Sliter med elendig selvbilde og spiseforstyrrelse

[WantToLive]

Hei.

 

Livet mitt har vært rimelig miserabelt de siste årene, etter at jeg fikk anoreksi og spiseforstyrrelser. Har blitt "frisk" (dvs. normalvektig) igjen, men har aldri hatt så dårlig selvbilde som nå. Føler meg mislykka på alle områder, mtp. at jeg har null venner, etter at jeg isolerte meg i lang tid grunnet spiseforstyrrelsen og et elendig sosialt liv. Går for tiden år om igjen på skolen (2. året på VGS) med elever jeg aldri har sett eller møtt før, og har ikke klart å blitt venner med noen av dem, heller.

 

Hele livet mitt blir lagt opp etter spiseforstyrrelsen og anoreksien, selv om jeg har prøvd i et par år nå og få et normalt spisemønster og et sunt forhold til mat. De få gangene jeg faktisk blir spurt av noen venner om å finne på ting, så sier jeg som regel nei, siden det som regel betyr at jeg må være å spise med dem.

 

Klarer meg forsåvidt godt på skolen, selv om jeg blir rimelig energiløs i løpet av dagene, siden jeg ikke makter å spise noe på skolen med andre. Begynner å få veldig lite motivasjon til skole, siden jeg ikke klarer å se for meg et liv med en jobb. Føler at det å stri med anoreksi og spiseforstyrrelse er en fulltidsjobb i seg selv, nesten... Sitter f.eks. i klasserommet og tenker hele tiden på mat og hva jeg kan gjøre for å få en bedre kropp-tanker...

 

Ble diagnosert med anoreksi, bulimi og spiseforstyrrelse for drøyt 2 å siden, men har vel slitt med det i 5-6 år nå. Ble fortalt da jeg ble diagnosert med det at jeg kun hadde kort tid igjen å leve hvis jeg ikke begynte å spise igjen. Dèt skremte meg såpass at jeg klarte å legge på meg til en normalvekt, men det gjorde at jeg føler meg som en ekkel tjukkas, selv om jeg veit at jeg egentlig ikke er det...

 

Kunne sikkert skrevet i timesvis om mine tanker og opplevelser rundt dette, noe jeg har prøvd utallige ganger, men ser ikke vitsen. Hadde bare satt pris på om folk som har vært, eller er, i en lignende situasjon kan med noen motiverende ord eller tips til å få en bedre hverdag, eller å få et normalt forhold til kropp og mat...

Endret 8. januar 2012 av WantToLive

[Dr. Brodsky]

Vennene dine vil nok kunne forstå at du ikke klarer å spise sammen med dem. Jeg mener du burde gå langt for å takke ja til invitasjoner om å finne på noe.

[WantToLive]

Vennene dine vil nok kunne forstå at du ikke klarer å spise sammen med dem. Jeg mener du burde gå langt for å takke ja til invitasjoner om å finne på noe.

 

Er klar over det, og sier som regel ja om det ikke innbefatter middager o.l. Elsker å være med dem når vi trener, eller er på kino etc. Dessverre er dette ganske sjeldent da dem bor i en annen by, som sagt. Treffes kun et par ganger i året.

[_arn]

Sliter med nesten det samme selv. Har tidligere hatt anoreksi, men sliter fortsatt med selvbildet. Vurderer å søke profesjonell hjelp. Det bør du også!

[WantToLive]

Sliter med nesten det samme selv. Har tidligere hatt anoreksi, men sliter fortsatt med selvbildet. Vurderer å søke profesjonell hjelp. Det bør du også!

 

Ble egentlig tvangsinnlagt for 2 år siden, men nektet. Fikk hjelp i månedene etter jeg ble diagnotisert, men var NULL hjelp i de, så går kun til psykolog rundt èn gang i måneden. De hjelper ingenting å dra til leger og ernæringsfyisologer som sier at man må spise og hva man skal spise. Dem bør skjønne at det ligger litt mer bak enn det...

 

Har kontakt med noen som går gjennom det samme, og det er tusen ganger mer hjelp i dem enn hos "profesjonelle", i mine øyne. Men kan jo godt hende at jeg var uheldig med ernæringsfysiologene og legene.

Endret 9. januar 2012 av WantToLive