Anmeldelse: Mass Effect 3 - Endelig et spill som rettferdiggjør AAA-betegnelsen

[MiSP]

Du kan lese en penere versjon av denne omtalen med bilder her.

 

Mass Effect-trilogien slutter på en så høy og klokkeklar tone at spillet regelrett parkerer forløperen og nesten gjør skam på eneren.

 

Jeg regner med at de fleste som spiller Mass Effect 3 er godt kjent med de to forløperne. Fortellingen om kommandør Shepard og hennes (skam på deg om du bare har spilt som mannlig!) team av ekstraordinære, oppofrende og altruistiske teammedlemmer – eller kanskje framfor alt venner – har nå kommet til siste akt. Og du verden for en finale dette er!

 

Jorden og alle menneskers kolonier i galaksen er under angrep av destruktive robot-romskip (høres det ikke harry ut når jeg sier det slik?), og Shepard blir sendt ut i galaksen for å hente hjelp og knytte allianser. Dette er lettere sagt enn gjort, for alle andre raser i galaksen er også under angrep. Det er dermed ikke bare duket for innbitte kamper på frontlinjen, men også for intense dialogsekvenser hvor du i sannhet får prøvd ut ordets makt.

 

Med fortellingen i fokus

 

Mass Effect 3 er seriens mest historiefokuserte spill. BioWare har bygget opp hele opplevelsen rundt dette, og den narrative delen av spillet er mesterlig utført gjennom bruk av fantastiske dialogsekvenser og mellomsekvenser. Enkelte actionfylte «holy crap»-øyeblikk får deg til å le høyt i ren vantro, og dype dialoger med dine teammedlemmer makter i mye større grad enn tidligere å bygge forhold ikke bare mellom Shepard og dem, men også dem imellom, og aller viktigst – mellom deg og dem. Jeg brydde meg oppriktig om de fleste av Shepards teammedlemmer og venner denne gangen, og det gjør opplevelsen så mye rikere og emosjonelt treffende.

 

Spillet er gjennomsyret av så godt stemmeskuespill at jeg formelig sitter og gliser under mange av dialogene. Jeg kan ikke si noe om den mannlige Shepard, ettersom jeg (i dette spillet) bare har spilt med den kvinnelige, hvis stemmeskuespiller Jennifer Hale i de to foregående spillene jevnt over ble sett på som overlegen. Spillets fantastiske stemmer strekker seg uansett langt ut over bare Shepard, og jeg koser meg stort idet jeg tar en rundtur gjennom romskipet mellom hvert oppdrag for å høre på hva alle har å si, til både meg og hverandre (spesielt hverandre).

 

Jeg maler spillet rosenrødt her, men æren er ikke dette spillets alene – ditt og Shepards forhold til teammedlemmene, og deres forhold seg imellom, er så klart ikke bare et produkt av hendelsene her. De to første spillene i serien har lagt et så bredt og solid fundament at opplevelsen treeren byr på overhodet ikke hadde vært mulig uten. Og jeg snakker ikke bare om mellommenneskelige forhold – BioWare har utnyttet trilogiformatet på ypperste måte: Mass Effect-universet, og dets innbyggere med sin kultur og biologi, er så utbrodert både gjennom direkte handling og gjennom frivillig bakgrunnsinformasjon at spillverdenen knapt har sett maken. Det har blitt kalt vår generasjons viktigste sci-fi-univers, og ikke uten grunn. Med kjennskap til ulike rasers kultur, biologi og ikke minst historie betyr både dine valg og handlingen for øvrig så mye mer.

 

Et spill som kan formidle følelser

 

Spillet tar et steg til siden fra seriens omtrent gravalvorlige tidligere innslag, og inneholder en ikke ubetydelig mengde humor. En del av denne humoren baserer seg på å gjøre narr av dårlige sider og ulogiske hendelser som de tidligere spillene i serien har blitt kritisert for, og dette er noe jeg tror de fleste fans av serien vil sette stor pris på. Jeg lo i alle fall høyt ved flere anledninger, og jeg kan ikke huske sist et spill fikk meg til å gjøre det – selv ikke rene humorspill har klart å vekke en latterreaksjon av den kraft og hyppighet Mass Effect 3 klarer.

