Anmeldelse: Dear Esther - En spillnovelle

[MiSP]

Du kan lese en penere versjon av denne omtalen med bilder her.

 

Skjermen toner opp fra svart. Du står ved vannkanten på en øde øy, et hus foran deg og en radiomast på en fjern fjelltopp de eneste tegnene på noe annet enn natur. «Dear Esther», begynner en fortellerstemme å lese opp, som begynnelsen på et brev. Hvem er denne mannen, og hvor er du? Hvem er du? Hvorfor er du her?

 

Slik begynner Dear Esther, og disse spørsmålene vil følge deg de neste to timene. For spillet er ikke lengre. Generelt er ikke spillet som andre spill. Ditt eneste «oppdrag» – din eneste funksjon – å utforske øyen. Sakte og rolig. Her finnes ingen løpeknapp, hoppeknapp eller aktiveringsknapp. Du går, enten du vil det eller ei, og blir tvunget til å ta inn over deg omgivelsene, lydene og følelsene, tvunget til å prøve å finne mening i bruddstykkene av brev du får opplest med jevne mellomrom.

 

Der spill som Mass Effect og Deus Ex er som bestselgende romaner, er Dear Esther som en nett novelle hvor man i sannhet kan være fornøyd om den gir god mening etter siste punktum. Flere av bruddstykkene du får høre kommer i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, og om det i det hele tatt finnes noen riktig rekkefølge spørs det om ting hadde blitt klarere. Etter hvert finner man ut av en og annen ting; det føles som om bitene begynner å falle på plass – og plutselig høres neste bruddstykke ut som lite annet enn gal manns skravling.

 

Dear Esther er en opplevelse uansett hvordan man snur og vender på det. Å gå rolig rundt på øyen og nyte spillets atmosfære er givende i seg selv, og siden du ikke kan løpe, blir du pent nødt til å ta deg god tid. Spillet er ganske lineært, med anledning til enkelte sidespor – men det gjør egentlig ikke så mye. Mindre tid på å tenke hvor du skal nå, og mer tid på å prøve å gjøre mening ut av denne mannens brev.

 

Dear Esther får ingen karakter av meg. Opplevelsen er for unik i spillsammenheng til at den lar seg sammenligne med andre spill gjennom et fattig tall; den er for unik til at den kan dømmes på samme grunnlag som andre spill. I stedet skal du få følgende befaling: Kjøp Dear Esther og spill det. Sett av to små timer av ditt liv til en annerledes spillopplevelse. Gå inn med et åpent og avslappet sinn. Du vil ikke angre.

[Feskinger]

Spennende anmeldelse. Jeg synes likevel ikke du gir svar på noen av de sentrale spørsmålene en anmeldelse skal besvare, til det blir dette for høytsvevende og lite konkret. Slike spørsmål kan være:

 

1. Hva er et spill?
   
2. Hva er et godt spill?
   
3. Hva kjennetegner dette spillet?
   
4. Hvorfor bør jeg kjøpe dette spillet?
   
5. Er dette spillet verdt prisen i tid og kontanter?
   

 

Skjermen toner opp fra svart. Du står ved vannkanten på en øde øy, et hus foran deg og en radiomast på en fjern fjelltopp de eneste tegnene på noe annet enn natur. «Dear Esther», begynner en fortellerstemme å lese opp, som begynnelsen på et brev. Hvem er denne mannen, og hvor er du? Hvem er du? Hvorfor er du her?

God introduksjon, men du sier ingenting om hva som gjør opplevelsen interessant. Målet er kanskje å fange den samme gåtefulle stemningen i spillet, noe du til en viss grad lykkes med, men siden du ikke velger å kontekstualisere på noen som helst måte, virker det litt pretensiøst.

 

Slik begynner Dear Esther, og disse spørsmålene vil følge deg de neste to timene. For spillet er ikke lengre. Generelt er ikke spillet som andre spill. Ditt eneste «oppdrag» – din eneste funksjon – å utforske øyen. Sakte og rolig. Her finnes ingen løpeknapp, hoppeknapp eller aktiveringsknapp. Du går, enten du vil det eller ei, og blir tvunget til å ta inn over deg omgivelsene, lydene og følelsene, tvunget til å prøve å finne mening i bruddstykkene av brev du får opplest med jevne mellomrom.

