Spontane aggresjonsproblemer...

[AnjoEntertainment]

Først kan sies at jeg har hatt kreft og uendelige med bivirkninger. Jeg har vært på sykehus regelrett ett år i strekk, og har problemer med å ville sosialisere meg med folk igjen (ikke pga. angst eller noe slikt, men pga. vanskeligheter med å 'stole' på folk).

 

Nå i det siste har jeg begynt å bli VELDIG fort forbanna, og ikke bare småsint eller irritert, men så forbanna at jeg kan finne på å smelle ting i veggene, si mye stygt etc. Jeg eksploderer, rett og slett! Jeg opplever også at jeg plutselig kan bli overhyper (føle meg så glad at jeg må hyle og skrike hele tiden), for så å bli steik forbanna, og da lurer jeg på om;

 

a) Blir jeg ravende gal?

b) Manisk depressiv?

c) Depressiv?

d) En blanding av følelser og minner...?

 

Hva er dette? Depresjon? Manisk depressivitet? Hva skjer med meg?!! Småbekymret...

Endret 13. februar 2012 av Adulf Ordtitter

[Runinho]

Jeg vil nok tro at det handler om mange undertrykte og ubevisste følelser. Du sier også du har problemer med å stole på folk nå. Å få en diagnose som kan være fatal er selvfølgelig ikke lett, men selv om du skulle komme deg over selve sykdommen, så er det ikke som tar hensyn til psyket. Det er ikke en enkel ting å stå ovenfor sin egen dødelighet, og særlig ikke i ung alder. Jeg kan f.eks lett se for meg at en som får kreft blir behandlet på helt annen måte av de rundt seg. Mange mennesker vil til og med unngå kontakt med deg fordi det er vanskelig for dem å vite hvordan de skal oppføre seg. Bærer du på sinne så er det noen ganger best å føle på det i trygge omgivelser. Ta deg en løpetur, noen runder med en boksesekk f.eks.

[AnjoEntertainment]

Jeg vil nok tro at det handler om mange undertrykte og ubevisste følelser. Du sier også du har problemer med å stole på folk nå. Å få en diagnose som kan være fatal er selvfølgelig ikke lett, men selv om du skulle komme deg over selve sykdommen, så er det ikke som tar hensyn til psyket. Det er ikke en enkel ting å stå ovenfor sin egen dødelighet, og særlig ikke i ung alder. Jeg kan f.eks lett se for meg at en som får kreft blir behandlet på helt annen måte av de rundt seg. Mange mennesker vil til og med unngå kontakt med deg fordi det er vanskelig for dem å vite hvordan de skal oppføre seg. Bærer du på sinne så er det noen ganger best å føle på det i trygge omgivelser. Ta deg en løpetur, noen runder med en boksesekk f.eks.

Takk for tilbakemelding og råd! Har prøvd å bokse på litt av hvert, men det er akkurat som at det kommer en ny sinne-ladning hele tiden. Jeg får det liksom ikke "vekk". Jeg har prøvd lange turer med bikkjen etc, men uansett hva jeg gjør så går det ikke mer enn fem minutter før jeg kan eksplodere igjen. Det må jo være noe som ligger i underbevisstheten som plager meg, men jeg vet ikke hva... ikke gjør psykologen min det heller (som ikke er særlig flink til å fokusere på de alvorlige problemene mine heller).

Endret 13. februar 2012 av Adulf Ordtitter

[Runinho]

Det hørtes ikke ut som en veldig seriøs psykolog. Dessverre er det mange som setter altfor stort fokus på å være passive lyttere, og bare forsøker å lede den andre personen i kognitiv terapi. Det funker bare med de som er følelsesmessig klare for det.

 

Får jeg lov å spørre hva slags kreftbehandling og hva slags kreft du hadde?

 

Jeg tror nok helst det er psykologisk, underbevisst og forbigående, men siden du ikke ser ut til å ha noen anelse om nøyaktig hva det er som er problemet eller hva du er sint på, så bør vi forsøke å utelukke bivirkninger og skader

[AnjoEntertainment]

Det hørtes ikke ut som en veldig seriøs psykolog. Dessverre er det mange som setter altfor stort fokus på å være passive lyttere, og bare forsøker å lede den andre personen i kognitiv terapi. Det funker bare med de som er følelsesmessig klare for det.

 

Får jeg lov å spørre hva slags kreftbehandling og hva slags kreft du hadde?