 

Ansiktsanimasjonene er bedre enn noen gang, og selv om de er langt fra perfekte (det finnes enkelte korte øyeblikk hvor du regelrett himler med øynene av dårlig gjennomføring) bygger dette opp under en fantastisk historieformidling og emosjonell innlevelse. Når jeg spiller andre spill, er følelsesspekteret generelt begrenset til at jeg er underholdt, og i beste fall adrenalinkick (i den grad det kan kalles en følelse). Mass Effect 3, med sine mesterlig utførte dialogsekvenser, spiller på mange, mange flere strenger: Brennende hevnlyst, ren desperasjon, varm glede, tårevåt rørthet, tristhet – til og med ren og skjær frykt når du møter et par fiender med særdeles ubehagelige egenskaper. Det er nemlig ikke bare i dialogsekvenser og mellomsekvenser at spillet makter å formidle all verdens følelser. Noen av de mest følelsesladde øyeblikkene som har brent seg fast i sinnet mitt er et par sekvenser mot slutten av spillet hvor du har kontroll over Shepard.

 

Spillhistoriens beste lydbilde

 

Ansiktsanimasjoner, gode dialoger og alternativ spillmekanikk er kraftige virkemidler, men det finnes noe som er vel så viktig for følelsesformidlingen som disse: lydbildet. Det har blitt argumentert for at Mass Effect 3 er det best låtende spillet noensinne, og jeg har overhodet ingen innvendinger. Lydbildet er en storfilm verdig, og selv om de fleste individuelle låtene på langt nær har en like sterk identitet som musikken i storfilmer som Star Wars eller Lord of the Rings, er effekten musikken skaper i de fleste tilfeller like stor. (Og enkelte låter har definitivt en klar identitet; jeg får fremdeles gåsehud og våte øyne når jeg hører pianotemaet.)

 

Men kvaliteten begrenser seg ikke bare til musikken: Lydbildet som helhet, fra dine eksplosive krefter til gigantmaskinenes kraftige, maskinelle brøl flere desibel over resten av lydbildet, er med på å formidle alvoret. Selv om jeg spilte dette på PC var jeg heldig nok å kunne koble den opp til et dugelig hjemmekinoanlegg, og det levnet overhodet ingen tvil: Mass Effect 3 er et spill for det store formatet, med et godt anlegg som kan reprodusere ikke bare tonene, men følelsen lyddesignerne så mesterlig har skrudd sammen. Jeg ville heller spilt dette på konsoll på et godt hjemmekinoanlegg enn på PC med et halvgodt PC-anlegg eller gode hodetelefoner, og det sier litt når det kommer fra en svoren PC-spiller!

 

Mass Effect 3 er imidlertid ikke noe hørespill. Det visuelle er alltid viktig, og her innfris det så til de grader. Steget fra toeren til treeren er like stort som mellom seriens to første spill, og den grafiske stilen er her mye mer voksen, tung og alvorlig. For eksempel har romskipet ditt fått en «overhaling»: Det nesten kunstig sterile miljøet fra forrige spill er borte; nå henger kabler fra taket, avkrokene er mørkere og luften er så tykk at man nesten kan ta og føle på den. Stilen strekker seg langt utenfor skipet – grafikken virker ikke mye mer teknisk avansert enn tidligere, men utviklerne har lagt seg på en mer «rå» stil som får stilen i de to første spillene til å fremstå som nesten ikonisk og tegneserieaktig. Dette gir en mye mer autentisk stemning – serien har i utseende gått fra å være science fiction-verdenens svar på «high fantasy» til å ligne mer på TV-serien Firefly, med dens røffe, upolerte visuelle stil.

 

Et ferdighetstre for Hvermannsen

 

Nå har jeg tegnet et bilde av spillet som tilsier karakter tolv av ti, så la meg plante bena på jorden igjen. Mass Effect 3 tar kamp- og figurutviklingssystemet fra toeren og tilfører mindre forbedringer. Hvor du i toeren kunne utvikle ferdigheter i fire nivåer har du nå seks trinn til rådighet, hvor nivå fire til seks lar deg velge én av to spesialiseringer. Du kan derfor i noen grad tilpasse Shepards evner til spillestilen din selv innenfor én og samme klasse. Effektene du velger mellom kan være alt fra moderate til spektakulære – ingenting er som sende ut ikke én, men to kraftkuler som løfter fiendene, for så å regelrett detonere denne effekten ved å sende ut ikke én, men to andre typer kraftkuler med kraft nok til å sende dem ut i bane rundt planeten.

