Hjelp! Jeg skal fortelle han hva jeg føler!

[AnonymDiskusjon]

Altså. grunnen til at jeg fortalte historien med en hvit løgn(nettopp aldersforskjellen) er fordi at jeg ikke vil at noen skal kunne gjenkjenne min historie å klare og koble denne topicen mot meg.

Han er veldig ungdommelig av seg, og vi merker ikke noe veldig til den store aldersforkjellen når vi tilbringer tid med hverandre.

 

Jeg fikk aldri muligheten til å fortelle han om mine følelser, nettopp fordi at han endret på planene vi hadde laget, og istedet for at han skulle besøke meg, så endte vi opp på middag hos svogeren hans. Koselig var det jo, men jeg fikk ikke sagt noe.

 

Jeg har planer om å fortelle han hva jeg føler den helgen som kommer nå. Får krysse fingrene å håpe på det beste.

Han er sosial av seg, en god del venner, og jeg har møtt de som står han nærmest i fest sammenheng og ved andre sosiale begivenheter, der vi bryter mønsteret med filmkveld, og reiser ut og driver med en annen aktivitet. Dette skjer en sjelden gang, men, det ender jo med at han inviterer meg inn, så spiser vi middag, og så til slutt finner vi en film å se på. Vi glemmer filmen i de fleste tilfellene og sitter og snakker mens filmen står og surrer i bakgrunnen.

 

Nå er jo verken han eller jeg som 'folk flest' selv om verken han eller jeg er direkte merkelige, men hva er egentlig definisjonen på 'normal' uansett, eller 'folk flest' Alle er vi forskjellige.

 

Selv påstår han at han ikke føler seg en dag eldre en 20-25 år, selv om han på papiret er mye eldre enn som så.

Allerede som barn var jeg over gjennomsnittet moden for de på min alder, og trivdes bedre i selskapet til voksne enn de på min egen alder. Jeg antar at vi har på en måte møttes på midten med tanke på modenhetsnivået.

Det blir jo gjerne slik at folk føler seg ikke så veldig mye eldre en 25 år, fordi det er jo rundt den alderen vi slutter å utvikle oss mtp. modenhet osv. De fleste er fult utviklet i en alder av 25, ihvertfall etter det jeg vet.

 

Jeg har på følelsen at dere kommer til å prøve å vri de tingene jeg har sagt/skrevet mot meg på en eller annen måte, men vit at i de første postene så prøvde jeg å skjule/anonymisere min historie en del, derfor opplever dere at det er et par hull i historien. Bare spør, og jeg svarer mer enn gjerne på det dere lurer på, uten å legge lokk på sannheten, så lenge dere kan hjelpe meg med å finne ut om han bare er vennelig, eller om han kanskje har noen følelser.

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

[Vepsebol]

Altså. grunnen til at jeg fortalte historien med en hvit løgn(nettopp aldersforskjellen) er fordi at jeg ikke vil at noen skal kunne gjenkjenne min historie å klare og koble denne topicen mot meg.

Han er veldig ungdommelig av seg, og vi merker ikke noe veldig til den store aldersforkjellen når vi tilbringer tid med hverandre.

 

Jeg fikk aldri muligheten til å fortelle han om mine følelser, nettopp fordi at han endret på planene vi hadde laget, og istedet for at han skulle besøke meg, så endte vi opp på middag hos svogeren hans. Koselig var det jo, men jeg fikk ikke sagt noe.

 

Jeg har planer om å fortelle han hva jeg føler den helgen som kommer nå. Får krysse fingrene å håpe på det beste.

Han er sosial av seg, en god del venner, og jeg har møtt de som står han nærmest i fest sammenheng og ved andre sosiale begivenheter, der vi bryter mønsteret med filmkveld, og reiser ut og driver med en annen aktivitet. Dette skjer en sjelden gang, men, det ender jo med at han inviterer meg inn, så spiser vi middag, og så til slutt finner vi en film å se på. Vi glemmer filmen i de fleste tilfellene og sitter og snakker mens filmen står og surrer i bakgrunnen.

 

Nå er jo verken han eller jeg som 'folk flest' selv om verken han eller jeg er direkte merkelige, men hva er egentlig definisjonen på 'normal' uansett, eller 'folk flest' Alle er vi forskjellige.

