Det å stole på noen.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg vil ikke si at jeg har store tillitsproblemer til andre folk - men det kan være at jeg syntes temaet er litt interessant og dermed overanalyserer litt. Men ønsker en liten debatt om dette.

 

Hvordan kan man stole på noen helt og holdent? Hva definerer det å kunne stole på noen, hvilke krav må være til stede?

1 - Må personen være en venn? Så kommer jo spørsmålet om hva som egentlig er en venn. Er dere mye sammen, tar denne personen initiativ til å finne på ting med deg? Her er det jeg tviler litt på. Jeg har en venninne (tror jeg), morsom å prate med - men føler at hun gir lite tilbake. Både psykisk og "fysisk". Kan jeg stole på henne, når hun skuffer meg ofte?

 

For meg så virker det som om denne personen er utrolig glad i høre private ting som: "Hvordan har du det virkelig, hva er gale osv. osv." - Jeg har aldri svart henne ordentlig når jeg har hatt problemer, og hun har egentlig aldri vist annerledes tillit tilbake. Men etter det, så virker det som om hun ikke bryr seg i det hele tatt om å holde kontakt og lignende. Hun sier hun har vanskeligheter med å ta initiativ. Men slikt gjør meg egentlig forbanna.

 

2 - I hvilken grad tør dere å stole på folk? Dette regner jeg selvsagt med at det varierer en del. Men tør dere å åpne dere helt for andre, og å være helt avhengige av andre?

 

3 - Frykter dere å bli manipulert? Det å være en del av et puslespill? Har frykten noensinne hatt en grobunn i virkeligheten?

Personlig har jeg lett for å tenke på hva motivet til enkelte personer er. "Hvorfor oppfører de seg slik de gjør?", "Hvorfor spør han slik han gjør?", "Hvorfor gjør han ikke det?"

 

Jeg vet at dette ble en litt rotete tråd, kanskje litt dum også. Men jeg syntes temaet er litt interessant, og det er litt relevant i forhold til min person.

 

Postet av anonym: 25c521b71ed8178f0b9ea1274e11f3ca

[1245112654122755325882462]

Å ikke kunne stole på noen er i grunn idiotisk, men det er fortsatt domt og selge seg selv.

 

Om noke er så forferdelig at ingen andre kan få vete om dett, så fortelle du det heller ikkje til noken.

[Chillin123]

Hei, jeg vil ikke si at jeg har store tillitsproblemer til andre folk - men det kan være at jeg syntes temaet er litt interessant og dermed overanalyserer litt. Men ønsker en liten debatt om dette.

 

Hvordan kan man stole på noen helt og holdent? Hva definerer det å kunne stole på noen, hvilke krav må være til stede?

1 - Må personen være en venn? Så kommer jo spørsmålet om hva som egentlig er en venn. Er dere mye sammen, tar denne personen initiativ til å finne på ting med deg? Her er det jeg tviler litt på. Jeg har en venninne (tror jeg), morsom å prate med - men føler at hun gir lite tilbake. Både psykisk og "fysisk". Kan jeg stole på henne, når hun skuffer meg ofte?

 

For meg så virker det som om denne personen er utrolig glad i høre private ting som: "Hvordan har du det virkelig, hva er gale osv. osv." - Jeg har aldri svart henne ordentlig når jeg har hatt problemer, og hun har egentlig aldri vist annerledes tillit tilbake. Men etter det, så virker det som om hun ikke bryr seg i det hele tatt om å holde kontakt og lignende. Hun sier hun har vanskeligheter med å ta initiativ. Men slikt gjør meg egentlig forbanna.

 

2 - I hvilken grad tør dere å stole på folk? Dette regner jeg selvsagt med at det varierer en del. Men tør dere å åpne dere helt for andre, og å være helt avhengige av andre?

 

3 - Frykter dere å bli manipulert? Det å være en del av et puslespill? Har frykten noensinne hatt en grobunn i virkeligheten?

