klarte ikke la kniven ligge.. :/

[Misamisa]

Jeg trodde jeg endelig klarte å slutte. For fikk hjelp som gjorde at jeg klarte å la hver å kutte meg i sirka nesten en uke, men nå bare sprakk jeg.. hvorfor er det så vanskelig? :/ skjønner godt hvordan de som røyker og bruker narkotika har det, man blir helt avhengig.

 

Hvordan klarte du å slutte med selvskading? trenger råd.

[vannernamm]

Jeg bare kasta alle knivene ut i søppelet og kun kjørt ferdig oppskjæret ting. Funker bra for, og har ikke skjært meg selv på lenge!

[AnonymDiskusjon]

hvorfor er det så vanskelig?

Fordi det skilles ut endorfiner (kroppens eget morfin) når du kutter deg. Og det er avhengighetsskapende på samme måte som morfin.

 

trenger råd.

Skaff mer av den hjelpen som gjorde at du lot vær i en uke.

 

Postet av anonym: b871481ca4e167361515101c9c690acb

[del_diablo]

Du kunne kanskje komme om problemet med å finne en annen avhengighet. Anbefaler spill, men vet ikke hvilken du kan begynne med.

[mortenbr]

legg deg inn, det hjalp for meg.. dritkjipt, men hver gang jeg kutta havna jeg på legevakta for å sy, så det var det beste for meg.

 

kutting er en tvangshandling, å som alle tvangshandlinger er trikset å bare la være, sloss mot det. når man i tillegg legges inn, så tvinger du på deg rammer som er vanskelige å komme utenom. gjør hele prossessen mye vanskeligere å gjennomføre, samtidig som det er folk rundt å snakke med absolutt hele døgnet. lær deg å sette ord på hva som gjør det vanskelig å som bidrar til at du må ty til kuttinga og finn deg andre ting å ty til når ting røyner på. omså dra deg ut å løp til du kaster opp

 

det er ingen heksekunst, men tungt som bare det. fortsett å få hjelp, men vær klar over at kampen må du ta selv. bor du alene? for meg var det faktum at samboer alltid måtte se alt blodsølet å få meg frakta til legevakt med på at jeg skulle skjønne at det jeg holdt på med var idioti å gikk ut over andre i mye større grad enn meg selv. arrene må man bære ja, men den "psykiske terroren" man påfører andre som gang på gang må trå til uten å ville det selv og den påfølgende angsten de sitter med dag inn og dag ut er en faktor som kan være med på å hjelpe deg å stagge suget. bruk alt du kan komme på som er negativt med det du holder på med som dine "støttehjul", uansett hvor små eller absurde du synes de tingene er.

 

mestringsfølelsen man sitter med hver gang man klarer å gjøre noe annet vil til slutt klare å bygge seg opp så mye at det vinner over den ekle trangen til å skade seg selv. lær deg å bli glad i deg selv!

 

som alltid når man prøver bryte mønsteret ved tvangshandlinger vil det nok oppstå en mengde angst fordi du ikke får gjort det du er vant til når ting blir vanskelig. jeg fikk i samråd med psykiater utskrevet beroliggende for å hjelpe meg med denne. benzoer er noe dritt ja, men i alvorlig tunge tider er det en enorm hjelp.

 

å sprekker kommer ja, disse er tunge, men skift fokuset fra de få gangene dette vil skje til å fokusere på hvor lenge du faktisk har klart å gå uten å gjøre deg noe. disse tingene er aldri fikset over natta

 

bortsett fra det vil jeg bare si; vær sterk! å om du lurer på noe eller bare vil slenge ut litt fortvilelse er det bare å sende en PM så skal jeg svare så godt jeg kan.

[Misamisa]

legg deg inn, det hjalp for meg.. dritkjipt, men hver gang jeg kutta havna jeg på legevakta for å sy, så det var det beste for meg.

