Om skole, DPS og hele systemet

[AnonymDiskusjon]

Jeg gikk for en stund tilbake (ca. to år siden) jevnlig (en til to ganger ukentlig) til lokalt DPS (distrikt psykiatrisk senter) til en miljøterapeut (de hadde ikke nok psykiatere/psykologer tilgjengelig) i ca. ett og et halvt år. (Jeg var vel ca. 19-20 år da, gutt/mann)

 

I ettertid har jeg tenkt over om jeg fikk god nok behandling siden jeg lurer litt på metodene.

 

Jeg kan jo likegodt ta det fra begynnelsen av. På barneskolen der jeg gikk fikk jeg og de andre elevene ganske så disiplinær opplæring, der læreren fra 1-7 klasse tvang oss til merkelig oppførsel; måtte f.eks. stå i linje uten å snakke utenfor døren for å komme inn i klasserommet, måtte folde hendene og be en salme før første skoletime, og selv om de 9 av oss i den lille klassen var ganske greie barn å ha med å gjøre, så var det ganske så streng oppførsel fra læreren (eller lærerinnen siden det var en dame).

 

Jeg har i ettertid hørt at den læreren hadde en vanskelig klasse årene før, og at det er derfor hun alltid har styrt med jernhånd etterpå. Hun pleide å skrike oss i ørene hvis vi snakket uten tillatelse, og ristet gjerne oss kraftig hvis vi begynte å gråte (husker det godt fra ett av de første årene da en elev fra en annen klasse slo meg og jeg begynte å gråte. Da kom hun bort og ristet meg og spurte hvorfor jeg gråt...)

 

Dette gjorde ganske så sterkt inntrykk på meg og da jeg begynte på ungdomsskolen, som er en annen skole, så var det som et nytt helvete.

 

Her var det motsatt regime, lærerne var slappe og brydde seg lite om hva som foregikk, og jeg, som var ganske stille og sjenert, ble raskt psykologisk angrepet av de andre elevene.

 

Det var konstant mobbing fra 8nde til og med 10nde klasse, og jeg slåss aldri imot, jeg bare tok det og aksepterte det der og da. Det foregikk når lærerne ikke var tilstede, konstant i skolegården, på bussen og utenfor skolen. Det var som oftest skjellsord, kallenavn og kasting av stein og kongler på meg (veldig gøy siden jeg ikke gjorde motstand), spesielt av en fast gjeng på tre-fire stykker.

 

Da jeg begynte på videregående så var jeg helt ødelagt men skjønte det ikke selv, før etterpå da jeg etterhvert oppdaget at konsentrasjonsvanskene strømmet på og karakterene var elendige.

 

Vidregående resulterte i ingenting utenom nav besøk og et par år uten noen aktivitet før jeg knakk sammen og prøvde å ta selvmord som 18 åring (går ikke nærmere inn på det). Hadde da vært uten venner siden 12 års alderen. Foreldrene mine fikk meg da via fastlegen plass på den lokale DPS.

 

Da jeg begynte hos miljøterapeuten var det møter en gang i uken med 45 min. timer og snakk om kognitiv terapi og at jeg skulle prøve å snakke meg ut av problemene mine (som hovedsaklig var depresjon og sosial angst ifølge henne).

 

Jeg gravde opp alle slags ubehagelige episoder som jeg nesten hadde glemt og skulle så prøve å se positive sider av meg.

 

Jeg følte meg nesten sløvere av å gå der. Mange ganger ble det helt stille, skikkelig pinlig stille der det kunne gå 30 langsomme sekunder uten at hun eller jeg sa noe (og jeg hater total stillhet når det er flere personer i et rom).

 

Jeg har ikke blitt noe bedre etter disse timene, og jeg lurer på om andre som går igjennom det norske tilbudet for psykologisk hjelp føler det samme. Jeg sliter fortsatt med å komme meg videre og har aldri hatt en jobb, men prøver nå å skaffe meg utdanning.

 

Det er nok mange nordmenn både yngre og eldre enn meg som går og har gått gjennom noe lignende. Og for de som overlever (selvmord er den største dødsårsaken i Norge for unge (alder 15-30)). Vi må få et bedre system på dette problemet, gjerne selvforsvarskurs eller noe for å øke selvstendigheten og selvrespekten for unge, og bedre systemet for de som trenger hjelp.

 

Hvor mange tenåringer går nå igjennom det jeg gikk igjennom? Det er fryktelig å tenke på. Det får meg til å tenke på hvordan mitt og andres liv kunne vært mye bedre hvis de f.eks. hadde begynt på rett skole.

