Hvordan lære seg å gi mer faen? NB: Wall of text

[AnonymDiskusjon]

Heisann.

 

Jeg beklager ordbruken i tittelen, og kanskje dere missforstod den litt. Jeg klarer ikke finne en bedre tittel. Jeg trenger råd, og siden min psykolog ikke ser ut til å prioritere dette så mye, så spør jeg her, siden jeg har vært medlem her i mange år, og vet at det er mange kjempehyggelige personer som sikkert vil prøve å hjelpe. Jeg skal prøve å skrive det uten å rote det til.

 

Jeg skal fortelle kort om meg selv: Jeg er en gutt på 19 år. Jeg hadde en storebror jeg så opp til som tok selvmord for noen år siden, har blitt mobbet / ertet mye av ungdomstiden både på skole og fritid, noe som har resultert i veldig dårlig selvbilde, selvtilitt og den regla der. Utseendet er ikke et sted jeg scorer så bra på, er litt overvektig osv.

 

Jeg skal prøve å holde det kort så det ikke blir "TL;DR", men fortsatt prøve å gi dere et bilde av åssen jeg føler det.

 

Jeg kan vel si det sånn at jeg bryr meg alt for mye om åssen folk ser på meg, at folk har det bra, og jeg sliter med å si, gjøre, og handle ovenfor personer som kan virke annerledes enn positivt. Dette er såpass ille at jeg får så og si angst(kaller det dèt nå iallefall.) hver gang jeg havner i en slik situasjon, eller jeg foreksempel tror at noen er sinte på meg, eller lignende. Med angst mener jeg da at jeg blir nervøs, får den "sommerfugler i magen" følelsen (som kanskje er nervøsitet?), begynner å skjelve, og jeg tenker så mye at jeg nesten gjør det verre enn det er. Dette med angsten er ikke hver gang, men når det først slår inn, så kan det vare i flere dager. Jeg får kjempefort dårlig samvittighet.

 

Når jeg nevnte ting ovenfor som var vanskelig, så snakker jeg da om ting som foreksempel å mene noe som andre ikke mener, kommandere noen til å gjøre noe, si ifra når jeg ikke liker noe, kjefte på noen, regulere kontakt med gode venner og det har skapt en del problemer for meg mtp kjærlighet og det motsatte kjønn. Jeg var også veldig dum-snill, da jeg ikke ville si nei til folk. Dette har bedret seg litt heldigvis.

 

Eksempler:

 

Jeg føler ikke for å si min egen mening, for jeg hater tanken på at andre kan miste respekt ovenfor meg, eller tro jeg er dum som mener noe annet enn dem.

 

Jeg liker ikke å kommandere folk til å gjøre noe, foreksempel i prosjekter hvor jeg har blitt satt som leder. Jeg liker ikke kreve noe fra noen, eller si hva jeg skal ha, foreksempel hvis jeg fikser noe for noen og de spør "Hvor mye vil du ha?" så klarer jeg ikke si hvor mye jeg ègentlig mener jeg bør ha, fordi jeg ikke vil være slem mot personen, eller kanskje gjøre dem sint.

 

Om noen sier noe jeg er uenig i (spørs på temaet) så sliter jeg med å si hva jeg ègentlig mener, for jeg vil som i andre punkter ikke minske respekten andre har ovenfor meg, og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å klare å argumentere for meg i diskusjoner om det evt skulle oppstå. Jeg hadde også en tid hvor jeg var veldig dum-snill, og sa ja til å gjøre ting jeg egentlig ikke orket / ville, for jeg vil være snill mot mennesker. Som sagt; liker ikke tanken på at jeg kanskje sårer eller gjør det vanskelig for folk.

 

Kjefte på folk som virkelig fortjener det er også et problem. Dette av samme grunnlag som punktet ovenfor.

 

Og om jeg foreksempel liker ei jente, så er jeg fortsatt veldig snill, og jeg klarer ikke "gi faen" for å få den "badboy"-aktige holdningen, og ender med at jeg istedenfor maser på dem, eller havner i vennensonen. (Har aldri hatt kjæreste, så sikkert vennesonen jeg har problemer med å havne i.)

 

Får jeg vite / ser jeg at jeg gjør noe galt og vet at folk kan bli sinte på meg, så får jeg da denne "angsten" som jeg beskrev ovenfor.