 

Jeg tror nok helst det er psykologisk, underbevisst og forbigående, men siden du ikke ser ut til å ha noen anelse om nøyaktig hva det er som er problemet eller hva du er sint på, så bør vi forsøke å utelukke bivirkninger og skader

Jeg hadde leukemi (blodkreft - Akutt lymfatisk leukemi). Er fortsatt i tablettbehandlingsfasen, men alle kurer og intensive behandlinger er overstått. Totalt er behandlingstiden to og et halvt år, med flere års oppfølging etter det.

[Runinho]

En liten sjekkliste for å utelukke det fysiske:

Hvor lenge er det siden cellegift og/eller strålebehandlingen ble avsluttet?

Fikk du i det hele tatt steroider?

Kan du gi meg navnet på medisinene du tar nå?

 

Så vidt jeg kan se er det de siste årene påvist at spesielt cellegift kan gi fysiske forandringer i hjernen. Ikke i noen spesiell sammenheng med følelser, men snarere mental sløvhet osv. så jeg ville nok holdt fast på det psykiske litt til.

 

Kan jo også være at alle medisinene, alle bivirkningene, og alt du har gått igjennom, sammen lager en slags cocktail. Personlig synes jeg ikke det er merkelig overhodet. Jeg hadde heller synes det var merkelig om du IKKE ble sint.

 

Å bo på sykehus i et år, å måtte konfrontere sin egen dødlighet i ung alder, venner og familie som behandler deg enten som en skjør blomst, eller som en spedalsk, det er til å bli smågal av. Og akkurat det synes jeg du skal la deg føle på, og gi uttrykk for på en sunn måte, og drite i hva andre mener om det.

 

Det er også utrolig skremmende og frustrerende å bli syk av noe man ikke kan gjøre noe med. Dødstrusler trigger "fight or flight", men hvordan bekjemper man seg selv? Du har sikkert gått igjennom det tusen ganger i eget hode, hva du har gjort for å fortjene skjebnen din, selv om du i virkeligheten overhodet ikke tror på noen skjebne.

 

Uansett synes jeg du bør spørre psykologen om å få lege eller psykiater til å skrive ut noen stress og angst- dempende medisiner. Noe beroligende, som ikke påvirker de andre medisinene, og som du kan ta om angst eller sinne tar overhånd.

[AnjoEntertainment]

En liten sjekkliste for å utelukke det fysiske:

Hvor lenge er det siden cellegift og/eller strålebehandlingen ble avsluttet?

Fikk du i det hele tatt steroider?

Kan du gi meg navnet på medisinene du tar nå?

 

Så vidt jeg kan se er det de siste årene påvist at spesielt cellegift kan gi fysiske forandringer i hjernen. Ikke i noen spesiell sammenheng med følelser, men snarere mental sløvhet osv. så jeg ville nok holdt fast på det psykiske litt til.

 

Kan jo også være at alle medisinene, alle bivirkningene, og alt du har gått igjennom, sammen lager en slags cocktail. Personlig synes jeg ikke det er merkelig overhodet. Jeg hadde heller synes det var merkelig om du IKKE ble sint.

 

Å bo på sykehus i et år, å måtte konfrontere sin egen dødlighet i ung alder, venner og familie som behandler deg enten som en skjør blomst, eller som en spedalsk, det er til å bli smågal av. Og akkurat det synes jeg du skal la deg føle på, og gi uttrykk for på en sunn måte, og drite i hva andre mener om det.

 

Det er også utrolig skremmende og frustrerende å bli syk av noe man ikke kan gjøre noe med. Dødstrusler trigger "fight or flight", men hvordan bekjemper man seg selv? Du har sikkert gått igjennom det tusen ganger i eget hode, hva du har gjort for å fortjene skjebnen din, selv om du i virkeligheten overhodet ikke tror på noen skjebne.

 

Uansett synes jeg du bør spørre psykologen om å få lege eller psykiater til å skrive ut noen stress og angst- dempende medisiner. Noe beroligende, som ikke påvirker de andre medisinene, og som du kan ta om angst eller sinne tar overhånd.

Steike! Tusen takk for et flott innlegg. Du traff spikeren på hodet!

 

Cellegiftkurene ble avsluttet Juli 2011. Så åtte-ni måneder siden avsluttet behandling med kurer.