 

kutting er en tvangshandling, å som alle tvangshandlinger er trikset å bare la være, sloss mot det. når man i tillegg legges inn, så tvinger du på deg rammer som er vanskelige å komme utenom. gjør hele prossessen mye vanskeligere å gjennomføre, samtidig som det er folk rundt å snakke med absolutt hele døgnet. lær deg å sette ord på hva som gjør det vanskelig å som bidrar til at du må ty til kuttinga og finn deg andre ting å ty til når ting røyner på. omså dra deg ut å løp til du kaster opp

 

det er ingen heksekunst, men tungt som bare det. fortsett å få hjelp, men vær klar over at kampen må du ta selv. bor du alene? for meg var det faktum at samboer alltid måtte se alt blodsølet å få meg frakta til legevakt med på at jeg skulle skjønne at det jeg holdt på med var idioti å gikk ut over andre i mye større grad enn meg selv. arrene må man bære ja, men den "psykiske terroren" man påfører andre som gang på gang må trå til uten å ville det selv og den påfølgende angsten de sitter med dag inn og dag ut er en faktor som kan være med på å hjelpe deg å stagge suget. bruk alt du kan komme på som er negativt med det du holder på med som dine "støttehjul", uansett hvor små eller absurde du synes de tingene er.

 

mestringsfølelsen man sitter med hver gang man klarer å gjøre noe annet vil til slutt klare å bygge seg opp så mye at det vinner over den ekle trangen til å skade seg selv. lær deg å bli glad i deg selv!

 

som alltid når man prøver bryte mønsteret ved tvangshandlinger vil det nok oppstå en mengde angst fordi du ikke får gjort det du er vant til når ting blir vanskelig. jeg fikk i samråd med psykiater utskrevet beroliggende for å hjelpe meg med denne. benzoer er noe dritt ja, men i alvorlig tunge tider er det en enorm hjelp.

 

å sprekker kommer ja, disse er tunge, men skift fokuset fra de få gangene dette vil skje til å fokusere på hvor lenge du faktisk har klart å gå uten å gjøre deg noe. disse tingene er aldri fikset over natta

 

bortsett fra det vil jeg bare si; vær sterk! å om du lurer på noe eller bare vil slenge ut litt fortvilelse er det bare å sende en PM så skal jeg svare så godt jeg kan.

 

ja.. det kan godt hjelpe men tror det skal mye til for å bli lagt inn. jeg var på legevakta pågrunnav det men ble ikke lagt inn. så bra det hjalp for deg vet, men det så vanskelig :S må skjerpe meg. nei bor hjemme og under myndighetsalder. samme skjedde meg meg viste det til slutt (til foreldrene mine) så det er ganske lurt ja..

 

takk for andre rådene også skal prøve de ut og så bra ting ble bedre for deg (:

[BuffyAnneSummers]

Prøv å tenke på alle du sårer når du skal til å kutte deg selv. Det er ikke bare deg selv du sårer når du er selvskader..

[Sitronsaft]

Hvorfor kuttet du deg første gangen?

[bonkytonk]

Prøv å tenke på alle du sårer når du skal til å kutte deg selv. Det er ikke bare deg selv du sårer når du er selvskader..

Litt skeptisk til et slikt råd. Sliter du med selvskading hjelper det neppe med mer dårlig samvittighet. Det er forsåvidt fint å klare å slutte med det, men selvskading er vel et symptom heller enn en lidelse i seg selv. Og det er stort sett ufarlig om man ikke skjærer for dypt og bruker ren kniv. Stygge arr kan det dog bli.

 

(Fag)folk har forskjellig tilnærming til selvskading. En av de psykiatriske avdelingene jeg har jobbet på tillot selvskading og delte ut sterilt utstyr til dem som trengte det - selvsagt under forutsetning av at de ikke var suicidale eller kunne tenkes å skade andre med det. Folk finner en måte å skade seg selv på uansett, og det er bedre med et kutt enn at de stanger hodet i veggen til de besvimer. En annen bonus ved å tillate slik selvskading er at den mister sjokkeffekten (for noen er det viktig å skade seg selv for å demonstrere eller sjokkere). Selvskading er en mestringsstrategi som man ikke uten videre skal nekte en person, i alle fall ikke uten å ha en annen.