 

Jeg må også velge videre utdanning, men jeg har ingen anelse over hva jeg vil bli, så folk sier "FHS". Men jeg liker ikke tanken om å flytte fra vennene mine, for jeg er redd for å miste kontakt med noen av dem, og kanskje komme tilbake hvor ting er helt forandret.

 

Dette ble kanskje litt mye og rotete, men alt dette sliter meg ut, og når jeg går fra å være en sta jævel som sa akuratt det han mente, og faktisk ga faen før, til å være en som er livredd for å gå imot noen nå, så tærer dette veldig mye på selvtilitt, og mine relasjoner til andre mennesker.

 

Venner av meg sier "Du må bare lære deg å gi mer faen!" eller "Herregud, du overdriver gutt!"

 

Hva skal jeg gjøre? Hvordan burde jeg tenke / forholde meg til ting? Jeg vil helst kunne gi faen i ting, og ikke måtte slite for å håpe at jeg ikke ødelegger noe til enhver tid.

 

Håper ikke det ble for slitsomt å lese dette.

Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

[eXtreme-501]

Jeg har vært i ca. samme situasjon før. Sa ja til ting jeg ikke ville, var for snill osv.. Det som fikk meg til å forandre meg var både det at jeg lærte av feilene mine. Jeg skjønte etterhvert at man ikke kommer noen vei med å være alt for snill.

Du bør jobbe litt med selvtilliten. Det hjelper til å føle seg trygg, handle riktig og ikke minst tolke situasjoner riktig. Du nevner at du er litt overvektig. Kanskje trening kunne hjulpet?

Endret 9. april 2012 av eXtreme-501

[AnonymDiskusjon]

Jeg glemte å skrive at jeg trener. (Ikke at jeg har gått så mye ned, men det bedrer seg vel etterhvert.) Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

[FlinkeFreddy]

Holder du deg aktiv med et eller annet? Altså, jobber du eller går du på skole?

[AnonymDiskusjon]

Jeg går på skole, siste året nå. (Får generell studiekompetanse.) Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

[Mads-b]

Hei! Kjenner meg igjen i noe av det du sier. Jeg "vokste" problemene stort sett av meg, etter at jeg lærte meg at ting ofte ikke er så kompliserte som man tror. La oss se litt på det du har skrevet:

 

Jeg kan vel si det sånn at jeg bryr meg alt for mye om åssen folk ser på meg, at folk har det bra, og jeg sliter med å si, gjøre, og handle ovenfor personer som kan virke annerledes enn positivt.

Dette er såpass ille at jeg får så og si angst(kaller det dèt nå iallefall.) hver gang jeg havner i en slik situasjon, eller jeg foreksempel tror at noen er sinte på meg, eller lignende. Med angst mener jeg da at jeg blir nervøs, får den "sommerfugler i magen" følelsen (som kanskje er nervøsitet?), begynner å skjelve, og jeg tenker så mye at jeg nesten gjør det verre enn det er. Dette med angsten er ikke hver gang, men når det først slår inn, så kan det vare i flere dager. Jeg får kjempefort dårlig samvittighet.

Skjønner det. Det er vanskelig å gjøre negative tilnærminger til folk når man føler at man trenger all godviljen man kan få (om tilnærminger kan få folk til å like deg mindre, skader dette et allerede nedbrutt selvbilde. Det er sånn du tenker, antar jeg.) Er ihvertfall slik jeg ville tenkt. Angsten din virker som katalysator, og drar ting ut av proporsjoner. Virker som du tenker på konsekvensene av handlingene dine, kanskje mer enn nødvendig. Har du vurdert muligheten for at om du ikke er litt aggressiv til tider, så kan dette resultere i at du oppfattes som litt tafatt? Dette er i mine øyne like ille som å faktisk fornærme noen.

 

Men: De fleste konflikter kan løses både uten å konfrontere, eller å "legge seg på ryggen og ta imot". Ta på deg meklerbrillene og forhandle deg frem. Før litt "regnskap" på give&take-fronten (men ikke ta helt av, da. Vi snakker ikke om "jeg lånte deg en pils forrige uke, så nå får du ikke mer" her heller.)

 

Når jeg nevnte ting ovenfor som var vanskelig, så snakker jeg da om ting som foreksempel å mene noe som andre ikke mener, kommandere noen til å gjøre noe, si ifra når jeg ikke liker noe, kjefte på noen, regulere kontakt med gode venner og det har skapt en del problemer for meg mtp kjærlighet og det motsatte kjønn. Jeg var også veldig dum-snill, da jeg ikke ville si nei til folk. Dette har bedret seg litt heldigvis.