 

Gikk på steroider jevnlig, den sterkeste av de var Dexamethason. Denne tok jeg det siste året (Juli/August 2010 til August 2011) i syv dager hver fjerde uke (altså én gang i måneden over en periode på 7 dager).

 

Medisinene jeg tar nå (tablettform) er cellegiftene Puri-Nethol (3 tabletter om dagen) og Methotrexat (15 og en halv tablett én gang i uken).

 

Angående medisiner mot angst og stress-dempende, så har jeg en kjip psykolog som mener at jeg ikke trenger det (basert på at han mener alle problemer kan løses ved prat) og leger på Haukeland som er livredd for å skrive ut angstdempende. Det ironiske er at jeg gikk på morfin og angstdempende i fire-fem måneder, ble aldri avhengig (ikke en gang abstinenser) og de er fortsatt redd for å skrive ut en pille i nøden til meg. Synes det er ganske urettferdig, men jeg er så lei av å snakke for meg hele tiden. Må diskutere og argumentere for alt!

Endret 14. februar 2012 av Adulf Ordtitter

[Runinho]

Hyggelig å være til hjelp

 

Det høres ut som om du også fremdeles går på svært sterke medisiner. Hmm, må tygge litt på de medisinene selv, if you pardon the pun, og undersøke litt. De ville nok ønske å skrive ut noe SSRI-tull, men antidepressiva har nok ikke så mye for seg, da blir du fort en vandrende zombie, og følelsene hoper seg opp enda mer.

 

Kjip psykolog ja Som du sier er de langt mer liberale med legemidler på sykehus, men der har de også tilgang på deg 24/7, og motgift er nær. Og en fastlege vil sjelden overkjøre en psykolog eller særlig psykiater.

 

Alternativene er da ikke så mange. Andre medisiner er enten narkotiske, og de ikke-narkotiske er lite testet for angst :s

[AnjoEntertainment]

Nå begynner denne aggresjonen igjen. Kalte min lillesøster på syv år for "åndssvak fittejente", skjelte ut min mor og rett og slett følte for å knuse ting der jeg sto. Vi har hatt det kjempe hyggelig sammen i flere dager, og nå sa det pang. Grunnen var at jeg ble forbanna fordi min mor hadde forårsaket at bikkjen pisset på min 300,- kr dyre T-skjorte...

 

Hva er det som skjer? Sinnet forsvinner jo ikke! Er rett og slett bekymret over denne aggresjonen. Det føles som om jeg må slå ihjel noen for å få det vekk. Jeg vet av erfaring at det kan nå vare i ett døgn, og bare tanken på det er bekymringsverdig.

 

Har vært kjempe aktiv og relativt positiv hele denne uken, så hva er det som klikker oppi hue?!

Endret 23. februar 2012 av Adulf Ordtitter

[Runinho]

Når disse aggressive og fæle tingene kommer ut av deg, er det fordi du bare emosjonelt ustabil (skjønner ikke hva som skjer i ditt eget hode)

 

...eller føler du fysiologiske symptomer på at du har lyst til å bli voldelig? Type adrenalinrush, følelsen av at kroppen rister, muskler som knytter seg osv. ?

 

Følelsen av å ha lyst til å knuse ting høres ut som om du beskriver nummer to?

[AnjoEntertainment]

Når disse aggressive og fæle tingene kommer ut av deg, er det fordi du bare emosjonelt ustabil (skjønner ikke hva som skjer i ditt eget hode)

 

...eller føler du fysiologiske symptomer på at du har lyst til å bli voldelig? Type adrenalinrush, følelsen av at kroppen rister, muskler som knytter seg osv. ?

 

Følelsen av å ha lyst til å knuse ting høres ut som om du beskriver nummer to?

Ja, nummer to - men også en blanding av nummer 1, men det er først etterpå. Da får jeg lyst til å grine, som om noe tærer på meg og svekker meg. Det hele ender med en slags emosjonell "breakdown".

 

Noe jeg synes er litt merkelig er at dette ikke har skjedd (hittil) når jeg er med venner, og det tror jeg er fordi da "skjerper" jeg meg - jeg tillater ikke meg selv å vise følelser.