Spørsmål er interessante nok, men som spiller ønsker jeg også noen svar. Hva skjer? Hvordan skjer det? Hvorfor skjer det? Er det underholdende? Du lister opp hva spillet går ut på, men kommer aldri i nærheten av å skildre hva det betyr.

 

Der spill som Mass Effect og Deus Ex er som bestselgende romaner, er Dear Esther som en nett novelle hvor man i sannhet kan være fornøyd om den gir god mening etter siste punktum. Flere av bruddstykkene du får høre kommer i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, og om det i det hele tatt finnes noen riktig rekkefølge spørs det om ting hadde blitt klarere. Etter hvert finner man ut av en og annen ting; det føles som om bitene begynner å falle på plass – og plutselig høres neste bruddstykke ut som lite annet enn gal manns skravling.

Interessant simile, men den svarer heller ikke på noen av de sentrale spørsmålene en anmeldelse skal gi svar på. Den er et godt utgangspunkt for diskusjon, men å si at noe er som en nett novelle er ikke god kritikk. Det er latskap.

 

[

i]Dear Esther[/i] er en opplevelse uansett hvordan man snur og vender på det. Å gå rolig rundt på øyen og nyte spillets atmosfære er givende i seg selv, og siden du ikke kan løpe, blir du pent nødt til å ta deg god tid. Spillet er ganske lineært, med anledning til enkelte sidespor – men det gjør egentlig ikke så mye. Mindre tid på å tenke hvor du skal nå, og mer tid på å prøve å gjøre mening ut av denne mannens brev.

Å beskrive ting som en opplevelse er ikke særlig nyttig for leseren. Det du sier er grunnleggende at du ikke forstod dette selv, og at du anbefaler det på grunn av det, og jeg må ha svært stor tiltro til deg som person for å kunne kjøpe en slik tilståelse. Du beskriver spillet som lineært, men viser ingen vilje til å analysere hva dette har å si for opplevelsen. Du kan ikke løpe, heller ikke det forklares ut fra mekanikk eller fortellerform. Dermed ender du opp med en serie påstander som ikke tjener noen annen funksjon enn å fastslå at Dear Esther er idiosynkront.

 

Dear Esther får ingen karakter av meg. Opplevelsen er for unik i spillsammenheng til at den lar seg sammenligne med andre spill gjennom et fattig tall; den er for unik til at den kan dømmes på samme grunnlag som andre spill. I stedet skal du få følgende befaling: Kjøp Dear Esther og spill det. Sett av to små timer av ditt liv til en annerledes spillopplevelse. Gå inn med et åpent og avslappet sinn. Du vil ikke angre.

Det er heller ingenting i denne omtalen som tilsier muligheten til å gi noen karakter, eller en gang en beskrivelse av hva spillet forsøker å oppnå, og om det oppnår det. For det blir du for høytsvevende, lite konkret, og avslører det som for meg vitner om en manglende evne til å forstå Dear Esther på sine premisser (jeg får ikke spilt det). Jeg synes at teksten din vitner om en svært begrenset forståelse av kunst, som ser ut til å være grunnen til at du ikke kan gi noen karakter eller en gang et kritisk blikk på spillet. Ærefrykt er vel og bra, men i dette tilfellet går du så langt at opplevelsen du beskriver ikke blir ytt rettferdighet.

 

Språklig er derimot dette svært godt. Grunnlaget for en god anmeldelse er til stede, det er bare å legge til to deler med kritikk til den delen med poesi du har skrevet.

Endret 19. februar 2012 av Feskinger

[Avean]

Jeg testet det og stod dønn fast uten noe som helst forklaring, bare i en verden full av begrensninger.