Eksempler:

Jeg føler ikke for å si min egen mening, for jeg hater tanken på at andre kan miste respekt ovenfor meg, eller tro jeg er dum som mener noe annet enn dem.

Jeg liker ikke å kommandere folk til å gjøre noe, foreksempel i prosjekter hvor jeg har blitt satt som leder. Jeg liker ikke kreve noe fra noen, eller si hva jeg skal ha, foreksempel hvis jeg fikser noe for noen og de spør "Hvor mye vil du ha?" så klarer jeg ikke si hvor mye jeg ègentlig mener jeg bør ha, fordi jeg ikke vil være slem mot personen, eller kanskje gjøre dem sint.

Om noen sier noe jeg er uenig i (spørs på temaet) så sliter jeg med å si hva jeg ègentlig mener, for jeg vil som i andre punkter ikke minske respekten andre har ovenfor meg, og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å klare å argumentere for meg i diskusjoner om det evt skulle oppstå. Jeg hadde også en tid hvor jeg var veldig dum-snill, og sa ja til å gjøre ting jeg egentlig ikke orket / ville, for jeg vil være snill mot mennesker. Som sagt; liker ikke tanken på at jeg kanskje sårer eller gjør det vanskelig for folk.

Kjefte på folk som virkelig fortjener det er også et problem. Dette av samme grunnlag som punktet ovenfor.

Igjen. Prøv å ikke oppfattes som passiv. Det er veldig destruktivt i lengden, noe jeg tror du allerede vet alt om. Samhandle med folk på prinsipper om gjensidig respekt. Tenk litt objektivt på ting her: Hva får jeg tilbake/kan få tilbake som resultat av denne handlingen? Er det verdt det? I mange tilfeller er svaret nei. I mange tilfeller snakker vi om ikkematerielle ting når vi snakker om å få ting tilbake. Ting som tillit og vennskap. Hva verdien på disse er, er veldig subjektivt, men ikke overpris vennskap som kun krever og aldri gir.

 

Kjefting er aldri/sjelden en god ide. Kjefting generelt er en veldig respektløs handling utført av mennesker som mister besinnelsen. Angrip heller problemet fra alles synsvinkler: "Nå har jeg gjort X og Y. Jeg ser du/dere har gjort Z/ingenting. Gidder dere fikse W også?". Eventuelt gjøre det enklere for deg selv og avtal på forhånd de individuelle arbeidsoppgavene til gruppa. Da trenger du ingen argumenter. Du trenger bare et mål på arbeidsmengde, jeg liker å bruke tid som enhet. Vit at du mister mer respekt av folk ved å være dumsnill, enn å være for aggressiv, men ikke angrip, konfronter. Forvent ting av folk. Jeg for min del er lei av dårlige gruppearbeider. Jeg har begynt å kreve innsats av folk på gruppa. Men for å ikke fornærme dem, krever jeg ikke at ting skal gjøres på min måte. Jeg krever at ting skal gjøres, helst til beste evne. Resten er opp til dem. Jeg trenger ikke kommandere overhodet, da alle på starten av ett hvert prosjekt ble enige om hvem som skulle gjøre hva!

 

Og om jeg foreksempel liker ei jente, så er jeg fortsatt veldig snill, og jeg klarer ikke "gi faen" for å få den "badboy"-aktige holdningen, og ender med at jeg istedenfor maser på dem, eller havner i vennensonen. (Har aldri hatt kjæreste, så sikkert vennesonen jeg har problemer med å havne i.)

Får jeg vite / ser jeg at jeg gjør noe galt og vet at folk kan bli sinte på meg, så får jeg da denne "angsten" som jeg beskrev ovenfor.

Jeg må også velge videre utdanning, men jeg har ingen anelse over hva jeg vil bli, så folk sier "FHS". Men jeg liker ikke tanken om å flytte fra vennene mine, for jeg er redd for å miste kontakt med noen av dem, og kanskje komme tilbake hvor ting er helt forandret.

Dette ble kanskje litt mye og rotete, men alt dette sliter meg ut, og når jeg går fra å være en sta jævel som sa akuratt det han mente, og faktisk ga faen før, til å være en som er livredd for å gå imot noen nå, så tærer dette veldig mye på selvtilitt, og mine relasjoner til andre mennesker.

