Hei. Er en kar på 23 her, som virkelig ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt.

[AnonymDiskusjon]

Hei. Er en kar på 23 her, som virkelig ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt. Blir kanskje ett litt langt inlegg dette her, men føler bare jeg må få ut litt ting, kanskje er det noen der ute som har noe erfaring eller råd til meg.

 

Vel det hele begynte da jeg gikk i 6 klasse og min mor døde av kreft, faren min prøvde så godt han kunne og holde familien samlet, men ettersom mine to søsken er 7 og 8 år eldre enn meg, så ble det nok ikke så lett da han selv jobbet offshore og var ute 2 uker av ganga. Savnet av min mor, samtidig som jeg ikke fikk se min far så mye som jeg ønsket, og måtte bo hos en tante da han var ute, gikk ikke så veldig bra for min del. Jeg var veldig deprimert som unge, grein mye, gjorde det veldig dårlig på skolen og var ulykkelig.

Det at min mor var vekke kjentes veldig godt på familien vår, da hun virkelig var den trygge og sterke personen i hjemmet.

Da hun gikk bort fyllte pappa hennes savn med alkohol. Pappas alkoholproblem ble bare værre og værre, men han var aldri verken slem eller noe slikt. Men holdt seg for seg selv og ble veldig fort beruset. Han har gjennom tida etterpå prøvd seg på noen mislykka dameforhold, uten at det gikk noe særlig bra. Jeg likte ingen av hans erstattninger, og gjorde som oftest dette veldig klart, noe jeg angrer vedig på den dag i dag. Da han ant kunne hatt ett bedre liv med noen som kunne passe på han.

Vel, videre ble det bestemt av pappa at han skulle slutte og jobbe offshore, og heller bli land basert slik at han fikk mer tid til oss, og det ble flytting nord-vest over, fordi det var her han hadde vokst opp, og det var her han hadde mulighet mtp jobben.

Ting ble nok ikke bedre, han drakk stadig mer, og endte opp med og bli førtidspansjonert. Noe som resulterte i enda mer tid til og drikke.

Som jeg har nevnt før, så var faren min aldri slem, han bare var ikke sterk nok. Han hadde sine lyse perioder, hvor han brukte alt av energi på hobbyer og meg som unge, og han hadde sine mørke perioder hvor kan kun lå i sengen og leste bøker og eller drakk.

På den nye plassen ble ting for enda værre for meg som unge, grunnet dialektforskjell, ble jeg dagelig mobbet på skolen, jeg hadde helller ikke nå noe særlig sjangs til og henge med i fagene, og lekser ble aldri gjort. Samtidig har jeg heller aldri vært en utprega jævelunge, ant pga faren min, det var jeg som måtte passe på han, jeg som i ung alder måtte være den ansvarsfulle.

 

Jeg har alltid fått skryt av hvor sterk jeg er, og hvor flink jeg er til og takle alle mulige problemer. Vel nå føler jeg at den koppen har rent over.

 

Den ene søstra mi ble igjen da vi flyttet, den eldste ble med. Hun bodde der ikke så lange perioden, da det var stadig krangling mellom hun og pappa.

Noen år seinere, etter ett mislykka giftemål mellom pappa og ei han fant på nett, ble ting enda mørkere. Og andre lignende historier, samt 2 forskjellige sykehusbesøk, hvor uhelbredelige skader oppstod på min far, og x.antall inleggelser hvor han skulle prøve og bli bedre psykisk, ble ting bare værre for pappa.

Han blandet nå alkoholen med alle de smertestillende tablettene han gikk på pga skadene sine.

Jeg gikk nå på vidergående, og hadde fortsatt veldig få venner. Tida etter skole ble som oftest tilbrakt langt inni en fiktiv verden, enten i form av serier eller spill. Huset vi bodde i så helt jævelig ut inv. Da det i snitt ble vasket en gang hver 3 mnd, da pappa fikk en liten livsgnist, gjorde alt han klarte på kort tid, og gikk og la seg igjen.

