18 år, skal snart stå på egne ben, usikker for fremtiden min

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Da har det seg slik at jeg er en 18-år gammel gutt som går sitt siste år på allmenn. Jeg er ikke av den mest sosiale typen, mer sjenert og innadvendt og føler ofte jeg ikke kan relatere til andre mennesker. Noe av det som kanskje har plaget meg mest i løpet av de siste årene er at hver eneste sommer, så er det slik at mange av kompisene mine reiser på ferier sammen, er ute og kjører båt sammen, går på fest og har mange gøye sosiale sammenkomster uten meg. Jeg føler meg ekstremt oversett og ønsker egentlig å være en del av gjengen, men om sommeren når vi gjerne mister litt kontakt da vi ikke ser hverandre på skolen, så har det seg slik at de alltid ringer barndomsvennen min (Meg og han møtte den "nye gjengen" ilag da vi begynte på videregående), men aldri meg.

 

Det siste året så har dessverre begynt å bli et av de mindre problemen jeg føler at jeg har i livet mitt. I desse dager så er det slik at så å si hver eneste ukedag så har jeg tre ting jeg foretar meg; lekser, styrketrening (Altså ikke noe særlig sosialt) og dataspill. Samtidig som jeg holder på med desse aktivitetene, så har vennene mine begynt å finne ut at de skal gjøre mye moro ilag som å ha filmkvelder og gå på café og lignende uten meg. Dette plager meg, for jeg føler meg igjen oversett da jeg aldri får vite om noen av desse aktivitetene før jeg enten ser det på Facebook, eller overhører det i timen neste dag, da de prater om hvor gøy de hadde det.

 

Litt av grunnen til at det er blitt slik har nok med min personlighet å gjøre. Jeg er en ganske stille, sjenert person, som i hovedsak bare liker å ta ordet i større gjenger når det er noe jeg føler jeg har å dele med andre, eller et godt poeng å komme med. Dette føler jeg dog ikke er ofte når jeg er med disse vennene, da mange av desse sier akkurat det jeg tenker, men jeg føler et nærvær når jeg er med dem. De er livlige, morsomme og generelt populære på skolen, og jeg har kjent mange av dem i flere år. Selv føler jeg meg som en outsider, som er skoleflink og i god form men ikke sosialt akseptert. Da jeg ser på meg selv som en perfeksjonist, går desse sosialt manglende evnene mine grådig utover selvbildet mitt.

 

Selvbildet mitt er dårlig. Selv om jeg er skoleflink, i god form og har god økonomi, noe sikkert mange vil misunne meg, har jeg i alle år har særs lite kontakt med det motsatte kjønn, og føler meg underutviklet på området. Jeg vet ikke hvordan jeg skal flørte, jeg vet ikke hvordan jeg skal vise interesse, det eneste jeg vet er å snakke med dem til en viss grad, men blir oftest mer sjenert når jeg prater med de pene jentene, noe som skjer heller sjeldent. Det nærmeste jeg i løpet av mitt enda korte liv har kommet til å ha jenter interessert i meg, er da jeg var på en ungdomsleir to år tilbake og en ukrainsk jente fortalte meg "You look very nice". Dette er det eneste jeg har å gå på når det gjelder utseendet mitt, og jeg føler ikke det holder i en hverdag hvor jeg stadig tenker at jeg har et altfor stort hode og kjeveparti, samt andre klare stygge trekk utseendesmessig. Jeg klarer overhodet ikke å se på bilder av meg selv på Facebook, og Facebook klarer jeg derfor ikke å nytte i stor grad. Iallefall ikke min egen profil.

