[Løst] Hvordan takle dette?

[L0velife]

 

 

Jeg og eksen min gjorde det slutt i september, ettersom vi ikke hadde det så bra sammen lenger. Det var jeg som gjorde det slutt, selv om det var noe av det tøffeste jeg noen sinne har gjort. Forholdet vårt bygget på et utrolig sterkt vennskap, og jeg følte meg så bra med han. Han var virkelig den beste kjæresten jeg kunne forestilt meg! Grunnen til at jeg følte det ikke gikk mer var sjalusien han følte om andre gutter snakket til meg på facebook, sendte meldinger o.l. Han hadde egentlig ingen grunn til å bli så sjalu, og han ville bare ikke forstå at jeg ikke var interessert i dem i det hele tatt, og at det bare var vennskapelig. Det ble bare verre og verre med tiden, og til slutt ville han ikke la meg dra ut med jentene engang uten at jeg måtte ringe han slik at han visste vi ikke var med andre gutter, hvor vi var og hva vi gjorde.. Det ble veldig kontrollerende, og jeg syns ikke forholdet vårt var rettferdig nok. Den friheten jeg ga han, skulle han også gi meg. Jeg prøvde å snakke med han, og i slutten ble jeg bare lei av han, da han måtte snakke med meg hele døgnet rundt og vite hvor jeg var og hva jeg gjorde til enhver tid. Det er ille å si det, men når vi var sammen var jeg bare slem mot han og orket ikke gjøre annet enn å se på tv eller sove. Jeg bestemte meg derfor for å slå opp. Det var som om han kvelte meg, og jeg ble bare slem mot han - og det var det siste jeg ville være mot ham.

 

Det er nå 4 mnd siden, og jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort. Vi gikk gjennom mange uker med sorg begge to. Jeg kunne ikke forstå at han jeg elsket så utrolig høyt, var borte. Ute av livet mitt.. Problemet var at vi kranglet mye den tiden, ettersom han prøvde å få meg tilbake, og jeg måtte være sterk og si til meg selv at jeg ikke kunne ombestemme meg. Jeg gråt mye, men ga uttrykk for at det ikke var så vanskelig, slik at han også kunne gi slipp på meg. Det var først da jeg fikk høre at han løp rundt og kysset andre jenter, koste og danset intimt med dem at jeg reagerte. Han var jo liksom min... Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ringte han og klikket fullstendig. Innvendig var jeg egentlig helt knust. Tok han virkelig så lett på det, tre uker etter bruddet?

 

Jeg oppførte meg ikke bra mot han, men han var ikke så mye bedre. Vi kranglet, og jeg sa mye jeg angrer på. Problemet oppstod da han kom på døren min og fortalte at han hadde forstått hva han gjorde feil, og at han ville prøve på nytt. Jeg kunne bare ikke, for jeg visste det kom til å bli det samme. Han skulle jo forstå hva han gjorde feil etter alle diskusjonene og kranglene vi hadde hatt pga det, men han innså det ikke før det var slutt.

 

Nå har vi blitt gode venner, og jeg har innsett hvor mye jeg savner han. Jeg elsker han fortsatt, og det er så sårt å se han flørte med andre jenter. Jeg blir helt fra meg, selv om jeg ikke sier noe til han. Det er helt snudd på hodet.. Han er ikke så interessert i meg som jeg er i han lenger. Han har også begynt å se "feil" ved meg, og kommentere ting ved utseendet mitt. Før kunne han se på meg og si at jeg var den vakreste han visste om, nå forteller han at jeg ikke skal tro jeg er så pen.. Vi har ofte sex, og jeg skjønner meg ikke på han. Han tar så lett på det, og stenger alle følelser ute. Samtidig har vi snakket om det, og jeg reiser til USA til sommeren og blir der et år. Derfor er det ikke vits å prøve på nytt nå, om han hadde vært interessert i meg. Jeg tror ting blir bedre etter jeg har reist, og fått et pusteår. Men det er så vanskelig for meg.. Jeg satte sorgen litt på pause, mens han lot det gå noen uker før han ble helt ferdig med meg og følelsene sine for meg. Nå er det tydeligvis min tur.

 

Ikke misforstå meg, jeg har ingen interesse av å bli sammen med han igjen, men jeg har et håp om at vi skal finne tilbake til hverandre etter jeg har vært borte et år.

 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon, eller har noen tips til hvordan jeg skal takle situasjonen jeg er i nå? Burde jeg møte andre gutter og bare ha han på sidelinjen for å glemme han litt og ha andre gutter å tenke på, eller burde jeg bare "la det gå som det går?"

Det er så vanskelig å sitte her og vente på hva som skal skje.

[kalkunklukk]

Du gjorde det slutt, han forsøkte å få deg tilbake, du nekta, han har gått videre, du vil ikke bli sammen med han - hva er problemet? La han være i fred, han fortjener bedre enn dette. Og for å presisere poenget. Du har hatt alle muligheter, og tatt alle valg, så det er i grunn ikke synd på deg. Bare en gledelig slutt for han.

