Snodig dialektsfenomenproblem

[medlem-79877]

Jeg føler meg litt snodig. Med kameratene mine snakker jeg én type dialekt med typiske vokalendinger og trekk ved dialekten fra stedet jeg bor på (liten bygd), men til foreldre, søsken og slekt bruker jeg en dialekt som er mer lik foreldrene mine sin (vi har reist en del rundt så de har en slags blandingsdialekt med østlandsk preg på endingene, type sola, brødskiva etc).

 

Når da for eksempel både foreldrene mine og kameratene mine er tilstede vet jeg ikke hvordan jeg skal snakke, fordi jeg har sperrer for å snakke bygdedialekt til foreldrene mine, og for å snakke ''mamma og pappa-dialekt'' til kameratene mine. What to do? Kan ikke bare holde kjeft eller unngå visse ord heller. Hva om jeg skal tale i et bryllup en gang? Crazy shit, i know.

 

Andre som kjenner til dette fenomenet?

[tingo]

Det kalles ofte Forsvarsdialekt :-)

[djgudleif]

Snakk den dialekten som resonnerer med den du virkelig er. Ikke tenk på hvordan folk vil reagere.

[medlem-79877]

Er nok det som er løsningen ja. Men blir litt merkelig å plutselig snakke slik jeg egentlig gjør til kamerater og bekjente. De begynner jo å lure hva som feiler meg sikkert. Hva svarer jeg når de kommenterer/ler av meg?

[BlueEAGLE]

Typiske kommentarer jeg bruker til sånne usaklige bemerkninger:

 

"Ja, for du har mye hår?!"

"Hva pokker har det med ost å gjøre?"

"Ja, det sa brura au!"

[thrace]

Du er ikke alene om dette. Selv om det er vanligere med en diglossi der en hel gruppe bruker to språkformer, der den ene har høyere prestisje, har jeg kjent og hørt om flere enkeltindivider som veksler mellom to dialekter på norsk.

 

Skifter du dialekt vil nok folk rundt deg reagere i begynnelsen, delvis fordi "trofasthet" til dialekten din settes høyere i norsk enn i mange andre språk, og dialektene generelt nyter høy prestisje, men det går over. Broren min skiftet bevisst fra en dialektform til en annen da han var ca. 16-17. I begynnelsen syntes vi alle det var helt merkelig, men nå er det liksom bare sånn.