er mye alene og føler meg trist og ensom

[ErikBlodøks]

hei

 

er 23 år gammel gutt som har full jobb, og skal snart flytte for meg selv. Har bodd i en mellomstor by hele livet.

 

Tingen er at jeg har nesten ingen venner. Jeg har en som eg prater greit ofte med, noe som tilsvarer hver tredje dag kanskje. har en annen kompis som jeg prater sånn en gang hver andre uke.

 

jobben jeg har begynt i nå stortrives jeg i. Men jeg vurderer, noe jeg har diskutert med min mor, om å flytte langt vekk, om ett år og studere, og da få nye venner.

 

jeg har dårlig selvtillit, selv om jeg ser helt normal ut, godt trent. Dette har noe med mangel på tilstedeværelse av min far tror jeg. jeg kjenner ham ikke på en måte. f.eks her om dagen traff vi hverandre på butikken, jeg sa hei, men han sa ikke noe, han bare gikk forbi. men jeg får jo økonomisk støtte, som å få bo i kjelleren. så jeg kan jo ikke klage. Jeg har av og til så mye tanker i hodet at jeg blir ukonsentrert. Ser bare nå at jeg skriver som en 8 åring Sliter også med søvnproblemer, selvdisiplin generelt.

 

Noen "venner" av meg bestemte seg for å stenge meg ute. pga jeg var ute med søsteren til han ene ute to kvelder for å ta oss noen øl. bare som venner. jeg ville bare ha litt selskap etter at min mentalt syke og alkoholiserte ekskjæreste og jeg gikk fra hverande. jeg klarte endelig å slå opp med henne, etter 2 år. jeg har sittet helg etter helg alene. drikker av og til alene på lørdagene, stikker en tur på byen alene.. prøver å holde motet oppe, med å nyte mitt eget selskap, men da må det drikkes har sittet alene siden romjulen. Nå ser jeg på facebook at venner av meg fester og koser seg, mens jeg sitter hjemme.. har jo invitert dem til innflytningsfest, men..

 

vet ikke hva jeg skal gjøre. har hatt dype depresjoner før, og gått til psykolog litt. går for tiden på cipralex. jeg føler meg som et mislykket menneske. jeg er ikke så vellykket i jobb og utdanning som min far, jeg er bare en elektriker. jeg prøver så godt å være et godt menneske, men alikevel viker folk fra meg. vet ærlig talt ikke om jeg gidder så mye mer. får se hvordan det er å bo alene og ha egen leilighet, kanskje det hjelper..

 

vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje en analyse, kanskje jeg feiler noe som jeg ikke ser selv? måtte bare lufte litt

[1245112654122755325882462]

Er nok et problem mange unge kjenner seg igjen i nå til dags, ikke noe gale i det egentlig.

 

Det å flytte langt bort var noe eg gjorde da eg holdt på å falle litt utenfor på hjemmefronten, det ga meg fantastiske muligheter til å kunne forme livet engang til, anbefalest.

 

Men du kan ikkje flykte fra livet, du må rett og slett vite kva du skal forandre og arbeide/bearbeide deg selv for å få tilbake selvtilitten din.

[Thrinduil]

Som Priim sa, det å flytte vekk kan være til å anbefale. Det kan hjelpe med å gi deg litt perspektiv rundt hva som er viktig for deg - og sjansen øker for at du muligens finner mennesker og nye interesser som kan hjelpe å løfte deg opp igjen. Har selv flyttet langt vekk fra hjembyen 2 ganger og det har hjulpet meg veldig!

 

Men det kan også muligens hjelpe deg å stille deg selv et par spørsmål - om du allerede ikke har gjort det. Hva er det som interesserer deg ekstra mye - enten et fagfelt eller en hobby? Hva er det du selv kan gjøre for å treffe nye mennesker? Hva er det du er flink på? Det trenger ikke å være store ting - alt hjelper så lenge det er positivt!

[MikkelRev]

jeg er ikke så vellykket i jobb og utdanning som min far, jeg er bare en elektriker.

23 år og "bare" en elektriker?! Din far er vel litt eldre enn deg, er han ikke?

 

For noen hjelper det å flytte til nye steder og få en ny start. For meg har det aldri hjulpet, etter et par måneder så blir alt som før. Og har du få venner, er det lurt å ikke være for kresen på sine venner, noe mange er.