 

De siste to ukene har jeg vært mye med venner og generelt sett vært veldig aktiv, men som vanlig opptrer aldri disse sammenbruddene i nærheten av dem. Men etter en veldig aktiv uke/periode kan jeg få et slags emosjonelt sammenbrudd (ikke sånn som det adrenalin-rush-sinnet) som gir sterk (panikk)angst, en følelse av sorg og svakhet og kramper i føttene (har vært plaget med virkelige sterke kramper i over ett år nå). Og ofte etter disse sammenbruddene får jeg lav selvtillit og blir fort irritabel. Det har blitt som onde sykluser:

 

- er jeg for aktiv får jeg emosjonelt sammenbrudd.

- er jeg for alene og isolert klikker det for meg.

- gjør jeg noe utenom det vanlige (være aktiv OG ta tid til å slappe av) skjer begge delene...

Endret 28. februar 2012 av Adulf Ordtitter

[Dufen]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men ikke fullt så voldsomt.

 

Jeg har kols, og i den forbindelse blir jeg skikkelig sliten når jeg er dårlig. Jeg blir da i dårlig humør, og om jeg plages mye med en ting kan jeg bli avsindig forbanna.

Tok noen blodprøver hos legen og kortisolnivåene (stresshormon) var skyhøye. Når jeg er "bra", er de noenlunde normale...

[AnjoEntertainment]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men ikke fullt så voldsomt.

 

Jeg har kols, og i den forbindelse blir jeg skikkelig sliten når jeg er dårlig. Jeg blir da i dårlig humør, og om jeg plages mye med en ting kan jeg bli avsindig forbanna.

Tok noen blodprøver hos legen og kortisolnivåene (stresshormon) var skyhøye. Når jeg er "bra", er de noenlunde normale...

Hmm. Kunne det "klikke" for deg hvis f.eks noe du skulle ta på en hylle falt ned, og like etterpå skjedde noe lignende som irriterte deg?

 

Det har jeg glemt å si! Hvis ting irriterer meg fort etter hverandre så kan det utløse eller starte dette spontane sinnet.

[Dufen]

Ja.

 

Jeg har ikke kontaktet psykolog/psykiater enda om saken, jeg bestilte kortisolblokkere fra ei nettsjappe som funka greit...

Jeg merker også at det ikke skjer i det hele tatt om kostholdet er bra.

Jeg trener en del og hadde trodd at dette skulle være med på å dempe slike ting, men har enda ikke sett en sammenheng

 

Det er nok en del andre faktorer som spiller inn, jeg har en far som er så syk (ryggproblemer som førte til avhengighet av smertestillende når vi søsken enda var små) at han ikke fungerer, samt at jeg selv har lungesykdom. Disse to tingene gjør nok sitt med humøret.

 

 

Jeg tror selv at såpass alvorlig sykdom som kreft kan gjøre en del ting med psyken. Det sinnet du beskriver, kan det være frustrasjon som kulminerer i "aggresjon" siden du ikke får kommunisert ut at du plages? Det er sånn for meg til tider...

[jigaplow]

...eller føler du fysiologiske symptomer på at du har lyst til å bli voldelig? Type adrenalinrush, følelsen av at kroppen rister, muskler som knytter seg osv. ?

 

Hva kan isåfall dette komme av?

[Runinho]

Det er utrolig vanskelig å stille fjerndiagnose, og er antagelig godt utenfor mitt felt uansett. Det er mulig du tom. må ha en nevrolog til å se på dette. Jeg har ingen tvil om at du har mye underliggende emosjonelle baggasje etter alt det urettferdige og fæle du har opplevd, men det er også mulighet for fysiske ettervirkninger og varige fysiske mèn her, og da er det noe som burde kartlegges så fort som mulig. Det irriterer meg at både legen din og psykologen din er så vanskelige å ha med å gjøre... har du mulighet for å gå til en annen lege og be om utredning?

[AnjoEntertainment]

Det er utrolig vanskelig å stille fjerndiagnose, og er antagelig godt utenfor mitt felt uansett. Det er mulig du tom. må ha en nevrolog til å se på dette. Jeg har ingen tvil om at du har mye underliggende emosjonelle baggasje etter alt det urettferdige og fæle du har opplevd, men det er også mulighet for fysiske ettervirkninger og varige fysiske mèn her, og da er det noe som burde kartlegges så fort som mulig. Det irriterer meg at både legen din og psykologen din er så vanskelige å ha med å gjøre... har du mulighet for å gå til en annen lege og be om utredning?

Eventuelt fastlegen min, men hun er ganske stri hun også. Kan ta det opp med henne, men hun er halvt tysk og er ikke lett å snakke med.