[BuffyAnneSummers]

Prøv å tenke på alle du sårer når du skal til å kutte deg selv. Det er ikke bare deg selv du sårer når du er selvskader..

Litt skeptisk til et slikt råd. Sliter du med selvskading hjelper det neppe med mer dårlig samvittighet. Det er forsåvidt fint å klare å slutte med det, men selvskading er vel et symptom heller enn en lidelse i seg selv. Og det er stort sett ufarlig om man ikke skjærer for dypt og bruker ren kniv. Stygge arr kan det dog bli.

 

Det hjalp meg mye, selv om det å tenke på andres beste ofte var grunnen til hvorfor jeg satt der med kniven i utgangspunktet.

[mortenbr]

Prøv å tenke på alle du sårer når du skal til å kutte deg selv. Det er ikke bare deg selv du sårer når du er selvskader..

Litt skeptisk til et slikt råd. Sliter du med selvskading hjelper det neppe med mer dårlig samvittighet. Det er forsåvidt fint å klare å slutte med det, men selvskading er vel et symptom heller enn en lidelse i seg selv. Og det er stort sett ufarlig om man ikke skjærer for dypt og bruker ren kniv. Stygge arr kan det dog bli.

 

(Fag)folk har forskjellig tilnærming til selvskading. En av de psykiatriske avdelingene jeg har jobbet på tillot selvskading og delte ut sterilt utstyr til dem som trengte det - selvsagt under forutsetning av at de ikke var suicidale eller kunne tenkes å skade andre med det. Folk finner en måte å skade seg selv på uansett, og det er bedre med et kutt enn at de stanger hodet i veggen til de besvimer. En annen bonus ved å tillate slik selvskading er at den mister sjokkeffekten (for noen er det viktig å skade seg selv for å demonstrere eller sjokkere). Selvskading er en mestringsstrategi som man ikke uten videre skal nekte en person, i alle fall ikke uten å ha en annen.

 

bonkytonk, jeg stiller meg meget skeptisk til det du skriver her, iallefall det i andre avsnitt. dette er nok mest sannsynlig fordi det kræsjer med alt jeg selv har opplevd å erfart.

 

jeg kan stille meg bak det du mener om det kan gjøre ting vanskeligere hvis man hele tiden skal tenke på alle rundt seg som man sårer, men dette er uansett ett ufravikelig faktum. familie å kjære er ikke faglærte som i det hele tatt takler å skulle ta den avstanden fra deg som det kreves for å se dette foregå over tid, og samtidig være der for deg å bry seg. det faller på sin egen urimelighet å skulle kreve det fra noen som er glade i deg. så fortsetter man bare blindt med å skade seg uten å ha dette i tankene, vil man tilslutt ikke ha noen å snu seg til, fordi de desverre ikke vil takle å stå oppi det. vi er alle mennesker, å uansett hvor glad vi er i noen, er det grense for hvor mye vi klarer å bære uten selv å ta skade av det.

 

en annen ting er at en tenåring(i dette tilfellet) i de fleste tilfeller ikke har peiling på hvor "trygt" man kan kutte. hva er dypt nok, hvor ligger blodårene, hvor er senene. å dess lengre man fortsetter, dess dypere vil man kutte fordi det er ikke nok å bare rispe seg til man blør litt lengre. jeg fant alle disse tingene ut på den kjipe måten, å det må nok alle andre som holder på med dette også gjøre. noen trygg måte å erfare dette på andre måter finnes nok ikke.

