Mitt venneløse og kravstore meg

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hva jeg prøver å oppnå med å skrive ned det her, men kom gjerne med kommentarer og innspill. Det vil bli langt.

 

Jeg er stort sett ganske venneløs og det har jeg vært de siste 8 årene eller deromkring. Det går fint, jeg har mennesker som jeg har kontakt med over internett og en sjelden gang treffer, og jeg har kollegaer som jeg snakker med. På én måte trives jeg med å kunne sitte for meg selv og drive på med ting for meg selv, og jeg er nok ikke en utpreget sosial type som har et stort behov for å ha mennesker rundt meg hele tiden.

 

Samtidig er det mennesker som tar kontakt med meg, vil ha meg med på ting eller på en eller annen måte later til å ville bli venn med meg. Problemet er bare at dette er personer som jeg ikke er spesielt keen på å bli venn med. Vi er svært ulike som personer og jeg føler bare at jeg er snill hvis jeg takker ja til å henge med dem eller når jeg svarer. Jeg sier nesten aldri nei, både fordi jeg er for "snill", men også fordi jeg tenker at jeg trenger sosial trening og ikke bare kan mure meg inne for all fremtid. Da ville jeg gravd min egen grav.

 

Så jeg kan ikke bare kutte kontakten med alle. Jeg tenker også at det er en sjanse for å bli kjent med flere via dem, men det håpet kan jeg nesten bare glemme. De har omtrent ingen andre, og de jeg har møtt via dem er like ille.

 

Vi har lite å snakke om, og jeg merker at de ikke lytter. De jatter, "ja, ja, ja..." og bare venter på å slippe til med sitt (gjerne et helt annet tema), eller så svarer de noe som ikke stemmer overens med hva jeg sa. De er umodne og enkle sjeler, og jeg har lett for å se ned på dem. Men jeg tenker også at jeg er veldig kravstor for det er veldig få personer som jeg føler at jeg har lyst til å bli venn med per dags dato. Jeg kommer på én fyr, en på jobben som jeg en sjelden gang veksler noen ord med. Han er både voksen, høflig, morsom og intelligent. Og ikke så selvsentrert som mange andre. Men jeg snakker lite med ham. Vi har heller ikke hverandre på Facebook. Jeg bruker nesten ikke Facebook som en følge av at jeg "ikke har venner". Jeg har skjult vennelista av den grunnen, men jeg lurer nok ingen. Da jeg fortsatt la ut noe var det gjerne de 2-3 samme personene som responderte hver gang.

 

Jeg er en ganske feig jævel som aldri tar initiativ til noe, jeg har aldri bedt noen hjem til meg, aldri bedt med noen ut for å spise (verken med "venner" eller med en date), aldri foreslått kino eller noe annet. Samtidig er det som sagt veldig få personer jeg har lyst til å finne på noe med og sånn har det vært i mange år nå. Jeg foreslår ingenting overhodet, jeg bare blir med på alt som alle andre foreslår. Og jeg blir jo alltid med, for noe liv eller andre planer har jeg jo ikke.

 

Innerst inne har jeg lyst til å være sosial, finne på ting med folk. Men det må være mennesker jeg liker og som jeg virkelig føler at jeg gleder meg til å treffe. Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til å se noen, jeg bare tenker "greit nok, jeg har godt av å komme meg ut og treffe noen igjen".

 

Det her ble akkurat så rotete som jeg så for meg, uten noen klar rød tråd. Kudos til deg som leste igjennom hele posten.

 

Postet av anonym: 64404a3f2960422e9fa2d1e5f6a99298

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen. Har selv gått 8 år uten venner, sannsynligvis er jeg endel "verre" enn deg. Jeg svarer nemlig ikke ja dersom folk som trenger "venner" spør om jeg vil være med på noe... da finner jeg på en eller annen unnskyldning slik at jeg slipper. For å være ærlig har jeg deg ganske godt med meg selv og føler ikke behov for å sosialisere spesielt mye. Kjenner meg igjen i schizoid personligheten men jeg anser det ikke som en "forstyrrelse", det er bare en merkelapp samfunnet setter på dem som skiller seg ut.

 

De gangene jeg må sosialisere har jeg en maske og føler meg uekte, smiler og oppfører meg normalt noe som går bra, i hvertfall helt til folk prøver å bli venn med meg (eller spørre for mye om livet mitt) å skjønner hvor lite interessert jeg er i det.... Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde vært mer sosial, nå om dagen er jeg mindre sosial enn jeg har vært noen gang, har til og med begynt å jobbe på nettet for å slippe sosialisering, men som deg føler jeg at det ikke er noen jeg liker og har lyst til å treffe og da er det bedre å la vær. Og så lenge jeg ikke er ensom er det kanskje ikke noe problem... ?

