Jentetrøbbel, depresjoner og livet generelt

[AnonymDiskusjon]

Hva i alle dager er galt med meg?

 

Jeg er en mann på snart 27 år, som sliter en del med humøret som svinger veldig opp og ned.

Det har holdt på så lenge jeg kan huske, og jeg har ignorert det frem til den siste tiden nå, der jeg ønsker å ta mer tak i problemet og finne ut av hva som kan være årsaken.

 

Jeg har vokst opp med både mor, far, søster og bror. Faren min var streng og kjeftet ofte hvis vi gjorde noe galt. Han har aldri brukt fysisk makt, men heller sterke gloser for å få oss til å oppføre oss. Han var hvertfall veldig respektert av meg, søsknene mine og de andre barna i gata. Jeg vet han ble oppdratt ekstremt konservativt av faren sin igjen, der det var kjefting og bruk av belte.

Selv om jeg flyttet ut da jeg var 19, følte jeg at jeg hang etter i det meste. Hverdagslige ting som å ta tak i ting selv, løse problemer på egenhånd, og ikke minst det sosiale spekteret. Kan nevne for eksempel lekser på barneskolen jeg ikke har skjønt, spurt min far om hjelp med disse, og da får kjeft. Det hele ender med at han roper og skjeller ut en 8-åring, og fnyser av at han ikke klarer leksene sine, og da ender opp med å gjøre dem selv. Det ble mye grining på gutterommet og følelsen av å ikke være dugelig til noe.

Jeg liker å tro at det er grunnen til at jeg er veldig reservert, og har hele livet gjort alt for at alle andre rundt meg skal like meg. Jeg har hele livet satt andre foran meg selv.

Den lille følelsen man får av aksept, som fort går over igjen har vært driven i alt, og mitt narkotikum. Jeg vet, ekstremt ødeleggendes i lengden.

Jeg har blitt mobbet så lenge jeg kan huske. Jeg var en skikkelig pingle på barneskolen, ungdomskolen, men det ble litt bedre på vgs, der jeg begynte å trene, og fikk min første kjæreste.

Jeg har hatt den samme kjærnen av bestevenner siden barneskolen, folk jeg har knyttet meg ekstremt til. Vi var en liten gjeng på 4-5-6 stk som kjente hverandre ut og inn. Det var utrolig å ha en gjeng rundt seg som man kunne dele alt med. Vi har nå blitt spredt rundt i landet av ulike årsaker som jobb, skole og kjærester. Jeg selv flyttet fra hjembyen min for å komme meg bort fra det gjenværende søppelet, da jeg kommer fra et lite tettsted med altfor mye mobbing, baksnakking og rykter.

Vel, det var slik det endte med den første kjæresten jeg hadde, hun hadde hørt rykter om at jeg var en dust, player og alt det der, selv om jeg aldri hadde så mye som kysset ei jente før. Det endte som det gjorde, hun gjorde det slutt.

Da en av bestekompisene mine holdt på med ei dame et halvt år etter, klarte jeg på mirakuløst vis å bli sammen med venninnen hennes. En utrolig vakker jente med langt lyst hår, store blå, spørrende øyne, fyldige lepper og et vakkert smil. Hun hadde også en utrolig personlighet, nesten for godt til å være sant. Etter flere forsøk fra min første x som prøvde å splitte oss, klarte vi tross alt å holde sammen i 2 år... Før jeg en dag kom på overraskelsesbesøk hjem til henne, og finner henne til sengs med bestekompisen sin. Ouch!

Vel, jeg var knust for å si det mildt. Alle trodde det skulle bli oss resten av livet. Ja vet, litt naivt å tro det når man er 16-17 år, men livet er jo tross alt bare rosenrødt i den alderen.

Det værste var at hun prøvde å legge skylden på meg for hele opptrinnet.

En ting til som ikke har gjort saken bedre, er at jeg har alltid! Og da mener jeg alltid stilt opp for venner hvis det har vært noe. Har de hatt dametrøbbel, eller rett og slett bare hatt en dårlig dag. Da har jeg vært der.

Det var vel nå jeg merket hvem som var ekte venner og ikke. Folk som ikke stilte opp når jeg meste trengte det. Det er knusende å se venner du har vokst opp med, og gort alt med, ignorerer deg, eller ikke gidder å løfte så mye som en finger når du trenger hjelp. Folk som bare er ute etter sitt eget beste.