Personlig har jeg lett for å tenke på hva motivet til enkelte personer er. "Hvorfor oppfører de seg slik de gjør?", "Hvorfor spør han slik han gjør?", "Hvorfor gjør han ikke det?"

 

Jeg vet at dette ble en litt rotete tråd, kanskje litt dum også. Men jeg syntes temaet er litt interessant, og det er litt relevant i forhold til min person.

 

Postet av anonym: 25c521b71ed8178f0b9ea1274e11f3ca

 

Hadde engang en venninne som var som den du forteller om. Jeg stolte 120% på henne. Men hun tok så og aldri iniativet til noe. Plutselig en dag spurte hun hvorfor jeg hadde forandret meg. Fortalte henne at jeg hadde slitt med depresjoner, sosialangst og dårlig selvtillit tidligere, før jeg ble kjent med henne. Og at dette resulterte i at jeg skulket skolen endel og fikk ganske høyt fravær. Hun sa hun trodde på det, plutselig 2-3 dager senere sier hun til meg: Du har løyet til meg!

 

Jeg spør henne om hva jeg har løyet om. Hun sier jeg har løyet om det med alle de "problemene" jeg hadde. Hun hadde hørt fra en fyr at jeg hadde skulket for å sitte hjemme å game. Det trodde hun på.

 

Snakket ikke mere med henne etter dette, skal aldri heller. Uansett.

[Quote]

Å ikke kunne stole på noen er i grunn idiotisk, men det er fortsatt domt og selge seg selv.

 

Om noke er så forferdelig at ingen andre kan få vete om dett, så fortelle du det heller ikkje til noken.

Du har forsåvidt rett i at det er idiotisk å ikke kunne stole på folk. Nå vet jeg ikke hvordan TS har det, om det er gale det han snakker om - men ut i fra det jeg ser så kan det være at han sliter med sosial angst.

Endret 30. januar 2012 av Quote

[BirgerCaC]

Jeg stoler ikke på noen!

[Anaio]

Det å åpne seg for andre betyr ikke at man gjør seg avhengig av noen, først og fremst. Jeg stoler på kjæresten min og en håndfull venner, resten har jeg liten tillitt til. For min del er det en kontinuerlig tilstand, at jeg stoler på noen i dag betyr ikke at jeg gjør det neste år. For min del går det ut på at den andre personen ikke vil være respektløs mot meg, enten ved f.eks utroskap, baksnakking eller å fortelle hemmeligheter til en tredjepart. Jeg frykter i grunnen ikke å bli manipulert, ettersom jeg kjenner igjen faresignalene og holder meg unna den type folk

[AnonymDiskusjon]

Jeg stoler på ingen lenger. Før stolte jeg på enkelt personer, men etter å ha blitt såret, sveket og latterligjort flere ganger av personer jeg stolte på har jeg valgt å ikke stole på noen andre enn meg selv. Og for å være så synes jeg det ikke er noe særlig, har også fått problemer med å forplikte meg og binde meg til andre personer(både vennskapelig og følelsesmessig). Men pga. mange negative hendelser(for å si det pent) så har jeg valgt som sagt å ikke stole på NOEN.

 

2 - I hvilken grad tør dere å stole på folk? Dette regner jeg selvsagt med at det varierer en del. Men tør dere å åpne dere helt for andre, og å være helt avhengige av andre?

 

Før så kunne jeg åpne meg opp helt til andre personer, for eksempel fortelle om hva jeg føler om den spesielle jenta. Nå er det ikkesånn. Som sagt så har jeg vansker for å knytte bånd nå, og du må komme svært nært innpå meg før jeg snakker om private ting med deg. Og da er jeg også som regel svært reservert og prøver å vri og vende meg unna spørsmål. Selv om jeg vet at jeg kan stole på enkelt personer, så vil jeg ikke, jeg kan ikke i frykt av å bli såret, og jeg analyserer alltid settinger alt for mye, kommer til det nå snart.

 

3 - Frykter dere å bli manipulert? Det å være en del av et puslespill? Har frykten noensinne hatt en grobunn i virkeligheten?