 

Postet av anonym: d7349f882cc7329cada3b1fd5e7fc27b

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror det er usunt å holde seg for mye for seg selv, si nei til alle, jobbe hjemmefra osv. I hvert fall hvis du har et ønske om å noen gang få deg et sosialt liv. Det er noe jeg ønsker, selv om det ønsket virker fjernt og urealistisk. Det vil bare bli vanskeligere og vanskeligere å starte en samtale og å holde den gående. TS.

 

Postet av anonym: 64404a3f2960422e9fa2d1e5f6a99298

[Redgirl]

Har man lyst på nye venner,må man jobbe som bare det med akurat det.

Tenk på hva du liker å gjøre,eller er det noe du har lyst til å prøve? Prøv noe nytt..ta ett kurs, prøv en ny hobby som du synes virker spennende.Ta kontroll over livet ditt,det blir ikke slik du vil ha det om du ikke selv tar kontroll over hvem du henger med og hva du bruker tiden din til.Da vil du jo også treffe på interessane mennesker du vil omgåes og finne på ting med;)

[Gnurk!]

Syntes ofte slik som "ønsker venner har vært venneløs 8år, men alle som vil bli venner med meg er bare noe dritt-personligheter" er rart å høre, har personlig erfart at hvis du virkelig går inn for det (og selvfølgeli det du finner på er passende) kan man ha det greit med de fleste (selv om jeg har absolut ingen erfaring med å "henge med randoms" så har vi vel alle opplevd å henge med venners-venner for første gang)

 

Når det er sagt så er det lettere å henge med noen du har vokst opp med enn noen du just har møtt, av den enkle grunn av roller er gitt, altså dere er tilpasset hverandre, kanskje du burde gi noen av disse menneskene en litt større sjanse... Mange har en tendens til å være "small-talkish" etc med folk de ikke kjenner så godt.

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men har hørt at for folk som har skole-livet bak seg så blir det fryktelig mye vanskeligere å anskaffe seg venner, ut ifra det jeg leser så har du kanskje ikke dine gamle venner lengre? og det har sikkert sine fine grunner.

Men her er det viktig å analysere situasjonen, du snakker selv om hvor lav sannsynelighet det er for å møte den "ideelle vennen"(aka drømmemannen? -hihi)

Uansett, du må her ta et valg, du kan enten "risk-it" og velge å gå videre som du har gjort til nå, i håp om at denne personen kommer, evt du forandrer deg og får andre behov (som vi alle hele tiden gjør)

 

ELLER du kan investere i nye vennskap, med disse folkene som ved første øyekast virker uinteressante og fargeløse-

Det er høyst trolig at du til slutt vil bli norgent venn med minst en av dem, og ja kanskje det til og med blir som et normalt vennskap og dere liker å henge med hverandre.

 

Ditt 3. alternativ er naturligvis å ta imot "standard rådet" som går utpå "ta kontroll over livet ditt" "Bare gå ut og snakk med folk"- jeg vet personlig at jeg selv ville opplevd dette som meget ukomfortabelt om dette var noe jeg skulle gjort, og det dermed aldri ville blitt suksessfullt, dette er noe du må vurdere om gjelder for deg og

 

Sorry men daaim hadde visst mye meninger om temaet :\

[Sitronsaft]

Skjønner ikke egentlig helt hva du prøver å oppnå med tråden, TS (som du forsåvidt selv skriver). Men det første som slår meg; om du er så kresen til folk, og det er veldig få du egentlig vil tilbringe tid med, men du innerst inne har lyst på venner, ser jeg ingen annen løsning enn at du "kommer deg ut", blir kjent med folk, og så kan du være selektiv. Man kan jo ikke gå rundt og forvente at "drømmemannen" (god kompis) bare skal falle inn i livet sitt. Man blir kjent med flere mennesker, tilbringer tid med disse, og så finner man ut etter hvert hvem man liker og ikke liker.

 

Angående hva du skriver om at folk ikke lytter ordentlig, og bare venter på sin tur til å snakke.. Kjenner meg litt igjen der. Altså, jeg anser meg selv som en god lytter og en som liker å høre historier fra andre. Men jeg elsker samtidig å fortelle mine egne historier, og det er ofte jeg tar meg selv i å bare vente på en anledning til å fortelle noe, når jeg egentlig burde lyttet 100% og heller tenkt på hva jeg mener om hva personen prøver å formidle. Tror det er mange som kan bli flinkere der.