 

Selv påstår han at han ikke føler seg en dag eldre en 20-25 år, selv om han på papiret er mye eldre enn som så.

Allerede som barn var jeg over gjennomsnittet moden for de på min alder, og trivdes bedre i selskapet til voksne enn de på min egen alder. Jeg antar at vi har på en måte møttes på midten med tanke på modenhetsnivået.

Det blir jo gjerne slik at folk føler seg ikke så veldig mye eldre en 25 år, fordi det er jo rundt den alderen vi slutter å utvikle oss mtp. modenhet osv. De fleste er fult utviklet i en alder av 25, ihvertfall etter det jeg vet.

 

Jeg har på følelsen at dere kommer til å prøve å vri de tingene jeg har sagt/skrevet mot meg på en eller annen måte, men vit at i de første postene så prøvde jeg å skjule/anonymisere min historie en del, derfor opplever dere at det er et par hull i historien. Bare spør, og jeg svarer mer enn gjerne på det dere lurer på, uten å legge lokk på sannheten, så lenge dere kan hjelpe meg med å finne ut om han bare er vennelig, eller om han kanskje har noen følelser.

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

 

Det regnet jeg med, og nettopp derfor regner jeg med at historien din er påfunnen, og det ikke er den egentlige. «Føler seg ikke mer enn 20-25», har du hørt Jeg tipper han er nettopp rundt 20, i 20-åra. Skjønner ikke hvorfor det er så farlig å innrømme. Det er ikke et nytt fenomen og lett gjenkjennelig at to mennesker rundt 20-åra stifter bekjentskap. Det er mye lettere å koble en historie som omhandler en 20-åring og en 42-åring, da det finner sted mye sjeldnere.

 

Skjønner at du vil kaste foffbomber for å tåkelegge den egentlig historien, men, som sagt, reaksjon i forhold til alder osv.

 

Hva var det som gikk galt i helgens seanse da? Eventuelt hva har du tenkt å ytre til helgen som kommer? Hvis du frastår fra å svare, er det greit, men vil du ha innspill, så spytt ut reaksjonen, slik at jeg/vi alle her kan hjelpe.

[AnonymDiskusjon]

Han er jo faktisk 42 år da.. *sigh* det er nettopp derfor jeg laget denne topicen, pga. stor aldersforskjell, og uvisshet om jeg burde fortelle hva jeg føler, om han returnerer følelsene osv. Hadde han vært på min egen alder så hadde jeg bare kjørt på, og da hadde jeg visst om han har følelser tilbake eller ikke..

Han er 42, men er ungdommelig av seg.. Kanskje han har en midtlivs krise, hvem vet. Ikke alle 42 åringer er gift, passiv og "gammel". Noen 42 åringer er faktisk aktiv i nærmiljøet, sosiale og ja, ugift.

 

Uansett, I helgen så hadde jeg invitert han på besøk for å ta en kaffe kopp, med planer om å fortelle han hva jeg føler. Vi avtaler at han kommer innom "Sånn i 20 tiden" fordi han skulle spise middag sammen med svogeren sin. Et par timer senere ringer han meg, og lurer på om jeg har lyst på å spise sammen med han og svogeren hans. Jeg prøver å vri meg ut av situasjonen ved å si at jeg har nettopp spist, men han insisterer på at jeg tok meg en tur innom allikevel. "Greit, jeg tar meg en tur innom da.." svarer jeg til slutt fordi han nektet å gi seg. Jeg kommer bort dit, slår meg ned sammen med de innpå kjøkkenet mens maten står å putrer i ovnen. Vi snakker om masse rart(alle tre) før maten til slutt blir ferdig og vi setter oss ned og spiser. I det vi setter oss for å spise kommer niesen hans hjem, og så sitter vi alle fire og spiser middag, snakker og diskuterer osv.

Middagen er spist, og niesen hans flyr opp på rommet som et oljet lyn fordi hun skulle spille på dataen, og vi rydder av bordet, og setter oss og ser på TV.

Når det blir stille, så kommer han med et par dumme kommentarer anngående TV-programmet for å bryte stillheten, og til slutt så braker det løs med tull og fleip, og noen få input fra svogeren hans.

Iløpet av kvelden blir mellombrommet mellom han og meg bare mindre og mindre, før vi til slutt sitter ganske tett, uten at det plager han eller meg.

