[Løst] Schizofreni?

[Thira]

Hei.

Jeg forklarte til noen venner hvordan jeg hadde det, etter å ha freaket ut litt. de ble enige om at det minnet veldig om schizorfreni. Jeg bare lo av det, for jeg kunne vel ikke være psyk?

Men i det siste har jeg følt at jeg ikke helt klarer å skille mellom virkeligheten, og "tankene mine", eller stemmer, eller hva søren det er, så jeg skrev en kort tekst om noe av det jeg følte ikke var helt rett, og fikk igjen til svar at jeg enten var schizofren, eller hadde en annen personlighetsforstyrrelse (uten noen navn til hva det kunne være), så jeg googlet det, og fant ut at jeg har flere symptomer, men som f.eks hallusinasjoner var mye mildere enn hos andre, selv om jeg hadde det (mest sannsynlig, ellers blander jeg virkelighet og fantasi, igjen) en del da jeg var lita, altså 5,6 år lita. Så om jeg hallusinerer bittelitt nå (eller iallefall tror jeg gjør det, ellers er det bare det sjefen sier, og da må jeg tro på det), kan det bli sterkere etterhvert i og med at jeg er under 15, eller blir det da ikke sterkere?

Og hva skal jeg gjøre nå? Jeg vil ikke dette, jeg vil ikke ha noen personlighetsforstyrrelse, heller ikke schizofreni, så jeg er redd for å få noe bekreftet. Jeg blir allerede sett på som pasient, en folk må passe på osv. om jeg får enda en diagnose blir det jo bare verre.

og om jeg er schizofren, og det forsterkes, kan jeg fortsatt jobbe med hva jeg vil osv? Jeg vet jo at det finnes medisiner, men om de hadde funket 100% hadde jo livet vært helt normalt til en med diagnosen òg, og det er det jo ikke?

 

Sorry hvis dette ble veldig forvirrende, eller noe ble feil elns.

[knut71]

Gå til legen din umuiddelbart å få utredet hva som feiler deg.

 

Eller du kan vente til du er 30år gammel, alle har for lengst snudd ryggen til deg, arbeidsløs, blakk og sosialklient uten håp og du for vite at du har en tilstand som kunne holdt deg normal med litt medisinering.

 

Viss en diagnose er ungåelig er det med andre ord best å få den stadfestet fortest mulig.

Du blir ikke diagnosert som syk viss du tror du er syk og gjennomgår tester som viser at du er frisk, så du har jo ingenting å tape.

[Skandinav]

Du bør absolutt oppsøke din fastlege eller helsesøster for en prat. Dere kan da sammen ta en avgjørelse på hva som er hva og om du bør få hjelp på sykehuset.

Det er overhode ikke rart at du ikke vil være syk, folk flest vill ikke det. Men når det først inntreffer, må man håndtere det. Jeg leser at du allerede har bestemt deg for at det å ha en psykisk lidelse er forbundet med skam. Slik skal det ikke være. Du kan jo ikke noe for det.

Vi bør ikke allerede nå anta at du har schizofreni, det er en rekke andre tilstander som kan gi samme symptomer. Men det er viktig å på et så tidlig stadium som overhode mulig få etablert om du trenger hjelp eller ikke. Som Knut sier: Du har mer å tape på å ikke gjøre noe, hvis det skulle være noe.

[Thira]

Du bør absolutt oppsøke din fastlege eller helsesøster for en prat. Dere kan da sammen ta en avgjørelse på hva som er hva og om du bør få hjelp på sykehuset.

Det er overhode ikke rart at du ikke vil være syk, folk flest vill ikke det. Men når det først inntreffer, må man håndtere det. Jeg leser at du allerede har bestemt deg for at det å ha en psykisk lidelse er forbundet med skam. Slik skal det ikke være. Du kan jo ikke noe for det.

Vi bør ikke allerede nå anta at du har schizofreni, det er en rekke andre tilstander som kan gi samme symptomer. Men det er viktig å på et så tidlig stadium som overhode mulig få etablert om du trenger hjelp eller ikke. Som Knut sier: Du har mer å tape på å ikke gjøre noe, hvis det skulle være noe.

 

Å, jeg mente ikke det. At det var forbudt med skam, altså. Hvis det hadde vært det, og kun det at jeg var usikker på om det var èn "feil" med meg, ville jeg selvfølgelig ikke nølt. Det er bare at det er så mye. jeg er allerede på randen til å bli innlagt pga. anoreksia, bulimi, ekstrem depresjon og sosialangst. Helt siden sjetteklasse har folk oppført seg annerledes mot meg. Som om jeg er syk pga. merkelig atferd og angst. Jeg er drìtt lei av det. Anoreksia og bulimi fikk jeg bekreftet at jeg hadde for mindre enn tre uker siden, og hun ene som vet at jeg har det, ser ikke lengre på meg som frisk. Det går så fort, og foreldrene mine vet det ikke engang (de får vite det til uka, men uns.) I åtte år, er hovedtingen som har holdt meg i livet håp for framtida, å leve normalt, noe jeg ikke har opplevd siden jeg var tre år. Så, helt plutselig skal alt gå i oppløsning? Igjen. For jeg vet at dette ikke kommer til å gå veldig fort, isåfall. At det er over over natta når jeg har hatt symptomene i mer enn 8 år. Ganske til og fra, men fortsatt, det ser bare ut til å bli verre, og jeg er ikke sikker på om jeg takler å vite at jeg har anda en diagnose. Jeg vet om andre det har ødelagt for. Diagnosen fikk andre til å se annerledes på henne. Det første jeg fikk vite om henne (av eksen/venninna hennes), var ikke navnet hennes, men at hun var schizofren. Jeg vil ikke det. Nå, når jeg ikke har noen diagnose, kan jeg tulle det bort hvis jeg oppfører meg merkelig, jeg er ikke sikker på om jeg kan det hvis jeg får en.