[Gnurk!]

Jeg er forvirret er største parten av samtalene dere har med folk kun bestående av historier som blir kastet frem og tilbake?

[Sitronsaft]

Hehe, var mest en måte å skrive på. Men når jeg tenker over det er det jo veldig ofte man prater om ting som har skjedd, hendelser etc. Når jeg sier historie mener jeg jo ikke eventyr eller en oppdiktet fortelling. Jeg snakker om en beskrivelse av et hendelsesforløp, noe man har opplevd, etc. Kommer vel litt an på hvem man prater med også. Før i dag møtte jeg to kompiser som jeg ikke har sett på en god stund. Var naturlig for oss å mimre om "gamle dager", så det ble mye prat om ting som hadde skjedd. Er det en historie?

[Gnurk!]

Hmmm ville sagt at for meg er det tallet under 20% mulig fordi jeg og mine venner ikke lever verdens mest spennende liv og ser oss for gode til å fortelle kjdelige historier hvem vet.

[AnonymDiskusjon]

Er i selv i samme situasjon som deg TS, så du er ikke alene om det !

Kommer hjem fra jobb, eller har helg, så er ikke noe å finne på med andre man kjenner, nettop fordi man er litt kresen og ikke liker det andre gjør på fritida.

Har blitt invitert på fest en gang og gikk der bare for å se åssen det var. Alle virker hyggelige, stortrives, og ler, mens jeg bare sitter der uten å si noe selv og later som det er morsomt det andre ler av.

Ble til tider spurt spørsmål så svarer jeg bare på det, men klarer ikke holde en samtale igang lenge nok, for har ingenting å snakke om.

Innerst inne synes jeg det er ukomfortabelt å være på fest, fordi jeg må hele tida late som jeg har det bra og synes det er morsomt. Jeg skjønner ikke hva som er så gøy med det, derfor takker jeg nei fremover når noen ber meg ut på fest osv..

Vanskelig å omgås med folk :/

 

Har dog møtt på folk som "falt i smak", men de bor som regel langt unna, og det er altfor få av slike

 

Postet av anonym: 9c25a6445e2e2719a5012a4012136e01

[blinc]

Kjenner meg også igjen i dette. Er så inne i helvete kjedelig med sånne overfladiske samtaler.

Hadde en haug av venner, men etter fylte 25år har det gått nedover.

Hadde vært interessant å høre alderen når dette inntraff hos TS og de andre.

[AnonymDiskusjon]

Syntes ofte slik som "ønsker venner har vært venneløs 8år, men alle som vil bli venner med meg er bare noe dritt-personligheter" er rart å høre, har personlig erfart at hvis du virkelig går inn for det (og selvfølgeli det du finner på er passende) kan man ha det greit med de fleste

 

Som du sier, det er greit. Men når man skal henge med noen gjentatte ganger så må det før eller senere være gøy, spennende, interessant, givende, whatever. Og de irriterer meg unødvendig mye.

 

Jeg er egentlig en ganske oppegående type og ikke noen typisk loner som alle ser rart på. Jeg har heller ingen alvorlige issues. Mange på jobben hadde sikkert blitt overrasket hvis de fant ut hvor ofte jeg sitter alene på fritiden.

 

Når jeg ikke føler at det er noe galt med meg så tillater jeg meg selv å tenke som jeg gjør om de potensielle vennene som tar kontakt.

 

Barndomskamerater har jeg ingen kontakt med, de var i grunn ikke noe bedre, men vi hadde felles interesser.

 

Du kjenner dem ikke, så ikke døm meg for at jeg ikke vil være kompis med dem.

 

Postet av anonym: 64404a3f2960422e9fa2d1e5f6a99298

[Psykake]

Jeg liker at du (TS) ikke henger med folk kun for å henge. Det viser karakter.

Jeg kjenner meg godt igjen når det kommer til å konversere med folk man ikke har noe felles med. Da blir det meningsløs pjatt uten mål og mening.

 

Selv har jeg ingen stor vennekrets, men har mange bekjente som jeg lett kan besøke og finne på ting med, men det er ikke venner i den forstand.

 

Men her forleden skjedde det noe meget bra. Jeg møtte en kar på en fest for 3 måneder siden og vi fikk øyeblikkelig god kontakt og endte opp med å prate mesteparten av kvelden.

Etter det har vi ikke møtt hverandre, men vi avtalte faktisk å ta en øl i går.

Og det var akkurat som at det ikke hadde gått 3 måneder. Praten satt løst og vi diskuterte alt mellom himmel og jord i flere timer.

Føler nå at dette er starten på et bra vennskap.