Mitt forslag er å justere dine medmenneskelige holdninger til et mer rettferdig nivå før du begynner å lage deg falske fasader og kunstige holdninger. Jentene kommer av seg selv de, om du ikke er så utålmodig. Med rettferdig mener jeg selvsagt å kreve like mye av andre som du krever av deg selv.

 

Resten av livet ditt er opp til deg selv.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar.

 

Du har rett i at jeg tenker alt for mye på konsekvenser, og jeg ser stort sett på dem før jeg handler. Når jeg skrev kjefting, så mente jeg ikke "kjefting", men mente mer å si ifra på en hard måte, eller å snakke for meg selv i situasjoner hvor godsnakk / ignorering vil ha noen effekt.

 

Jeg kjefter nesten aldri, og det skal litt til for å få meg sint. Om jeg blir sint, så holder jeg somregel kjeft, pga punktene ovenfor.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne blitt mer "agressiv" som du sier, men tanker stritter imot om jeg prøver for mye eller føler at "dette blir feil".

 

Takk igjen forresten. Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

[Mads-b]

Tusen takk for svar.

 

Du har rett i at jeg tenker alt for mye på konsekvenser, og jeg ser stort sett på dem før jeg handler. Når jeg skrev kjefting, så mente jeg ikke "kjefting", men mente mer å si ifra på en hard måte, eller å snakke for meg selv i situasjoner hvor godsnakk / ignorering vil ha noen effekt.

 

Jeg kjefter nesten aldri, og det skal litt til for å få meg sint. Om jeg blir sint, så holder jeg somregel kjeft, pga punktene ovenfor.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne blitt mer "agressiv" som du sier, men tanker stritter imot om jeg prøver for mye eller føler at "dette blir feil".

 

Takk igjen forresten. Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

 

Start i det små da vettu. Kan begynne diskret med å si nei til forespørsler du ikke har noen interesse av/ikke lønner seg, og heller konfrontere de større tingene når du føler du er klar for det. En ting er ihvertfall sikkert: Musesteg i riktig retning er bedre enn ingen i det hele tatt, og det blir lettere å avansere om man har litt "momentum". Greit nok at det føles litt unaturlig. Gjør en unaturlig ting i uka og klapp deg selv på ryggen etterpå.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har den siste tiden prøvd å være mer "meg selv" bevisst, så får vel bare fortsette å prøve..

 

Tusen takk igjen. Anonym poster: ddd0f5ed4dd37a294f7b687b5a5bb5f2

[€uropa]

Du må endre tankemønsteret ditt. Du må prioritere deg selv. Det er nemlig du som er hovedpersonen i livet ditt, ingen andre, men du. Du kommer i første rekke. Slik må du tenke.

 

Hvis du er lederen på en gruppe, så er det du som har retten. Det er lov å høre på andres meninger, men til slutt er det du som har bestemmelsesretten, og du kan oppføre deg deretter. Hvis noen har noe imot det, så er det ikke deg det er noe galt med. Ingen slår deg ned hvis du sier hva du mener. Hvis noen kjefter på deg, så skal ikke du ta imot uten videre.

 

Du må våge å være litt aggressiv. Du lever ikke for alle andre. Det er en god egenskap å kunne møte andre på halvveien, men hvis du føler ubehag, så må du ikke gjøre noe som helst. Noen vil være flinkere enn andre til å se behovene dine. Ja, du risikerer å møte andre i krangler av og til, men du skal i hvert fall få fram synet ditt og ikke gi deg uten kamp. Hvis alle liker deg, er det noe galt med deg. Folk er forskjellige. Du må bare godta at ikke alle kan tilfredsstilles.

 

Medelevene dine er voksne mennesker. De tåler å få klare beskjeder, også dem de ikke liker. Ingen kommer til å hate deg for det. Og igjen, hvis noen legger deg for hat på grunn av bagateller, er det noe galt med dem, og du er sikkert ikke den første av fiendene deres. Du gjør både deg selv og dem en bjørnetjeneste hvis du behandler alle som skjørt glass.

 

Igjen vil jeg si at det er DU som er i sentrum. Du må for all del ikke gjøre andre mennesker fornøyd før du er fornøyd selv. Ha dette i bakhodet.