 

Beklager hvis innlegget mangler en rød tråd, men jeg blir naturligvis emosjonell når jeg skriver dette. Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

[Budeia]

Tror at hvis slike samtaler virkelig skal hjelpe, må man virkelig nå ned til følelsene og "skrike" dem ut. Altså, at du gjør det nå det du hadde lyst til å gjøre da de mobbet deg, dvs. bli rasende, skrike, slå til en punchingball eller lignende (dette bør jo gjøres slik at det ikke skader noen).

 

Det vanskelige er å gå inn på et offentlig(?) kontor der det sitter en fremmed og ganske uengasjert person, og tørre å få fram hele dette følelsesregisteret som man trenger å få fram på en naturlig måte. I mange tilfeller må man lære seg å stole på personen først, og kanskje til og med avvise personen for å sjekke om personen er glad i deg likevel

Det går også an å forestille seg hvordan det ville vært om du hadde hatt en støttekontakt i skoletida som alltid var der for å hjelpe deg. Altså forestille seg en følelse av trygghet og noen som griper inn...

 

Senere er det viktig å bestemme seg for å tilgi dem som har gjort en vondt. Kan du skaffe deg en utdannelse og jobb? Det er individuelt og umulig å svare på. Det går an å jobbe steder som ikke er så sosialt krevende, for eksempel lage sin egen arbeidsplass ved å rydde i folks hager. Mulig det er mindre sosialt krevende å jobbe på en fabrikk enn å jobbe på et kontor. Det er bare noe jeg tror... På et kontor virker det som det er små samtalepauser hele tida, som vil oppleves som ukomfortable for en med sosial angst.

 

Jeg frykter også at ungdommer opplever dette i dag. Ungdommer blir pålagt å være på et sted som ødelegger dem psykisk, kanskje for resten av livet. Tenker at før i tida var det færre skoledager i uka, og da var det kanskje mindre sjanse for å bli ødelagt psykisk for resten av livet, siden man slapp å leve med mobbing fem lange dager i uka. Men det er nok INGEN utsikter til at skoledagen blir redusert!

Hva annet kan man så gjøre? Få psykologer til å vurdere elevene i skolegården, og ta til side dem som sliter? Det vil på en måte bli nok et statlig overgrep og statlig overvåkning. Og psykologene kan egentlig ikke gjøre noe annet enn å melde dem som kanskje sliter, til Barnevernet... og det kan ofte gjøre vondt verre.

Endret 29. mars 2012 av Frankline

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns ihvertfall det må bedres i hvordan skolene bekjemper mobbing. Dette Bondevik greiene som regjeringen prøver ut med å holde hender og "snakke" om det er lite effektivt. Det er jo bevist at det ikke har hatt noen effekt de siste årene. Folk får ødelagt livene sine, og det bør være et minstekrav at lærerne engasjerer seg mer om hva som skjer rundt om i skolegården og utviser elever som driver på med mishandling av andre elever. Hadde jeg hatt den mentaliteten i dag, på den tiden, hadde jeg nok fått det til å slutte på dagen, hadde jeg bare skjønt der og da hvor ødeleggende det var. Det er som oftest at en omgang juling til en av de som plager deg er nok til å stoppe det. Og det tror jeg på også, siden ingen gikk etter meg hvis de var alene... ganske feige med andre ord. Selv prøver jeg ikke å være bitter, men det er veldig lett å bli påminnet når man er ute og ser andre i samme alder ha fin jobb, bil, hus, gjerne fin dame, barn og venner... Det bryter en kraftig ned. Hvis jeg noen gang får barn, skal jeg ihvertfall lære dem å respektere seg selv før man gir andre respekt. Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

[IntelAmdAti]

Jeg gikk for en stund tilbake (ca. to år siden) jevnlig (en til to ganger ukentlig) til lokalt DPS (distrikt psykiatrisk senter) til en miljøterapeut (de hadde ikke nok psykiatere/psykologer tilgjengelig) i ca. ett og et halvt år. (Jeg var vel ca. 19-20 år da, gutt/mann)

 

I ettertid har jeg tenkt over om jeg fikk god nok behandling siden jeg lurer litt på metodene.

 

Jeg kan jo likegodt ta det fra begynnelsen av. På barneskolen der jeg gikk fikk jeg og de andre elevene ganske så disiplinær opplæring, der læreren fra 1-7 klasse tvang oss til merkelig oppførsel; måtte f.eks. stå i linje uten å snakke utenfor døren for å komme inn i klasserommet, måtte folde hendene og be en salme før første skoletime, og selv om de 9 av oss i den lille klassen var ganske greie barn å ha med å gjøre, så var det ganske så streng oppførsel fra læreren (eller lærerinnen siden det var en dame).

