Tanker om å drepe

[AnonymDiskusjon]

Her om dagen skjedde det noe som virkelig gikk inn på meg. Jeg sto og holdt en kniv da det poppet en tanke opp i hodet på meg. Jeg begynte å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde brukt kniven på noen jeg var glad i, og drepte h*n. Med en gang tanken var tenkt, ble jeg forferdet og på gråten. Jeg kunne aldri ha gjort en flue fortred, og jeg aner ikke hvor tanken kom fra. Aldri om jeg hadde skadet noen.

 

Nå er jeg livredd for å få slike tanker igjen, for jeg kjente ikke meg selv igjen i den tanken. Er det noen som har noen råd/erfaringer til meg? Jeg har ingen sykdommer, og dette er absolutt ikke et stort problem jeg trenger å gå til psykolog med. Jeg kommer aldri til å skade noen, ikke tro jeg er gal.

 

Men er det noen som har en forklaring på hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde? Jeg blir kvalm bare jeg tenker på det. :-(Er det bare slik at tankene styrer seg selv, uten at de kan kontrolleres helt? Vær så snill, ikke svar spydig og frekt, jeg er virkelig lei meg.

 

Postet av anonym: 87f8ffbae81779051e947fd74ce0ef11

[vidor]

Det høres ut som bærer på mye uforløst sinne. Dette er veldig vanlig for personer som må gjøre seg liten for å ikke agitere andre, eller så gjør man det fordi man er redd for konsekvensene det kan ha sosialt. Det er veldig ofte de personene som ikke gjør en flue fortred, akkurat slik du sier.

 

Vi lever i en kultur hvor man forventer at folk kontrollerer sinne sitt, men om du ikke har omsetning på det og får kanalisert det ut på en eller annen måte kan det bygge seg opp til å bli så sterkt at man faktisk kan få seg til å gjøre drap i affekt.

 

Jeg antar at det ligger en del lagret i underbevisstheten din som du kanskje så smått begynner å få kontakt med etter at du har undertrykket det i lang tid.

 

Noe som også er ganske vanlig er at de som føler seg slik ofte er litt deprimerte fordi de vrir den eksterne agressjonen til en intern depresjon. Er dette noe du kjenner deg igjen i ?

 

Kan være veldig lurt å gå i terpi, gjerne noe som hjelper deg med å få ut følelsene dine på en kontrollert måte. Det kan være å ta det ut fysisk ved f.eks boksing eller via gestaltterapi. Det viktige er å omsette følelsene og ikke gå å bygge seg opp som en trykk-koker som plutselig eksploderer.

[BuffyAnneSummers]

Er deprimert selv, og har så lenge jeg har husket hatt akkurat de samme ''tankene'' som ''popper'' inn i hodet. Det verste var da jeg var rundt 13-14 år gammel, satt jeg lillesøsteren min på fanget, som var ett spedbarn, og 'så' for meg at jeg slapp henne ned fra andre etasje (var på ett kjøpesenter).

 

Min lillesøster elsker jeg høyere enn alt, så jeg tror, og håper, at det bare er hjernen som fucker med meg innimellom.

[mortenbr]

ifølge psykologen min er det helt normalt å ha skremmende/absurde tanker, alle mennesker har det ifølge henne. jeg har lagt ut om mange skumle å syke tanker som selv har plaget meg, å det betydde visst ikke at noe er feil i det hele tatt. så ikke legg for mye i det vidor sier, selvom det nok helt sikkert er godt ment å alt det der, kan det jo skremme livet ut av hvem som helst. overanalysering lager bare h*lvette. du er nok helt normal skal du vite^^

[AnonymDiskusjon]

ifølge psykologen min er det helt normalt å ha skremmende/absurde tanker, alle mennesker har det ifølge henne. jeg har lagt ut om mange skumle å syke tanker som selv har plaget meg, å det betydde visst ikke at noe er feil i det hele tatt. så ikke legg for mye i det vidor sier, selvom det nok helt sikkert er godt ment å alt det der, kan det jo skremme livet ut av hvem som helst. overanalysering lager bare h*lvette. du er nok helt normal skal du vite^^

 

 

En kompis som studerer til psykolog nevnte noe om forskning på samme område engang,husker ikke hvor normalt det var,men det var visstnok ganske normalt.