Klokken blir 22, og jeg må reise hjem, fordi jeg skal opp kl. 5:00 pga tidligvakt på jobben dagen etterpå. Han jobber sent, og det hadde ikke vært noe problem for han å bli litt lenger, han velger derimot å holde følge. Skravla går i ett sett på'n, og jeg kommer med noen få input iløpet av samtalen. Vi kommer til det punktet der han må gå en vei, og jeg en annen for at vi begge skal komme oss hjem. Blir et øyeblikk helt stille, før han beveger seg inn for å gi meg en klem, før han vinker farvel og vi går i hver vår retning. Iløpet av kvelden holdt han blikk-kontakten merkbart lenger, søkte øyekontakt med meg, selv mens han hadde en samtale med niesen sin osv.

 

Det jeg hadde tenkt til å fortelle han iløpet av søndagen, men som jeg skal gjøre den helga som kommer nå, er:

"Jeg har noe jeg må fortelle deg, og spør deg om. Og uansett hva du svarer, så ønsker jeg at vi kan fortsatt være gode venner. I det siste så har jeg merket at jeg har begynt å få følelser for deg, men jeg har ikke sagt noe fordi jeg har vært redd for at det kunne ødelegge det gode vennskapet mellom oss. Jeg har vært redd for at ting skal bli merkelig, men jeg trenger bare å vite en gang for alle hva du føler, slik at jeg kan arbeide med mine egne følelser, slik at jeg kan komme meg videre og finne en som føler det samme for meg, som jeg føler for han."

 

Vi tilbringer noen lunsjpauser med hverandre, sammen med noen andre kollegaer. Det er litt på kanten humor i den gruppa til tider. Det hender at en eller annen slenger med kjeften om noe, som får alle til å bryte ut i latter. Jeg har merket en stund, at i disse situasjonene, til og med når det er han som har slengt litt med kjeften, så kikker han alltid(og jeg mener alltid) bort på meg, etablerer øyekontakt, og så fortsetter han å le.

I andre situasjoner oppretter han også øyekontakt med meg og holder den en god stund, selv om han snakker med noen andre, om noe som bare omhandler de to, og som er noe jeg ikke egentlig har noe med å gjøre. Som, f.eks. planlegge en ferie tur sammen med svogeren og niesen hans. Jeg har ingen ting med det å gjøre, men allikevel så retter han fokus mot meg.

(Jeg har truffet svogeren hans en gang allerede, før middagen.)

 

Øyekontakt er jo vanlig mellom to venner uansett, men jeg har aldri hatt like lang øyekontakt med noen av mine beste venninner/venner, som er også noe som får meg til å reagere litt.

 

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

[SaintInTheCity]

Han er jo faktisk 42 år da.. *sigh* det er nettopp derfor jeg laget denne topicen, pga. stor aldersforskjell, og uvisshet om jeg burde fortelle hva jeg føler, om han returnerer følelsene osv. Hadde han vært på min egen alder så hadde jeg bare kjørt på, og da hadde jeg visst om han har følelser tilbake eller ikke..

Han er 42, men er ungdommelig av seg.. Kanskje han har en midtlivs krise, hvem vet. Ikke alle 42 åringer er gift, passiv og "gammel". Noen 42 åringer er faktisk aktiv i nærmiljøet, sosiale og ja, ugift.

 

Uansett, I helgen så hadde jeg invitert han på besøk for å ta en kaffe kopp, med planer om å fortelle han hva jeg føler. Vi avtaler at han kommer innom "Sånn i 20 tiden" fordi han skulle spise middag sammen med svogeren sin. Et par timer senere ringer han meg, og lurer på om jeg har lyst på å spise sammen med han og svogeren hans. Jeg prøver å vri meg ut av situasjonen ved å si at jeg har nettopp spist, men han insisterer på at jeg tok meg en tur innom allikevel. "Greit, jeg tar meg en tur innom da.." svarer jeg til slutt fordi han nektet å gi seg. Jeg kommer bort dit, slår meg ned sammen med de innpå kjøkkenet mens maten står å putrer i ovnen. Vi snakker om masse rart(alle tre) før maten til slutt blir ferdig og vi setter oss ned og spiser. I det vi setter oss for å spise kommer niesen hans hjem, og så sitter vi alle fire og spiser middag, snakker og diskuterer osv.