Jeg hadde som sagt veldig få venner, og kun en person jeg kunne betro meg til, kun en som faktisk visste historien min, og om faren min. Han bor på andre siden av landet nå og vi har nærmest null kontakt. Det var tungt og skjule, men det var "nødvendig" både til hensyn av faren min, og meg selv.

Ting som mat osv var det ikke alltid like mye tilgang på hjemme, og jeg måtte hver mnd stjele penger av pappa da han hadde fått lønn slik at jeg var sikra mat gjennom mnd. Noe som ant har ført til at jeg ser på mat som noe som er nødvendig for og overleve, og ikke noe som nytes. Når en må lage egen mat fra ung alder blir man vel matlei ganske fort.

Så var jeg i slutten av vidergående, jeg hadde fått meg noen halveigs venner, men de få av de jeg fortsatt har kontakt med vet ingen ting om historien min.

Da jeg gikk inn i militæret flyttet faren min til thailand, hvor han bodde frem til nylig, han døde av hjerteinfarkt. Altfor store doser medisin og alkohol tærte nok for mye på han. Jeg fullførte førstegangstjenesten min og ble boende ett år i Bergen.

Det var nå for første gang at jeg fikk oppmerksomhet fra jenter, jeg traff ei veldig spesiell ei, men klarte ikke slippe henne inn i livet mitt både pga jeg ikke innså hvor spesiell hu faktisl var, og at folk kunne være så gode som henne trodde jeg ikke på, og ant av en god dose frykt. Så jeg endte opp med og såre henne, noe jævelig, hun ville ikke gi meg opp så lett, men jeg gjorde forferdelige ting mot henne. Og dette er noe jeg alltid kommer til og angre på.

Hvis vi spoler frem i tid, så er jeg nå flyttet til Oslo. Jeg hatet bergen. Og tenkte at en ny start i en ny midlertidig jobb kunne være bra for meg. Skaffet meg jobb som vekter, og går ukesturnus en uke av en uke på. Etter meg flyttet denne jenta, ikke pga meg men av andre personlige grunner. Jeg endte opp med og såre henne enda mer da jeg sa jeg ikke hadde følelser for henne, selv om jeg hadde det, jeg var rett og slett for redd, har enormt store problem med og slippe folk innpå meg. Men hun er den første og eneste jenta jeg har fortalt livshistorien min til. Og ikke minst stolt på, helt. Jeg innså etter at hun da ikke lengre ville se meg mer, hvor mye hun faktisk betydde for meg. Og jeg sa dette til henne og vi ble ett par. Dette skjedde for ca 1 år siden. Jeg sliter som sagt veldig med og slippe inn folk, så min prosess med og forelske meg tok nok mer tid enn normalt. Men jeg kan med hånda på hjerte si at denne jenta betyr mer for meg enn noen annen person i livet mitt. Og at jeg nå elsker henne av hele mitt hjerte.

Problemet er vel bare at jeg ikke er den rette typen for henne. Hun er veldig sosial, veldig glad i og gjøre ting, får seg lettt nye venner. Og er helt latterlig pen. Jeg derimot har ganske sterk sosial angst, jeg er nok ikke stygg, men som sagt sosial angst, er redd for og treffe nye folk. Men liker samtidig veldig godt og få nye venner. Jeg hadde det helt fantastisk når bare vi kunn ta livet med ro hjemme, mens hun trivdes nok ikke like godt med det. I det siste har skolen hennes tatt fra henne så og si all fritid, og det kombinert med at jeg ikke er ferdig på jobb før halv 11, om kveldene har nok tært mye på oss begge. Og det har nok ført til at hun har sett på det og treffe meg som mer en plikt, enn noe og glede seg til. Jeg har merket at jeg ikke har fått den vanlige responsen av henne, i det siste. Men antok at det bare var gr skole ++. Men i går fortalte hun at hun lengre ikke hadde like sterke følelser for meg lengre. Hun beskrev det som at gnisten var borte.