 

Det å ha slike tanker mot personer som har gjort deg vondt på en eller annen måte var enda mer normalt(finnes visstnok noen seriøse artikler på om det på nett).

 

Jeg vet forøvrig om personer jeg ikke ville brydd meg ett sekund om døde i ulykke/sykdom for eks.,og da snakker jeg om personer som har skadet andre personer med sine voldshandlinger,helt normalt det også.

 

 

Postet av anonym: 05dc19d8c802a7277e1b46e6d121509f

[vidor]

ifølge psykologen min er det helt normalt å ha skremmende/absurde tanker, alle mennesker har det ifølge henne. jeg har lagt ut om mange skumle å syke tanker som selv har plaget meg, å det betydde visst ikke at noe er feil i det hele tatt. så ikke legg for mye i det vidor sier, selvom det nok helt sikkert er godt ment å alt det der, kan det jo skremme livet ut av hvem som helst. overanalysering lager bare h*lvette. du er nok helt normal skal du vite^^

 

Det finnes mange retninger innen psykologi, så den psykologen du går til kan ha ulik forklaringsmodell i forhold til det jeg skriver. Vet jeg forenkler en del, men det er mange følelser som til slutt konverterer til sinne, som på en måte blir endestasjonen. Sinnet kan også finne utveier som ikke er logiske, men heller minste motstands vei, noe som kan være ganske så intrikat. Poenget er at det er noe man har i seg som man vil bli kvitt, og før det skjer romsterer det og viser seg på forskjellige måter.

 

Psykologer må også hele tiden føle på sine klienter hva de klar for å gå inn i, i tilleg til at de veldig ofte selv ble nettopp psykolog p.g.a ting de selv har vært igjennom, noe som både kan være en styrke eller svakhet om personen de behandler har noen sammenfallende problemer. Hvis f.eks en psykolog åpner opp pandoras eske så er vedkommene også ansvarlig for hva du måtte finne på å gjøre etter timen. Derfor er det mange som trår veldig varsomt.

 

Mange psykologer kunne med fordel vært mindre feige, men det krever også at man er en god menneskekjenner (også seg selv) for å vite nøyaktig hvor man skal legge nivået. Hvis terapien hele tiden blir fryktdrevet så blir progresjonen deretter, men ofte er det snakk om langvarig terapi for å snu mønstrene sine sakte men sikkert. Det er mange ulike tilnærminger så fellesbenevnelsen psykolog er ganske sammensatt i fohold til personens oppvekst, psykologisk tilnærming, pasienterfaring etc. Så det å si at en psykolog sin mening er alle sine blir veldig unøyansert.

[mortenbr]

vidor: jeg støtter deg på alle punkter, og innser at jeg ikke ordla meg rett i det hele tatt i forhold til hvordan jeg tenkte! beklager til deg og TS.

 

selvfølgelig sitter ikke psykologen min på det ene sanne svaret, ei heller tror jeg noen gjør det. svaret jeg fikk oppfattet jeg som at det ikke heller var rettet på meg som person, og ikke tankene mine heller. men den generelle befolkning som enhet. vi tenker alle rare tanker noen ganger?

 

poenget var at tankene om å skade eller ta livet av noen eller for den saks skyld kle seg naken på bussen å rope høyt er vel tanker som har vært innom oss alle fra tid til annen. eller tar jeg helt feil her? vi må vel heller fokusere på det faktum at få-tallet av oss handler på disse rare tankene.

 

til slutt vil jeg bare støtte opp under at dersom tankene er stadig tilbakevendede og oppriktig plagsom/hemmende i hverdagen kan det anbefales å se seg om etter hjelp. det er ikke ett svakhetstegn å ha noen å snakke med, tvert om er det noe vi alle burde være flinkere til!

[AnonymDiskusjon]

Jeg får hele tiden tanker om å drepe noen, men har aldri eller kommer aldri til å drepe noen. Synes det er greit og har akseptert at jeg tenker sånn. Jeg tror at folk flest får overdrevne tanker om alle mulige ting, og tanken om å drepe noen kan være en av de vanligste overdrevne tankene.

 

Postet av anonym: 0bf94324e050b2fad2ae16381f8bb04d

[HValder]

Det er bare noko du må ta og foele på sjoel. Med mindre det skjer ofte og/eller er veldig intenst er det sannsynligvis ingenting å bekymre seg for.

