut og putte på "diktveggen" min. Jeg håper du ikke gir opp på diktingen, for du har virkelig et talent for det.

 

Takk takk. Settes pris på=)

 

Jeg er inn i en solid skrivetørke, så vi får se om det finnes en ende på den. Begynte på en roman (fantasy) her om dagen, så hvis jeg er heldig blir det noe av den.

[EoB]

 

Takk for trivelig kommentar. Tar meg friheten til å slenge ut et til. Et jeg virkelig hater. Ikke fordi jeg syns det er dårlig, men fordi jeg har prøvd i 1 år å rette på et vers uten å lykkes nevneverdig. Teite diktet.

 

 

All that man hath

Lord, I regret to disturb you.

There appears to be some mistake.

Your creation is either imperfect,

or perhaps you meant to partake.

For surely, you never intended

your children to wander thus far,

with naught but a promise to lead them.

You know not how tired we are.

`Tis all we require; a whisper

to affirm that this path that we tread

is greater than all of the many

our feet could have suffered instead.

They once did evoke such calm, Lord,

those dreams of your golden Hall.

Now, but a vanishing silhouette

in the haze of all time we recall.

Your memory slowly eludes us,

and the sum of all doubts we suppress,

shadows the hope that you watch, Lord.

Should we cling to it nevertheless?

For what can we tell our children?

When embarking that fateful night,

there surely must have been something

our fathers mistook for a light?

Or was their mistake to follow

a deity they dared not refuse?

Then Lord, I regret to have followed.

Your sins are without excuse.

Our only fault was to trust you.

For that, we must all atone.

Ahead there awaits a desert

we all must wander alone.

 

 

 

 

Se der ja, ser mye bedre ut når man skifter skrift-type. ¤Noterer¤

Kommentarer og tips mottas med stor takk

 

 

Veldig kraftig dikt! Jeg er ikke religiøs, men kjente det likevel i magen. Det minnet meg litt om Andre Bjerke (Ah, Andre Bjerke!) sitt dikt "Mesteren", men sett fra en annen vinkel. Gleder meg til å lese resten av det du har postet!

 

 

Kjører samme stil som deg og svarer ett og ett. Er ikke religiøs selv, faktisk. Diktet ble inspirert av en setning i en Terry Pratchett bok, av alle ting. Husker ikke helt hvilken, eller hva setningen var, men sånn var i det ihvertfall=)

[EoB]

 

Noe laber interesse for poesi her inne ser jeg. Men sånn er det. Slenger ut et til som jeg skrev for 5 år siden eller noe, og håper det faller i smak hos noen. På forhånd takk for feedback og forslag.

 

 

A horizon enflamed by trembling light

brightens our path, now as day turns to night.

Our eyes have longed for what we now behold.

The Havens, in mist, before us unfold.

Vaguely echoed in my mind, is the voice,

whose tale of the Havens rendered no choice.

"There, what thou seeketh, and longed for, shall be,

there resteth truth, `tween the hills and the sea."

"The Moment thine eyes beholdeth the shore

Thine dreams shall not be of her anymore."

The words that were spoken glowed in the night,

and I turn to her in the failing light.

Hath she not seen that the end draweth nigh?

I break it thus; "leaveth thou, stayeth I."

 

 

Dette ble skrevet i de dager jeg fremdeles hadde troen på at det går an å skrive gode sonetter. Denne troen har jeg altså ikke lengre=)

 

 

Jeg må ærlig si at dette ikke er det beste du har skrevet... "brightens our path" gir inntrykk av soloppgang, ikke solnedgang som du fortsetter med. Jeg tror så at "through mist" ville fungert bedre enn "in mist". "Through mist, the Havens before us unfold" for eksempel?

 

I neste vers sier du "IS the voice" - nåtid, mens i neste strofe sier du "rendered", - fortid.

 

Slutten overrasket meg, jeg hadde bygget dette bildet i hodet mitt, veldig "camelot møter middle earth", og så plutselig gikk det fra å handle om the Havens, til å handle om bruddet mellom forteller og "her". Siste strofe er nok favoritten min i hele diktet, veldig smart og velformulert.