 

Så ikke tving frem noe eller følg råd som sier at du må gå ut ta kontakt med folk.

Vent heller til du føler at du får virkelig god kontakt med noen fra første stund.

[Sitronsaft]

Hvor ofte skjer det egentlig at man får god kontakt (så god kontakt som TS ønsker, han er tross alt ganske kravstor) med noen fra første stund? Flere av mine beste, nærmeste og mest interessante venner tok det tid før jeg "oppdaget" som nettopp dette. Noen av dem mislikte jeg til og med i starten.

 

I tillegg: dere nevner at samtalene ofte er overfladiske. Kanskje dette skyldes at man rett og slett ikke kjenner personen godt nok, ikke er trygg nok på den personen? Min erfaring er at jo mer jeg stoler på en person, jo bedre blir samtalene våre. Tillit får en til å åpne seg = profit. Hvordan skal man stole på noen man nettopp har møtt?

Endret 8. februar 2012 av Sitronsaft

[Psykake]

Hvor ofte skjer det egentlig at man får god kontakt (så god kontakt som TS ønsker, han er tross alt ganske kravstor) med noen fra første stund? Flere av mine beste, nærmeste og mest interessante venner tok det tid før jeg "oppdaget" som nettopp dette. Noen av dem mislikte jeg til og med i starten.

 

Ikke ofte. Men når man får den gode kontakten fra første stund vet man at det er noe der.

[Sitronsaft]

Det skal jeg si meg enig i, men jeg synes det blir naivt å tro at man kan gå rundt og finne seg venner ved å se etter "forelskelse ved første blikk".

[AnonymDiskusjon]

Hvor ofte skjer det egentlig at man får god kontakt (så god kontakt som TS ønsker, han er tross alt ganske kravstor) med noen fra første stund? Flere av mine beste, nærmeste og mest interessante venner tok det tid før jeg "oppdaget" som nettopp dette. Noen av dem mislikte jeg til og med i starten.

 

I tillegg: dere nevner at samtalene ofte er overfladiske. Kanskje dette skyldes at man rett og slett ikke kjenner personen godt nok, ikke er trygg nok på den personen? Min erfaring er at jo mer jeg stoler på en person, jo bedre blir samtalene våre. Tillit får en til å åpne seg = profit. Hvordan skal man stole på noen man nettopp har møtt?

 

Det er ikke bare det at de er kjedelige eller sjenerte "i starten". Her er det ingen håp for fremtiden, og jeg har kjent dem lenge nok, og gjennom flere kanaler, til å kunne uttale meg. De er "dumme" og mangler sosial intelligens. Jeg mangler også sosial intelligens, men på en annen måte. For meg er det fortsatt håp.

 

Jeg merker også at andre (som jeg ser på som oppegående og som jeg kanskje kunne tenke meg å bli venn med) synes de er håpløse.

 

Postet av anonym: 64404a3f2960422e9fa2d1e5f6a99298

[mortenbr]

jeg tror at dette fenomenet med at folk som er mye alene, tilslutt hever seg over folk og mener at ingen er gode nok, er en form for forsvarsmekanisme man setter opp for å forhindre at man føler seg ensom å blir lei seg. da har man på en måte noe å gå til de gangene man lurer på hvorfor man ikke har noen og omgås med.

 

dette er iallefall det jeg erfarer med en kompis, som faktisk kun har meg han er sammen med. når jeg snakker med han, gjentar han mye av det(om ikke alt) som er skrevet i denne tråden. jeg prøver å introdusere han til andre gode venner av meg, men det er på en måte som at denne forsvarsmekanismen hans ikke tillater å slippe noen inn.

 

så å holde på slik over tid skader så mye mer enn det ganger. vi er alle mennesker, ingen av oss er feilfrie. å være venner handler like mye om hvor tolerant man er over andres "feil", som om hvor perfekt match man er når det kommer til interesser. det er ett gi/ta forhold på lik linje som kjærlighet. for all del dropp innstillinga om at det du har å si er så mye viktigere, å at du er så mye smartere enn alle du prater med. dette er jo rein bullshit å viser mere til at man åpenbart har vært så mye isolert at virkelighetsperspektivet begynner å smuldre. noe isolasjon vil føre til. vi er flokkdyr, vi trenger å omgås med andre.

[logaritmemannen]

**

Støtter deg på denne. Mye av dette står i psykologibøker

[AnonymDiskusjon]

**

Støtter deg på denne. Mye av dette står i psykologibøker

 

Du skal være forsiktig med å stole blindt på bøker. TS.

 

Postet av anonym: 64404a3f2960422e9fa2d1e5f6a99298