Jeg har tilogmed spleiset to av kompisene mine med dame de er sammen med i dag. Nå har de ikke tid til annet i det hele tatt... Jeg blir oppgitt...

Etter dette har jeg vært veldig redd for å bli såret igjen, men jeg har prøvd. Da jeg er gutt og har lyster, og sosial trang som de aller fleste. Det har som regel endt på samme måte flere ganger. Jenter som bare er ute etter å ødelegge deg psykisk.

Siste jente jeg møtte brukte lang tid på å overtale meg til å åpne meg. Vi traff hverandre mye, og datet mye før vi i det hele tatt gjorde noe. Hun ville også være sikker på at jeg ikke var en dust som hun hadde hørt (kan nesten garantert si at min første x har vært inne i bildet her igjen). Hun sendte meg godnatta meldinger, fortalte meg hvor glad hun var for å ha truffet meg osv. Når jeg så vidt begynte å stolpe på henne og åpne meg, falt bomben igjen. Hun hadde hele tiden holdt på med en kompis av seg mens vi holdt på. Jeg sa hade bra, slettet henne fra face, og sitter her og lurer. Hva er galt med verden? Eller... Hva er galt med meg?

Jeg vet jeg bare har møtt "feil" folk, men jeg sliter sånn å stole på andre, å åpne meg. Rett og slett utelar jeg meg selv fra andre. Jeg trekker meg unna ubevvist. Jeg klarer fint å snakke med folk, men det blir bare overflatisk prat. Jeg ser noen av kjærnevennene mine av og til, da vi bor på forskjellige plasser.

Broren min stenger seg selv også mye inne, søsteren min har jeg ikke så veldig god kontakt med. Jeg snakker gjevnlig med faren min den dag i dag. Selv om jeg oppfattet han som veldig nedlatende og streng som liten, er han fortsatt faren min. Jeg vet at familien min på faren min sin side har hatt mye depresjoner og problemer innad. Jeg vet dette da jeg har overhørt mye som liten på familietreff og sett det fra utsiden. En av mine fettere mine tok livet sitt som 18 åring.

Jeg har tatt kontakt med psykolog, og venter nå egentlig i spenning. Gikk til psykololog et par ganger i gamlebyen før jeg flyttet hit jeg bor den dag i dag. Vi rakk så vidt å snakke om faren min, eller om det kan være en kjemisk grunn til at halvparten av familien min sliter med depresjoner eller andre ting.

 

Jeg vil si at ting som har skjedd er en sterk faktor, men mer enn det vet jeg ikke.

Jeg vet bare at humøret mitt svinger voldsomt til tider. Tap av motivasjon, selvmordstanker (noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre, da jeg vil finne ut av problemet!)

 

Jeg er en fantastisk person når humøret er på topp. Folk kommer naturlig til meg, jeg klarer å slappe av, ingen ting er anspent og ting flyter naturlig. Jenter kommer også bort og vil være rundt meg. Men så kommer dalen, da alt blir anspent, jeg føler meg rett og slett ikke som meg selv. Det er helt absurd.

 

Måtte bare dele tankene mine. Jeg forventer ikke at alle skal lese gjennom hele. Men på en måte er det deilig å få det ut. Takk hvis du tok deg tid til å lese gjennom hvertfall!

Postet av anonym: e8d47980316f7b47cb50078c8e8c7609

 

Postet av anonym: e8d47980316f7b47cb50078c8e8c7609

[logaritmemannen]

Hei du

 

Jeg er ikke noen fagperson innen dette området, men som du sier, virker det meget sannsynlig at mye har oppstått som følge av forholdet til faren din. Videre så har dette påvirket hverdagen din og andre medmennesklige forhold. Dette er ikke noe jeg anbefaler at du prøver å "løse" over internett, så det at du skal til psykolog høres veldig fornuftig ut!

[Extraterrestrial]

Sterkt.

 

Det her med kjærlighetsforholdene er det somregel alle som opplever, vi har alle noe å stri med. Synes som personen over her at det er bra du velger å gå til psykolog - for å finne løsninger på dette over nett er ikke noe jeg ville anbefalt.

 

Lykke til!