Tillit - en overlevelsesmekanisme?

[~ David ~]

Hva er egentlig tillit?

 

Er det en illusjon, på linje med religion? Noe vi innbiller oss for å skape en følelse av trygghet? For å ikke våge å innse at man faktisk står helt alene i verden, med bare seg selv (og noen ganger knapt nok dét) å stole på? Og er det virkelig slik - er scenariet i forrige setning en sannhet? Eller er tillit noe reelt, altså ikke en illusjon men noe man faktisk kan forholde seg til?

 

Og hvor mange former for tillit finnes det, eller bedre: I hvor mange ulike situasjoner kan tillit oppstå eller være en avgjørende faktor?

 

Kan tillit være sannsynlighetsberegning? F.eks. så er sannsynligheten for at naboen min er barnemisbruker svært liten. Jeg har hvertfall tillit til at han ikke er det. Eller omvendt, jeg har ikke mistanker (mistillit) til at han er det, og føler ingen trang til å undersøke saken videre.

 

På den annen side, sannsynligheten for at en kjæreste bedrar meg er absolutt til stede. "Slikt skjer hele tiden, så hvorfor ikke meg?"

Samtidig så er jo dette en svært destruktiv tanke. I den grad man må forholde seg til andre så vil jo alltid tillit være et tema.

 

Hva er alternativet til tillit? Likegyldighet? Det høres trist og fælt ut. Hva hvis man ønsker å kjenne tillit, men ikke våger?

 

Jeg snakker selvsagt om meg selv, om det skulle være uklart. Jeg har det siste året opplevd å bli sviktet på ulike måter og fra flere hold, men alle har det til felles at de er i nære relasjoner. Jeg har fra før hatt visse tillitsproblemer, men de er nå virkelig i full blomst, i mangel av bedre ord. Jeg føler jeg har fått bekreftet tillitsproblemene mine, om du vil.

 

Hvordan bør jeg gå frem for å håndtere dette best mulig? Bør jeg oppsøke en psykolog eller annen behandler, for å komme til bunns i min grunnleggende / opprinnelige mistillit? Jeg er redd min nåværende grad av mistillit kan bli problematisk i fremtidige relasjoner, både romantiske og vennskapelige.

 

Forventer ikke noe universelt svar basert på det lille jeg forteller, men håper på et pek i riktig retning eller andres tanker om spørsmålene jeg stiller. Er i et aldri så lite dalsøkk for tiden og trenger litt hjelp til å komme meg opp og videre. Takk for alle svar =)

[geir__hk]

På den annen side, sannsynligheten for at en kjæreste bedrar meg er absolutt til stede. "Slikt skjer hele tiden, så hvorfor ikke meg?"

Dette er innebygget hos menn i følge boka til Harald Eia hvis tittel jeg ikke husker akkurat nå.

[~ David ~]

På den annen side, sannsynligheten for at en kjæreste bedrar meg er absolutt til stede. "Slikt skjer hele tiden, så hvorfor ikke meg?"

Dette er innebygget hos menn i følge boka til Harald Eia hvis tittel jeg ikke husker akkurat nå.

 

Hva er innebygd hos menn, tanken om at "slikt skjer hele tiden, så hvorfor ikke meg"?

 

Er det fra denne? Har ikke lest den, kan den anbefales?

http://www.tanum.no/tanum/product/product-detail.action?id=9788205398955

[Hugo_Hardnuts]

Og hvor mange former for tillit finnes det, eller bedre: I hvor mange ulike situasjoner kan tillit oppstå eller være en avgjørende faktor?

Enormt mange, vil jeg si. Man kan ha stor tillit til kollegers faglige kompetanse, samtidig som man har null tillit til dem på et relasjonelt plan. Og motsatt kan man ha venner som en kan stole tilnærmet 100% på at man kan betro seg til om personlige ting, samtidig som man har null tillit til dem på andre plan.

 

Tillit er noe som er en faktor i alle situasjoner en har med andre personer å gjøre...og en selv også for den del, i form av selvtillit. Men jeg tror det er tillit i relasjoner til andre du snakker om her?

 

Kan tillit være sannsynlighetsberegning? F.eks. så er sannsynligheten for at naboen min er barnemisbruker svært liten. Jeg har hvertfall tillit til at han ikke er det. Eller omvendt, jeg har ikke mistanker (mistillit) til at han er det, og føler ingen trang til å undersøke saken videre.