Middagen er spist, og niesen hans flyr opp på rommet som et oljet lyn fordi hun skulle spille på dataen, og vi rydder av bordet, og setter oss og ser på TV.

Når det blir stille, så kommer han med et par dumme kommentarer anngående TV-programmet for å bryte stillheten, og til slutt så braker det løs med tull og fleip, og noen få input fra svogeren hans.

Iløpet av kvelden blir mellombrommet mellom han og meg bare mindre og mindre, før vi til slutt sitter ganske tett, uten at det plager han eller meg.

Klokken blir 22, og jeg må reise hjem, fordi jeg skal opp kl. 5:00 pga tidligvakt på jobben dagen etterpå. Han jobber sent, og det hadde ikke vært noe problem for han å bli litt lenger, han velger derimot å holde følge. Skravla går i ett sett på'n, og jeg kommer med noen få input iløpet av samtalen. Vi kommer til det punktet der han må gå en vei, og jeg en annen for at vi begge skal komme oss hjem. Blir et øyeblikk helt stille, før han beveger seg inn for å gi meg en klem, før han vinker farvel og vi går i hver vår retning. Iløpet av kvelden holdt han blikk-kontakten merkbart lenger, søkte øyekontakt med meg, selv mens han hadde en samtale med niesen sin osv.

 

Det jeg hadde tenkt til å fortelle han iløpet av søndagen, men som jeg skal gjøre den helga som kommer nå, er:

"Jeg har noe jeg må fortelle deg, og spør deg om. Og uansett hva du svarer, så ønsker jeg at vi kan fortsatt være gode venner. I det siste så har jeg merket at jeg har begynt å få følelser for deg, men jeg har ikke sagt noe fordi jeg har vært redd for at det kunne ødelegge det gode vennskapet mellom oss. Jeg har vært redd for at ting skal bli merkelig, men jeg trenger bare å vite en gang for alle hva du føler, slik at jeg kan arbeide med mine egne følelser, slik at jeg kan komme meg videre og finne en som føler det samme for meg, som jeg føler for han."

 

Vi tilbringer noen lunsjpauser med hverandre, sammen med noen andre kollegaer. Det er litt på kanten humor i den gruppa til tider. Det hender at en eller annen slenger med kjeften om noe, som får alle til å bryte ut i latter. Jeg har merket en stund, at i disse situasjonene, til og med når det er han som har slengt litt med kjeften, så kikker han alltid(og jeg mener alltid) bort på meg, etablerer øyekontakt, og så fortsetter han å le.

I andre situasjoner oppretter han også øyekontakt med meg og holder den en god stund, selv om han snakker med noen andre, om noe som bare omhandler de to, og som er noe jeg ikke egentlig har noe med å gjøre. Som, f.eks. planlegge en ferie tur sammen med svogeren og niesen hans. Jeg har ingen ting med det å gjøre, men allikevel så retter han fokus mot meg.

(Jeg har truffet svogeren hans en gang allerede, før middagen.)

 

Øyekontakt er jo vanlig mellom to venner uansett, men jeg har aldri hatt like lang øyekontakt med noen av mine beste venninner/venner, som er også noe som får meg til å reagere litt.

 

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

 

 

Kanskje han vil at du skal prøve deg, da han føler det litt flaut å skulle prøve seg pga aldersforskjellen? At han er interessert er det ingen tvil om.

 

Ikke bry deg om han som sår tvil ved historien din, han vil bare kverulere:)

[Vepsebol]

Alt står og faller på trådstarter, som fortsetter å gjemme seg bak en oppdiktet historie, istedenfor å fremlegge den faktiske historien. Håpløst paranoid å tro at folk kommer til å spore en historie om 2 personer i 20-åra som finner tonen. Nål i en høystakk. Er vel ingen som bryr seg om akkurat dèt heller.

 

Mulig det er en historie som ikke er fullstendig oppdiktet, men som har blitt spedt på med ekstra vissvass som ikke har skjedd.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er lei for at jeg må ødelegge din lille boble om at jeg finner opp denne historien. Du begyner faktisk og bli ganske irriterende, og hvis du ikke kan slutte og betvile min historie, så ønsker jeg at du lar være å poste et svar i det heletatt.