 

jeg ble veldig interessert i å finne utav hvordan avdeling du har jobbet på der de deler ut utstyr for å skade seg med. dette høres helt forkastelig ut. jeg er klar over at jeg neppe vil få vite navnet på sykehuset, men kan du heller gå i dybden på hva slags avdeling dette var å primært hva slags pasienter som var der?

hvordan "fagpersonene" på denne avdelinga var i noen som helst stand til å gå inn i pasientens hode å på den måten være helt sikker på at pasienten ikke var verken suicidal eller farlig for noen andre, klarer jeg ikke helt å skjønne.

de avdelingene jeg var på, var skarpe gjenstander låst vekk på kjøkkenet, plastbestikk å kopper å kar av plast. såklart finner pasienter måter å skade seg på, men at personale skal sitte med den viten at de gjør det mulig, ser jeg ikke helt. for min egen del klarte jeg å skade meg ved å smugle inn ting de gangene jeg var på perm med følge, å da ble jeg tilslutt "ransaket" hver gang jeg kom inn for å unngå dette.

 

hovedfokuset i min behandling var jo selvfølgelig å finne grunnene til at jeg skada meg, men fokuset ble aldri direkte satt på kuttinga. så jeg er enig med deg der. dette er jo nettopp for å prøve å guide pasienten vekk fra sitt eget fokus på å skade seg. å det vil i terapidelen bare være mot sin hensikt å bare prate om det hele tiden. så ingen jeg har møtt i psykiatrien fokuserer på selvskadinga, ei heller tilrettelegger for det. en skal ALDRI "oppfordre" til selvdestruktiv oppførsel, sånn som selvskading er. det er ikke en mestringsstrategi i det hele tatt, man finner mestringsstrategier nettopp for å unngå å skade seg. skal man gjemme seg bak det at å skade seg "hjelper meg" så kan man bare la være å få hjelp, fordi det finnes ikke en positiv ting ved det. å "hjelpa" man får av det er så lite langtidssiktig at det er skummelt

 

men ja som sagt innledningsvis, dette er mine erfaringer. så jeg nekter ikke for at det kan være andre plasser i landet der de takler ting på andre måter.

 

/rant slutt

[Telefonsvarer]

Ta bilder av kuttet når du har kutta, så se på bildet, hva resultatet ble, neste gang du vil gjøre det.

 

Kanskje det kan funke som nikotin-tyggis, eller på annen måte fjerne behovet?

[del_diablo]

Selvskading er vel ikke så annerledes fra å klø seg til blods er det? Føler med deg.

[Zeph]

Eit useriøst innlegg er fjerna.

[Misamisa]

Prøv å tenke på alle du sårer når du skal til å kutte deg selv. Det er ikke bare deg selv du sårer når du er selvskader..

 

jeg vet.. det var derfor jeg klarte å holde ut i nesten en uke for de ba meg om å ikke gjøre det, men det funker ikke i lengden..

[Misamisa]

Hvorfor kuttet du deg første gangen?

 

fordi jeg var veldig lei meg at jeg ikkw viste hva jeg skulle gjøre følelsene var sykt i surr så kom jeg på det ig bare testa det ut, det dummeste jeg noen gang har gjort

[Misamisa]

Ta bilder av kuttet når du har kutta, så se på bildet, hva resultatet ble, neste gang du vil gjøre det.

 

Kanskje det kan funke som nikotin-tyggis, eller på annen måte fjerne behovet?

 

hehe tror ikke det kommer til å hjelpe, selvskading er avhengighet på en litt annen måte det gjør ikke vondt å tygge tyggis hvis du skjønner

Endret 8. februar 2012 av Misamisa

[BuffyAnneSummers]

Har du tenkt på å kanallisere dine følelser på andre måter? Jeg fant stor trøst i å skrive dikt og korte fortellinger, så la jeg det ut på dikt.no. På samme tid så får noen ''vite'' at du har det vondt, men du kan skjule deg bak anonymiteten.