Personlig har jeg lett for å tenke på hva motivet til enkelte personer er. "Hvorfor oppfører de seg slik de gjør?", "Hvorfor spør han slik han gjør?", "Hvorfor gjør han ikke det?"

 

Ja det frykter jeg. Den har grobunn i virkeligheten, nettop fordi at jeg har blitt manipulert før, og frykter for å bli det nå. Dessverre medfører dette at jeg har blitt veldig innesluttet og personer som jeg kaller bestevenner tør jeg ikke å stole på lenger. Og jeg merker at de selv blir litt frustrert, i.e: "Hvorfor sier du ikke hva/hvem det er? Vi kjenner hverandre så godt, vi kan stole på hverandre". Og ja, tenker alltid sånn! Spesielt når det er bekjente/personer jeg ikke kjenner så godt. Er ganske slitsomt igrunn når jeg tenker meg om. Andre vil kanskje si at jeg er paranoid.

 

Postet av anonym: 99f2e8e62afb719a312f79aaf9408be4

[AnonymDiskusjon]

Det å åpne seg for andre betyr ikke at man gjør seg avhengig av noen, først og fremst. Jeg stoler på kjæresten min og en håndfull venner, resten har jeg liten tillitt til. For min del er det en kontinuerlig tilstand, at jeg stoler på noen i dag betyr ikke at jeg gjør det neste år. For min del går det ut på at den andre personen ikke vil være respektløs mot meg, enten ved f.eks utroskap, baksnakking eller å fortelle hemmeligheter til en tredjepart. Jeg frykter i grunnen ikke å bli manipulert, ettersom jeg kjenner igjen faresignalene og holder meg unna den type folk

Nei, det betyr selvsagt ikke at man gjør seg automatisk avhengig av noen. Men dersom man hadde virkelig stolt på noen, kunne man frivillig gjort seg avhengige av dem? Jeg liker ikke den tanken, sånn egentlig. Forøvrig mye fornuftig du skriver.

 

 

Jeg stoler på ingen lenger. Før stolte jeg på enkelt personer, men etter å ha blitt såret, sveket og latterligjort flere ganger av personer jeg stolte på har jeg valgt å ikke stole på noen andre enn meg selv. Og for å være så synes jeg det ikke er noe særlig, har også fått problemer med å forplikte meg og binde meg til andre personer(både vennskapelig og følelsesmessig). Men pga. mange negative hendelser(for å si det pent) så har jeg valgt som sagt å ikke stole på NOEN.

Det er trist at mange negative hendelser skal ha et slikt utfall. Personlig så har jeg i det siste begynt å være veldig mistenksom i forhold til enkeltpersoner. Hva tenker de? Hvilken hensikt har de? Jeg har personer i livet som jeg stoler helt og holdent på, men det er gjerne nye personer som jeg sliter en del med.

 

 

Er ganske slitsomt igrunn når jeg tenker meg om. Andre vil kanskje si at jeg er paranoid.

 

Postet av anonym: 99f2e8e62afb719a312f79aaf9408be4

Forøvrig tusen takk for innlegget ditt. Jeg tror nok du er i en mye vanskeligere situasjon enn meg, da jeg ikke er helt på det "stenge seg selv inne"-stadiet. Eller, jeg har gjort det de siste tre-fire månedene, men har nå begynt å snakke med en fagperson.

 

Merker du mye sinne som du ikke vet hvor du skal gjøre av?

Overtolker du andre personer? Har du lett for å lete etter "negative øyeblikk" i stedet for de positive?

 

Postet av anonym: 25c521b71ed8178f0b9ea1274e11f3ca

[AnonymDiskusjon]

Jeg stoler på ingen lenger. Før stolte jeg på enkelt personer, men etter å ha blitt såret, sveket og latterligjort flere ganger av personer jeg stolte på har jeg valgt å ikke stole på noen andre enn meg selv. Og for å være så synes jeg det ikke er noe særlig, har også fått problemer med å forplikte meg og binde meg til andre personer(både vennskapelig og følelsesmessig). Men pga. mange negative hendelser(for å si det pent) så har jeg valgt som sagt å ikke stole på NOEN.