 

 

Jeg skal se på tipsene, og se om jeg får endret det på et vis. Hadde ikke tenkt på at "brightens our path" kunne blitt byttet ut. Good call

[EoB]

 

 

Publiserer to nye, siden det ble ytret et ønske om å lese litt mer (av den ene personen som faktisk ser ut til å lese dette=) Det første kalte jeg "Of secret and shadow", og er et kaos av et dikt jeg skrev for mange år siden.

 

Twilight creeping across this field.

It whispers of shadows, yet revealed.

Fainter is truth than nigh the hour,

when sorrow shall poison this rootless flower.

Should the cold winds of winter lastly blow hither

then surely I`d wither.

 

Simple am I, but something is hidden,

darkly it wanders the depths of this mind,

slowly slaying the hope, that time

and distance will keep us no longer entwined.

 

But sadly, your voice, it lingers in me.

Far deeper than I, in my blindness, can see.

 

Leaves are whispering things unsaid,

(strange how they echo inside my head),

and trees are swaying, as if they knew

all the things that I should too.

Not ever should we have come thus far.

This twilit meadow where shadows are.

 

And so, as this darkness deepens within,

I betray the one thing I perish in.

 

"Nothing, my love, can forever sustain,

but truly, I loved you never in vain"

 

 

Det neste er et godt gammeldags tapt-kjærlighets-klisje-dikt. Skrevet flere år etter bruddet, idet jeg endelig innså hvorfor det meste jeg gjorde gikk rett vest.

Denial of the fantastic,

and impossible height,

of a past that took the shape,

of a mountain in my sight,

now has chained me in its shadow,

where I almost touch the light,

thus reminding me forever,

how this mountain reached its height.

 

Takk for oppmerksomheten. Vit at det settes pris på (vanskelig å finne motivasjon).

 

 

Oi. Det første diktet er, som du selv sier, ganske kaotisk. Jeg tror det kunne hatt godt av litt innstramming, kanskje spesielt innledningen. Liker det likevel svært godt.

"But sadly, your voice, it lingers in me.

Far deeper than I, in my blindness, can see."

-den kommer til å sitte i minnet ganske lenge. Jeg har hatt endel forhold som dette.

Og som den enorme nerden jeg er, "This twilit meadow where shadows are." fikk meg til å tenke "in the land of Mordor, where the shadows lie", hehe.

 

Det siste diktet er nydelig, og nok en gang vakte det assosiasjoner hos meg. Det er utrolig hvor blinde vi kan være i et forhold. Man ser ikke fjellet når man står på toppen av det.

 

 

Godt observert med Tolkien referansen! Det står det respekt av. "For into darkness fell his star, in mordor where the shadows are".

[Førkja]

 

 

Kjører samme stil som deg og svarer ett og ett. Er ikke religiøs selv, faktisk. Diktet ble inspirert av en setning i en Terry Pratchett bok, av alle ting. Husker ikke helt hvilken, eller hva setningen var, men sånn var i det ihvertfall=)

 

 

Åh, elsker Terry Pratchett! Har akkurat lest ferdig Jingo for ørtende gang.

Kan det har vært The Last Hero? Jeg leste diktet på nytt med Terry Pratchett-bøkene i bakhodet, og det var boken som vakte flest assosiasjoner hos meg.

[EoB]

 

Om du vil gjennomføre et slikt prosjekt, er det bare å sette i gang. Det hadde vært konge.

 

Har dessverre ikke skrevet noe i nærheten av "There is pleasure in the pathless woods", men ønsker gjerne å gjøre det. Forsøker å påbegynne et dikt utifra følgende dikt/sang/musikk , og håper det kan bli noenlunde bra, men vi får se. Skriver du selv?

 

 

 

Deler et nytt dikt, siden det settes pris på av en hel person;)

 

What sound can stir this silence?

The hush before the storm.

Horizons struck with panic.

The clouds have lost all form.

 

The sound of thunder, roaring

across this sullen field.

A flash of lightning renders

a crushing wrath, revealed.

Its hatred overtakes me

I could have run, but nay!