Endret 14. januar 2012 av kalkunklukk

[krikkert]

Det er nå 4 mnd siden, og jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort. Vi gikk gjennom mange uker med sorg begge to. Jeg kunne ikke forstå at han jeg elsket så utrolig høyt, var borte. Ute av livet mitt.. Problemet var at vi kranglet mye den tiden, ettersom han prøvde å få meg tilbake, og jeg måtte være sterk og si til meg selv at jeg ikke kunne ombestemme meg. Jeg gråt mye, men ga uttrykk for at det ikke var så vanskelig, slik at han også kunne gi slipp på meg. Det var først da jeg fikk høre at han løp rundt og kysset andre jenter, koste og danset intimt med dem at jeg reagerte. Han var jo liksom min... Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ringte han og klikket fullstendig. Innvendig var jeg egentlig helt knust. Tok han virkelig så lett på det, tre uker etter bruddet?

 

Folk takler brudd forskjellig. Min (foreløpige) teori er at avreageringen skjer etter hva man savner mest fra forholdet. Hvis han savner den fysiske kontakten med deg er det ikke det helt store mentale spranget å anta at det han vil gjøre er å søke måter å kompensere for det på. Tilsvarende vil kanskje de som savner kjærestebiten mest fort finne seg en rebound-kjæreste. Det finnes selvfølgelig mange andre mulige - og forståelige - motiver som kan ha ført til dette.

 

Det synes som om du forventer en slags sorgperiode fra ham - en karanteneperiode før han får lov til å se på andre kvinner - fordi han fortsatt tilhører deg, selv om du ikke vil ha ham. Det er fullstendig irrasjonelt.

 

Jeg oppførte meg ikke bra mot han, men han var ikke så mye bedre.

 

Her rettferdiggjør du din egen opptreden ved å vise til at han "[ikke var] så mye bedre". Er det et tegn på en moden, reflektert kvinne som er villig til å analysere egen oppførsel og lære av den?

 

Vi kranglet, og jeg sa mye jeg angrer på. Problemet oppstod da han kom på døren min og fortalte at han hadde forstått hva han gjorde feil, og at han ville prøve på nytt. Jeg kunne bare ikke, for jeg visste det kom til å bli det samme. Han skulle jo forstå hva han gjorde feil etter alle diskusjonene og kranglene vi hadde hatt pga det, men han innså det ikke før det var slutt.

 

For så vidt en helt riktig vurdering, slik jeg ser det - det er en grense for hvor mange sjanser man kan få.

 

Nå har vi blitt gode venner, og jeg har innsett hvor mye jeg savner han. Jeg elsker han fortsatt, og det er så sårt å se han flørte med andre jenter. Jeg blir helt fra meg, selv om jeg ikke sier noe til han. Det er helt snudd på hodet.. Han er ikke så interessert i meg som jeg er i han lenger. Han har også begynt å se "feil" ved meg, og kommentere ting ved utseendet mitt. Før kunne han se på meg og si at jeg var den vakreste han visste om, nå forteller han at jeg ikke skal tro jeg er så pen.. Vi har ofte sex, og jeg skjønner meg ikke på han.

 

Så, med andre ord, du gir ham det han mest sannsynlig savnet mest fra forholdet (fysisk kontakt, jfr over), uten de kravene som normalt stilles i et forhold (kjærlige bemerkninger, små oppmerksomheter, eksklusivitet, etc)...

 

Han tar så lett på det, og stenger alle følelser ute. Samtidig har vi snakket om det, og jeg reiser til USA til sommeren og blir der et år. Derfor er det ikke vits å prøve på nytt nå, om han hadde vært interessert i meg. Jeg tror ting blir bedre etter jeg har reist, og fått et pusteår. Men det er så vanskelig for meg.. Jeg satte sorgen litt på pause, mens han lot det gå noen uker før han ble helt ferdig med meg og følelsene sine for meg. Nå er det tydeligvis min tur.

 

Ikke misforstå meg, jeg har ingen interesse av å bli sammen med han igjen, men jeg har et håp om at vi skal finne tilbake til hverandre etter jeg har vært borte et år.

 

Ett år borte. Ett år er veldig lang tid. Er du sikker på at han er ledig når du kommer tilbake igjen, særlig når du her (og sikkert også til ham) gir uttrykk for at du ikke har noen interesse for å bli sammen med ham igjen?

 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon, eller har noen tips til hvordan jeg skal takle situasjonen jeg er i nå? Burde jeg møte andre gutter og bare ha han på sidelinjen for å glemme han litt og ha andre gutter å tenke på, eller burde jeg bare "la det gå som det går?"

Det er så vanskelig å sitte her og vente på hva som skal skje.

 

Jeg synes det er åpenbart ut fra det du skriver at du ikke klarer å fri deg fra tanken at han burde opptre som kjæresten din, selv når han ikke er det. Det er etter min mening et sikkert tegn på at du ikke er over ham. På lengre sikt er det et veldig reelt pressmiddel han kan bruke mot deg (for eksempel i forbindelse med sjalusien han ikke har kvittet seg med). Du bør derfor kutte ham ut.

 

Det vil bli vanskelig. Det er aldri lett å skjære over slike bånd (eller bør i alle fall ikke være det). Om du vil møte andre gutter i den perioden må bero på om du selv vil ha en reflektiv, introspektiv periode eller om du vil prøve å drukne tankene ved distraksjon lenge nok til at de forblir druknet.

 

Avslutningsvis vil jeg nevne at incentiver endrer oppførsel. I dette tilfellet får han trolig dekket de behovene han har (jfr over), uten at det stilles noen særlig krav til ham. Hvilket incentiv har han til å endre oppførsel da?