Hun sa videre at hun trengte en pause fra meg, på ubestemt tid. Og at jeg kunne gjøre som jeg ville i mellomtiden. Men her er problemet mitt, denne jenta har på egenhånd bidratt med at jeg har vært så lykkelig som jeg ikke har vært siden jeg var seks år. Jeg har fått så vanvittig steke følelser for henne at jeg blir kvalm og begynner og grine som en unge med en gang jeg tenker på henne. Hun betydde virkelig alt for meg. Alt..

Jeg bor per dags dato sammen med en "kompis" som ikke er noe særlig til fyr, bryr seg mest om seg selv, og mislikte at dama kom på besøk noe veldig. Jeg jobber i en jobb jeg mistrives ganske sterkt i, men som har vært grei pga at jeg har hatt hu på slutten av dagen. Jeg har null ekte venner her i Oslo,forsåvidt i verden, og hu var mitt alt, min beste venn jeg noensinne har hatt, og min eneste kjæreste.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt nå.

 

Jeg har tatt meg sykemld fra jobb og reiser til søstra mi i dag, og blir der på ubestemt tid. Det er ikke lengre noe i Oslo, eller for den saks skyld noen andre plasser som jeg føler er verdt og leve for lengre. Jeg klare ingenting, griner på vei hjem fra butikken og mens jeg er hjemme. Har planer om skolegang, men grunnet stryk i fag jeg må ta opp får jeg ikke gjort dette før om ett år, og jeg må da fortsette og jobbe.

Akkurat nå føles livet faktisk så tomt som det aldri har føltes før...

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre ???

 

Tror ikke jeg orker og bo med "kompisen" min mer. Planen var igrunn og kjøpe meg en leil, hvor hun skulle få en nøkkel slik at hun kunne få bo hos meg så mye hun ville. Har i det siste også hatt lyst til og gå over på dag-jobbing slik at jeg får mer "normalt" liv, dvs fri i helgene og på ettermidagen, har tenkt på dette en stund, slik at vi skulle få mer tid sammen, men nå føles det som noe jeg må gjøre. Av hensyn til meg selv. Klarer ikke en hel friuke uten og ha noe og gjøre.

 

Nå er vel egentlig bare alt opp til henne, jeg håper virkelig at hun innser at hun faktisk har følelser for meg, og jeg kan godt vente lenge på henne, da jeg virkelig innerst inne i meg tror hun er den eneste rette for meg.

Men igjen, denne jenta innser ikke at hun blandt alle vennine sine er den absolutt vakreste, og at hun er helt perfekt når det kommet til personlighet. Hun er både moden og sterk,lojal, og har vært gjennom endel, slik at hun skjønner min mørke side. Og fortjener det beste, og når hun innser dette på lik linje som meg, så har hun ett hav av andre gutter og velge mellom.

Jeg har nok ødelagt mye selv og, ved og være skeptisk til og dra ut med hun, hun har nok opfattet det som at jeg ikke er stolt over hun, nevnt det unde krangling. Og det har blitt endel krangling rundt dette. Men det et kun snakk om angsten min, jeg er virkelig stolt av henne. Hun har i senere tid sagt at jeg fortjener ei som er bedre, men det er ant omvendt. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå som jeg er alene i verden atter ei gang.

 

Anonym poster: 367219b584609a69ccd35f3eef7c1db4

[TheMartine]

Gå til legen, få henvisning til psykolog, gå i terapi så lenge du har behov for, rensk ut omgangskretsen for folk som gjør deg ulykkelig, skift jobb, bli kjent med de nye, kule kollegene, nyt ditt nye liv.

[mortenbr]

la henne lese posten din kompis. du får henne til å fremstå som ei ufattelig flott jente, å dine følelser for henne fremstår for meg veldig ekte, sterke å oppriktige. når du klarer å formidle budskapet ditt sånn til oss fremmede her på nett, vil hun og catche opp på det enkelt.

 

det har seg sånn desverre at det mange ganger er vanskelig å få uttrykt følelsene sine på den måten man vil, ansikt til ansikt. særlig om en sliter litt å kanskje er litt usikker på seg selv/dårlig selvtillit.

 

om du ikke vil la henne lese akkurat denne posten, prøv å formidle det samme du skrev om henne her, i brevformat. igjen. det er lettere å få den ned på papiret så hun kan lese det. veit dette av erfaring da jeg selv har brukt denne formen til min samboer.

