Problemer/redsel

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Det skjedde dessverre mange ting i mitt liv i fjor høst, som gjorde at jeg ble veldig preget og "sur" og gretten helt fram til litt ut i februar i år. Dette var jeg ikke oppmerksom på selv. Var for noen uker siden i syden med min kjære, og dessverre var det ting som hendte der, som gjorde at "utbruddet" mitt kom, altså utbruddet av alt som hendte i fjor høst. Dette førte til at jeg ble ukontrollert i en kort stund før jeg kom meg til hektene, og kom i skade for å klype og dytte min kjære en (1) gang. Dette skulle ikke skjedd, selvsagt. Min kjære ble "redd meg" etter dette - og har nesten antydet at jeg er en form for bølle som går rundt å slår.

 

Har selv bearbeidet alle følelsene mine som var grunn for utbruddet i form av en tekst, slik at jeg fikk fram alt. Deriblant hvorfor, hvordan unngå og at jeg faktisk ikke er en bølle - noe som jeg har "bevis" på(blant annet fra ungdomsskolen - ble jeg slått slo jeg aldri tilbake osv, slik at jeg får ikke slike "anfall" uten at det skjer noe veldig alvorlig, som det som hendte i fjor høst. Men også skal det sis - nå har det skjedd en gang, en gang for mye, men nå vet jeg hvordan jeg skal reagere ved en senere anledning). Vi har vært sammen i straks ett år, og jeg elsker henne veldig så skulle jeg ikke klare å ordne opp ville det vært veldig trist.

 

At hun ble skremt skjønner jeg. Har vært veldig opp og ned de siste to ukene nå - og kan få "elsker deg" først på tekstmelding, når vi ser hverandre på MSN kan hun smile først for å få meg til å smile til seg. Samtidig har hun fortalt at hun mistet "noe" følelser for meg etter at jeg dyttet (ikke kløyp). Vi skal møtes i neste uke, og hun er som sagt veldig opp og ned og sier selv hun er usikker. Sier at vi skal snakke om det når vi møtes, og at hun ikke aner om vi skal fortsette. Jeg har på følelsen at vi skal møtes kun for at hun skal gjøre det slutt.

 

I tillegg er det vel verdt å nevne at vi er i 20-årene, ikke har bodd sammen med enn tre uker i strekk. Vi har vært mye med venner, gått på kino osv sammen. Så vi har ikke sittet oppå hverandre hele tia og blitt sånn sett - lei. Vi passer godt sammen, sier også andre. Vi er like på mange måter og blir fort enige om vi diskuterer om noe. Dog er hun lei av at jeg ble så sur og gretten - men jeg har tatt grep og blitt meg selv igjen, den jeg var da vi møttes i fjor vår.

 

 

 

Vi skal møtes på en togstasjon - og hun kunne bare love en klem. Hvordan bør jeg gå fram for å få henne til å føle at det er mer mellom oss enn å gjøre det slutt? Hun har villet gjøre det slutt og at vi skal sende tingene vi har hos hverandre til hverandre - men gikk bort fra dette selv (ikke press fra meg). Det kan hende jeg har sagt ting som ikke gjør det bedre - det vet jeg ikke.

 

Bør jeg gjøre som før, være meg selv (ikke sur og gretten), prøve å kysse henne på stasjonen/i bilen, hvordan bør jeg gå fram når vi kommer fram og skal snakke ut? Sette på noe koselig musikk og tenne stearinlys? Hva bør jeg si? Unnskyld - selvsagt, men bør jeg forklare min side, eller bør jeg forklare hennes og si hun har hatt det vanskelig osv med meg, og kanskje at "for at vi skal få det bedre har jeg blitt meg selv - nå som jeg vet hva det var som gjorde at jeg ikke var det".

 

Hun sier hun er åpen for begge utfall - sammen eller ikke sammen. Men hvordan skal man gå fram for å virkelig vise at man bør velge å være sammen, og se at det faktisk fungerer bedre når jeg har blitt meg selv? Og at vi kan flytte sammen etterhvert (tidligere planlagt, men lagt på "is" for øyeblikket pga situasjonen. Det var også noe som hendte her om dagen som gjorde at jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde flytta - og da fikk jeg til svar når jeg fortalte "du kan jo flytte hit da", så jeg er veldig usikker på hva hun vil!).