 

På den annen side, sannsynligheten for at en kjæreste bedrar meg er absolutt til stede. "Slikt skjer hele tiden, så hvorfor ikke meg?"

Samtidig så er jo dette en svært destruktiv tanke. I den grad man må forholde seg til andre så vil jo alltid tillit være et tema.

Ja, det er en sannsynlighetsberegning, vil jeg si. Tillit og frykt er svært like (og henger jo også sammen). Livet er risikabelt. Hver dag kan i utgangspunktet være din siste. Rasjonelt kan man finne en grunn til å frykte alt, men skal man ha fokus der blir det umulig å fungere. Man er rett og slett nødt til å leve med frykten. For de aller fleste er dette en enkel sak som skjer helt ubevisst - vi føler kun frykt i gitte situasjoner, og som regel er frykten hensiktsmessig (noen føler også for lite). For andre er det vanskeligere, og man må kanskje kjempe hardere for å overvinne denne frykten selv i hverdagslige situasjoner.

 

Noe av det samme gjelder tillit. Man kan, i mine øyne, aldri oppnå 100% tillit til andre, all den gang tillit er noe som skjer i en relasjon med andre mennesker. Andre mennesker har vi ikke kontroll over, vi kan ikke lese tankene deres, og de er ikke 100% forutsigbare. Vi kan dog oppleve grader av tillit, noe som bygger på ens tidligere erfaringer fra andre relasjoner, den spesifikke relasjonen, og ens personlighetstype. Noen er der at de har null tillit til alle - paranoide - mens andre utviser ukritisk tillit til alle - naive. Vi blir uansett nødt til å kontinuerlig vurdere tilliten vi har til andre. For noen skjer det ubevisst, mens det for andre er en mer bevisst prosess. Så kan begge deler både fungere godt, mens det for andre kan by på problemer fordi man ikke er bevisst nok (feks. kvinner som gang på gang etablerer forhold med voldlige menn), eller fordi man overanalyserer (man tørr ikke knytte bånd til noen fordi man hele tiden leter etter tegn på at den andre ikke er til å stole på).

 

Poenget mitt er uansett at man rasjonelt sikkert kan finne en masse grunner til å ikke stole på andre da det er et sjansespill i utgangspunktet. Men spørsmålet er hvor hensiktsmessig dette er, som leder til svaret på det neste du spør om.

 

 

Hva er alternativet til tillit? Likegyldighet? Det høres trist og fælt ut. Hva hvis man ønsker å kjenne tillit, men ikke våger?

Jeg vil nok si at alternativet til tillit er ensomhet. Likegyldigheten som nok en del vil beskrive ift. andre blir et skalkeskjul man bruker for å dekke over denne ensomheten. Vi er sosiale vesen av natur, og selv om vår avhengighet av sosiale bånd er individuell, så har vi alle dette grunnleggende behovet. Velger en å avstå fra å utvise tillit til andre, så blir man ensom. Og blir man ensom, så blir man ulykkelig.

 

Til det siste spørsmålet ditt her, vil jeg nok svare at man bare blir nødt til å ta sjansen. Klisjeen heter: "Better to have loved and lost, than never to have loved at all." Jeg er ikke typen som er så glad i klisjeer, men innrømmer dog at de fleste har en viss grad av sannhet i seg. Det handler nok mye om å gå inn i nye relasjoner med en mer bevisst holdning ift. hva det er man risikerer. Dette høres kanskje i overkant nihilistisk ut, men det er jo bare følelser det handler om, og selv om følelser kan gjøre vondt, så er det bare følelser. De er ikke farlige.

 

For min del har det også hjulpet veldig å være dønn ærlig ovenfor den andre om hva det er jeg strever med. Det hjelper både til å ansvarliggjøre den andre og tydeliggjøre dette ansvaret, samt at det virker oppklarende ovenfor den andre i situasjoner hvor disse vanskene kommer frem. For det er jo ofte slik at en person som strever med tillit på utsiden fremstår på en måte som gjør det vanskelig å gi tillit fra andre. For å bli litt personlig så har jeg vært veldig avvisende i forhold tidligere pga. vansker med tillit, og når man er avvisende reagerer andre ofte med avvisning. Det å ha fortalt andre om dette på forhånd og derigjennom oppleve at de håndterer avvisningen med å ikke avvise, er faktisk med på å bygge opp tilliten.