 

ellers støtter jeg TheMartine. få deg psykolog til å hjelpe deg å sette følelsene/tankene rundt barndommen din i perspektiv. det er veldig godt å ha en objektiv tredjepart å prate til. en som ikke står deg nært i det hele tatt og som kan komme med innspill du selv kanskje ikke har tenkt på.

 

de andre punktene som blir dratt opp er minst like viktige. ikke nøy deg med å gå til en jobb du ikke trives i. du treffer bare veggen enda hardere om du må dra deg opp av senga hver dag til noe du absolutt ikke har lyst til.

 

ellers vil jeg bare si lykke til. å be om hjelp er ikke ett svakhetstegn i det hele tatt. det kreves enorm styrke til å innrømme det for seg selv å andre. det er viktig å ikke fortrenger følelser

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan ikke begynne å forstå hva du har vært gjennom,men hatt litt det samme problemet , men jeg mistet min far (ikke mistet han bare stakk) , en mor som har problemer og trykket de over på meg uten å merke det selv , og mistet min sosiale side takket være mobbing.

 

Det jeg kan si er du må sette deg et mål i livet, det er faktisk så utrolig lite som skal til får å få denne lille livs gnisten, men det er å finne den lille tingen, for min del satte jeg det noe som var nesten umulig og gikk skikkelig på ræva, men det hold meg i livet i 5 år så det funker, for meg var det forsvaret skulle bli soldat men men.

 

Vet noen her kommer til å si nye venner hjelper men jeg har ikke fått noe nytte ut av det å tviler at du kommer til å få det , for det er ikke lett å åpne seg, men for all del du kan finne de vennene som man faktisk passer perfekt med.

 

Av alle ting ikke ta deg fri for når man har mye tid går man mye inn i sitt eget hode det tviler jeg på at noe godt kan komme ut av hvis ingen er der for å hjelpe deg inni der.

Jeg anbefaller deg litt fysisk jobb det hjelper også når du er for sliten når du kommer hjem til å tenke og du tenker mye på utførelsen når du jobber, men jeg må si det og at i alle slike yrker så er det vanskelig når man ikke er sosial hvertfall ikke på starten men tro meg hvis du virkelig legger sjelen din i arbeide så vil du få den respekten og da forandrer folk seg mot deg.

 

som du kansje merker så har jeg ikke sakt noe ang din frøken selv om jeg ser hun er midt punkte i historien her og det er fordi der du var sterk og delte din historie med noen du elsker var jeg feig, jeg beklager det jeg kommer til å skrive nå men jeg trur du må forandre deg litt før du oppsøker henne igjen, for trur det er veldig tærende på henne selv om du ikke mener det.

Finn deg hardt arbeid sett deg om bare et ubetydelig lite mål ikke se akkurat der du er nå se frem, så blir det lettere å finne henne etter på.

 

det er det jeg kan si ,

 

men en ting som ikke forandrer seg er å være matlei faen det er et slit...

 

Anonym poster: 76bf6de6429c1e121faff6d612dd9d8f Anonym poster: 76bf6de6429c1e121faff6d612dd9d8f

[AnonymDiskusjon]

Hei. Op her.

 

Jeg gikk til lege dagen etter hun slo opp med meg, etter en søvnløs natt og en snakk med min søster på telefon på morgenen, sa hun at jeg skulle gjøre det slik at jeg kunne komme og tilbringe litt tid med henne. Jeg ordnet meg sykemelding fra jobb og henvisning til psykolog.

 

Jeg håper virkelig at det og gå i snakk med psykolog kan hjelpe for meg, jeg er ett veldig følelses-menneske og synes som sagt at og snakke om ting, er veldig, veldig vanskelig. Men jeg får håpe på det beste.

 

Jeg har og tatt meg ei friuke fra jobb nå, hvor jeg får tenkt mye på livet, men i motsetning til og være på jobb, så er jeg nå være med familie hvor jeg kan dele noen av følelsene mine, og dette føles igrunn greit. Jeg har sendt hva jeg skrev her på forumet både til hun og til søstra mi, sistnevnte visste dog det meste, utenom mobbing, og få venner. Så det er vel bevis på hvor innesluttet jeg er, og vanskelig jeg synes det er og snakke med folk om livet mitt.