 

Jeg gruer meg også til russetiden. Russetiden er en tid som for mange er preget av mye festing og moro knyttet til sex og fanteri. Jeg hører alle snakker om russeknutene de skal ta, hvilke fester de skal på og hvor mye de gleder seg til russetiden. Jeg gleder meg ikke, da jeg tror (Beklager negativiteten) at jeg vil bli etterlatt av vennene jeg tidligere har nevnt, og generelt ha lite kompiser å forholde meg til på russetreff og lignende. Jeg har egentlig lite tro på at jeg selv vil "få meg noe" da jeg som sagt ikke klarer å skape nevneverdig interesse hos det motsatte kjønn. Dette er utrolig tungt å tenke på med tanke på hvor store forventningene er til russetiden hos allmennheten. Jeg er en outsider, og det er kjipt å følge med på at de utadvendte pene guttene og jentene får moroen sin så mye enklere. Det hjelper ikke at jeg kommer fra et fylke litt ute på landet, hvor jeg tror russetreffene ikke blir like ville som andre steder. Jeg har egentlig lite tro på at russetiden blir noe særlig. Jeg er godt oppmerksom på hvor overfladig jeg virker, men slik fungerer altså tankegangen til en 18-årig gutt.

 

Svaret er trolig åpenlyst for dere som leser dette; ta initiativ selv, som jeg har lest i så mange andre tråder. De gangene jeg prøver, har denne gjengen nesten alltid noen planer, enten det er politiske møter, fotballtrening eller jobb. Likevel kan de samme kveld finne på å samles for å spille FIFA, uten å si ifra til meg, etter at jeg spurte om vi skulle finne på noe. Jeg har rett og slett gitt opp, da de tilsynelatende ikke vil være med meg.

 

Noen av dere legger kanskje merke til at jeg tidligere har skrevet "disse vennene". Jeg har altså andre venner. Desse vennene er usosiale som bare det og sitter foran dataen sin hver eneste dag og ser på TV-serier, filmer og spiller dataspill. Desse blir av allmenngjengen min i stor grad karakterisert som tapere, men de er vel de eneste vennene mine som alltid er med å spille med meg så jeg ikke blir komplett isolert fra omverdenen, men de vil aldri finne på noe annet. Jeg har derimot lyst til å gjøre noe mer med livet mitt, uten at jeg sier noe vondt om dem, men føler ikke jeg har grunnlaget til det. Jeg sitter inne hver eneste dag og daffer, går iblant tur med hunden (Utenom de 3 vanlige rutinene jeg har nevnt), mens de andre på mitt kull er ute og sosialiserer og tilegner seg kunnskap som vil være nyttig resten av livet. Jeg misunner dem deres sosiale evner, da de virker ut til å ville få et lykkelig liv i motsetning til meg, som sitter inne og skriver essay om følelsene mine.

 

Beklager om dette ble veldig rotete, men dette er tanker som lenge har forstyrret meg og som jeg gjerne vil få ut av hodet mitt. Jeg vil trolig skrive flere innlegg i denne tråden, men ser ikke helt hva jeg har glømt å få med enda. Det kommer nok etterhvert. Håper noen tar seg tid til å svare da jeg egentlig føler meg veldig, veldig ensom, og er veldig usikker på hva det skal bli av meg dersom dette fortsetter. Å studere på NTNU virker utrolig skummelt ut da jeg må reise flere timer med bil for å komme dit, uten venner. Militæret virker også skummelt ut, da jeg ikke kjenner noen og må også reise langt vekk, men snart må jeg altså stå på egne ben. Fremtiden ser ikke lys ut slik den er nå.

 

Noen som har noen gode tips å komme med, eller som har opplevd lignende? Vil ikke at ensomheten skal ta knekken på meg, slik at jeg ender opp som en olm enstøing.

 

 

Takk til de som leser igjennom, og enda større takk til de som tar seg tid til å svare.

 

Postet av anonym: 26021d630732e02f08d68dd1aa7b9d46

[TheNarsissist]

Ville bare gitt faen jeg, kjenner meg veldig igjen i det du sier og jeg har det litt på samme måte. Jeg hadde veldig sosial angst før noen jeg ikke har nå lenger, men jeg har siden slutten av barneskolen vært en isolert taper. Holder meg for det meste alene på rommet og gamer, leser surfer eller gjør skolearbeid og trener tre ganger i uken. Synes selv jeg har greit utseende og grei humor og klarer å snakke med de fleste på skolen. Likevell blir jeg aldri inviter med på ting og noen bare ignorerer meg. Jeg har rett og slett gitt faen, prøver bare å kommer meg gjennom vgs med greie karakterer å få en grei utdannelse, er det jeg fokuserer på nå.