Det du sitter der og prøver å gjøre er å presse sannhet ut av meg, selv om jeg allerede forteller sannheten. Det betyr derfor at du prøver å få meg til å lyve for å tilfredstille din tvil i min historie.

 

Jeg er ikke tilbakestående, så jeg skjønner at to 20-åringer som finner tonen er som å finne en nål i en høystakk, så hvorfor i all verden skal jeg sitte her å påstå at mannen som jeg spør om, er 42 år, hvis det ikke er sant? Hvorfor skal jeg sitte her og påstå at det er en 22 års aldersforskjell, hvis det ikke hadde vært det? Hva har jeg å tjene på å sitte å påstå dette?

Syntes du det er gøy å sitte der og betvile alt alle skriver? Morer det deg? Har du ikke noe fornuftig å komme med, annet en anklager og beskyldninger, så kan du værsågod holde deg unna denne topicen, fordi jeg trenger virkelig ikke at du kverulerer bare fordi du syntes det er morsomt. Hvis du ventet på denne reaksjonen, gratulerer, du har fått den, og kan nå gå å være troll et annet sted.

Jeg begyner å bli drit lei ditt konstante mas om at jeg lyver, er uærlig og prøver og legge skjul på min historie. Selv om kanskje folk lyver en godt del der du kommer fra, så betyr det ikke at alle gjør det. Vær så snill og bli litt voksen før du poster ditt neste svar. Selv om min historie er nogenlunde uvanlig, så betyr det ikke at det er løgn. You can't make this shit up.

 

 

Herregud.. Maken til kverulant.

 

Jeg har lagt alle kortene på bordet, jeg er ikke så dum at hvis noen tar meg i en løgn(hvit), så fortsetter jeg å lyve. Jeg er ikke en patologisk løgner, selv om du kanskje har fått for deg at det er nettopp det jeg er.

Jeg vet ikke om det ville ha tilfredstilt deg om det faktisk hadde handlet om to 20-åringer, istedet for en 20 åring og en 42 åring. Selv om 20 og 42 kolliderer helt med dine grenser for hva som er mulig, så betyr det ikke at det er umulig, kanskje i din verden så er det umulig for en 20 år gammel kvinne å falle for en 42 år gammel mann.

 

Det hadde sikkert vært litt mer logisk for deg, om det hadde vært to 20-åringer, men dessverre, uansett hvor mye du kverulerer på det faktum at det er 20 og 42, så endrer det seg ikke. Jeg kan ikke magisk trylle vekk aldersforskjellen, bare fordi du ønsker det.

 

Så vennligs, legg vekk din trang til å skape irritasjon og eventuel 'humor' du måtte få ut fra dette, og gi et nogenlunde brukbart svar i din neste post, hvis ikke kommer jeg rett og slett til å ignorere deg, fordi dette gidder jeg ihverfall ikke å sitte og kaste bort tiden min på. Du har rett og slett terget meg til det punktet der jeg kan bli rett og slett ufin mot deg, men jeg prøver faktisk å få noen synspunkter på min situasjon, annet enn at jeg blir oppfattet som en lyst løgner, og et uforbederlig tilfelle.

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

[SaintInTheCity]

Jeg er lei for at jeg må ødelegge din lille boble om at jeg finner opp denne historien. Du begyner faktisk og bli ganske irriterende, og hvis du ikke kan slutte og betvile min historie, så ønsker jeg at du lar være å poste et svar i det heletatt.

Det du sitter der og prøver å gjøre er å presse sannhet ut av meg, selv om jeg allerede forteller sannheten. Det betyr derfor at du prøver å få meg til å lyve for å tilfredstille din tvil i min historie.

 

Jeg er ikke tilbakestående, så jeg skjønner at to 20-åringer som finner tonen er som å finne en nål i en høystakk, så hvorfor i all verden skal jeg sitte her å påstå at mannen som jeg spør om, er 42 år, hvis det ikke er sant? Hvorfor skal jeg sitte her og påstå at det er en 22 års aldersforskjell, hvis det ikke hadde vært det? Hva har jeg å tjene på å sitte å påstå dette?