Hun svarte at det var trist og lese, og at hun syntes synd på meg, og var lei seg for at det var blitt som det var blitt.

Følelsene hennes kan jeg ikke gjøre noe med, så jeg får bare håpe på det beste, mens jeg forbereder meg som best på ett liv uten henne.

Vi har nå slått opp offisielt på facebook, jeg har slettet nummerene hennes på mobilen, og fjernet henne som venn. Rett og slett pga jeg ikke klarer og kun være venn med henne nå. Og jeg kan ikke drive og sjekke profilen hennes hvert 10'ende minutt for om det er noen tegn til hva hun tenker, eller gjør. Det blir bare for vondt for meg.

Og ja, jeg kan jo inrømme at det er nå når hun virkelig er blitt kjent med meg som person, hun vet hvordan jeg virkelig er, og det sårer meg at hun da mister følelsene for meg, for jeg har virkelig prøvd og være så ærlig som mulig. Jeg vet at jeg har mange feil, men jeg synes hun kunne tatt de opp mer direkte (noe ant hun har gjort, uten at jeg har tenkt at ikke har vært så ille) slik at jeg faktisk kan jobbe med desse tingene, men hun svarte meg bare under vår siste samtale, at hun ikke ville forande meg.

 

Jeg er nok og enig med 3-post her på punktet at jeg faktisk ikke tror det kommer til og bli noe særlig bedre med nye venner, vel, jeg kan jo i framtiden finne det enklere og snakke om fortiden min, men per i dag er det jo nærmest utenkelig og snakke om sånt med dem. Både nye og gamle.

 

Jeg har nok mye jobb og gjøre med meg selv, før jeg blir en glad person. Men jeg tror jeg skal prøve og skifte ut jobben i løpet av sommeren, og komme meg i en retning hvor jeg kan jobbe med dette resten av livet. En litt mer sosial jobb, og litt mer normal arbeidstid. Hvis dette ikke går, tar jeg opp igjen matten i løpet av høsten, og søker meg skoleplass neste sommer. Leil får jeg ta litt på sikt, da det ikke lengre er noen konkret grunn til og bo aleine.

 

Igjen tror jeg faktisk dette på en eller annen måte kan være bra for meg som person, jeg har gått med mye lukket inne, og hvis det var dette som måtte til for og klare og snakke med familie om det, for og oppsøke psykolog, så var det kanskje bare bra på en måte. Jeg er i en følelsmessig berg-o-dal-bane om dagene, hvor jeg for det meste har det ganske jævelig, særlig netter og tid aleine, er veldig ille. Men det går vel kun en vei etter man har truffet rock bottom.

 

Ellers vil jeg bare takke dere som faktisk tok dere tid og lese gjennom posten min, og dere som svarte, det betyr mye at det faktisk finnes folk der ute som ikke kun tenker på seg selv!

Anonym poster: b379b803f407a10493c34bbd2908086b

[SkummelType]

Det er vondt for andre å sette seg inn i din situasjon, men husk at bare den gjerningen du gjør for deg selv med å prøve å rette opp i det er stor.

 

Jeg har ingen konkrete tips eller forslag til deg, men gjennomfør de endringene du har tenkt til, så er jeg helt sikker på at du går en lysere fremtid i møte.

[nomore]

Er du min tvilling, adskilt med fødsel?

 

Eg kjenner igjen MYE av det du skriver. Eg mistet mamma da eg var 13 år, også til kreft. Mitt nærmeste søsken er min bror, som er 9 år eldre. Ellers har eg tre søstre, som er enda eldre. Da mamma døde var det kun eg som bodde hjemme, siden eg var yngst, naturlig nok. Pappa har aldri vært særlig til å vise følelser, og har det meste av min barndom jobbet. Mamma fikk en ryggskade når eg ble født, og har alltid vært mer eller mindre redusert. Eg fikk aldri fysisk kontakt som barn, og eg fikk så og si aldri ros av pappa. Og pga jobbingen hans ble det heller aldri noe far/sønn forhold føler eg.