Men jeg skal gjøre det, takk. jeg skal spørre til onsdag.

 

Takk til Knut også, du har nok rett i at det er bedre.

[Rattlebone]

Legen vet nok hva som er problemet.

[AnonymDiskusjon]

Å, jeg mente ikke det. At det var forbudt med skam, altså. Hvis det hadde vært det, og kun det at jeg var usikker på om det var èn "feil" med meg, ville jeg selvfølgelig ikke nølt. Det er bare at det er så mye. jeg er allerede på randen til å bli innlagt pga. anoreksia, bulimi, ekstrem depresjon og sosialangst.

Hvis du virkelig har schizofreni kan det hende at depresjonen og angsten blir mye bedre når du får medisin mot schizofreni.

Anonym poster: 3ca6b9505e4e3f34856aaf624807a32f

[Budeia]

Hvis du er schizofren, kan det hende at folk ikke vil jobbe sammen med deg fordi de blir redde (uten grunn). Jeg er sterkt i mot å lyve, men tror det er mye enklere å si du har fått medisin for noe annet, for eksempel ritalin for ADHD eller lykkepiller mot depresjon.

[varus]

Jeg tror ikke du burde la omgangskretsen din stille en så alvorlig diagnose. Mest sannsynlig har du ikke Schizofreni eller psykose siden du da blir veldig syk. Leste en artikkel der en psykiater hadde erfaring med at mange blir friske bare de går til behandlig tidlig. Men som sagt, så burde ingen andre enn leger/psykiatere stille en diagnose, siden dette er en ganske komplisert sykdom. Det beste er å gå til legen din og forklare situasjonen.

[bonkytonk]

Folk trenger ikke vite at du har en diagnose. Jeg har selv bipolar lidelse type 2, og før jeg fikk medisiner som stabiliserer humøret syntes jeg det var greit å kunne si til enkelte at det er en lidelse som gjorde at jeg ikke fungerte normalt, men det kommer an på hvem du snakker med. Enkelte, også leger jeg kjenner, får helt noia av alt som har med psykiatri å gjøre. Kanskje de ikke klarer å skille "psykisk lidelse" fra "ravende galskap". Andre syntes det var greit å få høre navnet og forklaringen på hvorfor jeg kunne være verdensmester den ene dagen og suicidal den neste.

 

Men det viktigste er at jeg fikk en rett diagnose og kyndig behandling, for nå er jeg symptomfri og slipper å måtte forklare meg for folk. Så jeg vil anbefale at du søker hjelp hjelp raskt. Kanskje det vil føre til at slutter å se rart på deg.

 

Ellers må jeg få si at en diagnose ikke er endelig. Noen lidelser er vanskelige å diagnostisere og skille fra andre, f.eks bipolare lidelser vs. ADHD. Kanskje har man flere diagnoser, kanskje passer probelmene dine inn i en annen diagnose om fem år enn de gjør i dag (diagnosekriteriene forandrer seg også over tid). Husk uansett at du ikke ER en diagnose. Jeg liker ikke at folk sier at noen ER schizofrene, f.eks. Det er bedre å si at de har schizofreni. Språk er makt, som man sier.

[festen]

Tipper du bør evaluere hvordan livet ditt er. Om det er mye stress. Og jeg tipper ting kan skje og oppleves under puberteten når kroppen og hjernen kobles og pepres med hormoner som ikke nødvendigvis er representativt for hvordan du vil være resten av livet. Hvis du er i puberteten er jeg veldig usikker på om medisiner er noen god ide. En ting som kan skje i puberteten hos noen med asperger er at hjernen skifter på den måten at de kan få en indre stemme og en noe lavere grad av bilde tenkning sammenlignet med hva de har hatt fra før, mens med noen som er normale, som kan få en indre stemme alt i 5 års alderen (dette kan drøye helt til pubertet hos noen med lettere autisme). Den debuten av en indre stemme i puberteten, fra å kun ha tenkt i bilder, til å også ha en indre stemme kan være skremmende.

 

Jeg var plaget av dette før puberteten, og etter puberteten var det borte: http://en.wikipedia.org/wiki/Palilalia

Det er mange som sliter med ulike problemer, slik som stamming og andre problemer som forsvinner eller dramatisk forbedrer seg etter puberteten.

Endret 11. april 2012 av festen