Middels deppa, føler meg trist og grå. Hva kan jeg gjøre?

[AnonymDiskusjon]

Mann 22

 

Hei. Jeg sliter litt med psyken min. Har vært ok en god stund nå men fikk denne uken et tilbakefall. Depresjonen startet i sommer da eksen min ble gravid og ikke klarte å ta noe valg (uplanlagt graviditet). Hun tok tilslutt abort men fortalte meg ikke noe før dagen etter det var gjort. Den uken (mens hun tok abort, men før jeg fikk vite noe) ble jeg sterkt deprimert, klarte ikke spise, ble bare kvalm. Tårene rant og alle hjemme ble påvirket av det.

 

Høsten i fjord flyttet jeg ut til byen for å starte på min andre lærling-karriere. Og samtidig gjorde jeg det slutt med henne. Jeg taklet bare ikke å være sammen med ei slik som henne på grunn av hennes psykiske.

 

I november i fjord ble jeg også sterkt deprimert. Jeg holdt meg hjemme fra jobben to dager før jeg tok meg sammen og dro til legen. Legen gav meg en diagnose som tilsvarte "midlertidig/forbigående" depresjon. Og jeg fikk sykemelding. Noen samtale med noen som jeg kunne snakke med var ikke aktuelt for jeg kom til å bli frisk.

 

Nå er jeg nesten like dårlig igjen. Var bare sekunder fra å droppe jobben imorges. Men mens jeg er på jobben så går det bedre. Har vel med innstilling å gjøre, for jeg viser ikke at jeg har det dårlig der. Dagen går som normalt og jeg kjører hjem til hybelen min. Stopper motoren og lar stereoen gå mens jeg sitter i setet, lent bakover og bare slapper av i et minutts tid.

 

Går inn døra og spiser middag. Senere utpå kvelden fikk jeg tilbakefall. Tårene rant nok en gang og humøret er i bunn..

 

Jeg vil ha hjelp men jeg vet ikke hvor jeg kan gå.. Venner er et stykke unna, familien trenger ikke vite dette, og legen skriver bare sykemeldinger.

 

Hva nå?

 

Postet av anonym: ca4fbb24efde057f393348cdc205a025

[BirgerCaC]

Du bør gå til en litt mer seriøs lege\ psykolog!

[Gjest]

Du bør gå til en litt mer seriøs lege\ psykolog!

Vennligst hold kjeft om du ikke vet noe om temaet.

[AnonymDiskusjon]

Det er like før jeg dropper jobben idag og, utsatte vekkerklokken mange ganger før jeg stod opp. Føler jeg ikke er motivert til å jobbe idag. Er så grå som jeg kan være. Blir sikkert for sen til den tiden jeg pleier å være på plass men det bryr meg fint lite nå.

 

Igår når jeg kjørte til jobben brydde jeg meg ikke om trafikken, fartsgrenser, og stereoen kjørte på maks volum.. Vil bare sove..

 

Postet av anonym: ca4fbb24efde057f393348cdc205a025

[Bruker-97420]

Hei TS.

 

Først av alt må du bytte fastlege, og få en som tar deg mer seriøst. Sjekk litt rundt på nettet, ring forskjellige legekontor og spør om legens kompetanse og innstilling i forhold til psykiske lidelser før du tar et valg. Deretter snakker du med den nye legen din, fortelll hele historien. De har også en test du kan ta for å ta en grov kartlegging, men jeg husker ikke hva den testen heter. De har forsåvidt flere tester, men jeg er usikker på om det er lege eller psykologer som tar de andre. Be om å bli overførst til DPS (distiktpsykiatris senter). Og spesifiser at du ønsker psykolog, ikke psykiatrisk sykepleier eller psykiater.

 

Du kommer mest sansynlig til å bli tilbudt antisepresiva, og det er et valg du selv må ta. Jeg personlig er glad jeg går på det, for dagene blir mye lettere å takle. Og sånn som du forklarer situasjonen virker det som du bare trenger medisiner mens det står på som verst.

 

Du må også klappe deg selv på skuldra for at du klarte å gå på jobb i dag. Jeg vet hvor vannskelig det kan være. Men man får så mye igjen for det når man presser seg videre. Selv om man også må høre på kroppen sin og ta det med ro når den roper om det. Er en vannskelig balanse det der...

 

Ang bilkjøringa di gjør det meg litt nervøs. For i den situasjonen er det ikke bare deg det går ut over hvis det skal skje noe. (Noe som du så klart vet) Og jeg syns rett og slett ikke du skal kjøre hvis du føler det sånn. Ring deg syk hvis det er på vei til jobb, eller ring en venn eller taxi hvis det er andre grunner til at du er ute på veien.

 

Håper du får en fin dag, og at det snart går bedre med deg. Lykke til.

 

Edit: Ordfeil

Endret 2. februar 2012 av Moie

[AnonymDiskusjon]

Rent praktiskt veit jeg ikke om du kan kreve henvisning til psykolog/psykiatiker,selv spurte jeg fastlegen og han henviste meg videre.

Når det er sagt så har jeg hatt den legen lenge nå,og han er bra.

Veit du kan kreve å få en annen fastlege hvis det ikke fungerer med den du har.

 

Kommunen har ofte tilbud og det er bare å ringe dem (vanligtvis) ,staten er mere byråkratisk med henvisninger etc.

 

En ting som slår meg er mangelen på medisinering, legen har ikke foreslått noe i den veien ?

Siden jeg ikke er lege avstår jeg fra å si noe specifikt der,det er da flere ulike typer medisiner som KAN være til mulig hjelp for deg,uansett lege med psykiatri/psykolog/psykiater er dem som kan det faget.

Spesialister kan muligens hjelpe ellers og,samtaleterapi f,eks.