 

I tiden etter at mamma døde kjenner eg mye av det du skriver. Huset var rotete og skittent. Kjøleskapet var tomt bortsett fra pizza(big one eller favoritt) i frysen og nudler i skapet. Dette levde eg på, på egenhånd. Eg var aldri noe sosial av meg, og pga bosted samt tilstand i huset reiste eg hverken til potensielle venner eller inviterte noen hjem. På barneskolen var eg et avvik og mobbeoffer. Når eg var der. Har fortsatt problemer med en del manglende grunnskolekunnskap.

 

Til forskjell fra deg hadde eg derimot to eldre søstre som tok seg av meg. De bodde på en annen kant av landet, men inviterte meg ofte over for å bo der i ferier og helger. Pappa betalte billetten. Disse turene er faktisk noen av de få minnene eg har fra barndommen(frem til 15-16 år). I tillegg fortsatte pappa å jobbe mye, noe som holdt han mye opptatt. Primært for å rømme fra alt, tror eg, men også for å tjene penger nok til regningene. Eg følte meg aldri forlatt, selv om eg i praksis var det. Pappa såg eg i en halvtimes tid i sekstiden når han kom hjem fra hovedjobben og bijobben, for å få seg noe å spise før han dro til bijobb nummer to. Og så kjørte han meg på skolen morgenen etter.

 

Etter hvert som tiden gikk klarte også pappa å få seg noen romantiske forhold. Ikke mange, men to ble langvarige. Og disse to husker eg fortsatt som en stor del av "barndommen" selv om hun første kun var der fra 14 til ca 17, og hun siste kom inn i bildet fra 18 års alderen og frem til i dag.

 

Oppturen for min del startet på videregående, etter noen romantiske mislykkede prosjekter på ungdomsskulen. På videregående fikk eg jobbe med ting eg interesserte meg for, og klarte å knytte bånd mot noen i klassen. Men vennskapet ble igjen på skolen, og eg gikk fortsatt ensom hjem. Allikevel var det en stor opptur for min del, som fortsatte når eg flyttet ut som 17 åring for å studere videre. Den sosiale kontakten med andre ble allikevel aldri som alle andre.

 

Min kontakt med familien "stoppet" når eg fant kvinnen i mitt liv som 20 åring. Som deg var også hun her helt forskjellig fra meg, men vi hadde en del felles som vi bygget på. Hun var sosial, aktiv og livsglad, mens eg var usosial, passiv og "fornøyd". Av forskjellige årsaker så kuttet eg nærmest kontakten med familien min i denne perioden. Det var ikke noe hun sørget for, ei heller noe eg ønsket selv, men det bare skjedde. Det ble noen obligatoriske oppdateringstelefoner i løpet av året, men det ble med det.

 

Nå er vi dog skilt, og eg bor på hennes barndomssted av hensyn til dattera vår(eg klager ikke, er fint her). Men etter at eg mistet henne har eg mistet mitt sosiale liv, og sosiale alibi. Med henne trengte eg ikke å måtte finne venner, eller noe slikt. Hun fant vennene våres, hun knyttet bånd og hun fant på ting. Eg var med som "typen", og holdt meg til det.

 

Eg var ikke helt forberedt på å åpne meg såpass mye i kveld, og vet ikke helt hvordan eg skal avslutte. Eg skal lese igjennom det du har skrevet et par ganger til, for å se om det er noe konkret eg kan "bidra" med innspill til, men inntil da så avslutter eg bare monologen min i stede. Om du vil er det bare å ta kontakt, på PM(krever egen bruker her da) eller e-post. Eg biter ikke, selv om profilbildet antyder det

[nomore]

Etter å ha lest det eg skrev, så må eg bare først si dette: Eg er IKKE et offer

 

Eg har ikke hatt den beste barndommen, beste oppveksten, beste utgangspunkt og eg kan skylde på andre til eg blir blå. Men eg fant for noen år siden ut at dette kan eg ikke lenger gjøre noe med, men eg har samtidig ikke tenkt å la det være et offer. Skal noe endre seg så må eg gjøre det selv. Det eg sliter mest med er sosiale bånd.