 

 

Beklager hvis innlegget mangler en rød tråd, men jeg blir naturligvis emosjonell når jeg skriver dette. Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

 

Du er sinnsykt heldig som har hatt et så godt, fint og enkelt liv. Spørsmålet er egentlig om du fortjener det, men det er aldri forsent å vise litt takknemlighet.

 

Les dette, det vil gi deg et nytt perspektiv som kan forandre livet ditt.

http://www.shpusa.co.../Murray3-17.pdf

 

Jeg har et spørsmål til deg, hva tror du Charles Woods ville ha sagt til deg?

 

Edit: Hvis du tror andre ikke forstår hva du går gjennom så er saken egentlig omvendt, du har ikke kjent på hvordan det er å ha det virkelig kjipt enda.

Endret 30. mars 2012 av Pycnopodia

[AnonymDiskusjon]

Jeg har aldri sagt at jeg syns synd på meg selv, men jeg ønsker å bedre min egen situasjon og kanskje også prøve å få frem hvordan behandling for meg selv og andre kan bli bedre. Det blir feil å ha en "Mr. most miserable life contest". Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

[IntelAmdAti]

Jaja, hvordan du har det og føler deg er et valg. Hvordan du velger å ha det i livet ditt er helt opp til deg selv

[AnonymDiskusjon]

Så absolutt ikke. Det har svært mye å si hva slags miljø du er i og hva slags situasjon du er kommet opp i. Jeg kommer aldri til å fortelle en tenåring at "det er opp til deg selv hva du vil gjøre" rett etter den tenåringen har prøvd å ta livet sitt. Det er en runn til at vi har et psykiatrisk helsetilbud her i landet. Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

 

*grunn Anonym poster: c80cc88d888ab0ebe886e8aa78e264e3

[Gnurk!]

"Hvor mange tenåringer går nå igjennom det jeg gikk igjennom? Det er fryktelig å tenke på. Det får meg til å tenke på hvordan mitt og andres liv kunne vært mye bedre hvis de f.eks. hadde begynt på rett skole."

Jeg beklager å nok en gang ta masken som "the evil guy" men denne tankegangen virker det som går igjen i mange såkalte mobbeoffer.

Det er ideen om at de er et forsvarsløst lite barn som blir angript fra alle kantene (de er et offer i alle meninger av ordet).

Jeg sier NEI, jeg sier du kunne, og du burde ha sloss tilbake, eller vist en viss mental-overlevelsesevne, dette ville ha stoppet mobbingen.

Mobbing kan ikke kureres, det viser seg også at mange blir mobbet selv etter skolebytte, dette bygger opp mot en konklusjon: noen er "naturlige offere". Dette betyr IKKE at de ikke kan forandre dette, men det betyr at de selv er skyld i at det var nøyaktig DEM som ble mobbet.

 

(mobbingen er det selvfølgelig mobberne som er skyld i, ikke forstå meg feil)

 

Som jeg ser det, så vil det alltid eksistere mobbing i et ikke-uniformt samfunn, dvs eneste løsning er å angripe problemet enten individualistisk (personen må ta visse forhåndsregler slik at personen ikke blir gitt mobbe-offer)

ELLER man kan angripe det med at div-mobbeoffer (eller kanskje alle?) må bli mer ressistante til mentale-plager, beste løsning av dette er i mine øyne å bygge et samfunn hvor svakheter ikke blir gjemt vekk, men heller dratt ut i det åpne, for så å bli akseptert.

F.eks en feit person skal ikke bli fortalt av foreldrene at "åh nei, du har bare stor-beinbygning", nei personen er overvektig, og personen må få vite dette, helst av de som bryr seg om personen, derifra kan personen lære at "dette betyr faktisk ingen ting uansett...."

 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: denne nasjonale (og spesielt TYPISK NORSKE!) ideen om at alle som er annerledes må beskyttes skaper et samfunn av svake mennesker, la oss poengtere svakheter, eller ulikheter, uansett, ikke på en diskriminerende måte, men på en direkte måte.

Dette gjelder og alle diskriminerende ord: en "farget" person er en neger, en homofil er en såkalt "faggot", en rødhåra med fregner etc er en ginger.

[IntelAmdAti]

Du er voksen, hvis du er i et dårlig miljø er det din egen skyld, du får det du fortjener. Er mange bra miljøer du kan bli med i hvis du gidder, men du foretrekker å gjøre ting vondt for deg selv og skylde på noen andre.

 

Det er ikke uflaks som har satt deg i din nåværende posisjon, det er din egen fortjeneste etter årelang innsats

 

Warning, if you don't change your direction you will eventually arrive at your destination...

 

Hvor er du på vei med livet ditt? Eller det vet du kanskje ikke... Eneste som forundrer meg er at du klarer å syntes det er rart at andre er "heldigere" enn deg..