Kognisjon, problemløsning og forståelse

[mushin]

[OBS: Post kan være feilplassert]

 

Kognisjon og vitenskap er relatert. Vitenskapenshistorie har en rekke eksempler på mennesker som er betatt av å forstå virkeligheten. For å forstå må vi tenke, og jeg lurer på om folket her på forumet kan gi en liten beskrivelse av hvordan dere tenker når dere skal forstå noe, som feks en tekst, et fag, et spill, etc. Grunnen til at jeg lurer er at det er mange måter å tenke på, Einstein beskriver sin tankeprosess som visuell og kombinatorisk. Flere sliter kanskje med matematikk fordi de sitter å ser på problemet og deretter håper på at hjernen skal magisk generere en form for innsikt, mens en annen prøver å bryte ned problemet i mindre enklere deler. Poenget mitt er, det er flere veier til forståelse.

 

Min egen erfaring er at jeg har lett for å se de generelle ideene, dvs hvis noen sier, hvis du tar to positive tall og legger dem sammen så for du et større positivt tall. Derfor når bøker presenterer stoff på en veldig spesifikk og detaljert måte må jeg trekke ut det generelle mønsteret for at det skal være meningsfullt. Det virker som det finnes mange som andre har den motsatte veien til å forstå noe, først bombarderes med detaljer og deretter bygge opp til en helhet. Hva tenker dere?

[Yumekui]

Jeg har problemer med å sette ord på det, men jeg forsøker å relatere nye ting til ting jeg allerede kan - Liksom plassere det i den riktige "boksen"/den riktige "hyllen".

 

Nye ting tror jeg jeg setter i en slags "midlertidig hylle" frem til jeg finner en eller annen måte å relatere/assosiere det med noe annet.

 

Med nok detaljer om ting som jeg ikke kan assosiere/relatere til andre føles det litt lettere å hvertfall relatere disse tingene som ikke relateres til noe annet til hverandre, så de blir som en ny hylle.

 

Egentlig er jeg ikke sikker på hva jeg nettopp skrev, men uansett.

[del_diablo]

Jeg vet ikke helt, for å "la ting ligge i underbevisstheten" eller å vente på at hjernen magisk løser ting fungerer rimelig bra for meg. Dog, jeg mangler totalt evnen til å absorbere/lese stoff jeg leser, så det må bearbeides kraftig. Det jeg leser på vanlig måte går inn, og så rett ut, derimot vis jeg hører noen prate om nøyaktig det samme så går det rett inn i hodet. Så vanligvis dreper jeg lesefarten min for å sitte og lage lyd i hodet på det jeg leser, så det sitter inntil stoffet er bearbeidet.

 

Selv bearbeidingsfasen er vel kun at jeg setter opp stoff som 2 motpoler: Tingen i seg selv, kontra tingen vis den er bygd opp av andre konsepter jeg allerede kjenner. Til syvende og sist er det vel nøyaktig det samme som å plassere det i den riktige "boksen"/den riktige "hyllen", men det høres så fryktelig galt ut. Mesteparten av tiden så lager jeg vel aldri 2 hyller, men bare utvider og utvider en veldig stor hylle.

 

 

Angående å tenke i rom: Det er vel greit nok, men mer eller mindre ubrukelig på alt som er abstrakt, siden det ikke er nøyaktig 1, 2 eller 3 dimensjoner. Noenlundig greit for fysikk, men har fortsatt ikke funnet ut en metode for å kunne bruke romtenkning på f.eks formler. Einstein var vel veldig god på hvordan en formel oppførte seg med ukjente tall.

[Kakofoni]

Jeg har ikke peiling på hva som foregår i mine egne tankeprosesser, jeg kan kun se resultatet av dem.

 

Men jeg anvender enkelte strategier når jeg skal forstå stoff. Jeg forsøker først å få et overblikk, slik at man ender opp med en "ramme", med enkelte veldig grove formasjoner. Når jeg faktisk leser stoffet forsøker jeg å trekke koblinger mellom det jeg allerede kan og dette nye. Den mest effektive strategien jeg ofte bruker, gjerne ubevisst, er at jeg forklarer konsepter til en tenkt "lytter". Slik får jeg satt sammen puslespillbitene og skape analogier som fester seg fast.

 

Når det gjelder problemløsning forsøker jeg først å forstå problemet, og hvis ingen spesiell fremgangsmåte virker åpenbar, vil jeg prøve å se på problemet med veldig åpne øyne, slik at jeg får forandret perspektiv. Altså innsikt.