Min anmeldelse av Skyrim (Gjerne gi feedback)

[CommanderKeen]

Håper denne anmeldelsen kan kaste lys på både fantastiske sidene, og de sidene som nødvendigvis ikke er så positive med Skyrim. Setter pris på litt feedback, men ikke vær for tøff da

 

 

 

Anmeldelse:

Skyrim

 

Etter at jeg bokstavelig talt har lagt ned hundrevis av timer i den vidstrakte eventyrverdenen som Bethesda har kokt ihop, er jeg endelig klar til å gi en helhetlig vurdering av fantasieposet Skyrim. Jeg sitter utvilsomt igjen med mange gode opplevelser, men de mange feilene – både tekniske og designmessige – gir meg dessverre en stygg ettersmak.

 

Skyrim starter i det du våkner opp i en fangetransport på vei til din egen henrettelse. Gjennom noen uforutsette men forutsigbare vendinger, er du plutselig på rømmen sammen med en av to kompanjonger som du selv kan velge. Du føres gjennom en grotte som fungerer som spillets læringsfase, og du blir introdusert for de mange ferdighetene du kan bruke for å tilnærme deg spillets utallige oppdrag. Og her er jammen ikke valgfriheten liten.

 

Her kan du velge å bruke det som føles som et uendelig antall kombinasjoner ettersom spillet gir deg muligheten til å velge våpen og magi individuelt for hver hånd. Du kan for eksempel velge å utstyre deg med en øks i den ene hånden og en ildkule i en den andre, eller du kan bruke to sverd om det er du ønsker, eller kanskje du velger å bruke en massiv slegge som tvinger deg til å bruke begge labbene dine. Kanskje du føler deg i det uortodokse hjørnet? Da er det ingenting i veien for å bruke et skjold kombinert med helbredelsesmagi. Ikke erketypiske saker altså.

 

Det er i alt 18 ferdigheter å velge mellom i spillet. Du kan på et hvilket som helst tidspunkt velge å utdype deg i de nevnte ferdighetene, rett og slett ved å bruke dem. Ønsker du å forbedre deg i sverdkamp, utstyrer du deg med et sverd og går ut i kamp. Hvis en tung rustning appellerer til deg, kler du den enkelt og greit på deg, og ferdigheten din innen tung rustning vil økes for hvert slag du tar på kroppen. I tillegg til de mange kampferdighetene du har til disposisjon, finner du også mer passive ferdigheter. Du kan bli en utmerket smed ved å bruke mange lange timer i smia, noe som resulterer i bedre rustninger og våpen.

 

Tanken bak dette erfaringssystemet er bunnsolid. Ønsker du å bli bedre i en gitt ferdighet, bruker du den ferdigheten. Akkurat som i det virkelige liv. Vel, i teorien i alle fall. Ferdighetssystemet knuses nemlig under vekten av sitt eget massive potensiale. Du blir raskt klar over at det finnes utallige smutthull som du kan – og til en viss grad må – bruke for å gå opp i nivå.

 

Som nevnt tidligere må du for eksempel ta i mot slag for å øke ferdigheten din innen bruk av rustning. Dermed er det et paradoks at du kan gå gjennom store deler av spillet som en snikende karakter som nesten aldri tar imot slag, for så å bli tvunget ut i kamp med en drage som tar all helsen din på to angrep. Det eneste valget du blir presentert med da, er å finne en fiende som har et langt mindre erfaringsnivå enn deg, og ta i mot hundrevis av slag fra fienden. I de aller verste tilfellene er det fult mulig å legge fra deg kontrollen mens du går opp i erfaringsnivå, og spesielt snikeferdigheten er en synder på dette punktet.

 

Et annet scenario er at du kan velge å få den nevnte snikeferdigheten opp til maksnivå, og det samme med smiferdigheten, før du i det hele tatt har gjort et eneste angrep. I verste fall resulterer det i at du kan være på erfaringsnivå 30, og møte fiender som matcher det nivået, men du har ingen mulighet til å ta livet av fienden, for du er verken offensivt eller defensivt kapabel til å stå imot den utfordringen.