 

Vet ikke helt hva jeg føler om oppfordring til selvskading heller.. Jeg er ikke sikker, men som med all annen avhengighetsskapende rus så vil man vel prøve å gå lenger og lenger for å prøve å prøve å få til følelsen de fikk ''første gang''? Det er forresten grunnen til hvorfor folk tar overdose. De jakter på en følelse de aldri vil få igjen.

[bonkytonk]

jeg ble veldig interessert i å finne utav hvordan avdeling du har jobbet på der de deler ut utstyr for å skade seg med. dette høres helt forkastelig ut. jeg er klar over at jeg neppe vil få vite navnet på sykehuset, men kan du heller gå i dybden på hva slags avdeling dette var å primært hva slags pasienter som var der?

hvordan "fagpersonene" på denne avdelinga var i noen som helst stand til å gå inn i pasientens hode å på den måten være helt sikker på at pasienten ikke var verken suicidal eller farlig for noen andre, klarer jeg ikke helt å skjønne.

de avdelingene jeg var på, var skarpe gjenstander låst vekk på kjøkkenet, plastbestikk å kopper å kar av plast. såklart finner pasienter måter å skade seg på, men at personale skal sitte med den viten at de gjør det mulig, ser jeg ikke helt. for min egen del klarte jeg å skade meg ved å smugle inn ting de gangene jeg var på perm med følge, å da ble jeg tilslutt "ransaket" hver gang jeg kom inn for å unngå dette.

 

hovedfokuset i min behandling var jo selvfølgelig å finne grunnene til at jeg skada meg, men fokuset ble aldri direkte satt på kuttinga. så jeg er enig med deg der. dette er jo nettopp for å prøve å guide pasienten vekk fra sitt eget fokus på å skade seg. å det vil i terapidelen bare være mot sin hensikt å bare prate om det hele tiden. så ingen jeg har møtt i psykiatrien fokuserer på selvskadinga, ei heller tilrettelegger for det. en skal ALDRI "oppfordre" til selvdestruktiv oppførsel, sånn som selvskading er. det er ikke en mestringsstrategi i det hele tatt, man finner mestringsstrategier nettopp for å unngå å skade seg. skal man gjemme seg bak det at å skade seg "hjelper meg" så kan man bare la være å få hjelp, fordi det finnes ikke en positiv ting ved det. å "hjelpa" man får av det er så lite langtidssiktig at det er skummelt

 

men ja som sagt innledningsvis, dette er mine erfaringer. så jeg nekter ikke for at det kan være andre plasser i landet der de takler ting på andre måter.

 

/rant slutt

Sevlskading er en mestringsstrategi, akkurat som å lukke seg inne i seg selv, ruse seg, gå til samtaleterapi osv. Noen strategier er bedre enn andre. Noen ganger må man tillate en "dårlig" strategi en periode.

 

Dette var selvsagt ikke en avdeling for så syke pasienter som der du var, med nedlåste kniver osv. Men det sto ikke en skål med kniver og skalpeller på stuebordet for å si det slik. Personlig er jeg tilhenger av å fokusere på skadereduksjon fremfor å på død og liv hindre en atferd som ikke skader andre enn deg selv, enten det nå er å kutte seg eller å bruke heroin, selv om målet gjerne kan være at man skal slutte med den oppførselen på sikt. Det er også forskjell på å tillate og å oppfordre til. Å hindre selvskading er ikke en helbredelse, det er bare demping av et symptom, som da gjerne kommer tilbake i en annen form.

 

Men jeg skal ikke påstå at det finnes én universell riktig tilnærming til selvskadere.

[-Léon-]

Zoloft tror jeg skal hjelpe imot tvangstanker, det hjalp meg hvertfall.

Gummistrikk rundt armen, som du drar i når du får lyst å skade deg selv.

Besøk en psykolog eller ta kontakt med fastlegen din.

 

Synes det har lite betydning å nevne at man ikke bare skader seg selv men alle andre som er glad i deg.

Endret 9. februar 2012 av -Léon-