Det er trist at mange negative hendelser skal ha et slikt utfall. Personlig så har jeg i det siste begynt å være veldig mistenksom i forhold til enkeltpersoner. Hva tenker de? Hvilken hensikt har de? Jeg har personer i livet som jeg stoler helt og holdent på, men det er gjerne nye personer som jeg sliter en del med.

 

 

Er ganske slitsomt igrunn når jeg tenker meg om. Andre vil kanskje si at jeg er paranoid.

 

Postet av anonym: 99f2e8e62afb719a312f79aaf9408be4

Forøvrig tusen takk for innlegget ditt. Jeg tror nok du er i en mye vanskeligere situasjon enn meg, da jeg ikke er helt på det "stenge seg selv inne"-stadiet. Eller, jeg har gjort det de siste tre-fire månedene, men har nå begynt å snakke med en fagperson.

 

Merker du mye sinne som du ikke vet hvor du skal gjøre av?

Overtolker du andre personer? Har du lett for å lete etter "negative øyeblikk" i stedet for de positive?

 

Postet av anonym: 25c521b71ed8178f0b9ea1274e11f3ca

 

Først vil jeg bare si at det er kjempebra at du tar kontakt med fagpersoner! Jeg vil selv gjøre det, men tør ikke. Snakk med dem og løs problemene dine, de eneste jeg tør å snakke med er personer her på forumet som ikke aner hvem jeg er, og det hjelper utrolig mye, men skulle gjerne ha få gått til psykolog eller noe lignende. Ja jeg merker mye sinne, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av det, men finner alltid en måte å få ut sinne på. Enten det er å roe ned legge meg i senga og tenke rundt situasjonen og personen(e) som har gjort, ikke fullt så pene ting. Fungerer også å være fysisk aktiv og høre på musikk, samt gjøre ting som gjør meg glad(trene, høre på musikk, som jeg har sagt, og være med venner, game etc).

 

Om jeg overtolker andre? Ja du skulle bare visst Ser faktisk ganske objektivt på det, både negativt og positivt.

Kan ta et eksempel jeg fortsatt lurer på(går ikke inn i detaljer i frykt av at personer på forumet skal kjenne meg igjen): En jente på chatten spør meg om noe halvveis personlig. Da svarer jeg på spørsmålet, og spør henne hvem som sa det til henne. Hun svarer ikke på det siste og jeg lurer på hva det betyr. Jeg spør en venn av meg, gir han ingen detaljer om hva det handler om(hvem som spør, hvem det handler om, handlet om en 3. person) bare selve spørsmålet, og at hun ikke svarte på mitt. Vennen min blir litt frustrert siden jeg ikke kommer med detaljer, men han ber meg la det ligge. Han sier bare at jeg svarte på spørsmålet og trenger ikke å bekymre meg over det. Selv utarbeider jeg flere tenkte scenaroier inne i hodet mitt, og disse er både ondsinnede, venligsinnede og midt mellom.

 

Har som sagt også fått problmerer med å binde meg til andre personer, og dessverre så gikk dette utover min hittil eneste forelskelse. Dette var en blanding av at jeg måtte analysere så mye hele tia, at jeg er en pyse(som jeg tror henger sammen med neste punkt) og at jeg er redd for å bli såret, og fikk kalde føtter da jeg merket at vi utviklet følelser for hverandre. Og vet ikke hvorfor, men turte rett og slett ikke med. Er ikke noe jeg selv synes er noe særlig, men sånn er det bare :/

 

(Beklager for at jeg skriver rotete, men har hodepine og er trøtt=

 

 

Postet av anonym: 99f2e8e62afb719a312f79aaf9408be4

[€uropa]

Jeg stoler ikke fullt og helt på noen. Jeg stolte på barndomsvennene mine, men de svek tilliten, én etter én, gjennom årenes løp. Nå er alle for lengst borte. For tre år siden flyttet jeg til en ny by. Da stolte jeg nesten på noen nye venner, men det gikk også i grus. I dag stoler jeg halvveis på et par nye venner, men jeg vet at de også er følsomme for forandringer og eksterne faktorer, så jeg gir ikke fra meg noen informasjon som kan skade meg. Det fungerer ypperlig.

