Hvor mye før du ikke ser poenget i det hele?

[Oran]

Hei.

 

Jeg er en gutt på 23, bor for tiden i Oslo, men er oppvokst i Kristiansand. Kom til Norge da jeg var 10år gammel. Kom fra et land preget av krig, mor og far skilte seg pga borgerkrigen, far tok regjeringens side og mor opprørernes side. Krigen tok livet av flere hundre tusen . Mor kastet meg og mine søsken da vi var små, og far måtte flykte landet da landbyen ble tatt over av opprørerne. Han ble smuglet ut av landet til Spania, deretter Frankrike, Tyskland også til slutt Norge. Vi barna ble igjen i landsbyen og vi måtte skilles, meg 2år, store søster 4 år og lillebror 1 år. Ingen kunne mate 3 barn ekstra.

 

Landsbyen var en del av et område som var strategisk viktig for begge sidene å kontrollere. Landbyen ble tatt over flere ganger fra begge sider, og hver gang det skjedde ville mange miste liv og viktige bygg som skolen vår bli brent. Dette var opprørernes tilbake trekk strategi, ødelegge den lille infrastrukturen. Skolen ble brent/sprengt 4 ganger i de 10 årene jeg bodde der.

 

Krigen varer enda idag, 2013, har roet seg betraktelig. Den var på sitt verste i 1997, mord, døde lik, voldtekt, kaos, utrygghet, fattigdom, frykt og mye annet var en del av livet mitt og mine søsken, helt fra vi begynte å huske verdenen vår. Ingen mor eller far, bare onkler og tanter som misbrukte oss. Uten å måtte gå inn i detaljer var pedofili en del av oppveksten min, og det ikke bare fra mine onkler, men av menn som så på meg som et lett bytte. Ingen far eller mor som kan beskytte og stå opp for meg.

 

En god del andre kvalme ting skjedde som jeg ikke skjønte da og trodde var normalt. Ting som kun barn som har vokst opp i en krig og hatt et barns perspektiv kan forstå.

 

Kom til Norge sammen med mine søsken, borte vekk fra dritten. Bodde med far. Far er ikke den dårligste faren der ute, men han var ihvertfall den type person mann IKKE trengte i den situasjonen vi var i. Han forverret mye. Uten å gå inn i detalj igjen utvikler mann en spesiell måte å se ting på. En destruktiv tenkemåte.

 

Har seg slik at jeg har virkelig slåss mot mye dritt og prøvd min aller beste å gjøre det riktige, men klarer ikke å se vitsen i leve på denne måten lenger. Ser ikke vits i å leve hvis det skal være så sinnssykt vanskelig. Klarer ikke å stole på noen, noe som forårsaker mye dårlig sosialt.

 

Er VELDIG mye mer jeg kunne skrevet og fortalt hvor mye jeg må takle hverdag. Sosial fobi, angst for mennesker, min fars mishandling av hans fjerde kone i Norge. Hvor hjelpeløs hun er. Jeg ble kastet ut av familien fordi jeg sto opp for henne. Trakasseringen, nedgraderingen hun må gjennom med han hverdag. Igjen vil jeg ikke gå detaljert inn i det.

 

Jeg holder på med mitt Psykologi studie, profesjon, på andre året. Er en oppegående person, spiller fotball, hopper fallskjerm, elsker film og spill. Er flink med 3ds max, liker å designe arkitektur og modellere karakterer. Mange mener jeg er morsom, men det vet jeg er en cover for å ikke vise hvor sårbar jeg er. Jeg sitter på skolen og skriver dette. I løpet av den tiden det har tattå skrive dette har 4 person kommet bort og pratet med meg. Jeg er klar over at jeg har venner men det er ikke det som føles som viktig. De sier at mange som tar selvmord er mennesker man ofte umulig kunne gjettet at de hadde det vanskelig.

 

Føler for å si et siste ord her for å høre hva folk har å si om selvmord. Om noen av dere har tenkt på det og hva som fikk deg til å ikke gjøre det.

 

Beklager MSN språk. Orker ikke å skrive eksamen korrekt post. Det får holde på universitet.

 

Om du har lest helt til slutt, Takk.

 

Fortell oss om dine selvmords tanker. =)

[vidor]

Skjønner du har fått dyppet føttene dine i mye skit som påvirker hele synet ditt på tilværelsen. Psykologi er et akademisk tungt fag som sannsynligvis roter opp mye av det du har vært igjennom og gjør det tungt å vanskelig å forholde seg til. Det er helt normalt, for det koster alltid å jobbe med slikt. Psykologi som fag er 95% problemorientert, og du har en helt skog med teorier, modeller og tilnærmingsformer for å forstå skadeverkenes omfang sett i lys av alle mulige vinkler og betraktningssteder, samtidig som vi lever i en veldig overfladisk vestlig kultur hvor verdiene stadig er i fritt fall for kapitalistiske krefter og korttenkt økonomisk gevinst og glede indusert igjennom kjøpekraft og projisert vellykkethet.

 

Jeg tror det er viktig at folk er sanne og ærlige og ikke går å bærer på en maske av falskhet, men det krever mye av deg selv og de du har rundt deg å tørre å være ærlig. Det miljøet du er i under et psykologistudie er i så måte en veldig god mulighet både til forstå seg selv og andre via dialog og litteratur og å ha rom til å ta opp både positive og negative ting og ikke minst støtte hverandre. Kan garantere deg at alle på studiet bærer på vanskelige ting. Det er bare et spørsmål om å tørre å være åpen og sårbar

 

Det du har vært igjennom har jo gitt deg mye naturlige negative forventninger som hele tiden ligger i bakhodet. Siden mennesket er så evolusjonært kondisjonert til å unngå negative ting så kan det overskygge mulighetene du har for å tro på det positive og å våge å tro på mulighetene. Negativiteten kan således bli en selvoppfyllene profeti som man selv i høyeste grad er med på å skape. Man påvirker ubevisst andre til å reagere slik man er vant til for å skape de scenarioene man kjenner til fra før av, selv om de ikke føles gode, så kan det være at man opplever at det er noe kjent og "trygt" ved dem.

 

I det man ser selvmord som eneste mulighet så man sluttet å se og tro på muligheter, men jeg tror det er viktig at man gjør en reality-check av holdningene sine og motargumenterer de negative forventningene man har og ikke minst tar fra dem makten over framtiden din. Energien din går dit fokuset ditt går, så sett fokuset på det du ønsker å oppnå, ikke på det du ønsker å unngå. Integrer de opplevelsene du har hatt ved å bearbeide dem og akseptere dem på en måte som egoet ditt aksepterer. Det er forskjell på å stole 100% på noe og å stole 0% på dem eller stole 10%. Dette kan du regulere selv, men du må våge å stole folk. Det er også viktig å bli flinkere på å finne mennesker du kan stole på hvis du ser et mønster i at du velger personer som ikke er til å stole på p.g.a det du tidligere har vært igjennom.

 

De som har mange venner kan være litt for flinke til å gi av seg selv, og ha problemer med å kreve noe tilbake. Et forhold, eller skal vi si helheten av "relasjonsbanken din" bør alltid ha en viss balanse slik at behovene blir dekket.

 

Det ligger vel en slags gunnleggende tanke på at du ikke kan forandre noe p.g.a din tidligere opplevde hjelpesløshet og krenkelser, men dette kan endres via læring og nye erfaringer. Det er sjelden en enkel prosess, men om man skal komme noen vei så må man gå igjennom den.