 

I tillegg til å skreddersy dine og teammedlemmenes egenskaper kan du også finne og installere oppgraderinger til våpen. Dette var en viktig del av det første spillet, ble tatt helt bort i toeren, og er nå tilbake i en begrenset, mer strømlinjeformet utgave. Du finner oppgraderinger liggende rundt om på nivåene, men du kan uansett kjøpe alle oppgraderinger, og når du finner noen som passer din spillestil gir spillet deg ingen incentiver til å prøve noe annet. Du kan selv ta med deg hvilke typer våpen du vil, men jo tyngre og flere våpen du bærer på, jo lenger tid bruker kreftene dine på å lade seg opp etter bruk. Dine lagmedlemmer er låst til visse typer våpen som passer deres funksjon.

 

Delen av spillet som baserer seg på skyting og lignende fungerer for det meste bra, og de ulike klassene er varierte nok til at man føler en faktisk variasjon i spillestil. Enkelte stiler kan imidlertid bli ensformige – jeg spilte først som en skarpskytter (Infiltrator), og gikk raskt lei dette. Jeg lastet ned et program som lot meg redigere lagringsfilene og byttet først til Adept en stund før jeg endte opp med Vanguard i størstedelen av spillet, og begge disse to klassene var mye mer spennende å spille som. Om du synes kampsekvensene er kjedelige, kan det altså hende du rett og slett spiller med feil klasse.

 

Søk dekning!

 

Klassen din er imidlertid bare en del av kampopplevelsen – det er en del ytre faktorer du ikke kan gjøre noe med. Kampsekvensene følger et tungt dekningsbasert system som spillutviklere virker så ivrig etter å bruke i dagens spill, og om du spiller på høyeste vanskelighetsgrad kan du være sikker på at mer enn et par sekunder utenfor dekning betyr en sikker død. Kanskje var det derfor jeg gikk lei av å spille som skarpskytter, som er en av de mest mer dekningsbaserte klassene – i motsetning til Vanguard, som er den eneste klassen som gjør dekningssystemet til en vits idet den lar deg bruke krefter som slenger deg hodestups inn i fiendene og gir deg mildt sagt eksplosive krefter som lar deg overleve midt i kuleinfernoet.

 

Dekningssystemet gir mange kamper en repetitiv og til tider treg fremgang, og det hjelpes ikke av at kampsekvensene generelt er forutsigbare fra før: I stor grad er de actionbaserte oppdragene dine en vandring fra skytearena til skytearena, og nivådesignet er veldig gjennomsiktig. Du ser hvor det er lagt til rette for store fiender, og «hold fortet»-sekvenser får deg etter hvert til å himle med øynene idet noen for n-te gang roper over radioen at du må bli hvor du er noen minutter til hjelpen kommer / porten er reparert / missilene kan avfyres.

 

Likevel gjør dette faktisk ikke så veldig mye. For det første er det hele tiden en skjæring mellom det å måtte være i dekning og fiender som stadig prøver å få deg ut i åpent lende, enten det er gjennom granater eller pansrede roboter som ikke kunne brydd seg mindre om kuleregnet ditt idet de traver sakte mot deg. Miljøene er stort sett så varierte og veldesignede at man lett tilgir spillet den eventuelle ensformigheten disse miljøene medfører for din spillestil. De fleste sideoppdragene er også knyttet tett opp mot hovedhistorien, med alt dette medfører av både utsøkt formidling av handling og konsekvenser for det store og hele.

 

Noen mindre heldige øyeblikk

 

Ikke at historieformidlingen alltid er perfekt. Spillet benytter seg av mange billige triks, virkemidler og til tider «plot devices», for eksempel litt for velplasserte «tilfeldige» eksplosjoner. Heldigvis er disse øyeblikkene uviktige og glemt så snart de er over. Det finnes i tillegg alt for mange sideoppdrag som er lite annet enn «fly til den andre siden av galaksen, scann en planet og møt meg her igjen». Hvorvidt du gjør disse eller ikke har potensielt noe å si for hovedhistorien, men de kunne med fordel vært droppet uten at spillet hadde lidd under det.

 

Slutten er et kapittel for seg selv. Ganske mye med selve gjennomføringen er gjort veldig riktig, men i det store og hele er det mange problemer med slutten som regelrett kaster vrak på alt serien for øvrig står for. Jeg kan ikke si mer uten å røpe for mye, men dette har ingenting å gjøre med at jeg er en grinebiter av en fan som ikke har fått oppfylt ønskene mine. Les denne teksten etter du har spilt ferdig – den argumenterer godt og systematisk for hvor problematisk og nesten absurd slutten er i lys av spillets og seriens øvrige temaer, dilemmaer og loristikk. (En god oppsummering gis også i

.)