 

Du kommer sikkert til å få nye venner når du begynner å studere. Og du er vel nesten garantert det i militæret:)

[Ntaw]

Hei.

 

Slutt å sutte på tommelen din og grine over venner utenfor rekkevidde og nada-svada. Ikke faen om jeg gidder å gi deg den medlidenheten du så gjerne skulle hatt, så slutt nå for faen å synes synd på deg selv.

 

Hvorfor gir jeg blanke i din grandiose tragedie? Fordi det er ingen grunn for deg å felle tårer slik du gjør nå. Jeg vet at det er jævlig, viktig som livet selv, og at du rådvill. Greie er den at hvis ikke du elsker deg selv, hvem vil da elske deg? Hvor enn du er i en folkemengde, med sorger som tynger ditt hjerte, husk at det er den samme dritten vi alle går gjennom hver jævla dag. Cést la vie. Ensomhet er verdens største felleskskap. Velkommen.

 

Når ting er helt på bunn, så er alt du kan gjøre å ta deg en flaske vin, trekk opp korken med et lite smell, og reis en skål for at du kan føle den forjævlige, bitre og ensomme smerten langt inn i hjerteroten akkurat nå. Skål for de som ikke er her og kan skåle for det samme. Du lever for faen, du fortjener en stor bamseklem fra en nær venn, et vått skyss fra en herlig jente.

 

Du fortjener noen – du fortjener føkkings meg alt som er.

[krizkriz]

Du er bare 18 år, og har hele livet foran deg. Det er nå det starter.

I militæret er det ingen som kjenner hverandre fra før av. Du kommer til å bo tett på folk, det kommer til å utvikle seg vennskap. Bare vent og se!

 

Universitetet er også et sted å møte likesinnede og skaffe seg nye venner. Da modenhetsnivået er mye større her enn u.skolen og vgs. Du er bekymret for at det skal gå dårlig. Hvordan kan du være det når du ikke har prøvd? Ta heller og møt utfordringen på strak arm, og hvis det skulle gå dårlig, ta sorgene da. Ikke ta sorgene FØR du har opplevd de. Jeg vet det er skummelt å først stå på egne ben. Du assoierer dette med noe negativt. Det er noe du har skapt selv inni hodet ditt.

Jeg tror du har satt deg urealistiske krav til deg selv. At du må være sånn og sånn. Hvorfor skal det være negativt å være sjenert eller stille? Det er ingen som sier dette bortsett fra deg selv.

Hvis du analyserer andre folk, ser du at ALLE driter seg ut, sier ting feil, men de fleste driter i det. Det du gjør er å gå inn i deg selv og overanalysere hva du gjorde galt.

Vel, jeg skal fortelle deg du har ikke gjort noenting galt! Sosialisering er en dynamisk dans. Man feiler gjerne de første stegene, men man kan ikke gi opp forde. Fortsett!

Hvis du skulle få et nei av de såkalte "vennene" dine, ikke gå rundt og tenke på hvor kult de har det. Det er ikke sikkert de har det kult i det hele tatt. Husk også at folk liker å skryte på seg hvor kult man har hatt det. Synes du ikke det er litt rart at ALLE har hatt det megafantastisk og at den ene skal overgå den andre i hvor kult man har hatt det?

Gjør noe DU har lyst til!

 

Du er oppegående, flink. Du bryr deg om andre. Det virker ikke som om du kaster bort livet ditt heller. Du er flink til å trene.

Du vet hvordan det er når du står der på treningssenteret med tunge vekter og skal sette ny rekord i benkpress eller hva du måtte trene. Det er hardt i starten, men når du er ferdig, hvor deilig er ikke den følelsen? Følelsen av mestring. Akkurat sånn er livet også. Man må løfte de tunge vektene for å bli sterk. Da mener jeg ta initiativet til å snakke med nye folk på treningen, skolen, på butikken. Finn deg en hobby DU liker. Kan være alt fra karate til dans. Prøv å treff nye folk gjennom her.

