[Løst] Selvmord?

[Anonymmynona]

Hei, Gutt 18år her, jeg har tenkt på å ta mitt eget liv i sirka 7år, jeg har hatt depresjoner siden jeg var 8/9 (grunnet mobbing og slikt).

Så jeg lurte på om det var en lettere måte å forhindre meg i å ta selvmord, grunnen til at jeg ikke har tatt livet mitt til dags dato er fordi jeg er kristen og har en ganske stor familie som sikker hadde reagert negativt med min død. Tanken på selvmord blir sterkere og sterkere men jeg ser ingen utvei, jeg er lei av å bli fortalt av ved å ta selvmord er jeg feig og at jeg heller skal tenke på hvor ondt andre har det, men de som har tenkt på selvmord like lenge som meg føler det ikke på denne måten.

Tanken på å gå til terapi gjør selvmords tankene sterkere, selve tanken på å ikke ha nokk kontroll selv gir meg en kvalmende følelse.

 

Siden dette blir anonymt tørr jeg å si hva jeg mener, men tanken på å si det til noen andre gir meg bare hodepine.

 

Håper jeg kan få noen ærlige svar slik at jeg kan reflektere litt over dette emnet. mener ikke å skape noe stort ut av dette, men merkelig nokk føles det bra å si noe, selv om det bare er til folk som jeg aldri kommer til å møte.

 

Mvh Anonymynona

Endret 27. februar 2012 av Anonymmynona

[BuffyAnneSummers]

Hold på tanken om at din familie vil bli ytterst knust hvis du hadde tatt livet ditt.

Det er lov å synes synd på seg selv selv om andre i verden har det 'verre'.

 

Terapi kan faktisk funke. Det kan få deg ut av ''gropa'', og sammen med antidepressiva så kan du jobbe for ¨å kunne lede ett normalt liv, hvor du ikke trenger å være så ''nede'' hele tiden.

[bögfisk]

Har du prøvd "mindfulness" meditasjon? Funker fjell mot depresjon, srs. Det blir brukt mye i moderne psykologi, så det er ikke bare noe new-age hokus pokus.

[HaxyQ]

[Slimda]

For å henge meg på det som står over i et langt, flott bilde.

 

Kast fra deg livet du har nå og opplev noe nytt. Ta en "finn-dæ-sjæl"-reise hvor du driter opp i konsekvensene og prøver ut ting. Prøv strikkhopping, fallskjermhopping, prøv å skyte med våpen i en eller annen luguber plass i midtøsten. Besøk afrika og bistå de som virkelig lider i livet, dra på opplevelsesreise til fjernt og nært.

[vidor]

Det er bra at du får ventilert følelsene dine om dette. Det er viktig å ikke gå å ruge på slikt selv om det er et alvorlig tema.

 

Kontroll som du sier er vel noe av det essensielle i hele situasjonen din, og sannsynligvis det som gjør det vanskelig å ta kontakt med de personene du trenger for å hjelpe deg med dette.

 

Nå har du jo tatt det opp på nettet og det er et første viktig steg.

 

Når man blir mobbet over tid er dette tap av kontroll og noe som oppleves negativt.

Det gjør lett at du forskudterer det du tror kommer til å skje i forhold til hva som har skjedd deg før, derfor er det viktig å bearbeide dette for å komme noen vei, selv om det er tøft. All endring koster noe, men det blir mye mer kostbart om man ikke gjør noe med det.

 

Noen ganger trenger ting å bli virkelig ille før man innser at man må ta tak i det fordi man blir så vant med at det er slik det er. Sånn er det for veldig mange mennesker. Det å vite man har muligheten til et selvmord kan være befriende på en måte, men de færreste ender opp med å faktisk gjøre det, men som sagt er det psykisk bra å vite at det er en opsjon fordi det gjør at man holder ut situasjonen man er i lenge nok til å komme på bedre tanker og å ta tak i problemet med terapi.

 

Depresjon er i mine øyne i en omvendt agressjon som man har vendt innover. Det vil si at det sinnet du føler mot de som har gjort dette mot deg er noe du retter mot deg selv. Det er denne "klumpen" du må jobbe med for å fri deg selv. Jeg jobber en del med akupunktur og merker ofte at når jeg jobber med deprimerte mennesker så løsner ofte ting som gjør at man får kontakt med følelsene sine igjen, og da særlig sinne, men det er viktig for å komme noen vei med problemet. Ren snakketerapi kan være ganske kostbart fordi det alltid er dyrt å gå ned i gammel dritt og jobbe med den, så derfor bruker jeg TFT (tankefelt terapi) for å ta makten fra følelsene. Det som har skjedd har skjedd men selve følelsen som genereres i kroppen kan man kortslutte og fjerne. Det du sitter igjen med da er ren visdom, og det er også mye enklere å gå videre med terapi siden det ikke er så kostbart følelsesmessig.

 

Tror det kan være veldig bra for deg å ta anonymt kontakt med Kirkens SOS på 815 33 300

Det er mennesker som forstår situasjonen du er i og som kan hjelpe deg videre.

