Sliter med forholdet, trenger råd og tips...

[AnonymDiskusjon]

Har vært sammen med en jente i snart 1,5 år. Det begynte, som alle forhold, veldig bra, men de siste 6 mnd har ting blitt tyngre. Spesielt etter jul.

 

Bakgrunnsinfo:

Jeg studerer, 1 time unna kjæresten. Dvs jeg ukependler. Hun bor hjemme med foreldrene sine, der vi begge er ifra. Vi har mye den samme vennekretsen (kjæresten min ble dratt me inn som venninne av kjæresten til en kompis av meg for ca 2 år siden).

Hun jobber, men har tenkt å begynne på skole til høsten.

Mesteparten av min vennekrets har ikke tatt utdanning, og jobber på hjemplassen vår. Jeg har med andre ord ikke så veldig mange å være med der jeg studerer, bortsett fra de i klassen, men de fleste i klassen dagpendler fra andre steder.

 

Problemdefinisjon:

1: Kjæresten min mener jeg tilbringer for lite tid med henne. Når jeg er hjemme i helgene, er jeg selvfølgelig en del med henne, men jeg jobber også i helgene (for å ha råd til å ukependle) og jeg tilbringer tid med familien min og kompiser også. I tillegg bruker jeg en del tid på trening.

 

2: Vi har ingen felles interesser. Jeg liker å stå på ski (alpint), trene og se film. Hun liker å gå langrennsturer, hun hater trening (typisk treningssenter-trening, men elsker fjellturer). Hun klager over at jeg aldri vil gjøre noe av det hun liker, men det går jammen begge veier.

 

3: Kjæresten min lider av mild vinterdepresjon. Hun har vært litt nedbrutt de siste 2-3 mnd, og har også innrømt at hun ikke liker vinteren så godt. Jeg blir brukt som psykolog, det er for så vidt greit, men jeg merker at det tærer på meg også. Jeg elsker henne, og vil henne egentlig alt godt, så jeg har ikke sagt nei til å lytte.

 

I det siste har det som nevnt blitt værre. Det har vært litt krangling, og hun blir kjempesur dersom jeg har lyst til en kompis og se en film eller jeg vil på fjellet og stå på ski i stedet for å være hos henne. Jeg føler at dersom jeg gjør noe jeg har lyst til, så blir jeg syndebukken som skaper dårlig stemning. Kompisene mine har begynt å mase om at jeg er lite sosial. Senest i går måtte jeg takke nei til å fare på kino med 3 av mine beste kompiser bare fordi jeg ikke orket tanken på å få den skyldfølelsen av å ikke være med kjæresten.

 

I det store og hele har dette ført til at jeg har mistet litt troen på "alt"...gidder liksom ingenting mer, klarer ikke å trene skikkelig, presterer dårlig på skolen...føler meg energiløs. Jeg tror det kommer av at jeg tenker veldig mye på forholdet, hva jeg skal gjøre osv.

 

Bør jeg slå opp? - Jeg savner virkelig det å kunne bestemme selv, og gjøre akkurat det jeg har lyst, uten å få skyldfølelse for det. Men samtidig vil jeg ikke såre kjæresten min. Jeg elsker henne, som sagt, og hun betyr mye for meg. Men samtidig vet jeg ikke hvor mye mer jeg klarer...spesielt når jeg tenker på framtiden, at dersom det fortsetter slik så går det bare ikke.

 

Råd/innspill? Hvordan slå opp med noen man elsker? Eventuelt hvordan være sammen med noen som frarøver meg for det jeg har lyst å gjøre?

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

[vidarkri]

Kjæresten din er tydelig eiesyk og det er ikke en god egenskap.

Nå høres det ikke ut som om du er helt klar for et forhold heller da ethvert forhold kommer med større eller mindre kompromisser. Kjæresten din vil visst heller ikke kompromisse så her er det duket for ytterligere konflikter.

 

Jeg tipper dere er for unge og at dere enten bør diskutere problemene og finne kompromisser dere begge kan leve med, eller gå hver til dere hvis det ikke er mulig.

[BareGjest]

Jeg var i samme situasjon som deg - gikk opp for meg at samtlige forhold egentlig består av 3 like deler; hun, han, og verden forøvrig. Iblant er det den siste biten som ikke passer inn.

 

Jeg var sammen med ei flott jente som jeg primært bare så i helgene pga jobb pendling og mye reise. Den type ting fungerer kun i starten av et forhold, hvor begge parter er villige til å gi mye og ta lite. Etter en stund så blir det uansett urettferdig for samtlige involverte, både henne, deg, og øvrige venner og familie.

 

Jeg slo opp, det var tøft der og da, men tror vi begge slapp unna langt billigere enn om vi hadde latt forholde naturlig dø ut over tid.

 

Er det noe som tilsier at situasjonen din kommer til å endre seg i løpet av nærmeste fremtid?

[AnonymDiskusjon]

Nei, jeg tror egentlig ikke noe kommer til å forandre seg med det første. Vi har hatt en prat om at jeg gjerne vil være attmed venner og familie også, og at det ikke betyr at jeg er noe mindre glad i henne osv. (delen med å slå opp ble ikke nevnt). Hun er også klar over at hun behandler meg litt urettferdig mtp. at hun gir meg skyldfølelse dersom jeg ikke er hos henne, men jeg tror ikke hun greier å forandre seg der...

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

[€uropa]

Du har ikke ubegrenset med tid og må derfor prioritere. Trening, venner, jobb eller kjæreste? Minst én av dem faller bort. Og for meg høres det ut som om det er kjæresten som er vanskeligst å tilfredsstille.