 

 

Hun har selv fortalt, hele tiden at jeg er det beste som hadde hendt henne, jeg er den kjekkeste hun noensinne har sett osv, og at hun elsker meg. Jeg mener vi har utgangspunktet for å fortsette sammen - og overvinne redselen hennes og bygge opp følelsene igjen. Er hun bare usikker? Vil hun bli sikker av å se meg?

 

 

Men nå må jeg gi meg i å skrive her, det ble utrolig langt til slutt jeg som tenkte å presentere det litt "enkelt"

 

 

Setter stor pris på svar! Det kan også nevnes at dette er min første skikkelige kjæreste - og jeg har gjort veldig mye for henne, men denne grettenheten/surheten har dessverre også vært der de siste månedene.

 

Postet av anonym: 43961621a44b2e5e7a03c0f96ed9f072

[monoamine]

Jeg synes ikke du skal bruke for mye energi på å få henne til å bli i forholdet, dette er noe hun må finne ut av selv ved å kjenne på hvordan det er å møte deg. Det viktigste du kan gjøre da er å bare være deg selv, vær den som hun ble forelsket i, uten å anstrenge deg for mye. Du vil vel at hun skal velge å bli fordi hun virkelig har lyst, og ikke fordi du har "overtalt" henne til det?

 

Angående hva du skal gjøre, si unnskyld, fortelle din side av saken osv., så tror jeg bare du får ta det som det kommer. Men vær ydmyk, la henne få si de tingene du tenker på slik at hun føler hun får sagt det som skal sies. Hvis det er sånn at du ikke har delt med henne hva som er årsaken til din atferd synes jeg du skal gjøre det, slik at hun kan forstå.

 

Lykke til ;-)

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar!

 

Det er sant, hun bør jo det fordi hun vil. Hun er nok bare veldig usikker etter det som skjedde, og i dag har vi snakket om hvordan vi skal løse et "biproblem" av det som hendte, som hun tok opp med meg - og hun skrev at "det løser vi", så håp er det!

 

Har forklart min atferd i et lengre brev tidligere denne uken, og hun forstod meg og hvorfor. Så jeg føler det som gjenstår er å møtes, snakke sammen og finne ut av det, men jeg måtte bare skrive her, for jeg er så vanvittig usikker! Og får jo jobbet så lite når jeg tenker på det hele tiden at det kan bli slutt og at jeg kan miste henne.

 

Skal være meg selv, være den hun ble forelska i, forsøke å være sånn da vi møttes første gang osv, så kan man jo bare håpe

 

Takk!

 

Postet av anonym: 43961621a44b2e5e7a03c0f96ed9f072

[Nittutt]

Jeg må også si at du har brukt ALT for mye tid på å tenke på dette. Det har ødelagt et av mine tidligere forhold. Jeg tenkte på utfall og bestemte meg for å prøve å tenke andre menneskers reaksjoner før jeg opplevde dem. (dette var før jeg faktisk lærte meg å analysere slike ting).

 

Det fører ALDRI til noe godt.

[Bruker-97420]

Jeg har opplevd noe av det samme som dama di. Jeg ble dyttet til, (og litt andre ting) på en ferie med en fyr. Det var starten på slutten for meg. Det tok meg lang tid å komme meg ut av forholdet, men følelsene mine for han ble aldri det samme etter den episoden. Det jeg savnet (og fortsatt savner) mest fra han, er en SKIKKELIG unnskyldning - uten bortforklaringer. Så det jeg vil råde deg til er å unnskylde deg igjen. (for du har gjort det i brev etter det jeg har forstått?) Legg deg helt flat. La henne få utløp for hennes redsel og evt sinne. Jeg forstår godt hva som foregår i henne nå, og du må bare være tålmodig og la henne finne ut av det selv. Tror det eneste du kan gjøre er å svare ærlig på alt hun spør om.

[BirgerCaC]

Begynn å se lyst på livet!

Glem det som en gang skjedde, begynn på nytt!