Syntes du det er gøy å sitte der og betvile alt alle skriver? Morer det deg? Har du ikke noe fornuftig å komme med, annet en anklager og beskyldninger, så kan du værsågod holde deg unna denne topicen, fordi jeg trenger virkelig ikke at du kverulerer bare fordi du syntes det er morsomt. Hvis du ventet på denne reaksjonen, gratulerer, du har fått den, og kan nå gå å være troll et annet sted.

Jeg begyner å bli drit lei ditt konstante mas om at jeg lyver, er uærlig og prøver og legge skjul på min historie. Selv om kanskje folk lyver en godt del der du kommer fra, så betyr det ikke at alle gjør det. Vær så snill og bli litt voksen før du poster ditt neste svar. Selv om min historie er nogenlunde uvanlig, så betyr det ikke at det er løgn. You can't make this shit up.

 

 

Herregud.. Maken til kverulant.

 

Jeg har lagt alle kortene på bordet, jeg er ikke så dum at hvis noen tar meg i en løgn(hvit), så fortsetter jeg å lyve. Jeg er ikke en patologisk løgner, selv om du kanskje har fått for deg at det er nettopp det jeg er.

Jeg vet ikke om det ville ha tilfredstilt deg om det faktisk hadde handlet om to 20-åringer, istedet for en 20 åring og en 42 åring. Selv om 20 og 42 kolliderer helt med dine grenser for hva som er mulig, så betyr det ikke at det er umulig, kanskje i din verden så er det umulig for en 20 år gammel kvinne å falle for en 42 år gammel mann.

 

Det hadde sikkert vært litt mer logisk for deg, om det hadde vært to 20-åringer, men dessverre, uansett hvor mye du kverulerer på det faktum at det er 20 og 42, så endrer det seg ikke. Jeg kan ikke magisk trylle vekk aldersforskjellen, bare fordi du ønsker det.

 

Så vennligs, legg vekk din trang til å skape irritasjon og eventuel 'humor' du måtte få ut fra dette, og gi et nogenlunde brukbart svar i din neste post, hvis ikke kommer jeg rett og slett til å ignorere deg, fordi dette gidder jeg ihverfall ikke å sitte og kaste bort tiden min på. Du har rett og slett terget meg til det punktet der jeg kan bli rett og slett ufin mot deg, men jeg prøver faktisk å få noen synspunkter på min situasjon, annet enn at jeg blir oppfattet som en lyst løgner, og et uforbederlig tilfelle.

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

 

Drit i han da, når skal du prøve deg er derimot interessant

[Thor.]

Shamoth: 11 innlegg på to dager og alle i denne tråden. Hvorfor er du her egentlig? I hvor stor grad hjelper dine kvervulante svar på kvaliteten til denne tråden?

 

Tror du ikke på hele eller deler av historien hennes så la vær å svare, anta at hun troller og la det ligge. Vil du hjelpe henne så gjør du det. Jeg og hadde puttet inn en liten løgn eller faktafeil for å ikke bli identifisert om jeg skulle spurt om slike temaer på et forum. Det har jeg faktisk gjort, nettopp fordi mange av de jeg kjenner som lurker på forumet ikke trenger å vite alt som skjer rundt meg.

 

Aldersforskjell på både 12 15, 25 og 21 år er ikke uvanlig i dagens samfunn, og det er noe jeg respekterer. Liker man hverandre burde ikke alder være avgjørende faktor.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har planer om og fortelle han om mine følelser til helgen Skal møte han i kveld, da, men jeg har tenkt til å se det ann at par dager til før jeg eventuelt forteller han hva jeg føler. Er fortsatt temmelig usikker på om han har følelser, men jeg begynner å tenke at han faktisk kan ha følelser for meg også, istedet for at han bare er vennelig.

 

Postet av anonym: 7678bcee377a2d03bd29240bc5c82e6e

[Thor.]

Du får ha lykke til! Hadde selv problemer med å uttrykke mine interesser til eksen min helt til hun satt på en benk ute på byen med miniskjørt og beina på hver side av meg, da bestemte jeg meg for å ta sjansen.

[Shruggie]

Her er et tips til alle jenter: I stedet for å si noe, gjør noe. Kyss ham, ta av deg buksene, klatre på ham og gi ham en lapdance, eller bare knepp ned smekken hans og sug ham.

 

Tro meg, beskjeden vil bli mottatt uten misforståelser.