Hemmelighetene bak mystiske Dear Esther (PC)

[Threethumb]

[...] Som dramaturg er jeg glad i historiefortelling, og "gameplay" er kun et element som eksisterer for å gjøre én historie verdt å vente 10+ timer for å få konklusjonen på. Så for meg er det ikke nødvendig med fantastisk gameplay. [...]

 

Som gamer er jeg glad i gameplay, og "historiefortelling" er kun et element som eksisterer for å knytte sammen 10+ timer med gameplay, Så for meg er det ikke nødvendig med historie overhodet.

 

Det pleide ikke å være det for meg heller, men dessverre klarer rett og slett ikke mennesker i dag å lage gameplay som gjør historie unødvendig. Gamle spill som for eksempel Rayman som er 100% rent gameplay med et lite hint av noe historie i bakgrunnen er fortsatt underholdende som fy, imens nye spill de klarer rett og slett ikke å være underholdende for meg med mindre de har en interessant historie som driver meg fremover. Gameplayet i nye spill føles for meg som noe jeg bare må komme meg gjennom for å komme videre i historien.

 

Ta for eksempel Uncharted. For å komme med videre er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Etter en cutscene, så er jeg nødt til å skyte noen titalls folk for å komme meg til neste, og etter den er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Når jeg har skutt noen titalls folk en del ganger, så er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Der har du essensen av det folk ser på som "gameplay" i dag, og for meg holder det rett og slett ikke med bare sånt gameplay hvis jeg skal gidde å spille gjennom hele.

Endret 4. april 2012 av Threethumb

[Chickenchief]

Dear Esther syns jeg er noe av det mer kreative vi har sett over årene når det kommer til fortellerteknikk. Man kan sikkert krangle over at spillet har lite gameplay osv osv etc, men det var ikke poenget med spillet. Poenget var å gi en estetisk og tankevekkende opplevelse gjennom et medium som vanligvis bare driter ut voldsspill, og med tanke med det så har de klart dette med god margin. Mange spillere er blitt altfor vant til å ta ting inn med teskje at når det kommer noe som utfordrer tankeprossesene går vi opp i lås. Metaforer og symbolikk er vanskelig om man ikke har gode nok bakgrunnskunnskaper om det som blir nevnt. Kansje litt dumt å generalisere, men jeg prøver bare å skape et poeng.

[n0s]

[...] Som dramaturg er jeg glad i historiefortelling, og "gameplay" er kun et element som eksisterer for å gjøre én historie verdt å vente 10+ timer for å få konklusjonen på. Så for meg er det ikke nødvendig med fantastisk gameplay. [...]

Som gamer er jeg glad i gameplay, og "historiefortelling" er kun et element som eksisterer for å knytte sammen 10+ timer med gameplay, Så for meg er det ikke nødvendig med historie overhodet.

Det pleide ikke å være det for meg heller,

[snip].

Der har du essensen av det folk ser på som "gameplay" i dag, og for meg holder det rett og slett ikke med bare sånt gameplay hvis jeg skal gidde å spille gjennom hele.

 

Spilte nylig gjennom GTA4 for første gang. Har spilt spillet før selvsagt, men aldri fullført det, da jeg fant historien så ufattelig kjedelig, forutsigbar, klisjeaktig og dårlig skrevet at jeg rett og slett ikke orket. I min nye gjennomspilling denne gangen, etter den første timen var jeg igjen møkk lei av den utrolig dårlige historien i spillet og begynte skippe forbi de, etter min mening, ubrukelige og forutsigbare cutscenes som man blir påtvunget. Heldigvis har ikke GTA4 QTE's for å tvinge meg til å se disse utrolig dårlige "filmsnuttene" de tvinger inn mellom gameplay og de er skippable, så lidelsen med denne utrolig dårlige B-historien ble minimert og jeg kunne rimelig hurtig returnere til å leke meg i spillverdenen.

 

Terraria er et spill som er et utrolig godt eksempel på spill hvor gameplay er 100% av opplevelsen, og utrolig underholdende i tillegg.

 

Vil jeg ha en historiefortelling, så finnes det bedre steder å hente slike opplevelser enn i spillverdenen. Tror det var Gabe Newell (mulig jeg tar feil her) som sa en gang i tiden "gameplay is king". Og jeg er enig. Er et spill for "historietungt" så gidder jeg sjelden fullføre de, må i tilfelle være om jeg kan skippe historiefortellingen og komme i gang med gameplay hurtigst mulig.

 

For meg er et spill et spill, selve ordet "spill" impliserer for meg at jeg er aktiv deltagende part i det som skjer på skjermen. Historiefortelling gjøres så ufattelig dårlig i dataspill at det er for meg kun et ork og en lidelse jeg noen ganger tvinges gjennom før jeg igjen får ta kontrollen over det som skjer på skjermen og jeg kan begynne leke meg igjen.

[Threethumb]

....

 

For meg er et spill et spill, selve ordet "spill" impliserer for meg at jeg er aktiv deltagende part i det som skjer på skjermen. Historiefortelling gjøres så ufattelig dårlig i dataspill at det er for meg kun et ork og en lidelse jeg noen ganger tvinges gjennom før jeg igjen får ta kontrollen over det som skjer på skjermen og jeg kan begynne leke meg igjen.

 

Er egentlig forsåvidt enig i det meste du sier. Som sagt, før var det større fokus på EKTE gameplay, og det er faktisk underholdende. I disse dager finner du underholdende gameplay ganske sjelden. Men spill som Terraria, Minecraft, GTA IV, Just Cause 2 osv. osv. har gameplay som kan underholde meg i timesvis bare fordi gameplayet rett og slett er gøy. Dessverre er det få slike spill i dag, og de andre spillene må rett og slett ha en historie som fenger ellers ender jeg med å aldri gidde å fullføre.

 

Eneste grunnen til at jeg spilte gjennom Uncharted var ikke fordi jeg synes det var så utrolig gøy å gjemme meg bak et eller annet og skyte folk om og om og om igjen. Det var utrolig kjedelig og repetetivt gameplay. Men historien var interessant nok til at jeg ville komme til bunns i den (Merk: ikke bra, men interessant nok). Dessverre er det også sånn at de fleste spill med kjedelig gameplay også har kjedelig historie. Da mister spillet meg på flekken. Det er sjeldent jeg fullfører spill med morsomt gameplay også, for jeg blir mer hengt opp i å leke meg med spillet enn å gå fremover i historien. Så jeg regner meg stort sett som "ferdig" med spillet før jeg rekker å komme i mål.

 

Så grunnen til at jeg ønsker meg mer historie i spill er at de fleste av de mer moderne spillene som har fungert godt for meg har vært spill som Heavy Rain, Asura's Wrath og lignende hvor historien er sentralt. Tydeligvis er historiefortelling det eneste som i dag kan gjøres godt nok til at jeg faktisk gjennomfører spillet. For ingen av motpolene (altså spill med bra gameplay som f.eks de jeg nevnte ovenfor) har hatt bra nok gameplay til at jeg vil gjennomføre spillet, de er bare morsomme å leke seg med i noen dager. Selv om det er gøy, så ser ikke jeg på et spill som bra med mindre det har et eller annet som driver meg til å gjennomføre det. Det er det bare spill med historiefortelling i sentrum som har klart i nyere dager.

 

Eneste spillene med gameplay fokus som har klart å holde på meg helt til slutten ble laget tidlig på 2000-tallet, eller før. Finnes kun et unntak hvor et moderne og 100% gameplay-sentrert spill har holdt meg helt til slutten, og det er Demon's Souls.