 

Postet av anonym: bb5c6b496e5f1e827aace523dfa7f619

[Bruker-97420]

Jeg vet at det er mange som begynner på cipralex når de ikke har gått på noe før. Men jeg er heller ikke lege, så bør nok ikke uttale meg noe særlig om det.

 

Du har blitt henvist videre av legen?

[AnonymDiskusjon]

Hei og takk for gode svar!

 

Fastlegen min var borte av personlige grunner da jeg var der sist. Det satt en slank turnuslege der som lyttet og besluttet at det kom til å gå over.. Greia er at når jeg snakker så holder jeg en fin flyt i samtalen og kan virke frisk. Tror hun mente jeg ikke var syk nok til noen behandling. Men nå har jeg hatt midels/sterk depresjon fire ganger på under et år. Fortsetter det i samme takt kan det bli 5/6 slike perioder.

 

Føler meg mye bedre nå men mangler matlyst og vilje til å gjøre noe på hybelen. Møtte eksen min etter jobb for å hente noen ting hun hadde lånt (siden før det ble slutt). Hun har forandret seg til en mer badass stil, begynt å snuse og var plutselig langt fra min type. Men allikevel ligger følelsene mine for henne der.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare trykke på reset og glemme alt som har skjedd mellom oss, og ta livet derfra. Har dere tips til hvordan takle hverdagen uten medisin og behandling så si gjerne ifra.

 

Har forresten bestilt time, nesten tre uker med venting. Skal jeg bare sove imellomtiden?

 

- Frustrert TS

 

Postet av anonym: ca4fbb24efde057f393348cdc205a025

[Alpakasso]

Ut i fra det du beskriver, og hva legen din forteller deg, er dette en kortvarig tilstand. Tilstanden du beskriver er dessuten mer kjærlighetssorg enn noen alvorlig depresjon. Ikke regn med at noen psykiater vil starte opp med en langsiktig medisinbehandling for et tilfelle som dette.

 

De er ikke uvanlig å gå gjennom depressive perioder i løpet av livet, men det rettferdiggjør ikke medisinering på linje med kronisk tilbakevendende og alvorlige depresjoner.

 

Det du best kan gjøre for å hindre videre nedstemthet, annet enn å "get over it", er: Hold god, stabil døgnrytme, vær ute i dagslys så mye som mulig, vær i fysisk aktivitet (!), oppretthold et godt kosthold og vær i sosialt samvær av andre.

 

Lykke til.

Endret 3. februar 2012 av Pingas

[AnonymDiskusjon]

Depresjonene ble utløst første gang da hun var gravid og ikke tok tak i det og gjorde et valg. Så det er mer enn kjærlighetssorg inne i bildet. Vanskelig å være sosial som ny i byen, kjenner nesten ingen rundt meg. Og de få jeg er "kompis" med er de broren min kjenner og de er 15-17 år gamle..

 

Ellers så skal jeg greie mosjon, dagslys og døgnrytme.

 

Men jeg har ikke noe ønske om medisiner i utgangspunktet. Men heller noen timer med samtaleterapi eller lignende for å forstå hvordan jeg takler situasjonen feil og hvordan jeg enklere kan takle denne situasjonen når den siger på.

 

Postet av anonym: ca4fbb24efde057f393348cdc205a025

[BirgerCaC]

Du bør gå til en litt mer seriøs lege\ psykolog!

Vennligst hold kjeft om du ikke vet noe om temaet.

Les igjennom retningslinjene en gang til du

[Sitronsaft]

Hei TS:) Du minner i grunn litt om meg selv. Jeg er ofte svært lite motivert til å gjøre hverdagslige gjøremål, alt fra vasking til jobb, men om jeg først kommer i gang går som oftest humøret litt opp og jeg klarer meg fint. Du nevnte jo at det gikk greit når du først kom deg på jobb. Først på kvelden kom de vonde tankene og det dårlige humøret.

 

Du nevner at du ikke har så mange å være med på fritiden, ny by osv. Og eksen er jo eksen. Kanskje du rett og slett er litt ensom? Dette er vel, uten at jeg er noen ekspert, sikkert en veldig vanlig årsak til å føle seg deppa.

 

Tror ikke det hjelper å bare sove for å slippe unna. Kanskje du heller burde finne deg noe å gjøre på etter arbeidstid? Mosjon er nevnt, dette burde alle bli flinkere til. Men jeg tenker mer på en type hobby, kanskje du kunne begynt i en eller annen organisasjon/sportsklubb/fritidsklubb i området. Der møter man jo også nye mennesker, som jeg tror er veldig sunt. Jeg mistenker at du er en sånn type person som engasjerer seg i det du driver med, f.eks. jobben, men om du så plutselig ikke har noe spesielt å gjøre på begynner tankene å florere, og da kommer depresjonen på lasset.

 

Du nevner at du er flink til å hold en samtale gående, så jeg tror det er mer "tilgjengelighet" på nye mennesker og ikke dine people-skills som holder deg tilbake hva nye venner og bekjente angår.

 

Uansett, lykke til, håper det ordner seg etter hvert

[AnonymDiskusjon]

Noe å gjøre på kveldstid høres ut som en god ide, men mangler interessefelt det finnes hobbyer i.

Har ingen interesse i bil, lyd, foto etc.. Lidenskapen min på fritiden er teknologi/pc. Er ikke særlig sosial der heller. Snakker med mine nærmeste på skype en gang i blandt.

 

Kan dra på noe de kaller møteplassen, et kommunalt tilbud der alle mellom 15 og 30 som har for lite å gjøre på fritiden kan dra, er vel en gang i uken det.

 

Utover det så er ikke denne byen særlig flink til å ta imot innflyttere, så jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

 

Postet av anonym: ca4fbb24efde057f393348cdc205a025