Min historie om depresjon og tilbakefallet. Trenger tips og help.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg velger å være anonym i dette tilfellet. I denne tråden vil jeg prøve å forklare hva som har hendt i livet mitt, og håper å få hjelp. Jeg har nylig fått tilbakefall av depresjon, men historien begynner da det først kom.

 

Jeg var 14 år. Jeg, bestevennen min og noen andre skulle på fest. Alkohol var medbrakt. Vi skulle på vorspiel hos min daværende kjæreste. Bestevennen min stjelte en flaske med 40% brennevin hos foreldrene sine som han skulle drikke den kvelden. Han drakk nesten hele flasken på under 1 time, dersom jeg husker riktig. Han drakk i hvert fall fort, og sluknet raskt. I løpet av kvelden så var han inne på badet, spydde og urinerte på seg (tegn på at han var veldig full). Vi tenkte aldri på å sende han på pumping, da vi ikke innså hvor full han var. Jeg husker faktisk det var to eldre folk innom (vi var 14, de var 17) som sølte sjokolademelk og chips på han med vilje - men det betyr ingenting, det er bare et bilde jeg har i hodet mitt.

 

Vel, før jeg og kjæresten gikk til sengs, så bærte vi han ut fra badet og i stuen og la han i sofaen med teppe og dyne, samt en bøtte ved siden av sofaen. Dagen etterpå våknet jeg og kjæresten opp rundt kl 10, og gikk inn i stuen for å sjekke til han. Jeg husker synet av at han lå med øverste delen av ryggen over bøtta, med hodet hengende bakover. Jeg tok han opp i sofaen, og vi sjekket pulsen på han etter å ha ristet litt på han. Ingen puls, og med tiden så kom ambulansen. Jeg kommer aldri til å glemme det som hendte mens jeg var med bestevennen min helt alene, mens kjæresten min var ute og guidet ambulansen inn. Jeg snakket med personen på 113, som ba meg om å ta hjerte-til-lunge-redning. Ettersom jeg trykket på brystet hans, skulle jeg telle høyt frem til jeg kom til 30. Da jeg kom nærmere og nærmere 30, ble jeg mer og mer gråtkvalt. Bestevennen min ble erklært død etter 1 time.

 

Dagen fulgte med politiavhør, og prat med en psykolog som jeg hadde hatt litt kontakt med tidligere. Det var etter denne hendelsen at jeg opplevde store depresjoner. Alt virket meningsløst, men det ordnet seg.

 

 

Nå er jeg 19 år, snart 20. Forrige år så fullførte jeg VG3, men jeg fikk aldri lærlingplass. Jeg begynte å unngå å møte opp til skoletimene da jeg oppdaget at jeg aldri fikk lærlingplass. Kun fire av 12 i klassen min fikk lærlingplass, så jeg var ikke den eneste.

 

Men uansett, så har jeg nå begynt på høyskole på hjemstedet mitt. Jeg trodde det kom til å bli helt annerledes, men ting har forverret seg. Mange av vennene mine har flyttet bort, og jeg føler meg mye ensom. Jeg bor sammen med broren min, og en venn av han - de har begge aspergers syndrom. Jeg får ikke mye tid til å være sammen med likesinnede, - eller tid, og tid, - det er vel kanskje bare en unnskyldning jeg har. Jeg savner den tiden da jeg bodde med to av mine beste venner på VG1.

 

I november så hendte noe som kun hadde hendt et par ganger tidligere. Alle gangene på fest. Jeg var ute med fem av mine gode venner, en som jeg ikke hadde sett på nesten fire år. Vi begynte å snakke om min gamle bestevenn som dødde, og jeg husker at jeg "følte et sinne". Ingen visste hva jeg hadde gått igjennom, og de sier at jeg var sterk som klarte det? Jeg ser ikke mye sterkhet i måten jeg har taklet det på. Jeg ble veldig trist den kvelden. Senere på kvelden var det glemt.