 

Jeg merker meg også at Mass Effect 3, kanskje i større grad enn i de forrige spillene, spiller mye på sex appeal: Barmfagre kvinner og andre skapninger i tettsittende drakter og med dype kløfter er ingen mangelvare, og selv om dette hører naturlig til i nattklubber og andre tilsvarende steder kunne de spart seg en del av dette fokuset ellers for å gi spillet en enda mer voksen (mindre prepubertal) stil. Dette er ikke særlig forstyrrende for helhetsopplevelsen, men det er vanskelig å ikke legge merke til.

 

Konklusjon

 

Mass Effect 3 er et av de beste spillene jeg har spilt – noensinne. Det føltes ikke alltid slik da jeg spilte det, men helhetsinntrykket etter endt opplevelse er støpt fast i hjernen min i all overskuelig framtid. Spillet generelt og de siste timene spesielt byr så gjennomført på så mange følelser og så store spørsmål at jeg ennå, flere dager etterpå, funderer på dem. Jeg tenker tilbake på de triste øyeblikkene og kjenner klumpen i magen, og jeg tenker tilbake på andre øyeblikk og kjenner desperasjonen og hevnlysten Shepard må ha følt da. Ingen spill har klart dette med meg på mange år.

 

Spillets historie og denne historiens formidling gjennom upåklagelig stemmeskuespill, sympatiske personligheter du virkelig bryr deg om, slående visuelle miljøer og effekter, og ikke minst kanskje spillhistoriens beste helhetlige lydbilde, gjør at de vel 40 timene det tar å fullføre spillet grundig flyr forbi i en flyt av innlevelse få andre spill makter.

 

Spillet er ikke perfekt. Enkelte klasser kan bli ensformige å spille med i lengden, og en del av nivådesignet, trass fantastiske miljøer, er forutsigbart fra et spillmessig perspektiv. Det finnes mindre heldige øyeblikk i historieformidlingen, og slutten yter ikke resten av spillet eller serien noen som helst rettferdighet idet den blir mest en øvelse i deus ex machina og inneholder mer enn bare ett unødvendig eller utilsiktet hull i plottet.

 

På sitt verste er Mass Effect 3 et over middels actionspill som likevel parkerer forgjengerne på alle punkter. På sitt beste – hvor det befinner seg mesteparten av tiden – evner det å vekke følelser få andre spill klarer. Dets små feil hindrer det fra å få full pott hos meg, men jeg belønner likevel opplevelsen med den høyeste karakteren jeg noensinne offisielt har gitt et spill. Så hva venter du på? Galaksen skal reddes!

 

Karakter: 9/10

 

Bare enspillerdelen av spillet er anmeldt, da jeg ikke fikk flerspillerdelen til å fungere og ikke klarte å bry meg nok til å fortsette å prøve.

[Kharan]

Flerspillerdelen fungerer overraskende bra og er ganske underholdende, den er vel verd å prøve ut.

[MiSP]

Takk for tips. Jeg tenker definitivt å prøve den ut en eller annen gang.

Endret 20. mars 2012 av MiSP

[Chavalito]

Jeg har nå spilt Mass Effect 3 med tre forskjellige karakterer, og det som ble sagt i Mass Effect 2 at avgjørelser tatt der ville ha "fryktelige konsekvenser" i 3'en stemmer ikke i det hele tatt. Greide ikke å se at det var noen stor foskjell mellom de tre Shepard jeg spilte med

Skal jeg gi en karakter til Mass Effect 3 på en skala fra 1 til 10, lander jeg under strek tvil på en svak 7'er. For meg som har spilt alle Mass Effect spillene, endte nr 3 som en stor skuffelse. Jeg har vel spilt, med alle missjonene, ca 60 timer eller noe slikt, og så går alt til en viss plass med en mer eller miundre en "dum" video sekvens. Nei, Bioware, dette var en kraftig nedtur for min del.

Det er en skam at Bioware ikke har kommet opp med en bedre slutt når man har spiller ca. 60 timer, kanskje mer. For meg virker det som de plutselig fikk det helv... travelt med å avslutte spillet og ga faen i om slutten var bra eller ikke. Dette er tross alt et spill som fortjener en mye bedre slutt.

 

Og jeg skulle ønske at det var mulig å hoppe over mange av de vidoene som er i spillet. Greitt nok første gang du spiller det, men når man vasser gjennom spillet for tredje gang, da blir det litt for mye av det gode.

Ellers greitt nok spill, men jeg for min del likte nok Mass Effect 2 mye bedre.