 

Det kan godt være at dette er prisen vi må betale for å bruke et så åpent og unikt erfaringssystem, men jeg mener i aller høyeste grad at den prisen er for tung. Jeg skulle inderlig ønske at Bethesda ikke følte at de trenger å bruke dette systemet, bare på grunnlag av at det har vært med i tidligere spill i Elder Scrolls-serien. I mine øyne ville et klassisk system, mer i linje med hva vi ser i Fallout 3, gjort det langt mer behagelig å spille Skyrim.

 

Valgfriheten som jeg tidligere har nevnt har blitt sett på som et av varemerkene for Elder Scrolls-serien, og det er derfor litt trist å se at den i bunn og grunn fortsatt begrenser seg til hvordan du velger å angripe fienden. I motsetning til Bethesdas fantastiske Fallout 3, er det nemlig svært få betydningsfulle valg å gjøre. Ja, du kan velge side i borgerkrigen – som utvilsomt er det største valget du gjør i spillet – men til og med det valget koker stort sett ned til hvilken farge de du kjemper med og mot har på rustningen sin. Bortsett fra noen mikroskopiske forskjeller på noen byer, er det absolutt ingen forandring i terrenget du beveger deg i. Mangelen på konsekvenser er åpenbar og mildt sagt skuffende.

 

En annen skuffende ting er at du ofte tvinges til å velge et dialogvalg, av den absurde grunn at du rett og slett bare blir presentert det ene valget. Etter hvert som jeg investerte stadig flere timer i spillet, opplevde jeg denne styggdommen oftere og oftere. Det er på ingen måte en sjelden eller isolert hendelse. Og mens vi er inne på skuffelser, ja, det er fortsatt irriterende at du kan bli leder for alle spillets laug, men likevel virker som ingen karakterer får med seg dette.

 

Mye av det jeg har skrevet om til nå er aspekter som jeg vil karakterisere som designmessige feil. Dette er selvsagt min subjektive mening. Det som dessverre ikke er like subjektiv, er alle de tekniske problemene som florerer i spillet, først og fremst i Playstation 3-utgaven.

 

Til å begynne med kan det virke som dette er det mest polerte Bethesda-spillet til dags dato, men etter 40-50 timer i spillet vil denne illusjonen sprekke. Det virker som om spillet etter hvert ikke klarer å holde følge med handlingene dine, og resultatet er ofte en bildefrekvens som bukker fullstendig under for presset. Utrolig nok har jeg ikke opplevd en eneste full krasj i spillet, og selv da det hakket og slet som verst, kom det seg på mirakuløst vis tilbake. Baksiden av dette er at det ofte kunne ta godt over ti minutter før det kom seg på bena.

 

Utover dette vil du gå deg på diverse mindre problemer, men hvis du ikke er forberedt på dette, er rett og slett ikke Skyrim noe for deg, eller noen andre Bethesda-spill for den saks skyld. Disse varierer fra morsomme småfeil, til noen større hendelser som ofte gjentar seg, som for eksempel den grusomme stifølgingen til kompanjongene dine.

 

Med tanke på alt det negative jeg har sagt om spillet til nå, kan det virke som om det ikke får noen høy stjerne i min bok. Det kunne ikke vært lengre unna sannheten. Skyrim er et fantastisk spill, først og fremst på grunn av den nydelige fantasiverdenen spilleren blir plassert i, og den enorme friheten du har i tilnærmingen av en hvilken som helst situasjon.

 

Sannsynligheten er stor for at du allerede vet alt det positive du trenger å vite om Skyrim, og hvis du leser denne anmeldelsen er det i utgangspunktet bare kom hit for å få bekreftet det du allerede vet. Derfor tok jeg heller muligheten til å fortelle deg hva som absolutt ikke fungerer med Skyrim, og du store min, det er mye som ikke funker.

 

Likevel er det lett å overse mye av det som blir gjort feil, både teknisk og designmessig, for det er vanskelig å ikke elske et spill som gir deg så mye å elske. Bare det at du har muligheten til å gå fra ende til ende på det massive kartet, og støte på mer tilfeldig innhold enn du kanskje finner i hele andre spill, gjør at dette spillet fortjener en plass i spillhyllen din.

 

Så gå og nyt dette magiske, snødekte landskapet og forvent å finne masse kjærlighet. Men forvent også irritasjon, sinne og sorg. Trøst deg bare med at det går over, og at før du vet ordet av det, kommer kjærligheten og magien tilbake igjen.

 

Karakter: 8

Endret 5. februar 2012 av sthusby