Når har man fullført løpet og vunnet kransen?

[Sanchez_]

I første korinterbrev 9:24 snakker Paulus om et løp og en seierskrans. I 2.tim 4:6 sier han at "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen". Er det noen som kan forklare meg enkelt nøyaktig hva dette løpet er for noe, og hvordan Paulus har fullført det da han skrev til Timoteus?

Handler det liksom bare om at løpet er livet vårt, og at striden er å møte på utfordringer, og kanskje i løpet av veien få oppleve mirakler og folk frelst? Men hvorfor er det da slik at Paulus har fullført løpet mens han enda lever? Da virker det for meg som om han på en måte ikke trenger å gjøre mer før han dør. Nøyaktig hva skal til for å fullføre og vinne kransen?

 

Edit: Skriveleifer og oppdatert tittel

Endret 8. februar 2012 av TerjeP

[robertaksland]

Det handler rett og slett om å være god til tross for at man mange ganger ønsker å bare følge de av dine egne lyster som går på tvers av andres. Hvor langt dette må trekkes før man kan snakke om å ha vunnet seierskransen? Det tolker jeg som at du har vært god så lenge at du har klart å endre din egen grunnholdning og blitt et bedre menneske slik at du slipper å kjempe denne kampen lenger. Når du føler tryggheten om at du er et godt menneske uten å måtte kjempe mot noen av dine egne lyster, da har du vunnet seierskransen.

[Romeren]

I første korinterbrev 9:24 snakker Paulus om et løp og en seierskrans. I 2.tim 4:6 sier han at "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen". Er det noen som kan forklare meg enkelt nøyaktig hva dette løpet er for noe, og hvordan Paulus har fullført det da han skrev til Timoteus?

Handler det liksom bare om at løpet er livet vårt, og at striden er å møte på utfordringer, og kanskje i løpet av veien få oppleve mirakler og folk frelst? Men hvorfor er det da slik at Paulus har fullført løpet mens han enda lever? Da virker det for meg som om han på en måte ikke trenger å gjøre mer før han dør. Nøyaktig hva skal til for å fullføre og vinne kransen?

 

Edit: Skriveleifer og oppdatert tittel

2. Timoteusbrev skriver han fra fangenskapet i Roma og disse versene er det siste vi har fra ham, like før han dør. Derfor ser han tilbake på livet, men sikkert minst like mye på det aposteloppdraget han fikk. Han skal nå avslutte sin gjerning og overlater stafettpinnen til Timoteus.

 

Striden han snakker om henger nok sammen med tjenesten. Det vi vet er at han ikke bare opplevde motstand fra jødisk hold, men ikke minst judaister - dem som nok forkynte Jesus, men som mente at man først måtte bli jøde for å bli kristen. Dette er en debatt som vi ser mye av i Apostelgjerningene og i brevene ellers.

 

Men det var og mye menneskelig motgang i den tiden han fiorkynte, han var jo døden nær ved flere anledninger. Ikke det at han fryktet døden, heller tvert om:

 

(Fil 1,20-24): Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli tående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.

 

For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men hvis det å bli i live betyr at jeg kan gjøre et arbeid som bærer frukt, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men å bli i live er mer nødvendig for deres skyld.

 

Men nå var det slutt og jobben gjort.

 

Hva som skal til for den enkelte av oss? Jeg tenker at det er det bare opp til den enkelte å svare på. Det finnes ikke noen standard oppgaver og vi skal passe oss for at andre skal fortelle, eller ha tro for hva jeg skal gjøre. Bare Paulus var Paulus.