 

Og mulig eg har totalt skivebom her nå, men eg føler at du må innse det samme. På ekte. Si det, og men det. Du har hatt mye motgang i årene som har gått, men se på alt du har oppnådd, og nyt det. Og husk samtidig på at du har alle muligheter foran deg. Hun dama skal du bare glemme. Eg vet det er tøft, men det finnes mange fisk i sjøen, selv for oss asosiale, og tid du bruker på å få henne tilbake er tid du kaster bort.

[AnonymDiskusjon]

Op her igjen.

 

Da har det gått 2 uker, og i dag var første dag på jobb. For og ta jobbiten først så har det vært overraskende greit, og overraskende kjipt. Dagen min begynte med en veldig mislykka treningsøkt, har ca null motivasjon til styrketreninga.  Har også gått ned 3 kg på to uker, ant gr ca null matlyst. Det var vanskelig og stå opp, og vaskelig og komme seg ut døra. Men det ble da gjort. Jobbdagen var ganske hektisk med mye nytt, så på begynelsen av dagen fikk jeg ikke så mye tid til og tenke. Men på kvelden når det roa seg ned ble jeg gående mye i mine egene tanker, og det ble tungt. Ble endel grining i dag på jobb, men det er vel på en måte dag 0 igjen, ettersom det er min første dag i Oslo igjen siden alt skjedde. Og jeg merker at nesten absolutt alt jeg gjør, kan forbindes med hun, hun er virkelig i hver en krik og krok. Og det er hardt. Men jeg får vel bare stole på det søstre og tanter sier, at det blir bedre dag for dag. 

I morra har jeg planlagt og ta ringerunden til psykologene jeg har funnet fram. Har via slek blitt annbefalt ett knippe. At man selv må ringe og fysisk snakke med dem over telefon er ganske vanskelig for meg, men nødvendig. 

Har i løpet av den siste tida virkelig insett hvilken dårlig kjæreste jeg har vært, og det begynner og gå opp for meg at jeg ant er skyld i alt sammen selv, det er hardt og innse. Men når jeg ser alt fra "ett nytt perspektiv" så innser jeg at jeg har vært veldig teit i mange settinger. Blandt annet sosiale events hvor jeg har krevd og få mer oppmerksomhet fra henne enn jeg burde, og andre ting hvor jeg har "satt ned foten". Jeg burde virkelig være mer sikker på meg selv som kjæreste, og tørre og la henne gjøre masse av dette. Men så var det den usikkerheten jeg sliter noe voldsomt med da. At jeg ikke klarer og innse dette før 2 uker etter er jo helt latterlig. Hun har virkelig prøvd og få meg til og forstå, men det har jeg ikke klart, før nå. Og det er en jævla hard smell og få i trynet. Alt jeg vil nå er og løpe ned til henne og si at jeg forstår hva hun snakket om, at jeg har oppført meg som en tulling, og at jeg virkelig skal prøve og forandre meg, og bli kvitt alle desse dårlige sidene. Men igjen, det er vel for sent nå. Alle råder meg til og bare la henne få tid, så mye hun vil, la henne ta evt kontakt først. Og jeg tror på dem at det er lurest. Men det suger og gjennomføre. Og jeg håper, men tror ikke, at hun en dag sender meg ei mld, eller ringer meg. 

 

Ellers så har jeg begynt så smått og leite litt etter ny jobb, spurt litt bekjente osv, og håper på noe nytt rimelig snart. Har bestemt meg for og bruke årets feriepenger på og ta opp igjen fagene jeg mangler. Og ta en skikkelg utdanning til neste år! 

Det er vel på tide og slutte og sutre over at livet har behandlet meg urettferdig, og ikke lengre bare fokusere på det negative. Men prøve og henge opp en liten gullerot, og jobbe for og få den! 

 

Anonym poster: b379b803f407a10493c34bbd2908086b