Endret 4. mars 2012 av krizkriz

[Kakofoni]

At "alle andre" gjør så mye sosialt, har filmkvelder, fester, sexorgier, reiser til månen, etc. er kun en illusjon. Dette er bl.a. fordi folk "polerer" livet sitt på facebook. Sjelden du ser noen som skriver "i dag sitter jeg hjemme, har ikke gjort noe lekser, er litt deprimert fordi jeg er så lat". I tillegg, når du treffer folk vil de selvsagt ikke synes det er noe gøy å diskutere alle gangene de daffet på sofaen og så på hotel cæsar fordi de ikke gadd å skifte kanal.

 

En annen illusjon er at andre har så vanvittig bra sosial intelligens. "Hvorfor er alle på denne festen her så avslappede, hvorfor er det bare jeg som føler meg ukomfortabel her?". Vi er alle jævlig selvopptatte og oversensitive og klarer ikke å se usikkerheten mange andre har fordi øynene våre er vendt inn i hodet.

 

Russetiden er ikke en sexorgie. Det er et svært antiklimaks som så mye annet. Det er ikke noe galt i det. Det betyr bare at du må ta ting som det kommer - ikke ha noen forventninger - for det kan være gøy på tross av at alle hyper det opp.

 

Når det gjelder NTNU kan det nok bli et lite lyspunkt. Du vil sikkert havne i en faddergruppe som minner litt om en skoleklasse. Inntrykket mitt er at folk har en tendens til å "holde sammen" i faddergruppene. Hvis du smiler og er litt åpensinnet så skal du se at du kommer deg langt

[bbll]

Gresset er alltid grønnere på andre siden.

Er ikke alltid kult å være i den sosiale sirkel heller. Det er slitsomt fordi du må gi av deg selv.

Fikk en feeling om at du kanskje ikke er den personen som gir mest energi inn i en sosial setting.

[The_Tom]

 

Du sier du er i god form og god økonomi. Reis ut på byen og fest som en galing, så skal du nok se at de to tingene snur fort.

 

Her er et tips jeg selv har prøvd. Reis ut på byen, finn bar/utested. Gå for kun en ting den kvelden, og det er å bli avvist flest ganger. Ikke gå bort å kall damer feite, men heller flørt åpenlyst og gjerne vær veldig intim fra første stund. Tanken bak det var å lære å 'håndtere bitches'. Missforstå meg rett, men her skal du ikke gjøre noen ukomfortabele. Får du rejekt, stikker du. Ha ett fokus, lær deg å håndtere kvinner som 'ikke vil ha deg'. Kan virke litt sykt og mange vil nok føle seg deprimert. Men dette hadde positiv kraft for meg. Jeg klarer nå å beherske meg når en dame ikke vil ha meg, og henne forsvinner like fort ut av tankene mine som neste mål - Nå må ingen tru at jeg er en rund-brenner for det er jeg ikke. Har ikke de pick-up ferdighetene enda. Prøv det, jeg fikk kjapt mye bedre selvbildet og er ikke lenger ukomfortabel med å prate til fine jenter.

 

Lykke til.

Endret 10. mars 2012 av The_Tom

[Proxymate]

Hvis du bruker mye tid i nærheten av kvinnelige venner og bekjente og evt. prater mye med de vil du nok automatisk bli litt mer komfortabel i nærheten av kvinner du ikke kjenner.

 

Du kan utvide kretsene dine, ikke bare kan, du kommer til å utvide kretsene dine. Du skal begynne å studere, det betyr sosial kontakt med delvis likesinnede og sannsynligvis noen invitasjoner til private hybelfester. Hvis du har planer om å studere NTNU ender du nok i gode hender. Jeg har tenkt meg til NTNU i høst jeg også. Universitetet har vel nylig blitt kåret til nordens beste universitet og Trondheim er et av de beste studentmiljøene i Norge (hvis ikke det beste).

 

Alt i alt tror jeg ikke du har noen særlig forferdelig fremtid foran deg. Hvis du er helt sosialt sperret (noe det ikke virker som) er siste løsning et par pils.