 

Man ankommer øya av en eller annen grunn, jeg ser en hytte deretter 1 sti på venstre siden av fjellet som fører til stranda som ender med en blindvei. Prøvde å svømme men da druknet vedkommende bare av en eller annen grunn. Ihvertfall ikke bra spilldesign.

[MiSP]

Takk for svar, Feskinger. Du har helt rett - jeg har en begrenset forståelse av kunst, og forstod bare svevende bruddstykker av hva spillet egentlig handlet om. Men det var en for meg unik spillopplevelse, og det i seg selv er nok til at jeg vil anbefale spillet til andre.

 

Målgruppen min (bloggen min først og fremst) er ikke kunsteliten, eller noe i nærheten, men folk som kjenner meg og vet godt hvem jeg er. Jeg ønsket ikke å analysere spillet, tanken min var ikke engang å skrive en ordentlig anmeldelse - så det var en feiltakelse av meg å nevne "anmeldelse" i emnetittelen her. Det var mer en anbefaling.

 

Når det kommer til å overbevise leseren om å spille dette spillet, så tenker jeg at det skal mindre til når spillet ikke koster noe særlig verken penger eller tid. Det er så klart ingen unnskyldning for en ukomplett anmeldelse, men dette var ikke ment å være en fullverdig anmeldelse heller.

 

1. Hva er et spill
   
2. Hva er et godt spill?
   
3. Hva kjennetegner dette spillet?
   
4. Hvorfor bør jeg kjøpe dette spillet?
   
5. Er dette spillet verdt prisen i tid og kontanter?
   

 

Spørsmål 1 og 2 er generelle spørsmål jeg ikke har noen interesse av å besvare i en anmeldelse - ikke hittil, i alle fall. Spørsmål 3 er jeg usikker på hva du mener med, i den grad du mener jeg ikke har svart på det. Spørsmål 4 og 5 mener jeg at jeg har svart på: Det leverer en unik nok spillopplevelse til at det i seg selv er verdt pris i både tid og penger.

[Feskinger]

Hei. Jeg mente ikke å si at det er spørsmål du trenger å svare på direkte, men som du bør ha i bakhodet når du skriver om spill. For meg er det mye enklere å forholde seg til en anmelder som har en klar idé om hva spill innebærer. Ikke som en fasit-definisjon, men som å ganske enkelt tenke rundt hva som skiller spill fra andre kunstformer og hvorfor de er viktige. Det er nøkkelen til å utvikle en personlig kritikk, å ha et teoretisk rammeverk for det man driver med. Spørsmål tre betyr ganske enkelt at du setter spillet inn i en tradisjon, hvis du klarer å finne en, og ser på hva det forsøker å oppnå innenfor denne tradisjonen. Det svarer du delvis på når du kaller Dear Esther en spill-novelle, men denne definisjonen er ganske begrenset. En novelle kan være så mangt, og når du ikke er mer spesifikk må leseren nesten anta at du mener noe sånt som at DE er et spill med narrative ambisjoner som foregår innenfor et kort tidsrom, har få karakterer og en setting som begrenser seg til et lite geografisk område. Selv om dette er gode observasjoner, er det utgangspunktet til en analyse, ikke analysen.

 

Det er helt greit å anbefale spill, og du har fullstendig rett i at hvis teksten i hovedsak er ment for folk man kjenner, trenger den ikke være like kritisk. Når jeg snakker om kultur med venner kan jeg svært sjeldent levere en dypere analyse av et verk, og ender opp med å snakke veldig løst om hva jeg likte eller ikke likte med det jeg snakker om. Når man skriver kritikk er det derimot alfa og omega med en problemstilling, noe spørsmålene jeg stilte var ment å hjelpe deg mot. Å si at man liker noe selv om man nødvendigvis ikke forstod det (forståelse er jo aldri endelig, men noe man kan nærme seg) er en ærlig sak, og mye bedre enn alternativet (å late som om man forstod det).

