Foreldre som ikke støtter

[Knazz]

Hei. Søker egentlig litt råd her fra noen seriøse folk. Saken er: jeg er 30 år +, møtte ei jente for ca 2,5 år siden, vi flyttet sammen og er idag foreldre til ei lita fantastisk jente på 7 mnd. Foreldrene mine, altså min samboere svigerforeldrene, bor et stykke unna der vi bor, jeg er enebarn.

Jeg fridde til min samboer like før fødselen, og vi har startet forberedelser til bryllupet som skjer i sommer.

Det hele startet med fødselen, som førstegangsfødende var vi veldig forsiktig og uvitende og bekymret for mye. Vi satte noen klare regler anngående vår datter de første månedene siden hun ikke kunne holde hodet selv og var skjør. Dette fortalte vi til alle rundt oss. Mine foreldre klarte ikke huske dette den første gangen og jeg sa ifra at nå må dere gjøre som vi sier. Men de hørte heller ikke på meg da og neste gang de kom på besøk gjorde de feil igjen! Så ringte jeg etter og fortalte at de må skjerpe seg. Så var vi også på reise der vi hadde med vår datter i Spania, mine foreldre var også der på samme tid. Vår datter som er veldig ung skreik mye og var veldig urolig, da vi møtte mine foreldre, så min samboer tok henne med ut da hun var veldig urolig, noe som fikk mine foreldre til å bli skuffet, lei seg og sur. De trodde min samboer gjorde dette for hun ikke ville la de møte henne!

 

Så har tiden gått med en del telefoner hit og dit , der mine foreldre skjeller ut min samboer og at de føler seg tilside satt. Jeg hadde håpet en telefonsamtale med min samboer og mine foreldre kunne løse saken, noe som bare ble mye verre, min mor fortalte at min samboer hadde skjelt henne ut, mens min samboer fortalte at min mor skjelte ut min samboer. Jeg var ikke tilstede under denne samtalen. Noe som satte meg i en knipe, jeg er ganske knyttet til mine foreldre fra før mens jeg har en samboer jeg elsker over alle på jord. Så hvem jeg skulle jeg tro på? Jeg valgte min samboer. Noe som ikke ble helt populært.

 

Så har tiden gått enda lengre med frustrasjon, mine foreldre har ikke vært på besøk på 5 mnd.

 

Vi driver altså med bryllupsplanlegging og vil jo så gjerne glede oss og kose oss med det og se frem mot et fint brylup, men hvordan klarer vi og kose oss med dette? Siden jeg har foreldre Som ikke liker min samboer og som mener jeg har vendt ryggen til min familie. Vi har sendt ut bryllupsinvitasjoner til alle sammen, mange har svart. Men ikke mine foreldre.

Noen dager siden ringte min mor til min samboer. Hun ville sette en strek over hele greia og gå videre. Men vi syntes ikke det er så enkelt som å sette en strek over slike ting uten en unnskyldning , som min samboer sa på telefon til min mor på en bestemt måte, ikke stygt men bestemt og klart! Dette ville ikke de gå med på siden de mener de ikke har gjort noe galt! Her hørte jeg hele samtalen Der det ble bare enda verre og ente i at min far ringte meg opp og fortalte at de ikke vil komme i mitt bryllup!

 

Hele greia her er jo at alt dette setter meg og min samboer sitt forhold på en prøve. Vi har krangla mye om mine foreldre. Mine foreldre snakker ned på meg og min samboer.

 

Noen råd jeg kan gjøre?

[monoamine]

Mitt råd til deg er å ta en telefon til din mor og si til henne akkurat hvordan du føler det hele. Det virker jo som om alt er bygget på en misforståelse og at begge parter er for stolte til å innrømme sine egne feil. Ha også en prat med din kone og forsøk å bli enig om en strategi for å løse det - invitere foreldrene dine på besøk for å løse opp stemningen? Det at din mor ringte og ville sette en strek er jo et godt tegn, og hun syntes sikkert det var vanskelig å si unnskyld for noe hun ikke helt skjønner hun har gjort galt. Din kone må ikke være bestevenn med din mor, og det er ikke uvanlig at det kan oppstå gnister i en slik situasjon, spesielt siden du er enebarn. Men det er veldig kjedelig at dette skal gjøre at de ikke engang vil komme i bryllupet deres - her er det noen som ikke helt vil svelge sin egen stolthet virker det som. Din mor er nok redd for å "miste" deg og jeg tror det er lurt av deg å vise henne at du bryr deg om henne og er glad i henne uansett, slik at hun også klarer å være glad i deg uansett hvem du velger å gifte deg med.