 

Problemet er at alle festene jeg har vært på siden den kvelden i november (6-7 ganger) så har jeg følt meg veldig trist. Da etter en god del alkoholinntak. Jeg drikker en del når jeg først drikker, men da jeg virkelig brøt sammen hadde jeg drukket 8 halvlitere, rundt to shots med whiskey og to kopper med baileys på en kveld. Jeg husker at jeg "følte meg edru", men jeg må virkelig ha vært helt borte. For midt i løpet av festen, ble jeg sittende med to venner. Jeg bare stirret, hvor lenge - det husker jeg ikke. Jeg ble sint, og gikk bort. Jeg gikk hjem gråtende, fire kilometer uten å si noe til noen. Jeg sovnet i strigråt, og våknet opp. Jeg husker at jeg på veien hjem hadde ringt Mental Helse og snakket med dem om problemet - men jeg har ikke tørt å gjøre noe med det videre. Er det noe jeg husker veldig godt fra denne kvelden var at jeg begynte å tenke tanker som: "Kan ikke den bilen bare kjøre på meg?". Jeg hadde aldri klart å ta livet av meg selv, så det er sagt. Men at tankene har vært der skal jeg innrømme, men jeg ville at det skulle skje på en ubevisst måte - noe jeg ikke direkte gjorde selv.

 

Nå, hver eneste fest (unntatt nyttårsaften) så har jeg egentlig fått denne følelsen. Jeg har på ett eller eneste tidspunkt brutt sammen. Noen har merket det, og trodd jeg var sint på dem (fordi jeg så bare stilt ut i luften selv om de prøvde å ta kontakt med meg). Jeg har da bare spøkt det bort med at: "Jeg bare er sånn på fylla xDddDDdD"...

 

Jeg har i over ett år snakket med en fantastisk jente. Det er ikke ofte man finner en jente som gir en ordentlig god følelse, som man kan snakke med om alt. Jeg har en spesiell humor, og hun forstår og ler. Det som er problemet med hun er at hun ikke er flink til å ta kontakt, dette er noe hun har sagt selv da det kan ta ukesvis uten at hun tar kontakt. Men hun svarer flittig på melding dersom jeg spør først. Jeg vet at denne jenta også har hatt noen psykiske problemer, og jeg har prøvd å hjelpe hun. Når jeg er trist på fest, så har jeg pleid å sende mange meldinger til henne hvor jeg prøver å uttrykke at jeg også har mine problemer - men jeg blir ikke hørt. Hun sier at jeg kan fortelle alt til hun, men hvordan kan jeg fortelle det til en jævla "venn" som aldri tar kontakt med meg? Hvordan er en slik venn?

 

Jeg var på samme fest som hun i jula, og jeg fikk såvidt snakket med hun. Jeg snakket derimot med søskenbarnet hennes, som forøvrig er veldig fantastisk. Vi var begge fulle, og snakket. Vi er kolleger. Jeg husker at hun kom med slikt snakk: "Når vi får oss barn, stasjonsvogn og hus blabla", og så kysset hun meg. Dette har bitt seg inn i hjernen min, noen vil kalle det for mindfuck. Uansett, så sa hun samme kveld at det ikke var noe hun skulle gjort. Fair enough, tenker jeg. Men det biter fremdeles i hjernen min av en eller annen grunn siden jeg føler meg ensom.

 

Jeg har nå prøvd å gi opp å snakke med hun første jeg nevnte, men det er vanskelig. Jeg har bare lyst å ta en ordentlig prat med hun, og fortelle at jeg føler meg skuffet over måten hun har behandlet meg når jeg har trengt hjelp. Dersom jeg sier dette, så kommer hun garantert med at hun er dårlig med å ta kontakt, at jeg kan fortelle hun hva som helst (ja hva faen tenker jeg, hvordan kan jeg si hva som helst til en person som åpenbart ikke bryr seg?) Det virker bare som om hun er ute etter litt god og gammeldags sladder.

 

Jeg har siden november mistet hele motivasjonen min til skole IGJEN. Karakterene har sunket, og fraværet mitt har øket. Det har knapt vært en uke hvor jeg har klart å være på skolen alle dagene. Denne uken har jeg kun vært på skolen én dag.