 

Det er interessant at du sier at anmeldelser av småtitler krever mindre ressurser, men jeg er ikke nødvendigvis enig. Det finnes tusenvis av sider med kritikk av noveller på noen få tusen ord, og jeg har selv måttet skrive diktanalyser på flere sider om dikt som knapt dekker èn. I spillsammenheng har du imidlertid rett i at det av en eller annen grunn er slik, men selv foretrekker jeg å gi spillet, eller det aspektet av et spill jeg snakker om, den plassen jeg føler at det fortjener. Hvis du ikke forstod Dear Esther utenfor det du har skrevet, kan du jo ikke gjøre så mye mer, og jeg synes teksten din vitner om en god evne til å observere trekk ved spillet som skiller seg ut, og dermed er det litt skuffende at du velger å ikke kontekstualisere. Av en eller annen grunn minner teksten din meg om Gamers Oblivion-omtale, som jeg også mener at, til tross for gode hensikter, mislyktes fundamentalt som analyse.

 

Uansett beklager jeg hvis du synes tilbakemeldingen min var vel aggressiv. Jeg tror du kan skrive mye spennende om spill i framtida.

[MiSP]

Det er interessant at du sier at anmeldelser av småtitler krever mindre ressurser, men jeg er ikke nødvendigvis enig.

Jeg er redd jeg ikke uttrykte meg klart her: Det var ikke ment å være en omtale. Jeg er helt enig med deg i at størrelsen på verket overhodet ikke trenger å være korrelert med størrelsen på analysen, omtalen o.l.

 

Hvis du ikke forstod Dear Esther utenfor det du har skrevet, kan du jo ikke gjøre så mye mer, og jeg synes teksten din vitner om en god evne til å observere trekk ved spillet som skiller seg ut, og dermed er det litt skuffende at du velger å ikke kontekstualisere.

Hvordan kan jeg kontekstualisere om jeg mangler en kontekst? Eller misforstod jeg deg her?

 

Uansett beklager jeg hvis du synes tilbakemeldingen min var vel aggressiv. Jeg tror du kan skrive mye spennende om spill i framtida.

Takk for det! Jeg synes tilbakemeldingen din var veldig aggressiv ja, og det likte jeg veldig godt. Jeg møter lite motstand ellers, og setter stor pris på slike "frontalangrep", enn så lenge de er så velbegrunnet og konstruktive som her.

[MiSP]

Man ankommer øya av en eller annen grunn, jeg ser en hytte deretter 1 sti på venstre siden av fjellet som fører til stranda som ender med en blindvei. Prøvde å svømme men da druknet vedkommende bare av en eller annen grunn. Ihvertfall ikke bra spilldesign.

Da tror jeg du overså en ganske synlig vei opp igjen fra stranden. Når du støter på blindveien og snur og går tilbake, så ser du den opp langs fjellsiden på venstre side. Den er ikke veldig godt gjemt. Anbefaler deg å spille videre, i alle fall til du kommer til hulene. Veldig stilige omgivelser der!

[Telefonsvarer]

Dear Esther er ikke ett spill.

 

Er gå-tur-og-hør-på-lydbok-om-stedet-du-går-rundt-i simulator eller noe slikt.

 

Det er ingen ting du må gjøre, annet enn å trykke W, og nå og da dytte litt på musa. Og rage når du går noe som viser seg å være blindvei, da det tar tid å gå tilbake igjen.

[radiohodet]

Dear Esther er ikke ett spill.

 

Er gå-tur-og-hør-på-lydbok-om-stedet-du-går-rundt-i simulator eller noe slikt.

 

Det er ingen ting du må gjøre, annet enn å trykke W, og nå og da dytte litt på musa.

 

Høres ut som Skyrim,hvis man ser bort fra lydbok-opplegget.

[Telefonsvarer]

Dear Esther er ikke ett spill.

 

Er gå-tur-og-hør-på-lydbok-om-stedet-du-går-rundt-i simulator eller noe slikt.

 

Det er ingen ting du må gjøre, annet enn å trykke W, og nå og da dytte litt på musa.

 

Høres ut som Skyrim,hvis man ser bort fra lydbok-opplegget.

 

Minus at i skyrim er det alt i alt, uendelig med quests.

 

Skyrim 1 - Dear Edther 0