[BuffyAnneSummers]

Syns det virker fishy. Spesielt at foreldrene dine driver å påstår at hun ''stjeler'' deg fra dem.. Guess what, du er en voksen mann! Du har fått ditt eget liv, og nå skal du sette i gang med å starte ett nytt kapittel og ditt nye liv som ektemann. Livet som far begynte jo da dere fikk barn sammen. Du har andre ting å prioritere enn kaffebesøk hos mor og far..

 

Det at foreldrene dine nekter å komme på besøk eller til bryllupet.. seriøst, det gjør til og med MEG sint! Er ikke du sint?? Dagen handler ikke om dem! Det handler om DEG! Deres sønn! Deres voksne sønn, som believe it or not faktisk er blitt voksen, og er fint i stand til å ta sine egne beslutninger!

 

Syns synd på samboeren din, gitt at hun ikke var den som var ekkel og startet hele greia.

Hvordan kan de forvente at en nybakt mor med ett spedbarn med litt spesielle behov skal tenke på DERES behov?!

[Budeia]

Man behøver ikke sette opp regler for hvordan voksne, erfarne personer skal holde en baby. Her mener jeg dere gjorde feil.

Hvis babyen hadde kolikk i Spania, kunne dere sagt fra om det.

 

Hvis dette er dine foreldres første eller eneste barnebarn, har de ekstra store forventninger. Men det er vanskeligere å være farmor enn mormor. Det vil si at den som er barnets mormor mye lettere får et nært forhold til barnebarnet, siden det er barnets mor som har mest ansvar. Faren har oftest ikke "totaloversikten" i samme grad.

[Knazz]

Det gjør meg veldig sint, skuffet, lei meg og oppgitt! Og jeg prøver og koble ti g ut ved å se positive ting i fremtiden, min datter, samboer og alt lissom. Og til tider funker det ganske bra. Prøver å oppmuntre min samboer også som føler at hun er skyld i alt.noe som hun ikke er. Vi står jo sammen om ting som er sagt og ment. Min samboer er kanskje mye flinkere enn meg til det å si ifra og fortelle meningen sin enn meg. Jeg har kanskje ikke fortalt mine foreldre det samme på samme måten som min samboer har gjort. Noe som idag ser ut som t de ikke vil ha noe kontakt med samboeren min! Men det går jo utover min datter også, som går glipp av 2 besteforeldre som hun ikke får møtt!

 

Senest idag fikk jeg sms fra min far som skrev slik "hei, jeg kommer ikke til å ringe mere, ta vare på deg selv og din datter" . Det holder seriøst på å klikke for meg til tider. Jeg prøver å ringe opp men ikke noe svar.

 

En ting er sikkert er at jeg har hatt en fin oppvekst og mine foreldre har alltid vært der for meg. Men ikke nå, da jeg/vi har fortalt min mening om noe!

[BuffyAnneSummers]

Spør deg selv; er dette personer du overhode har lyst på i ditt datters liv i utgangspunktet?

 

Jeg vet det høres drastisk ut, men jeg spør fordi jeg er litt i samme situasjon. Foreldrene mine hater at jeg har blitt sammen med en norsk kar (verdens beste forøvrig!) og jeg tenker langsiktig og kan ikke se for meg at jeg kan tillate dem å omgås mine eventuelle barn hvis jeg får barn med han, og de fremdeles har samme innstilling. De snakker stygt om han til meg liksom.. gudene vet hva de sier når jeg ikke er der.

Endret 17. februar 2012 av BuffyAnneSummers

[€uropa]

Det er foreldrene dine som oppfører seg idiotisk. Dere har så klart all rett til å si ifra om ting dere ikke er fornøyd med. Det er svært barnslig av dem å ikke svare når dere kontakter dem.

 

Man behøver ikke sette opp regler for hvordan voksne, erfarne personer skal holde en baby. Her mener jeg dere gjorde feil.

Hvis babyen hadde kolikk i Spania, kunne dere sagt fra om det.

 

Hvis dette er dine foreldres første eller eneste barnebarn, har de ekstra store forventninger. Men det er vanskeligere å være farmor enn mormor. Det vil si at den som er barnets mormor mye lettere får et nært forhold til barnebarnet, siden det er barnets mor som har mest ansvar. Faren har oftest ikke "totaloversikten" i samme grad.

 

Trådstarter og samboeren fortalte ettertrykkelig at datteren hadde spesielle behov, og når hun ikke kan holde hodet sitt oppe selv, er det viktig at hun holdes riktig. Hvis besteforeldrene gjør feil, så har foreldrene lov til å si klart ifra, selv om de er "voksne og erfarne". Og selv om det ikke opplyses direkte i førsteposten, sa sikkert trådstarter hvordan saken egentlig var i Spania.

 

Selv om foreldrene til trådstarter har fått sitt første barnebarn, er det ikke forsvarlig å oppføre seg som idioter. Uansett hva det gjelder, om det er riktig hodestøtte eller en bagatell, så må man respektere det foreldrene til ungen sier.