[AnonymDiskusjon]

Men hvordan i alle dager kan jeg slå opp med noen som sliter med milde depresjoner og som jeg i tillegg elsker (men har innsett at jeg ikke "klarer" å ha et forhold til)?

Jeg er redd for å ødelegge selvbildet hennes, redd for at hun skal miste jobben (jeg mistenker at hun kommer til å bli så lei seg at hun ikke orker å gå på jobb osv)? Jeg vil jo ikke gjøre henne noe vondt, egentlig, men samtidig tror jeg at jeg må ut av forholdet...

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

[blinc]

Vær en mann og gift deg med henne.

[€uropa]

Du må først og fremst tenke på deg selv. Det finnes ingen god måte å slå opp på, men det må gjøres. Du kan jo ikke være sammen med henne livet ut fordi du er redd for å såre selvbildet hennes.

 

Jo før du gjør deg ferdig med det, desto fortere kan både hun og du begynne å bygge opp livene deres igjen.

[LonelyMan]

Om kjæresten din ikke liker at du er med kompisene dine så skal du bare gå ut av forholdet med en gang, hun elsker deg ikke.

 

Om du dumper kompisene dine for henne, og hun går fra deg så har du mistet alle. Det er ikke verdt det.

Endret 7. februar 2012 av LonelyMan

[AnonymDiskusjon]

Hun har ikke noe imot at jeg er med kompisene mine tror jeg, men hun sitter med en slags illusjon av at når det er helg, da skal vi være i lag hele tiden, og hun blir derfor skuffet om jeg vil gjøre noe annet (hva som helst)...

Der skoen trykker er vel det faktum at jeg på den lille tiden jeg har hjemme (fredag ettermiddag - søndag kveld), må jeg balansere på så mange, mens jeg i ukedagene sitter mye på kveldene og gjør skolearbeid, nettopp for å ha helgen fri til å gjøre det jeg vil.

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

[Redgirl]

Humm..her må du priorotere..Ja,det er da normalt å forvente at en skal være sammen i helga,når en ikke ser hverandre i uka.Savner du ikke henne da,og vil ta igjenn det tapte?Og ha det kjekkt ilag? Går det ikke ann å se kompiser enten tidelig på dagen og dama på kvelden eller omvent?Trening kan du vel få skveest inn mellom all studeringen i uka?Vil du ha kjæreste så må du prioritere kjæreste,for bruker du mere tid på kompiser enn kjæresten...ja,da går forholdet kjapt utfor stupe!Du kan jo inngå konpromiss om fredagen ilag, annenhver lørdag med kompiser, annen hvær søndag med kompiser...Men det er jo viktig å ha felles interesser..annet enn å se film...

[SaintInTheCity]

Men hvordan i alle dager kan jeg slå opp med noen som sliter med milde depresjoner og som jeg i tillegg elsker (men har innsett at jeg ikke "klarer" å ha et forhold til)?

Jeg er redd for å ødelegge selvbildet hennes, redd for at hun skal miste jobben (jeg mistenker at hun kommer til å bli så lei seg at hun ikke orker å gå på jobb osv)? Jeg vil jo ikke gjøre henne noe vondt, egentlig, men samtidig tror jeg at jeg må ut av forholdet...

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

 

Alle som tenker på å gå ut av et forhold tenker litt som deg tror jeg, i større eller mindre grad, empatien slår inn..

Men du kan vel ikke være sammen med henne pga medlidenhet.., høres litt sånn ut, ikke rettferdig overfor henne og ihvertfall ikke overfor deg selv.

[AnonymDiskusjon]

Redgirl: jovisst savner jeg henne i ukedagene, og jeg gleder meg til å se henne Problemet ligger litt i at hun blir sur viss jeg vil på fjellet og stå på ski, selv om vi avtaler å tilbringe hele kvelden i lag og slike ting. Og i det siste har jeg innsett at det er et problem at vi har så få felles interesser. Dvs jeg "kjeder" meg litt når vi er i lag, for da sitter vi bare og ser på tv eller på hver sin pc osv. Hva gjør andre par på, på fritiden?

Er det da unaturlig å lett ville bli med på ski, trening osv når kompiser spør om det, i stedet for bare å sitte der?

 

SaintInTheCity: tror egentlig at jeg er mye sammen med henne av medlidenhet nå. Men jeg vil jo på en måte ikke gjøre det slutt, fordi når vi har det bra, så har vi det veldig bra...

 

Postet av anonym: ff9509a1b08c65c9bd00e8a51c5abcd9

[Nittutt]

Jeg tror du lider av en illusjon som mange gutter lider av. De TROR de elsker noen, men de gjør det egentlig ikke. Hvis dere ikke har noen felles interesser, hun bare klager å syter hver gang du vil gjøre noe du liker og du blir brukt som en psykolog så er det ikke noe verdi i dette forholdet for deg. Som en kompis av meg sa til meg sist jeg var i et slikt forhold: (Litt drøyt) Du ekke forelska i henne, du er forelska i fast fitte.

 

Jeg ville anbefalt å dumpe henne. Hvis du ikke gjør det, bli kjent med nye mennesker. Å bli kjent med nye mennesker har gjort at jeg har en mye bedre hverdag og mer positivitet i livet mitt. Du trenger ikke gå på byen for å sjekke jenter. Det hender ofte jeg bruker en hel torsdagskveld på kroa til å snakke med gutter for å skape nye bekjentskaper. Sterk anbefaling (selv hvis du dumper henne er det fantastisk å bli kjent med gutter på byen. Du får høre mange morsomme historier og blir kanskje spandert på en pils ).