Endret 31. januar 2012 av Zarac

[Extraterrestrial]

Har man en ekte venn, trenger man ikke speil

[Lenjos]

1. For meg mener jeg at personen må være venn. Jeg kan si jeg sliter med å stole på folk i og med at jeg har blitt presset ned og blitt knust av det. Den tilliten som jeg kunne gitt til andre mennesker har de som har missbrukt min tillit ødelagt. Selvfølgelig vet jeg ikke helt når jeg kan stole på en person, men jeg tar sjanser. Jeg har også en sans som jeg føler som er at jeg føler hvem jeg kan slappe av med. Det er som regel de jeg vil velge å stole på.

 

2. For meg er graden av å stole på folk utrolig liten!. Jeg åpner meg ikke fult ut for mennesker, jeg har på en måte settet opp flere vegger, der det kan ta mange år eller måneder å bli kjent med den ordentlige meg. jeg gir ikke 100% av den jeg er selv om folk kan tro det. Er mange som ikke slipper inn imellom alle de veggene for å si det sånn.

 

3. Jeg er redd for at folk skal misbruke min tillit igjen. Det bare ødelegger for alle andre som vil ha og som fortjener min tillit.

 

Temaet er selvfølgelig interessant! Tilliten er viktig..

[Sitronsaft]

Tillit betyr veldig mye for meg. Hvis jeg ikke kan stole på en person, er jeg heller ikke venn med denne personen. Og litt motsatt, kan jeg stole på en person er jo denne personen på sett og vis en venn. Samtidig har tillit mye å gjøre med respekt. F.eks. ville ikke jeg fortalt videre noe sagt i fortrolighet til meg av en person jeg misliker, fordi det har med respekt å gjøre. En tillitserklæring er et tegn på respekt, og blir man vist respekt bør man vise respekt tilbake.

 

Bryter en venn tilliten, setter jeg spørsmål til om vennskapet bør fortsette. Men det kan jo være alt fra en misforståelse til grovt forræderi, så tar så klart en vurdering

 

Også har man jo noe som heter taushetsplikt. Hvis jeg er hos legen etc., føler jeg at jeg kan stole på denne personen, selv om jeg ikke kjenner han/henne i utgangspunktet. Da er det vel integriteten til denne personen jeg stoler på, at h*n tar taushetsplikten seriøst.

 

Merker at jeg stoler fort på folk, er kanskje på grensen til naiv. Men jeg stoler samtidig mye på magefølelsen om folk, hvem som er til å stole på og ikke. Ellers har jeg gjerne kjent en person en stund før jeg bringer frem "the big guns" i samtalen.

[psychokid2]

Starter denne igjen jeg. Hvordan håndterer man når man begynner og mistenker at man har blitt lurt av mennesker man har stolt på? Er det greit bare å la det passere og late som ingenting og bruke energien på andre ting? Eller skal man ta det opp med de det gjelder. Dette kan jo faktisk före mer skade enn det ganger også da det kan väre sårende å bli beskyldt for noe som man ikke har gjort.
Grunnen til at jeg spör er at jeg og to andre jenter på jobben har värt utsatt for det samme. Vi har värt utsatt for en jente som bare manipulerer, lyver og setter folk opp mot hverandre. Hun er helt syk og man skjönner det ikke för det har gått lang tid. Og etter hvert har vi tre funnet ut at vi har värt gjennom det samme.
Men i dag sa den ene jenta noe som ikke ga mening som fikk meg til å tenke er de virkelig så uvenner som hun har gitt uttryk for og har hun faktisk värt utsatt for det som jeg har eller har de bare funnet på noe for igjen å lure meg. Og det er da jeg tenker er det virkelig verdt å bruke energi på? Altså bare la det väre og la seg väre "lurt"