 

Jeg har ingen tro på at det er vanskeligere å være farmor enn mormor. Det er akkurat hva man gjør det til, spesielt hvis foreldrene til barnebarnet bor sammen. Kjønnsrollene er ikke nødvendigvis så definerte som du vil ha det til. Hvis man skaper seg et dårlig forhold til barnets mor, er det klart at det blir vanskelig uansett.

[perpyro]

Jeg sier meg enig i det BuffyAnneSummers skriver.

Du må vurdere forholdet til dine foreldre om det i det heke tatt er værdt det.

Jeg sitter i den situasjonen av jeg ikke har kontakt med min far.

Det startet med at kona hans ikke likte kona mi noe særlig også har han ikke tatt kontakt når han er innom byen her jeg bor.

Enden på visa er at vi ikke har noen kontakt og det er i grunnen greit for meg.

Du må bare innrette livet ditt etter at du ikke har noen foreldre for tiden og glemme hvor trist det eventuelt er.

Hold sammen med din kone og den delen av familien dere har kontakt med så får dine foreldre ta konsekvensen av å ikke ha kontakt med sin sønn.

[Budeia]

Trådstarter og samboeren fortalte ettertrykkelig at datteren hadde spesielle behov, og når hun ikke kan holde hodet sitt oppe selv, er det viktig at hun holdes riktig.

Når dette er i månedene etter fødselen, er det ikke noe spesielt behov i det hele tatt. Alle babyer trenger god hodestøtte i denne perioden. Derfor mener jeg at det er erfaringen som teller.

[€uropa]

Det vet jeg. Saken er at trådstarter og samboeren er foreldrene til jenta. Da har de all rett til å være påpasselige og si ifra når de ikke er fornøyde med noe. Og foreldrene hans må respektere at de er foreldrene hennes og rette seg etter det.

[Budeia]

Og foreldrene hans må respektere at de er foreldrene hennes og rette seg etter det.

Stort sett ja, men de uerfarne bør ikke forlange at foreldrene skal forkaste sin innlærte måte å bære en baby, når det ikke er noe galt med den.

 

På andre områder kan det være noe galt med besteforeldrenes oppfatninger, som der de gir fast føde til babyer på 3 måneder, og der de mener at ettåringer skal gå med sko inne for å støtte ankelen. Dette er holdninger som er avleggs. Men jeg tror de vet hvordan de skal holde en baby.

[€uropa]

Det er uvesentlig da vi ikke vet hvordan besteforeldrene holdt ungen. Jeg stoler på trådstarters oppfatning.

[Filamu]

når det ikke er noe galt med den.

 

"siden hun ikke kunne holde hodet selv og var skjør"

Det er da virkelig ikke normalt?

 

Tror egentlig at situasjonen kan løses med en skikkelig alvorsprat med foreldrene og TS. Helst i person da telefon ikke akkurat er optimalt, og muligens ikke ta med samboer på det første møtet

[Budeia]

"siden hun ikke kunne holde hodet selv og var skjør"

Det er da virkelig ikke normalt?

Kommer snart til å gi meg fra denne diskusjonen, men det er da ikke uvanlig at nybakte og bekymrede foreldre (som han skriver at de var), føler at babyen deres er skjør. Noen fedre tør nesten ikke holde babyen.

Men dersom det henviser til "beinskjør" er jeg enig i at det kan defineres som et "spesielt behov".

[Jofred]

Som pappa til minstemann selv kan jeg si at jeg hadde gitt klar beskjed dersom mine instrukser om hvordan mitt barn skal bli behandlet ble brutt (huff, tung settning).

 

Var jeg deg, (og vi høres noe like ut) ville jeg tatt en prat med foreldre alene.

Vist dem nøyaktig hvor linja går, hvordan det står til nå, men si at du ønsker å ha et nært forhold til familien.

Forklar at nå går det skjevt ut, og at du som mann selvsagt må støtte kona di gjennom tykt og tynt.

 

Dersom de ønsker å fortsette å være en del av livet ditt, må de klare å sette sine preferanser til side.

 

Selv om jeg gjerne tror dere overreagerr anngående holdemetoden, så er det vanlig.

Du kan trøste deg med at første gang er alle like hysteriske, det viser bare at du er menneskelig.

[perpyro]

Nå vet jeg ikke alderen på dine foreldre men de er ikke langt unna 50 og kanskje eldre også.

Menn i den alderen er ofte lite mottakelig for kritikk og kvinner helt umulige.

Ofte tar de ikke barna sine på alvor heller og er lite mottakelige for kritikk fra avkommet sitt og reagerer lett med agresjon istedenfor forståelse når uenigheter oppstår.

Har studert dette på mennesker rundt meg og jo eldre de blir jo mere verdensmestre blir di.