[Carlgutt]

Du høres tapper ut må jeg si. Det å studere er en god mulighet til å bli kjent med folk, men kan også være veldig skummelt og vanskelig i begynnelsen hvis du ikke er så utadvendt. Jeg så flere kjente ansikt som ikke snakket med noen andre flere måner ut i studiene (ikke alltid så lett å bli kjent når det er 100+ folk i "klassen" din). Det viktigste er vel å komme seg på fadder festene å være ute med de andre og drikke i begynnelsen, prøve å melde seg på alt som er av arrangementer. Hvis du er heldig får du gode faddere som passer litt på. Ellers så er jo folkhøyskolen noe å tenke på kanskje? Krever ikke allverdens fra deg, og du får mange gode muligheter til å bli kjent med folk.

[AnonymDiskusjon]

Off, skjønner akurrat hvordan du har det. Har selv vært beskjeden og innesluttet hele mitt liv, og utsatt for mye mobbing. Det hele toppet seg på videregående når min beste kompis (helt siden barndommen) også begynte å mobbe meg. Dette var et hardt slag for meg, og jeg fikk store problemer med å stole på folk.

 

Etter det stengte jeg meg helt inne og mistet omtrent alle vennene mine. Sitter ofte alene hjemme, på kveldene. Føler jeg har kommet over noe av mine psykiske problemer takket være en god arbeidsplass og gode kolleger, men sliter med å utvide mine sosiale sirkler.

 

Kan beskrive meg på samme måte som deg. Jeg er ikke noe taper, normalt utseende, hyggelig, passelig godt trent, utdannet mekaniker, fast jobb, fin leilighet osv.

 

Tør ikke engang registrere meg på facebook, da det bare vil bekrefte hvor lite venner jeg egentlig har

 

Postet av anonym: b1cb6239a51f3f7af4ca2b0dc5c19209

[ErikBlodøks]

Takk for gode svar dere. setter stor pris på det.

 

Jeg har nå ankommet leiligheten og får se. Men det å flytte tror jeg blir høyt sannsynlig om 1 år når leieforholdet tar slutt. Får jo tanker som at kanskje er det jeg som tar for lite kontakt med andre, og får da samme resultat tilbake, og det er det som gjør inntrykk. vet ikke, er svært usikker.

 

Thirundril: Vet, eler tror jeg vet hva som er viktig for meg. Det er å få god utdanning (en eller annen gang), være godt trent. Har god kontroll på hva jeg interesserer meg for og hva jeg liker. Men hvordan kom du kontakt med folk når du flyttet?

 

MikkelRev: Hvorfor hjalp ikke det om jeg kan spørre?

 

Har tenkt å gå på universitet/folkehøyskole om et år da, og vil da flytte.

 

det jeg ofte legger merke til, er at når jeg er med mine venner, så er det sjelden de spør meg om hva jeg skal, eller synes, tenker, osv.. må liksom alltid si det selv, og er alltid den som hører og spør.. kan det ha noe med at jeg er en kjedelig person?

[AnonymDiskusjon]

Du er ikke alene, jeg kjenner meg igjen her. Sannsynligvis er du ikke kjedelig, men kanskje de rett og slett synes det er "tungt" å snakke med deg, at de må dra alle ord ut av deg, hvis du skjønner.

Også er mange folk egoistiske og vil snakke om seg selv/ikke bryr seg om å høre hvordan andre har det...

 

Postet av anonym: b1cb6239a51f3f7af4ca2b0dc5c19209

[Nittutt]

Den beste måten å føle seg bedre er å skape nye bekjentskaper! Hvis du noen gang i Oslo så hadde jeg hatt stor glede av å møtes for en pils Mitt motto er at man aldri kan få nok venner. Det du må tenke på er at det er faktisk ikke DEG det er noe feil med. Jeg har selv hatt mange venner som har følt seg som du beskriver nå. Alle har takket meg for at jeg er den eneste som tar seg tid til dem og som hører på dem. Det jeg ikke skjønner da er at de felles bekjente vi har, som jeg anser som flotte mennesker, ikke har tatt initiativet.

 

Jeg ville spurt de du anser som gode venner om de vil finne på noe. I kveld er en fantastisk mulighet da de viser Star Wars Episode 1 i 3D på diverse kinoer (skal selv med 5 kompiser, alle utkledd i enten guild genser (vi gamer litt SWTOR på fritiden) eller jedi morgenkåpe). Det handler ikke om deg med mindre du er en slem person, noe det ikke virker som.

 

Du må ikke tenke på faren din. Hvis han ikke velger å være en god far, har du det bedre uten han. Har selv en far som ikke tar så mye kontakt og det har vært hardt før. Men jeg har bare brukt diverse NLP teknikker til å klare å styre mine egne følelser og er derfor aldri deprimert lenger.

 

Oppsummering:

 

Det er ikke DEG!

 

Les litt om NLP. Utrolig godt redskap.