[vidor]

vidor: jeg støtter deg på alle punkter, og innser at jeg ikke ordla meg rett i det hele tatt i forhold til hvordan jeg tenkte! beklager til deg og TS.

 

selvfølgelig sitter ikke psykologen min på det ene sanne svaret, ei heller tror jeg noen gjør det. svaret jeg fikk oppfattet jeg som at det ikke heller var rettet på meg som person, og ikke tankene mine heller. men den generelle befolkning som enhet. vi tenker alle rare tanker noen ganger?

 

poenget var at tankene om å skade eller ta livet av noen eller for den saks skyld kle seg naken på bussen å rope høyt er vel tanker som har vært innom oss alle fra tid til annen. eller tar jeg helt feil her? vi må vel heller fokusere på det faktum at få-tallet av oss handler på disse rare tankene.

 

til slutt vil jeg bare støtte opp under at dersom tankene er stadig tilbakevendede og oppriktig plagsom/hemmende i hverdagen kan det anbefales å se seg om etter hjelp. det er ikke ett svakhetstegn å ha noen å snakke med, tvert om er det noe vi alle burde være flinkere til!

Du har full rett til å mene det du sier og det er et interessant diskusjonsgrunnlag. Psykologi er et utrolig interessant og utfordrene fag man aldri blir utlært i, men at det er en del ting som er felles for de fleste er det ingen tvil om, men det er også utrolig mange årsaksforhold som er ganske så perplekse. Når du ser hvordan skolemedisinen sliter med en kroppslig diagnose så skjønner man hvor vanskelig det er å forstå bevissthet og psyke.

 

Den psykologen som sitter på det sanne svaret, i den grad det er en psykolog, er den som gjør deg friskere. Mye har jo med trossystemet vårt å gjøre som er formet av andre mennesker og spesielt foreldrene. Jo mindre man er jo mindre filter har man på det som blir sagt og jo sannere og mer bokstavelig blir det. Derfor burde foreldre tenke seg veldig godt om hva de sier og hvilken adferd de har rundt barn. Barn er mye mer følsomme og tenkende enn det mange foreldre er klar over, og en gal setning eller hendelse kan merke noen for livet, men vi har jo alle forskjellig lynne og personliget, så den perfekte forelder finnes ikke. Og i den grad de er for perfekte så kan det tippe andre veien igjen, ved at barnet ikke blir autonomt og kan klare seg uten foreldrene når den tid er klar. Du har også dem som vokser opp med foreldre med personlighetsforstyrrelser hvor man veldig ofte ser at fortyrrelsene går i arv p.g.a sosial læring og biologisk disposisjon.

 

De siste 100 år har samfunnet utviklet seg til å bli veldig individualisert og kapitalistisk. Dette har bidratt til en sterk utvikling av psykiske lidelser nettopp fordi folk blir fremmedgjort for hverandre og blir presset inn i roller og forventninger som ikke er selvvalgte og som er så omfattende at våre evolusjonære instinkt og behov ikke blir tilfredsstilt.

 

Hvilke tanker man har er vel koblet til oppveksten. Jo større hang til fantasi og ville forestillinger jo mer kontakt har man vel med sine kreative sider, men det er også dem som mener dette er flukt. Så har du dem som mener det er sunt og automatisk balansering av hjernen. Hvis du vil ha det endelige svaret på psyken så tror jeg du må vie noen reinkarnasjoner på det, for et liv er neppe nok

 

En negativ og ekstrem tanke som dukker opp en gang er kanskje en tilfeldighet trigget av et eller annet man opplever og assosierer med og kan således ikke være noe nevneverdig, men det som du sier er tilbakevendene er ofte underbevissthetens og kroppens signaler på noe som ikke er bearbeidet.

 

De fleste er ganske redde for å gå noe særlig i dybden når det kommer til samtaler. I alle fall den mannlige delen av befolkningen er ganske så forknytt når det kommer til de litt dypere følelsene, men det er vanligvis noe som slipper ved mer livserfaring og trygghet.

