Bevisstheten, livet og døden

[djgudleif]

Vi er bevisste fordi vi ikke ville merket det om vi ikke var det.

Vi lever fordi vi ikke kan observere at vi er døde når vi er døde.

 

Det er 100% sjanse for at jeg oppstod, for hvis utfallet ble annerledes kunne jeg ikke observert dette utfallet.

Det er som at universet slår mynt og krone om din oppstandelse, og hver gang det blir krone vil du ikke merke det. Fra ditt perspektiv vil det bli mynt hver gang.

Endret 23. mars 2012 av ikkespisgress

[RWS]

At jeg er i live er en ren tilfeldighet. At jeg dør er ikke en tilfeldighet, men en nødvendighet, men tidspunktet jeg dør er en tilfeldighet, mer eller mindre...

 

Og nei, så langt har ikke livet mitt vært mynt og kron nei, men mer som en mangesidet terning.. he he. Hadde jeg trodd på skjebnen så hadde jeg tippet på at det ikke var min tur de gangene jeg gjorde noen feil beregninger, noen selvforskylte og noen ikke, der jeg nesten mistet livet, men jeg er fremdeles her... Så jeg ser meg for når jeg går over en vei, noe de som tror på skjebnen ikke trenger å gjøre...

 

Vi er kjempe heldige som for lov til å få et bitte lite blikk inn i evigheten, kanskje dobbelt heldige som er født i akkurat norge...

 

Livet er herlig... når man er spart for sykdom og andre lidelser.... kamnskje feil å si, for jeg tror jeg ville anskuet meg som heldig selv om jeg var født lam også, som evig optimist ser jeg muligheter og ikke problemer... Men det er allikevel best å være frisk da..

 

Så LEV livet, det lever seg ikke selv....

[djgudleif]

Vi er kjempe heldige som for lov til å få et bitte lite blikk inn i evigheten

 

Er nettopp dette jeg er uenig i.

Vi er ikke heldige, og det er ikke utrolig at vi lever, fordi denne rekken med tilfeldigheter som oppstod etter universets oppstandelse førte til det eneste utfallet som er observerbart.

Alle andre utfall ville ikke kunne blitt observert av subjektet som er meg eller deg, og kan derfor ikke tas med i beregningen.

I følge denne tankemåten er det kun ett utfall: Et bevisst liv.

 

En rekke med tilfeldigheter førte til at jeg kan observere at jeg er til.

Etter min død vil "jeg" ikke kunne observere noe inntil

samme rekke med tilfeldigheter oppstår på nytt.

 

Jeg er enig i at livet bør leves fullt ut, og man burde flyte på ryggen havet og se opp mot stjernene en sommernatt i August.

Livet er herlig og mystisk. Dette er bare artige tanker jeg har fundert over en stund.

Endret 23. mars 2012 av ikkespisgress

[тurbonєℓℓo]

Livet kan være herlig og mystisk. Men det kan også være det stikk motsatte også. =)

Endret 24. mars 2012 av turbonello

[RWS]

Vi er kjempe heldige som for lov til å få et bitte lite blikk inn i evigheten

 

Er nettopp dette jeg er uenig i.

Vi er ikke heldige, og det er ikke utrolig at vi lever, fordi denne rekken med tilfeldigheter som oppstod etter universets oppstandelse førte til det eneste utfallet som er observerbart.

Alle andre utfall ville ikke kunne blitt observert av subjektet som er meg eller deg, og kan derfor ikke tas med i beregningen.

I følge denne tankemåten er det kun ett utfall: Et bevisst liv.

 

Sant det.... Enig med deg i dette...

 

Var bare ikke helt der da jeg skrev det... Tanken var mer på at jeg like gjerne kunne vært en flekk på lakenet, da jeg svømte sammen med minst seks millioner andre kandidater til akkurat det bevisste livet jeg faktisk vant... Også en del av seleksjonen... Så noe flaks ligger det nok bak de fleste av oss... he he

 

Når det er sagt så vil jeg vel si at de aller fleste religiøse jeg har møtt ikke klarer å se det slik... Så "meningsløst" som de bruker å kalle det når du legger frem at du tror det er slutt på deg når du dør og at DU da er borte for evig og alltid... Jeg skjønner ikke helt tankegangen i evig liv jeg da, mulig at jeg er blitt for gammel og rett og slett ikke ønsker å eksistere 50 år til, for er det noe jeg ikke ville hatt så er det evig liv... Tenk deg så trist å vite at dine barn dør, dine barnebarn osv... Og hva i all verden er vitsen med evig liv for oss mennesker? Klarer liksom ikke helt å graspe tanken på at vi, som jo faktisk er noen bittesmå karbonbaserte skapninger på denne bittelille og helt ubetydelige planeten er så viktige at den som har skapt hele det store universet med alt i det skulle ha den minste interesse av å bli tilbedt av oss for så å "premiere" oss med evig liv... I så fall burde vel livet på jorden vart mye lenger og da..

 

Nei, jeg får ikke den tanke gangen til å henge på greip, ikke i det hele tatt... Meningen med livet finner man vel best selv tenker jeg, det er faktisk ditt liv....