 

Jeg snakker selvsagt om meg selv, om det skulle være uklart. Jeg har det siste året opplevd å bli sviktet på ulike måter og fra flere hold, men alle har det til felles at de er i nære relasjoner. Jeg har fra før hatt visse tillitsproblemer, men de er nå virkelig i full blomst, i mangel av bedre ord. Jeg føler jeg har fått bekreftet tillitsproblemene mine, om du vil.

 

Hvordan bør jeg gå frem for å håndtere dette best mulig? Bør jeg oppsøke en psykolog eller annen behandler, for å komme til bunns i min grunnleggende / opprinnelige mistillit? Jeg er redd min nåværende grad av mistillit kan bli problematisk i fremtidige relasjoner, både romantiske og vennskapelige.

Vanskelig å svare på. Når du skriver at dette har skjedd ila. det siste året, så tenker jeg umiddelbart at det kanskjer er såpass nytt og ferkst fortsatt at det kan være greit å gi det litt tid før du begynner å jobbe med det, i den hensikt å få litt avstand først. Tiden leger enkelte sår Men vedvarer det og/eller det blir veldig ubehagelig, så kan det være en løsning å finne noen å snakke med ja.

[Coglione]

Et veldig interessant tema! Jeg vil si at tillit er et resultat av forventninger og erfaringer. Det vil si at dersom du har en kjæreste som har vært ute på byen 50 ganger og aldri gjort noe som helst dum, og du har tillit til denne personen, da forventer du ikke at hun vil gjøre noe dumt den 51. gangen, nettop fordi hun aldri har gjort det før. Tilliten må være knyttet opp mot en forventning om noe ideelt, tillit er i alle fall for meg å stole på at en person ikke vil gjøre deg vondt, basert på tidligere erfaringer. Så hvis din kjæreste skal ut på byen for 4. gang i forholdet deres, og hun var utro alle de tre første gangene, da har du ikke tillit til henne (såfremt du ikke ønsker utroskap da).

 

Jeg vil si at det motsatte av tillit er mistenksomhet/usikkerhet. Hvis man skal forutsette at jeg har rett med min definisjon av tillit, da må det motsatte være usikkerhet. Det blir med andre ord å ikke forvente at hun kommer til å være trofast. Hvis tillit er knyttet opp mot noe godt, kan ikke det å forvente utroskap bare kalles mangel på tillit, ettersom man faktisk forventer noe vondt. Det blir noe annet igjen. Å forvente at hun ikke kommer til å være trofast er mangel på tillit, mens å forvente at hun kommer til å være utro må være noe annet.

 

Problemet oppstår når man skal blande inn andre faktorer, slik som hyppighet i utroskap blant kvinner generelt. Hvis 9/10 jenter er utro hver gang de er ute på byen, kan man fortsatt ha tillit til ei jente, selv om hun ikke har vært det før?

 

Innen psykologien kan man visstnok bruke tre faktorer for å danne seg opp en oppfatning av hvilken personlighet vedkommende har. De tre er hva denne personen gjør i forhold til andre, hvor hyppig vedkommende gjør det, og hvor vedkommende gjør det. Hvis alle jenter spiser usunt, bortsett fra én, holder ikke det til å danne seg en oppfatning av hvordan vedkommende er. Hvis vedkommende aldri spiser usunt, er heller ikke det nok til å danne seg en oppfatning. Hvis vedkommende spiser ikke spiser usunt overalt, hjelper heller ikke det. Dersom vedkommende spiser sunt uavhengig av andre, uansett tid og sted, da kan man ha tillit til personen. Da har hun avslørt en del av sin personlighet, og den kan man ha tillit til.

[~ David ~]

Takk for gode svar! Jeg må nok (som Hugo poengterer) bare ta tiden til hjelp i første omgang, og la følelsene og tankene eldes/modnes/glemmes (alt etter behov) til jeg når det punktet hvor jeg føler meg klar for å stole på noen igjen. Prøver å finne en balansegang mellom å la det bero og å bearbeide det hele. Har uansett fått litt frisk input gjennom svarene deres, noe å jobbe videre på, litt tankestoff.

 

Takk igjen =)

[Kubjelle]

Mulig dette er ikke helt hva du leter etter men er ganske interssant alikevel!

 

 

Litt ut i videoen begynner han aa snakke om game theory. Det er der det interessante begynner.