Mange er rett og slett skremt av følelser og tror de er de eneste som føler det derfor tør de ikke snakke om det og går å ruger på det slik som alle andre. Det er mange som i sine eldre dager har sagt at om de bare visst at alle andre gikk å tenkte de samme skulle de jammen meg ha gjort mye annerledes. Det er kanskje dagens gullkorn til den yngre garde.

[AnonymDiskusjon]

Hei, trådstarter her :-)

Tusen tusen takk for alle svar, dere aner ikke hvor godt det gjorde meg! Dette har bare skjedd en gang, men jeg elsker virkelig den personen jeg fikk de tankene om, så jeg fikk en skikkelig støkk i meg. Fint å vite at dette er noe som kan skje alle, at det ikke bare er jeg som er litt skrudd,hehe.

 

Igjen, takk for svar!

 

Postet av anonym: 87f8ffbae81779051e947fd74ce0ef11

[Realzi]

a

Endret 10. mars 2012 av Realzi

[vidor]

Er deprimert selv, og har så lenge jeg har husket hatt akkurat de samme ''tankene'' som ''popper'' inn i hodet. Det verste var da jeg var rundt 13-14 år gammel, satt jeg lillesøsteren min på fanget, som var ett spedbarn, og 'så' for meg at jeg slapp henne ned fra andre etasje (var på ett kjøpesenter).

 

Min lillesøster elsker jeg høyere enn alt, så jeg tror, og håper, at det bare er hjernen som fucker med meg innimellom.

 

Det kan vel kanskje kobles til søskenrivaleri for foreldrenes oppmerksomhet. Det at du ville få mer oppmerksomhet om du eliminerte din lillesøster ?

Følelsene kan være temmelig komplekse, og vi skal være glade for at vi til forskjell fra dyrene har en fronttallapp som gir oss impulskontroll.

Endret 10. mars 2012 av vidor

[BuffyAnneSummers]

Det kan vel kanskje kobles til søskenrivaleri for foreldrenes oppmerksomhet. Det at du ville få mer oppmerksomhet om du eliminerte din lillesøster ?

Følelsene kan være temmelig komplekse, og vi skal være glade for at vi til forskjell fra dyrene har en fronttallapp som gir oss impulskontroll.

 

Neppe, moren min fikk basicly en attpåklatt fordi hun så hvor hengiven og kjærlig jeg var mot andre barn, og hun visste at jeg ønsket meg enda en lillesøsken.

[Realzi]

Er deprimert selv, og har så lenge jeg har husket hatt akkurat de samme ''tankene'' som ''popper'' inn i hodet. Det verste var da jeg var rundt 13-14 år gammel, satt jeg lillesøsteren min på fanget, som var ett spedbarn, og 'så' for meg at jeg slapp henne ned fra andre etasje (var på ett kjøpesenter).

 

Min lillesøster elsker jeg høyere enn alt, så jeg tror, og håper, at det bare er hjernen som fucker med meg innimellom.

 

Det kan vel kanskje kobles til søskenrivaleri for foreldrenes oppmerksomhet. Det at du ville få mer oppmerksomhet om du eliminerte din lillesøster ?

Følelsene kan være temmelig komplekse, og vi skal være glade for at vi til forskjell fra dyrene har en fronttallapp som gir oss impulskontroll.

Jeg tviler på at det er så simpelt.

ofte er det folk som har litt ekstreme tanker , åsn blir comedy skapt, hva trur du folkene i Family Guy gjorde når de lagde serien, det har mye med at vi blir litt lei av det normale og blir litt crazy , liksom barnslig på en måte. eneste måten og forklare det på.

 

Dette har ingenting med galskap og gjøre vi er rett og slett mere kreativ og vet hva som er galt, og noen ganger tenker hjernen mere en vi vil ..

[tole]

 

Jeg tviler på at det er så simpelt.

ofte er det folk som har litt ekstreme tanker , åsn blir comedy skapt, hva trur du folkene i Family Guy gjorde når de lagde serien, det har mye med at vi blir litt lei av det normale og blir litt crazy , liksom barnslig på en måte. eneste måten og forklare det på.

 

Dette har ingenting med galskap og gjøre vi er rett og slett mere kreativ og vet hva som er galt, og noen ganger tenker hjernen mere en vi vil ..

 

Tror hjernen til Seth MacFarlane må være et implantat gjort av aliens.