Amidst this tameless chaos

My tears are swept away.

 

The winds thus leave me shattered,

of tears and pain bereft.

Upon this lifeless meadow,

I stand with nothing left.

 

 

Veldig spennende dikt, vakkert skrevet!

 

Liker måten du bygger stormen, du føler kreftene personifisert og reflektert internt og gjennom bruken av ord som "panic" og "hatred". Men favorittdelen var måten de eksterne kreftene overtar den interne konflikten (jeg høres SÅ pompøs ut, men blir så ivrig fordi jeg likte diktet så godt!), og du står tom igjen. Så smerten og sorgen, så tung som den var, var iallefall NOE, og nå har du ingenting igjen, mens stormen har beveget seg videre. Det er et utrolig kraftfullt bilde. Jeg fikk gåsehud av dette diktet, virkelig. Som en person som har lidd meg gjennom klinisk depresjon, kjenner jeg meg veldig igjen i ordene dine. Ikke at det nødvendigvis var det du forsøkte å beskrive, men det er de assosiasjonene du vakte i meg.

 

Nydelig dikt! Takk for at du delte det med oss.

 

 

Kjempekult at du likte dette. En av de diktene jeg har slitt minst med å skrive (det "religiøse" brukte jeg sikkert 2 år på). Forøvrig inspirert av Tom Mcrae sangen "Vampire heart", og da spesielt strofen:

"I wonder how we count the cost.

Which is sweeter, love or its loss"

[Førkja]

 

Takk takk. Settes pris på=)

 

Jeg er inn i en solid skrivetørke, så vi får se om det finnes en ende på den. Begynte på en roman (fantasy) her om dagen, så hvis jeg er heldig blir det noe av den.

 

 

En roman? Spennende! Skriver du på engelsk?

Jeg skriver selv, uten at noe er blitt utgitt, og har akkurat laget grunnlaget for en fantasy-roman selv, så hvis du har lyst på noen til til å ide-myldre med og gi kritikk må du bare si fra.

[EoB]

 

 

 

Kjører samme stil som deg og svarer ett og ett. Er ikke religiøs selv, faktisk. Diktet ble inspirert av en setning i en Terry Pratchett bok, av alle ting. Husker ikke helt hvilken, eller hva setningen var, men sånn var i det ihvertfall=)

 

 

Åh, elsker Terry Pratchett! Har akkurat lest ferdig Jingo for ørtende gang.

Kan det har vært The Last Hero? Jeg leste diktet på nytt med Terry Pratchett-bøkene i bakhodet, og det var boken som vakte flest assosiasjoner hos meg.

 

 

Ble selv litt nysgjerrig nå. Ser ut til at det er Small Gods inspirasjonen er hentet fra, og da slutten som er bedre beskrevet av andre enn meg:

 

The last moments of the book see Brutha's death a hundred years to the day after Om's return to power (part of a deal they brokered) and his journey across the ethereal desert towards judgement, accompanied by the spirit of Vorbis, who Brutha found still in the desert and took pity on.

[Førkja]

 

 

 

 

Kjører samme stil som deg og svarer ett og ett. Er ikke religiøs selv, faktisk. Diktet ble inspirert av en setning i en Terry Pratchett bok, av alle ting. Husker ikke helt hvilken, eller hva setningen var, men sånn var i det ihvertfall=)

 

 

Åh, elsker Terry Pratchett! Har akkurat lest ferdig Jingo for ørtende gang.

Kan det har vært The Last Hero? Jeg leste diktet på nytt med Terry Pratchett-bøkene i bakhodet, og det var boken som vakte flest assosiasjoner hos meg.

 

 

Ble selv litt nysgjerrig nå. Ser ut til at det er Small Gods inspirasjonen er hentet fra, og da slutten som er bedre beskrevet av andre enn meg:

 

The last moments of the book see Brutha's death a hundred years to the day after Om's return to power (part of a deal they brokered) and his journey across the ethereal desert towards judgement, accompanied by the spirit of Vorbis, who Brutha found still in the desert and took pity on.

 

Lenge siden jeg har lest den, må kanskje legge den til leselista.