[Anonymmynona]

Takk til alle som har svart, håper dette kan hjelpe meg og andre i denne situasjonen, glad for at det fortsatt finnes ærlige folk på internett Jeg kommer nokk fortsatt til å ha selvmordstanker men disse innleggene kommer til å hjelpe meg på min reise gjennom livet

Endret 27. februar 2012 av Anonymmynona

[Slimda]

Det er også mange på forumet her som er tilgjengelige om du trenger noen å snakke med, så ikke vær redd for å ta anonym kontakt.

[sun4evah]

Hei, Gutt 18år her, jeg har tenkt på å ta mitt eget liv i sirka 7år, jeg har hatt depresjoner siden jeg var 8/9 (grunnet mobbing og slikt).

Så jeg lurte på om det var en lettere måte å forhindre meg i å ta selvmord, grunnen til at jeg ikke har tatt livet mitt til dags dato er fordi jeg er kristen og har en ganske stor familie som sikker hadde reagert negativt med min død. Tanken på selvmord blir sterkere og sterkere men jeg ser ingen utvei, jeg er lei av å bli fortalt av ved å ta selvmord er jeg feig og at jeg heller skal tenke på hvor ondt andre har det, men de som har tenkt på selvmord like lenge som meg føler det ikke på denne måten.

Tanken på å gå til terapi gjør selvmords tankene sterkere, selve tanken på å ikke ha nokk kontroll selv gir meg en kvalmende følelse.

 

Siden dette blir anonymt tørr jeg å si hva jeg mener, men tanken på å si det til noen andre gir meg bare hodepine.

 

Håper jeg kan få noen ærlige svar slik at jeg kan reflektere litt over dette emnet. mener ikke å skape noe stort ut av dette, men merkelig nokk føles det bra å si noe, selv om det bare er til folk som jeg aldri kommer til å møte.

 

Mvh Anonymynona

 

Selv om jeg også har hatt det dårlig til tider, så kan jeg ikke sammenlikne meg med hvordan du må føle det nå. Jeg vet du har det dårlig og at mobbingen spiser deg opp innenfra. Det å ha hatt selvmordstanker i 7 år er ikke tull, det er alvorlig. Selv om du ikke vil like dette, er det virkelig mennesker der ute som har det enten like dårlig eller verre.

Men vet du hva! Du har verdier og egenskaper som overgår de tomme ordene som blir kastet til deg. Selv om jeg ikke vet hva ordene handler om, vet jeg at det tydeligvis har gått hardt inn på deg.

Selv jeg ble mobbet helt fram til 2 vgs fordi jeg hadde for flat nese. Det ble så ille at jeg bare måtte ha en operasjon. En operasjon ville føre meg mot mindre hat og gjennoppbygging av egen selvbildet. Jeg har fortsatt ikke tatt den operasjonen. Vet du hvorfor? Fordi jeg fant meg tilbake til mine egne verdier og satte egenskapene mine høyere enn mobberne.. Fordi det er virkelig de som mobber som ikke har selvrespekt. De har det så dårlig at de rett og slett MÅ ødelegge for andre.

Du er et menneske, et likeverdig menneske. Det at du vil ta livet ditt vil gjøre at du vil miste alle vakre øyeblikk i framtiden. Tenk hvor mange gleder du faktisk kan oppleve da du endelig har møtt frykten. Ikke la noen ta deg for gitt, ikke la noen bryte deg ned. Du er som sagt et likeverdig mennesket kjære deg. Andre der ute vil senere i ditt liv også slite med sine egne liv. Og da kan DU hjelpe dem. Du kan vise dem at verden ikke er slik man ser det fra boblem man er sperret inn i. Det er vakkert, så lenge man står for den man er og ikke er redd for å være den man er. ALDRI vær redd for å vise hvem fantastisk menneske du er.

Kontakt terapi. Jeg vet det ikke høres deilig ut, men gjør det for deg selv, slipp alle følelser ut. Det du har gjort er å belaste hele kroppen med negative tanker og følelser om deg selv. Slipp de løs. Gå en tur i skoge hvor ingen kan høre deg og skrik til du mister stemmen. Få agresjonen ut.

MEN vær så snill og husk. Du er et vakkert mennesket som ikke er gammel nok til å innse hvor fantastisk livet faktisk kan være. Jeg kan vedde på at du vil møte den rette og forelske deg helt sinnsykt. Familien din elsker deg og støtter deg. Len deg på disse da ting er for tøffe å håndtere på egenhånd.

Ikke gå glipp av sjansene som ligger foran deg..

Håper virkelig dette hjlper

[Sutekh]

Nå har jeg aldri vært suicidal, men jeg har slitt en god stund med mobbing. Jeg vil si en viktig ting å huske er: du har klart deg så langt, og du er 18 år gammel. Gammel nok til å gjøre din egen greie.

 

Du kan faktisk gi fingeren til dine gamle bekjentskaper, flytte til en helt ny by for å studere eller jobbe... Oppsøke mennesker som du deler interesser med. Rett og slett starte på nytt uten bagasje. Og så lenge du ikke er for opphengt i bagasjen du har lagt fra deg, men imøtegår de nye menneskene du treffer med vennlighet og nysgjerrighet, så skal du klare å bygge opp ett nytt og triveligere liv.

 

Men det er helt klart viktig å ikke dvele ved gamle smerter. Et dårlig selvbilde kan gjøre det enkelt å distansere seg og vanskelig å gjøre nye bekjentskaper, så hvis du sliter med det så kan det hjelpe med terapi.

[BirgerCaC]

Lykke til!