 

Døgnrytmen min er forferdelig. Jeg klarer ikke å sove, og når jeg først sovner så sover jeg i 12-13 timer. Jeg er utrolig tiltaksløs, og kan bli liggende i sengen hele dagen og se på serier. Matlysten er elendig, kanskje bare ett/to måltider om dagen (men jeg spiser mye når jeg først spiser). Vekta er stabil på 70-72 kg, noe jeg har vært i 2-3 år. I natt har jeg blitt liggende å gruble. Kveldens stemning er ikke så utrolig gale, men jeg føler en likegyldighet til alt. Skolen er det verste, jeg føler at jeg ikke har noen ordentlige venner der. Kan hende jeg blir lett tråkket over, men jeg tror egentlig det bare er noe jeg innbiller meg. Jeg er 19 år, og de jeg går i klasse med er på rundt 24-25, så perfect match blir det ikke.

 

Uansett, til dere som har orket å lest igjennom hele tråden (ja jeg vet det ble Big Wall of Text) - takk. Hva burde jeg gjøre? Har jeg noen grunn til å være deprimert, eller er jeg bare "sutrete"? Jeg tenker på å gå til rådgiveren på skolen for å bli videresendt, men vet ikke om jeg tør å gå til psykolog igjen selv om det var bra for meg sist gang.

 

 

Postet av anonym: e9b0d871bdf7857f46a29a0398811e03

[AnonymDiskusjon]

Noen som har noe å komme med?

 

Postet av anonym: e9b0d871bdf7857f46a29a0398811e03

[dag1234]

Bra skrevet. Ta kontakt med en psykolog, helst den du hadde kontakt med tidligere og som du vet kunne hjelpe deg.

 

Hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg ønsker egentlig å kun snakke med han. Han lærte å kjenne meg, og det å finne en ny psykolog er litt verre enn å finne en ny fastlege. Problemet er at jeg kun husker fornavnet hans, og er usikker på om han fremdeles jobber i fylket..

 

Postet av anonym: e9b0d871bdf7857f46a29a0398811e03

[dag1234]

Ja, jeg ønsker egentlig å kun snakke med han. Han lærte å kjenne meg, og det å finne en ny psykolog er litt verre enn å finne en ny fastlege. Problemet er at jeg kun husker fornavnet hans, og er usikker på om han fremdeles jobber i fylket..

 

Postet av anonym: e9b0d871bdf7857f46a29a0398811e03

 

Hvis han er privatpraktiserende vil du mest sannsynlig finne han på Gule Sider, det kan ikke være så mange psykolog er med samme fornavn der du bor.

 

Om han jobber i det offentlige kan du ringe institusjonen og spørre om en med det navnet fortsatt jobber der og om du kan få time hos ham.

 

Ellers finnes det jo andre psykologer. Bare sånn at du ikke låser deg ved den ene.

 

Dag

[bonkytonk]

Jeg tenker på å gå til rådgiveren på skolen for å bli videresendt, men vet ikke om jeg tør å gå til psykolog igjen selv om det var bra for meg sist gang.

Hvorfor tør du kanskje ikke?

 

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, jeg har også mistet noen, og jeg tror vi har det til felles at selv om vi kanskje ikke kan sette fingeren på at akkurat det eller det gjorde vi galt og burde straffes for, sliter vi likevel med dårlig samvittighet. Den kan være ganske dypt gravd ned i underbevisstheten. Det er nok ikke så rart du reagerer som du gjør når du er på fest og drikker, alle omstendigheter som ligner på den da vennen din døde kan utløse slike reaksjoner. Selv ble jeg som regel fryktelig aggressiv når noe minnet meg på det som skjedde. Løsningen er klassisk: snakke om det. Ingen mirakelkur, det kan være ubehagelig og det kan ta lang tid, men det funker.

[sissluss]

legen din skal også kunne se hva psykolog du har gått til, for de bruker samme "pc-system". så du kan spørre der og. jeg har prøvd et par forskjellige.. å de er FORSKJELLIGE og, praktiserer helt forskjellig fra hverandre. så hold deg til han du følte deg trygg på.

 

får du en "dårlig" psykolog les: en som ikke fungerer for deg. så risikerer du å lukke deg enda mer enn du alerede er

 

+ HOLD DEG BORTE FRA ALKOHOL. er ikke sunt for deg

[BirgerCaC]

Bra skrevet. Ta kontakt med en psykolog, helst den du hadde kontakt med tidligere og som du vet kunne hjelpe deg.

 

Hilsen

Dag

Enig!