[HValder]

Er deprimert selv, og har så lenge jeg har husket hatt akkurat de samme ''tankene'' som ''popper'' inn i hodet. Det verste var da jeg var rundt 13-14 år gammel, satt jeg lillesøsteren min på fanget, som var ett spedbarn, og 'så' for meg at jeg slapp henne ned fra andre etasje (var på ett kjøpesenter).

 

Min lillesøster elsker jeg høyere enn alt, så jeg tror, og håper, at det bare er hjernen som fucker med meg innimellom.

 

Det kan vel kanskje kobles til søskenrivaleri for foreldrenes oppmerksomhet. Det at du ville få mer oppmerksomhet om du eliminerte din lillesøster ?

Følelsene kan være temmelig komplekse, og vi skal være glade for at vi til forskjell fra dyrene har en fronttallapp som gir oss impulskontroll.

Det kan det vel kanskje, samtidig kan det kobles til mange andre ting. Syns det er dumt at folk synser om slikt, uten at dei veit noko meir om situasjonen enn ei setning eller to på eit forum. Det forer bare til over- eller underanalysering.

[vidor]

 

Det kan det vel kanskje, samtidig kan det kobles til mange andre ting. Syns det er dumt at folk synser om slikt, uten at dei veit noko meir om situasjonen enn ei setning eller to på eit forum. Det forer bare til over- eller underanalysering.

 

Det er i alle fall en veldig vanlig situasjon. Enebarn som plutselig må dele foreldrene med en annen som ofte får veldig mye oppmerksomhet i begynnelsen blir veldig lett sjalu.

 

Over- og underanalysering er nå en ting, men hvordan kan man prøve å forstå noe uten at man analyserer og tenker igjennom det ?

[HValder]

 

Det kan det vel kanskje, samtidig kan det kobles til mange andre ting. Syns det er dumt at folk synser om slikt, uten at dei veit noko meir om situasjonen enn ei setning eller to på eit forum. Det forer bare til over- eller underanalysering.

 

Det er i alle fall en veldig vanlig situasjon. Enebarn som plutselig må dele foreldrene med en annen som ofte får veldig mye oppmerksomhet i begynnelsen blir veldig lett sjalu.

 

Over- og underanalysering er nå en ting, men hvordan kan man prøve å forstå noe uten at man analyserer og tenker igjennom det ?

Du samler info foerst, så analyserar du

 

Ellers ender du fort opp slik som ei studie utfort i Australia som viste at iskremsalg korralerte positivt med drapsrater. (den manglande infoen/skjulte faktoren er sannsynligvis varme, men det er ikkje alltid like lett å sjå slike faktorar).

 

I utgangspunktet til dels enig med deg, men av prinsipp så må eg protestere, ellers vil psykologi for alltid bli annsett som ein "mindre" vitenskap.

[Wutwut]

Hmm, dette høres veldig mye ut som symptomer på OCD (Obsessive Compulsive Disorder). Eller på norsk: tvangstanker. Det betyr ikke at du riktig nok har det, men veldig mange får sånne slags "symptomer", selv har jeg vel hatt litt lignende. Både tanker som det du har fått og det at jeg innimellom sjekker og kontrollerer ting. Det er ikke noe du vil eller noe, men de bare popper inn i hodet ditt på en måte, også kan det føles litt ubehagelig å ha tenkt sånne tanker, men som oftest kan du egentlig ikke noe for det, de bare kommer.

 

 

 

Sitat fra: http://www.ananke.no/index.php?option=com_content&task=view&id=48&Itemid=44

 

Typiske tvangstanker og tvangshandlinger:

 

Skade og død. Eksempel: "Tenk om jeg dytter han som står ved siden av meg så han faller på togskinnene og dør." "Tenk om jeg stikker kniven i kjæresten." Dette er tanker som personen ikke har lyst til å sette ut i livet, og gjør det heller ikke. Personene som rammes av disse tankene er ofte snille og meget samvittighetsfulle.

 

 

Eksempler på tvangstanker:

 

Tenk om det begynner å brenne.

Tenk om det blir oversvømmelse.

Tenk om jeg slenger babyen min i gulvet.

Tenk om han som tok meg i hånden har en smittsom sykdom.

Tenk om det er min skyld at noen dør/blir syke.

Endret 11. mars 2012 av PrideCake